Å tigge kongen om nåde er når en rettighetsløs undersått går opp til sin eneveldige konge, kneler ærbødig og ber dem om å revurdere en beslutning som har rammet dem, når de i stedet burde sagt at det ikke bør finnes eneveldige konger. Altså en handling som tilsynelatende er autoritetskritisk, fordi man tross alt sier at kongen har gjort en feil, men gjør det på en måte som befester autoritetens makt. Tilsynelatende et uttrykk for mot, for man kan formulere seg på en freidig måte som kongen kan bli sint av, men i virkeligheten et tegn på at man ikke våger å tenke stort nok.

Det klassiske eksemplet er da Aftenposten brukte forsiden sin til et brev til Facebook hvor de ba dem om å slutte å sensurere deres bruk av et berømt krigsfotografi. Kritikken var riktig, men måten Aftenpostens sjefsredaktør Espen Egil Hansen formulerte seg på, gjorde det veldig klart hvem som var den allmektige kongen og hvem som var undersåtten. “Vær så snill, Mark Zuckerberg, bruk makten din på en god måte.” Jeg har sjelden vært så flau på vegne av norske medier som den gangen. I stedet burde de sagt: “Det bør ikke finnes tjenester som er så store som Facebook, nå må vi alle gå sammen om å løsrive oss.”

Oppfordringer til sentraliserte sosiale medier som Twitter og Facebook om å stenge ute bestemte personer, går gjerne i den samme fella. “Vær så snill, herre konge, kast ut denne svindleren som spotter deres gode navn og setter vårt edle rike i vanry.” Så gleder man seg når kongen gjør som man ba om, men blir skuffet neste dag når kongen så velger å kaste ut noen man liker. Sosiale medier må ha normer og sanksjonsmuligheter mot de som bryter dem, men når skalaen er så stor som i disse tjenestene, blir resultatet galt uansett hvor man trekker grensen.

Når kongen er allmektig, blir det galt enten han tar den ene eller den andre beslutningen. Eneveldet er problemet. Løsningen er å bli kvitt kongen.

Tilbake til ordboka eller start