Om infrastrukturen på nettet og hva EU og Norge kunne gjort for å ta tilbake kontrollen over sosiale medier.

Facebook er et problem. De er for store og mektige, og de har låst brukerne sine inne. De er et problem på andre måter også, men nå snakker jeg om størrelsen: At det bare finnes ett enormt Facebook og at alt som skjer der er lukket for omverden.

Hva gjør vi med det problemet? Som enkeltperson kan jeg for eksempel la være å bruke det. Det finner jeg egentlig overraskende lett å få til. Facebook var en grei debattarena en stund på 2010-tallet, eller i det minste et sted hvor mange personer i norsk offentlighet valgte å henge. Det gjør de sikkert fortsatt, men jeg har gått lei. Miljøene stivner, de samme folka herper på de samme tingene år ut og år inn. Sånn blir det fort i en inngjerdet hage som den Facebook legger opp til. Det blir rett og slett litt hagefest. Sosiale medier trenger åpenhet og kaos for å unngå dette, og det passer ikke overens med Facebooks forretningsmodell.

Nå er jeg derfor lite aktiv. Likevel må jeg innom i blant. Familien min bruker den til chat. Togferie-gruppa er et lyspunkt og var en av årsakene til at jeg kunne skrive boka om togferier jeg har holdt på med nylig. Informasjon om arrangementer ligger ofte bare på Facebook.

Nettverkseffekten av å ha så mange brukere er så stor at det ikke hjelper at løsningen er dårlig og kjedelig. Jeg må innom likevel. Du også. Det blir aldri bedre. Slik det ser ut nå må vi fortsette å sjekke Facebook til vi dør.

Eller til noen kommer og dreper Facebook. Å håpe på at dette skal skje av seg selv er naivt. Facebook husker hvordan de selv drepte Myspace, ved å infiltrere løsningen og hjelpe brukerne med å ta med seg nettverkene sine. De jobber hardt for å unngå at noen andre gjør det samme mot dem. Blir nykommeren for stor, løser de det ved å kjøpe dem opp. De og de andre gigantene er så rike at de kan bla opp store summer når de må. Du takker ikke nei til milliarder fra Facebook.

Derfor trenger vi hjelp. Den eneste institusjonen som er stor nok til å hjelpe oss med å knuse Facebook er staten. Helst burde den amerikanske staten splittet dem og de andre gigantene opp i mindre selskaper. Det virker de lite interessert i. Så da er det opp til andre land.

La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva kunne EU og Norge gjort med Facebook?

Teknologibransjen kan virke unik, men problemet med monopoler kjenner vi fra andre bransjer. Én måte man løser det på er ved å la staten overta monopolet. Så er i det minste driften under en slags demokratisk kontroll. Det tror jeg ikke er en løsning for sosiale medier. Og hvilken stat, forøvrig? Norge? Frankrike? USA? En annen måte man løser slike problemer på er ved å legge infrastrukturen under statlig kontroll og definere spilleregler for bransjen slik at et mangfold av selskaper kan konkurrere om å tilby tjenester på toppen av denne infrastrukturen.

I år har jeg altså jobbet med en bok om tog. Da sørget jeg for å få noen til å forklare meg hvordan togbransjen egentlig fungerer, økonomisk sett. Dette var lettere da jeg var barn. Da var alt i Norge NSB, alt i Sverige SJ og alt i Tyskland DB. I dag er derimot det slik i Europa at staten tar seg av infrastrukturen, mens selve togene kan kjøres av hvem som helst som er kompetente og betaler for bruken. I EU er det nesten fritt frem. I Norge deler vi ut konsesjoner som gir enerett på bestemte ruter. Lokal kollektivtrafikk, som pendlertogene som går inn mot storbyene om morgenen, får offentlig støtte, fordi de er bedriftsøkonomisk ulønnsomme men har stor verdi for samfunnet. Langdistansetog skal derimot kjøre kommersielt, fordi det ikke er statens oppgave å frakte deg til feriestedet ditt.

Jernbaneprivatiseringen i Europa er kontroversiell, og jeg sier ikke at dette nødvendigvis er en god måte å drive jernbane på. Men det er en fin modell å ha i hodet når vi snakker om hvilken rolle staten kan spille for sosiale medier. Overført til sosiale medier ville dette betydd at staten overtok infrastrukturen, og definerte spillereglene, mens det var opp til et stort antall store og små selskaper, og kanske også statlige organer, å tilby tjenester på toppen av infrastrukturen.

Men hva er egentlig infrastrukturen for sosiale medier? Snakker vi om servere og kabler? Ikke nødvendigvis. Tenk på jernbanen igjen, eller andre former for infrastruktur staten har ansvaret for. Hvorfor lar vi staten bygge selve jernbanesporet? Fordi det er en enorm investering, og fordi det er meningsløst at ulike selskaper bygger hvert sitt spor mellom Oslo og Moss. Derfor lar vi ikke hvem som helst bygge jernbane. Storbritannia forsøkte dette på 1800-tallet. Det ble bare kaos.

Er det på samme måte med servere? Nei. Servere er billige, og mine servere går ikke i beina på dine servere. I vinter startet jeg som et eksperiment en liten Mastodon-instans i fødiverset, bokgruven.no. Mastodon er et Twitter-lignende sosialt medie. Fødiverset er et åpent og desentralisert nettverk av sosiale medier som alle utveksler data med hverandre - det stikk motsatte av måten Facebook opererer på. Det koster meg omtrent 150 kroner i måneden å kjøre Mastodon på en Linux-server i skyløsningen Exoscale. Eksperimentet har vært mislykket, det er omtrent ingen aktivitet der, men den har kapasitet til å takle en fin mengde med aktive brukere. Det er ikke vanskelig for en Mastodon-instans å dekke utgiftene sine med noen små pengegaver fra brukerne. Den langt mer vellykkete norske instansen snabelen.no ser ut til å få det til helt greit.

Servere er altså så billige at en privatperson kan starte opp sin egen node på et globalt sosialt nettverk til prisen av en billig vinflaske i måneden. (Enklere statiske nettsteder som nettsiden min kan du kjøre for tilnærmet ingenting.) I det første innlegget på denne bloggen snakket jeg om hva som gjorde meg glad i internett for tjue år siden. Det var ting som dette. At det er så billig og lett å starte nye tjenester fra en server i garderobeskapet. Siden den gangen har det blitt mye billigere.

Det er derfor ikke servere som er den store, vanskelige jobben staten bør overta fra Facebook. Jeg tror det er noe helt annet: Protokollene. APIene. Datamodellen. Protokoller og APIer er regler for hvordan datamaskiner og programmer snakker med hverandre. Et eksempel på en åpen protokoll er SMTP, som brukes til e-post. Hvis du har e-postadresse på Gmail, trenger jeg ikke jeg også ha det for å maile deg. Et annet eksempel er HTTP. Jeg kan besøke Microsofts nettside uten å kjøre Internet Explorer, og Google uten å kjøre Chrome. SMTP og HTTP er åpne protokoller. Facebook er lukket. Hvis du bruker Facebook Messenger, må jeg også bruke Facebook Messenger for å sende deg en melding.

Dette er infrastrukturen for sosiale medier. Hvis staten skulle gjøre noe med Facebook, måtte det være å ta kontroll over APIene og datamodellen deres og åpne dem opp mot omverden. Sånt var lettere å få til før IT ble en av verdens mektigste industrier. SMTP, HTTP og de andre protokollene nettet bygger på har vi arvet fra den gangen teknologigigantene hadde mindre makt over nettet. De prøvde seg den gangen også. I nettets barndom var Microsoft den største trusselen, men de klønet det til, og fikk heldigvis ikke den samme makten over nettet som de hadde over operativsystemer.

De åpne standardene nettet bygger på ble utarbeidet av uavhengige bransjeorganisasjoner som Internet Engineering Task Force og World Wide Web Consortium. Sistnevnte har også definert en standard for desentraliserte sosiale medier som heter ActivityPub. Denne er allerede i bruk i dag. Mastodon bruker den til å utveksle data i fødiverset.

Det er altså ikke selve det tekniske arbeidet med å definere en åpen standard vi trenger hjelp til fra staten, men det politiske arbeidet med å tvinge lukkete nettverk som Facebook til å bruke den.

Det jeg snakker om er at for eksempel EU skal erklære at sosiale medier er et offentlig gode som private aktører ikke fullt ut kan ta eierskap over. Litt som jernbanen, eller for den saks skyld allemannsretten. Vi har allerede tatt et forsiktig skritt i denne retningen med GDPR, som sier at du eier dine egne data og kan ta dem med deg eller få dem slettet. Det neste skrittet er å si at sosiale medier ikke kan gjerde deg inne, altså at det å forvalte din aktive identitet på Facebook fører med seg en plikt til å støtte åpne standarder.

Her støter tankeeksperimentet mitt på noen problemer. Sier jeg at det skal bli ulovlig å drive et sosialt nettverk med europeiske brukere som ikke støtter ActivityPub? Det ville ført til at et stort antall små diskusjonsforum måtte legges ned. Eller skal det bare gjelde nettverk over en viss størrelse?

En annen tilnærming enn direkte tvang kunne være å støtte fremveksten av et alternativ, slik at Facebook er nødt til å forholde seg til det. Snakker vi da om en slags Statens Riksposting, drevet av en ny statlig etat for sosiale medier? Nei, det kan være så enkelt som at eksisterende offentlige institusjoner som NRK, universitetene, kommunene, bibliotekene og så videre får som oppgave å sette opp fødererte løsninger som de gjør bruk av for sine oppgaver. Hvorfor er det for eksempel slik at biblioteker oppretter eventer på Facebook, og ikke på en åpen protokoll som også Facebook kan velge å bruke? Hvorfor bruker etater i Oslo kommune Facebook som kommunikasjonskanal?

Dette er også noe private selskaper og uavhengige organisasjoner kunne trekkes inn i. Schibsted kunne sette opp kontoer for abonnentene sine og knytte dem sammen med avisene de eier. Fritt ord kunne sette opp en instans som legger ekstra vekt på ytringsfrihet og saklig debatt.

Slike løsninger kan være åpne for allmenheten, men det er langt viktigere at de bruker åpne protokoller enn at hvem som helst kan bli bruker. Jeg trenger ingen bruker på en eventuell tjeneste fra NRK, Schibsted, biblioteket eller Fritt ord, jeg har allerede konto på snabelen.no og min egen bokgruven.no. Jeg kunne brukt en av de til å melde meg på et arrangement på biblioteket eller deltatt i en diskusjon om en sak på NRK eller Aftenposten.

Det jeg beskriver er vanskelig, men det er mulig hvis politikerne og viktige institusjoner blir enige om at den norske offentligheten ikke kan styres av Facebook.

Et større problem, som kanskje gjør hele tankeeksperimentet umulig, er moderering. Hva i all verden gjør vi med innholdet? Moderering på nettet er et slemt problem. Da tenker jeg ikke egentlig på håndheving av lovverket, men kollisjonen mellom ulike sosiale normer. I dag er det mange utfordringer rundt dette som Facebook beskytter oss mot å behøve å tenke på. Tenk for eksempel på hvor unikt det er at Facebook samler Equinor, Oslo kommune, Erna Solberg og noen av Norges verste islamhatere og høyreekstremister under samme tak. Hadde du invitert noen av de førstnevnte til å delta på et arrangement med sistnevnte, ville de sagt nei, dette ønsker vi ikke å bli assosiert med. Men på Facebook går det an. Hvorfor? Kanskje fordi Facebook er så stort og så langt utenfor vår kontroll at vi ikke tolker det som noen form for sosial aksept at disse personene og gruppene er tilstede på samme sted. Hva skulle Equinor gjort med det, liksom? Det er eventuelt Facebooks problem at de har høyreekstreme brukere. Det har ingenting med oss andre å gjøre.

Dette ville blitt helt annerledes om for eksempel NRK eller Schibsted opprettet instanser, og de attpåtil var drevet av et politisk mål om å erstatte Facebook. Først måtte de brukt krefter på å ta stilling til hva deres egne brukere skulle få lov til å gjøre. Deretter måtte de tatt stilling til hvilke instanser de vil føderere med. Se for deg at en islamhater kastes ut av “NRK”-instansen og i stedet oppretter sin egen: jegersykeligopptattavislam.no. Ønsker NRK å føderere med denne, det vil si at brukerne deres kan utveksle innhold med hverandre? Hva hvis islamhateren i stedet melder seg inn på Fritt ords instans, hvor det antagelig er høyere under taket? Vil NRK føderere med denne?

Og hva med fullt navn? Vil NRK og Schibsted kreve at brukerne identifiserer seg med navnet de har i folkeregisteret? Vil de føderere med instanser som tillater anonyme brukere?

Poenget mitt er ikke å si hva svaret bør være, men at dette nå er NRKs problem. Og Schibsteds. Og biblioteket ditt. Facebook lar oss fraskrive oss ansvaret for hva som skjer på norske sosiale medier. Det er veldig praktisk. Hvis vi tar tilbake kontrollen, får vi også ansvaret med på kjøpet.

Dette handler ikke bare om å ta stilling til hva man godtar og ikke godtar, men å ha ressurser til å gjennomføre det. Ta for eksempel innhold nesten alle ønsker å slippe å se i feeden sin: Drapsvideoer. Facebook løser slikt ved at de setter et stort antall dårlig betalte mennesker til å se gjennom innhold som kan bryte med reglene deres, og kjapt ta stilling til hva det er for noe. Altså, folk sitter dagen lang og ser på noen av de verste tingene du kan forestille deg, uten å få hjelp med å takle det. Dette er et overgrep, men samtidig er det en forutsetning for Facebook slik vi kjenner det. I dag trenger du og jeg ikke ta stilling til dette. Det er bare en fæl ting et stort selskap vi ikke har kontroll over driver med, og mange av oss har ikke en gang hørt at det skjer.

Hvis vi tar kontrollen tilbake? Da blir dette også vårt problem. Det blir vanskelig, og ikke minst dyrt.

Betyr det at vi ikke bør gjøre dette? Nei, vi har jo de samme problemene i dag. Vi slipper bare å tenke på dem. Vi bruker Facebook til å fornekte alle problemene som oppstår når man skal bygge en offentlighet på nettet. De fungerer også som en god syndebukk når ting går galt. “Å, fæle Facebook, altså, som tillater så mange høyreekstreme grupper.” Ja, men hvordan skulle vi løst dette selv? Det finnes mange svar på spørsmålene jeg stiller her, men de har alle til felles at noen kommer til å bli sinte. Hvis det er du som tar disse beslutningene, er det ikke lenger Mark Zuckerberg folk blir sinte på, det er deg.

Jeg vet ikke om dette tankeeksperimentet lar seg gjennomføre, men det er på tide at vi begynner å tenke på disse tingene. Inntil videre er det bare som enkeltpersoner vi kan gjøre noe med Facebook, ved å bruke det mindre, og iallfall ikke gi dem eksklusiv kontroll over alt vi legger ut på nettet.

Kom til fødiverset i stedet. Vi har kaker og brus og interessante etiske problemstillinger.