(Notater og utdrag fra Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.)

Mastergradsavhandling våren 2017 av Siw Hege Henriksen, hvor formålet er å undersøke hvilken effekt kombinasjonen av vennskap og skjermtid har på psykisk helse blant ungdommer. Datagrunnlaget er hentet fra Ungdata-undersøkelsen i Telemark i 2015, hvor ungdomsskoleelever blant annet svarer på spørsmål om opplevde psykiske plager som ensomhet og depresjon.

Formålet er ikke å finne ut om skjermtid henger sammen med dårligere pykisk helse, siden den sammenhengen er etablert tidligere, men om det å ha gode vennskap og være fysisk sammen med venner har en beskyttende effekt mot denne sammenhengen. Konklusjonen ser ut til å være: Nei, ikke særlig.

Observasjoner:

• Utgangspunktet for avhandlingen er at man ser en økning i psykiske helseplager for ungdom. Forskningen som henvises til peker på at den største økningen skjedde på 1990-tallet, og at det siden har vært en svak økning for jenter, men ikke for gutter. Det gjør meg nysgjerrig på hvor relevant skjermtid og spesielt sosiale medier er som faktor her.

• Halvparten av ungdommene opplever ingen psykiske plager. Resten fordeler seg jevnt utover fra få til mange.

• Skjermtid er definert som TV, data, nettbrett og mobil på fritiden

• Ungdata-undersøkelsen bekrefter sammenhengen mellom skjermtid og psykiske plager. Den sier ikke hva som fører til hva.

• Sammenhengen mellom skjermtid og psykiske plager virker klar men forsiktig. For de på 0-1 og 0-2 timer har 67% og 64% ingen plager. For de med 6 timer eller mer har fremdeles 35% ingen plager. Da sitter man i praksis med en skjerm hele tiden utenfor skolen. Det er ganske ekstremt, og likevel føler en tredjedel at de har det helt greit. Det vanligste ser ut til å være 2-3 og 3-4 timer, med henholdsvis 54% og 47% uten psykiske plager. Så etter to timer har det skjedd noe.

• “4.5% av variasjonen i psykiske helseplager forklares av omfanget av skjermtid”. Det er ikke mye?

• Vennskap (eller mangel på vennskap) forklarer 2.9% av variasjonen i psykiske plager.

• Kjønn har størst effekt, og forklarer 11.6% av variasjonen. Jentene har det verst. Der er også sammenhengen med skjermtid størst. Forfatteren spekulerer derfor om det er slik at måten jenter er sosiale på har tatt mer skade av at vennskap flyttes online.

• Formålet var altså å teste om gode/mange vennskap reduserer sammenhengen mellom skjermtid og psykiske plager, og svaret er at det ikke egentlig gjør det. Forfatteren spekulerer på slutten om hva dette betyr. Observasjonene virker fornuftige, men jeg opplever samtidig at de går et godt stykke bortenfor de tvetydige tallene.

Utdrag fra teksten

Avhandlingens tematikk er kommet i stand som et svar på den rådende bekymring i samfunnet over ungdommers psykiske helse. Bekymringen er videre satt i sammenheng med at ungdommer synes å bruke mindre tid på venner og mer tid på skjermaktiviteter. Formålet med avhandlingen er å kaste lys over sammenhengen og derved gi et bidrag til en økt kunnskap på fagfeltet som kan danne grunnlag for bedre yrkesutøvelse både gjennom forebyggende og tiltaksrettet arbeid. Min problemstilling er som følger:

«Hvilke sammenhenger finnes mellom psykiske helseplager, skjermtid og vennskapsrelasjoner hos ungdom i Telemark?» For å svare problemstillingen har jeg utarbeidet følgende forskningsspørsmål:

1. Hva er sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager hos ungdom i Telemark?

2. Hvordan henger vennskapsrelasjoner sammen med psykiske helseplager hos ungdom i Telemark?

3. Beskytter vennskapsrelasjoner mot eventuelle negative effekter av mye skjermtid på den psykiske helsen for ungdom i Telemark?

4. Hva betyr kjønn og opplevd fattigdom for forholdet mellom skjermtid, vennskapsrelasjoner og og psykiske helseplager?

Metode:

Problemstillingen fordrer en breddekunnskap og det tas derfor utgangspunkt i kvantitative data fra Ungdata-undersøkelsen i Telemark i 2015. Dataene bygger på selvrapporteringer fra ungdomsskoleelever og vil i avhandlingen bli analysert gjennom statistikkprogrammet SPSS 24.

Resultater:

Sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager viste at økt skjermtid predikerer økte psykiske helseplager. Det å ha nære venner, være fornøyd med vennene sine og oppleve støtte fra dem er faktorer som henger sammen med et redusert nivå av psykiske helseplager. Hvor ofte de unge var sammen hjemme hos hverandre eller om de var sammen med en til to venner eller i en gjeng, hadde lite å si. Videre viste analysen at det å ha nære venner eller å være fornøyd med vennene sine bare i begrenset grad kunne redusere den negative sammenhengen mellom økt skjermtid og psykiske helseplager. Kontrollert for kjønn og fattigdom så viste analysene en sterkere sammenheng mellom skjermtid og psykiske helseplager for jenter, at det å være fornøyd med vennene sine hadde en større reduserende effekt mot psykiske helseplager for jenter enn for gutter, samt at det å ha nære venner i mindre grad reduserte omfanget av psykiske helseplager

De siste årene har vi sett en bekymring for psykiske helseplager blant ungdom fordi forskning tyder på en betydelig økning i forekomsten, og det særlig blant unge jenter (Andersen & Bakken, 2015, s. 7,78, Bakken, 2016b, s. 75, Von Soest & Hyggen, 2013, s. 97). Internasjonale studier viser at fenomenet synes å gjelde hele den vestlige verden (Bor, Dean, Najman, & Hayatbakhsh, 2014; Collishaw, Maughan, Natarajan, & Pickles, 2010; Eckersley, 2011; Sweeting, West, Young, & Der, 2010).

I industrisamfunnets periode i Norge fra 1950-tallet til rundt 1980, ble ungdomstiden sett på som en ventetid. Livet som voksen, med ekteskap og arbeid, ble for de fleste påbegynt tidlig i 20-åra. Ungdomsproblemer ble i denne tiden i stor grad forstått som fritidsproblemer. I forhold til livsførsel ble «alle» ble trykt inn i de roller som de sosiale og lokale normene krevde. De fleste unge gutter fulgte fedre og jevnaldrende ut i jobber i industrien og jentene inntok svært ofte rollen som husmor. Samfunnsstrukturen muliggjorde også at unge med ulike problemer likevel lett kunne finne sin plass i industrien og dermed klare seg godt (Frønes, 2010, s. 31-34). Mange opplevde nok ikke livet som veldig åpent. Livsmulighetene fortonet seg nok i større grad som «ferdige opplegg» enn som frie valg. Identiteten var i større grad gitt utfra bakgrunn og oppvekststed.

Med økt lengde på utdanningene fulgte også endring i synet på når de unge ble voksne. Voksenrollen ble ikke lenger definert entydig ut fra alder, men ble i større grad noe som måtte oppnås.

I dag beskrives ungdom som en veltilpasset og hjemmekjær ungdomsgenerasjon. Det generelle bildet av ungdom i dag er at de i mindre grad røyker og drikker alkohol, de begår mindre kriminalitet og vold, de trives bedre, er opptatte av skole og utdanning, tilbringer mer tid hjemme og har en sterkere relasjon til sine foreldre. Det er en overordnet tendens til større «skikkelighet» (Bakken, 2016b, Øia & Vestel, 2014). De unge bruker mer tid hjemme. Færre og færre bruker kveldene på å være ute med venner, henge rundt en bensinstasjon, kiosk eller rusle rundt i butikker, men stadig flere har hatt en oppvekst preget av organiserte fritidsaktiviteter. I tillegg til skole og organisert fritid så har digitale medier fått en veldig stor plass i unges liv. Det tilbringes mer tid foran ulike skjermer og nye sosiale medier gjør at de unge holder kontakt med hverandre på nye måter. Bruken av smarttelefoner har medført at bilder og informasjon fra ungdommens liv publiseres fortløpende på internett og åpner for en umiddelbar dom fra andre.

I ungdomstiden øker omfanget av psykiske helseplager, og økningen er klart størst blant jentene. Psykiske helseplager omfatter blant annet angst, depresjon, atferdsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og ADHD. Hos ungdom så er plagene som oftest uttrykt som angst og depresjoner. Angst kjennetegnes ved at det utvises engstelse som er atypisk for alderen, oppleves skremmende intens og påvirker den unges funksjon hjemme, på skolen og/eller blant venner. Depresjon kjennetegnes i ungdomstiden av irritabelt humør, søvnproblemer, mangel på matlyst, endring i vekt, problemer med å konsentrere seg, tilbaketrekking og opplevelse av skyld, skam og verdiløshet. Det er også høy grad av samvariasjon mellom lidelsene. Rundt 40 % av unge med en depresjonslidelse har samtidig en angstlidelse og rundt 20 % av de som har angst har også en depresjonslidelse. Det anslås at rundt 20 % av barn og unge vil få en angstlidelse i løpet av oppveksten og at dette gjelder dobbelt så mange jenter som gutter (Mathiesen et al., 2009, s. 13-26). Hos de fleste av ungdommene så er symptomene forbigående, men hos noen blir de varige (Folkehelseinstituttet, 2015a; Hartberg & Hegna, 2014, s. 13).

Ulike studier viser at omfanget av psykiske helseplager hos ungdom ser ut til å øke, og tendensen er sterkere for jenter enn for gutter. I Norge viser Ung i Norge undersøkelser fra perioden 1992, 2002 og 2010 en betydelig økning i forekomsten av psykiske helseplager for begge kjønn frem til 2000-tallet. Deretter vises kun en svak økning for jentene frem til 2010 (von Soest & Wichstrøm, 2014). Fire store undersøkelser som ble gjort i Oslo i 1996, 2006, 2012 og 2015 viser at andelen Oslo-jenter med et høyt nivå av psykiske helseplager økte mye og relativt jevnt i denne perioden, mens omfanget for guttene holdt seg stabilt over tid (Andersen & Bakken, 2015, s. 7, 78). Levekårsundersøkelser for perioden 1998 til 2008 (Von Soest & Hyggen, 2013, s. 97) viser en økning i psykiske helseplager hos jentene fra 13 % i 1998 til 23 % i 2012. Guttene hadde ingen tilsvarende økning i hele perioden. Også nasjonale tall fra Ungdataundersøkelser for perioden 2011-2015 antyder også en økning over tid for jentene, men ikke en tilsvarende trend for guttene (Bakken, 2016b, s. 75).

Norsk forskning på psykiske helseplager hos ungdom er også i tråd med internasjonale studier i vestlige nasjoner. Bor og kollegaer analyserte ti artikler som rapporterer omfang av psykiske helseplager blant ungdom i Europa. Blant disse rapporterte åtte av artiklene om en økning i psykiske helseplager, hvorav fem viste at økningen var kun for jentene eller var tydeligere for jenter enn for gutter (Bor, 2014). Collishaw har også systematisk gjennomgått 13 ulike studier og i studier fra land som Storbritannia, Norge, Island, Nederland og Holland så viste oversikten en øking i omfanget av psykiske helseplager, og dette særlig blant jentene (Collishaw, 2015). Samlet sett gir dette indikasjoner på at økning i psykiske helseplager hos tenåringsjenter kan være en trend i tiden både i Norge og vesten for øvrig

De fleste teorier om miljøårsaker er ulike varianter av stress-sårbarhetsmodellen. Stress-sårbarhetsmodellen forklarer årsakene til psykiske helseplager med at vi alle er født med et visst nivå av sårbarhet som påvirker vår kapasitet til å mestre stress og utfordringer. Risikoen for å utvikle psykiske helseplager økes når flere belastninger opptrer på samme tid og når disse kombineres med liten sosial støtte og en medfødt sårbarhet (Mathiesen et al., 2009, s. 31-32).

Det debatteres også om hvorvidt en eventuell økning i selvrapporterte psykiske helseplager er reell eller om det kan være et uttrykk for en større åpenhet og oppmerksomhet i samfunnet om tematikken, en senket terskel for å vurdere symptomer som problematiske eller som en følge av endringer i språk og uttrykksform (Bor et al. 2014, Collishaw 2015). Flere forskere har undersøkt hvorvidt økningen kan sies å være et metodologisk problem. Sweeting og kollegaer (2009) undersøkte om økningen kunne ha en sammenheng med en positiv eller negativ vinkling av spørsmålene. De fant ut at begge måter å måle ungdoms psykiske helseplager på indikerte en forverring over tid. De konkluderte derfor med at endringen ikke skyldtes en større åpenhet om psykiske helseplager. Andre forskere fant gjennom sine undersøkelser ut at noen typer plager øker mer enn andre, noe som igjen taler imot at en større åpenhet og lavere terskel for å rapportere om psykiske helseplager er hovedårsaken til økningen (von Soest & Wichstrøm, 2014, Collishaw, 2010). Bor og kollegaer argumenterer også for at det er lite trolig at forverringen skyldes økt åpenhet, da den observerte økningen i særlig grad gjelder jenter (Bor et al., 2014).

I dag har rundt 97 prosent av alle mellom 9 og 16 år mobiltelefon, 95 prosent har TV hjemme, 85 prosent har tilgang til PC/Mac og nettbrett og 70 prosent har mulighet til å bruke spillkonsoll (Medietilsynet, 2016, s. 6,14). Undersøkelser både fra Norge og andre vestlige land viser en økt skjermtid blant ungdom, og nedenfor vil jeg presentere et utvalg av forsking på dette feltet. Bucksch og kollegaer undersøkte ungdommers skjermtid i 30 land i perioden fra 2002-2010 og konkluderte med at færre unge ser på TV i dag, men at denne reduksjonen oppveies av en betydelig økt tid foran andre skjermer (Bucksch, 2016).

Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelse viser at tid brukt til dataspill for 13-15-åringer nesten har doblet seg for perioden 2000 til 2010 og at det er særlig blant guttene vi finner den store økningen. I 2010 brukte guttene 1 t og 47 minutter på dataspill, mot 53 minutter i år 2000. For jentene var dette på henholdsvis 10 minutter i 2010 og 11 minutter i år 2000 (Vaage, 2012). Spill på spillkonsoll og PC er vanligst blant guttene, mens jentene foretrekker mobil og nettbrett som spillenheter (Medietilsynet, 2016, s. 7). Tid bruk på annen internett/databruk er også økt i periode 2000-2010 for 13-15-åringer, men her er det jentene som hovedsakelig bidrar til økningen. I 2010 brukte jentene 1 time og 7 minutter per dag på annen internett/databruk, mot 10 minutter i år 2000. For guttene var dette på henholdsvis 49 minutter per dag i 2010 mot 18 minutter i år 2000 (Vaage, 2012). Også Ungdataundersøkelsen fra 2016 finner at gutter er langt mer opptatt av spill,mens jentene oftere bruker sosiale medier. Jenter bruker også mer tid på filmer, serier og TV-programmer enn guttene gjør (Bakken, 2016b, s. 57). Ungdataundersøkelsen fra 2016 viser at skjermtiden øker gjennom ungdomstrinnet og flater ut i overgangen til videregående skole (Bakken, 2016b). Omtrent halvparten av de unge bruker mellom to og fire timer av sin fritid foran en skjerm og ytterligere femten prosent av guttene og ti prosent av jentene bruker mer enn seks timer. De fleste unge bruker mellom 12-15 timer per døgn på søvn og skole, og det betyr da at unge som bruker seks timer foran en skjerm tilbringer mesteparten av sin fritid på denne måten.

Sosioøkonomisk går det et skille hovedsakelig mellom de som bruker mer enn fire timer og de som bruker mellom en og fire timer foran en skjerm. Unge fra lavere sosiale lag er overrepresentert blant de som bruker mye tid foran en skjerm, og den sosiale gradienten er tydeligst blant jentene. 15 prosent av jentene i den laveste statusgruppen bruker seks timer eller mer foran en skjerm, mot fem prosent av jentene fra den høyeste statusgruppen. For unge som bruker mellom en og fire timer foran er skjerm i hverdagen, så har sosioøkonomisk bakgrunn mindre å si (Bakken, 2016a, s. 73).

Diskusjonen om ungdom og den økte skjermtiden preges av to motsatte holdninger, der ungdom enten ses som sårbare og beskyttelsestrengende, eller som kompetente aktører. På den ene side finner vi en bekymringsdiskurs på bakgrunn av økt skjermtid, utsatthet for sex, vold og angstskapende bilder. Faktorer som trekkes frem er nettavhengighet, aggressivitet, utarming og avstumping av de unges følelsesliv og en fremmedgjøring av det virkelige liv. I en slik diskurs ses barn og unge som sårbare og uskyldige individer som trenger beskyttelse. På den andre siden finner vi en kompetansediskurs hvor digitale medier ses på som verktøy som gir uendelige læringsmuligheter, stimulerer til aktivitet og deltakelse og bidrar til demokratiske deltakelse i samfunnsdebatten. De unge ses på som kompetente, kritiske og sosialt oppvakte som er godt rustet til å møte medienes utfordringer (Vettenranta, 2008, s. 303-313).

Nylig ble det publisert resultater fra en studie av sammenhengen mellom fritidsaktiviteter og livstilfredshet basert på longitudinelle data fra Tyskland. Selv om studien omhandler livskvalitet og ikke psykiske helse, så kan man likevel si at livskvalitet skisserer for psykisk helse og dermed bidrar til belysning av tematikken. Studien brukte måleparameteren tilfredshet med livet for å måle QoL (Quality of Life) og individene scoret selv hvor tilfreds de var med livet akkurat da. I forhold til TV-titting og internettbruk som fritidsaktivitet, så ble det ut fra eksisterende litteratur om TV-titting/internettbruk satt en grense på 3 timer hver dag og dataene ble kontrollert for økonomiske status. Studien viste signifikante og positive effekter jo oftere individene møtte vennene sine og en signifikant, men ganske liten, negativ effekt ved internettbruk over 3 t. per dag. Studien klarte ikke å finne det samme funnet blant TV-titterne. De gjorde også en studie som viste en negativ lineær sammenheng mellom tid brukt på internett og hvor lykkelige individene ga uttrykk for å være. Den samme sammenhengen fant de ikke blant TV-titterne. I tillegg gjorde de studier for å se om mye tid brukt foran PCen og TV hadde en forsterkende effekt på tilfredshet med livet, men de fant ingen signifikant sammenheng (Schmiedeberg & Schröder, 2017)

Også Kraut og kollegaer fant i sin forskning sammenheng mellom bruk av PC og internett og økt sosial isolasjon, ensomhet og flere psykiske helseplager (Kraut et al., 1998). Frey og kollegaer konkluderte i sin studie at mye TV-titting syntes å gi lavere livskvalitet (Frey, Benesch, & Stutzer, 2007). Bruni & Stanca beskrev i sin studie at TV-titting fører til at individet har mindre tid å bruke på sosiale aktiviteter, at det lever seg inn i en virkelighet som ikke er reell og at man bruker TV-titting som et billigere substitutt for sosial interaksjon med andre selv om dette fører til mindre tilfredshet i livet enn om man brukte tiden til sosialisering med andre (Bruni & Stanca, 2008). Disse samme argumenter kan en fint tenke seg overført til internettbruk, selv om man også ser positive aspekter ved å bruke sosiale nettverk og chatterom på internett.

I lys av livskvalitet fant Leung & Lee i sin studie at offline fritidsaktiviteter fører til sterkere vennskapsbånd mellom individer og at dette vanskelig lar seg erstatte ved å være sosial på internett. Leung og Lee forklarer dette for det første med at relasjoner som er online ofte ikke er så betydningsfulle som relasjoner i det virkelige liv. For det andre så kan det være slik at økt tid på internett tar bort tid fra andre aktiviteter som eksempelvis vennskapsrelasjoner. En tredje forklaring de gir er en mulighet for at elektronisk kommunikasjon ikke fungerer like godt som den kommunikasjon som oppnås gjennom fysiske møter. En fjerde forklaring kan være at nettvennskap ofte er overfladiske uten sterke vennskapsbånd, og som lettere og oftere avbrytes. Dette funnet føyer seg inn blant tidligere forskning som viser at langdistansevennskap som vedlikeholdes over internett på sikt går utover hva en personlig sitter igjen med og tilfredsheten med forbindelsen (Kraut et al., 1998). Følgelig kan internett være nyttig i forhold til å få informasjon eller til å søke etter hjelp som ikke finnes tilgjengelig i nærmiljøet ellers, men fungerer dårlig for dypere følelser. Online vennskapsrelasjoner kan derfor sies å være et mer begrenset vennskap enn det fysiske vennskap er. Som et resultat kan dette negative forholdet føre til en nedgang i vurderingen av livskvalitet. Videre fant også Lee og Leung en negativ sammenheng mellom utstrakt internettbruk og livskvalitet (Leung & Lee, 2005).

I tillegg til kommersielle aktører på markedet, så er også ungdommene selv i stor grad aktive aktører. Internett er en sosial arena hvor kontakt skapes og opprettholdes. For unge som har problemer med å finne seg til rette i jevnaldermiljøet så kan internett bidra til å skaffe seg nye kontakter og venner. I Ungdataundersøkelser spørres de unge om hvordan de vurderer betydningen av sosiale relasjoner på nett. Hele 80 prosent av guttene og 89 prosent av jentene mener at det å «ha kontakt med venner på sosiale medier» er «svært viktig for meg» passer «svært godt» eller «ganske godt» for dem. Mange mener de ville følt seg utenfor om de ikke var på de samme sosiale mediene som vennene sine, her noen flere jenter enn gutter. På nettet er ni av ti unge hovedsakelig sosiale med personer som de også treffer på andre arenaer (Bakken, 2016a, s. 79). På sosiale medier deler ungdommen med omverdenen hva de gjør, tenker, hva de er opptatte av og hvordan de ser ut (Bakken, 2016b). I og med at ungdom som formidlere både er på samme alder og i mange tilfeller også bekjente, så kan deres budskap ha en større påvirkningskraft enn det øvrige medier har. For en del fungerer også sosiale medier som et utstillingsvindu hvor fortellingen om en selv publiseres.

I sosialiseringsforskning har man sett på TV-programmers påvirkning, og funn herfra viser at disse bare har en midlertidig effekt på barn og unges prososiale atferd (Calvert og Kotler, 2003, i Kvello, 2008a). Videre er det få studier av hvordan de fiktive verdener som internett og PC gir tilgang til, påvirker unges utvikling. Man kan anta at unge kan utvikle en del ferdigheter via spill, men bortsett fra at unge kan bruke så mye tid på dette at det går ut over variasjon i andre aktiviteter, så er det uklart hvilke negative effekter dette kan ha (Kvello, 2008a). I forhold til eksponering av vold gjennom medier så peker forskning mot et økt aggresjonsnivå hos mottakeren (Huesmann, L.R., J. Moise-Titus, C.Podolski og L.D. Eron 2003 i Kvello, 2008a) og en større ufølsomhet (Carnagey, N.L., C.A. Anderson og B.J. Bushman 2007, i Kvello, 2008).

Pengespillavhengighet har vært en diagnose i det amerikanske diagnosesystemet DSM siden tidlig på 1980-tallet, og det er nå foreslått at spilleavhengighet til dataspill skal inngå som en ny diagnose i den nyeste revisjonen av DSM. Forutsetningen for at dataspillavhengighet skal inngå som en egen diagnose er at det gjennomføres studier av grenseoppgangene mellom det å være avhengig og høyfrekvent spilling på bakgrunn av interesser og sterkt engasjement (Frøyland et al., 2010), videre om dataspillingen er et problem i seg selv eller kan forstås som et symptom på underliggende problemer (Brunborg, Frøyland, & Hansen, 2013). Flere forskere argumenterer for at tid brukt på spilling er utilstrekkelig for å definere avhengighet og mener at tilstedeværelsen av negative konsekvenser er nødvendig for å skille avhengighet fra engasjement.

Rapporten viser blant annet at det på ungdomsskolen ikke er forskjell mellom gutter som spiller mye dataspill og gutter flest hva angår omgang med venner. Gutter som spiller mye dataspill er sosiale på lik linje med andre ungdommer, men en relativt større andel av disse guttene har venner og bekjente de kun treffer via nettet. Videre rapporterer både storspillerne og de som viser tegn på dataspillavhengighet noe oftere at de blir mobbet. Både symptomer på depresjon og lav selvfølelse er mer utbredt i disse gruppene sammenlignet med andre gutter.

Myklestad og kollegaer fant ut at den sterkeste beskyttende faktoren mot psykiske helseplager blant ungdom var støtte fra venner og det å tilbringe tid sammen med venner (Myklestad et al., 2012). Hvor mange venner de unge har eller hvor ofte de er sammen med vennene er også viktig, men av mer underordnet betydning. For den psykiske helsen er evnen til å få venner og kvaliteten på vennskapet mer viktig (Holsen, 2009)

Sosial ensomhet kan sies å henge sammen med antall venner og hvor ofte man omgås dem, mens emosjonell ensomhet kan sies å henge sammen med kvaliteten på vennskapet. Å være ensom er forbundet med skam og nederlag og mange forsøker derfor å skule sin ensomhet (Halvorsen, 2005, s. 60,82). Samtidig kan man også være alene uten å føle seg ensom. Noen trives og har det godt selv om de har lite kontakt med andre. Andre igjen føler seg ensom selv om de er sammen med andre og har flere som de betegner som venner (Schiefloe, 2015, s. 134). Ungdataundersøkelsen viser at det er flere jenter (26 %) enn gutter (10 %) på ungdomsskolen som føler seg ensomme og at omfanget er økende gjennom ungdomsårene (Ungdata, 2016b, s. 6, 75-77). Ensomhet er det motsatte av sosial støtte og kan påvirke ungdommers psykiske helse i negativ retning (Cohen & Wills, 1985; Myklestad et al., 2012; Sund et al., 2003).

I dette kapittelet har vi sett at det er en tendens til økning i psykiske helseplager hos ungdom, og i særlig grad hos jentene.

Litteraturgjennomgangen viste at utstrakt bruk av skjermtid har en sammenheng med psykiske helseplager (Brunborg et al., 2013; Gentile et al., 2011; Kraut et al., 1998; Leung & Lee, 2005), samt at det å ha en nær venn, tilbringe tid sammen med venner og det å oppleve støtte fra dem er faktorer som beskytter mot psykiske helseplager (Barstad, 1997; Holsen, 2009; Myklestad et al., 2012).

Studiets empiriske grunnlag er Ung i Telemark, 2015, og hører inn under Ungdata-konseptet. Ungdata er lokale ungdomsundersøkelser som innebærer at skoleelever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring svarer på et web-basert spørreskjema om ulike sider ved livet sitt.

Ungdataundersøkelser er en nasjonal undersøkelse som har vært gjennomført årlig siden 2010, inneholder velutprøvde spørsmål og har også spørsmål med tydelige svaralternativer noe som gir mindre rom for feiltolkninger både hos informantene og hos forskerne.

I ungdataundersøkelsen har ungdom i Telemark fått en rekke spørsmål som skal måle ulike symptomer på et depressivt stemningsleie, det vil si i hvilken grad de føler seg nedstemte og deprimerte. Spørsmålene er som følger: «Har du i løpet av den siste uka vært plaget av noe av dette: «1. Følt at alt er et slit», «2. Hatt søvnproblemer», «3. Følt deg ulykkelig, trist eller deprimert», «4. Følt håpløshet med tanke på framtida», «5. Følt deg stiv eller anspent», «6. Bekymret deg for mye om ting», «7. Følt deg ensom», «8. Vært sint og aggressiv». Hvert spørsmål har fire svarkategorier på graden av plagene, fra «1. Ikke plaget i det hele tatt», «2. Lite plaget», «3. Ganske mye plaget» og «4. Veldig mye plaget».

Det teoretiske begrepet skjermtid er tidligere definert som den fritid ungdom bruker daglig foran skjermer som TV, data, nettbrett og mobil. Begrepet operasjonaliseres gjennom en dimensjon med spørsmålet «Utenom skolen, hvor lang tid bruker du vanligvis på aktiviteter foran en skjerm (TV, data, nettbrett, mobil) i løpet av en dag? Variabelen har svaralternativene «1=Ikke noe tid», «2=Mindre enn 1 time», «3=1-2 timer», «4=2-3 timer», «5=3-4 timer», «6=4-6 timer», «7=Mer enn 6 timer».

I Ungdata måles vennskapsrelasjoner gjennom elevenes subjektive meninger. Det betyr at de unge svarer ut fra hvilke tanker de har om hva vennskap er, hvem som er nære venner og hvem som ikke er det, hvem de føler at de har et positivt forhold til, om de kan tenke seg å søke hjelp og støtte hos venner i vanskelige situasjoner, etc.

Ifølge Barstad, 1997, har personer uten en fortrolig venn dårligere psykisk helse enn de som har minst en venn. Dimensjonen måles ved hjelp av spørsmålet «Har du minst én venn som du kan stole fullstendig på og kan betro deg til om alt mulig?».

Før jeg starter med analyse -og drøftingsdelen så vil jeg påpeke at resultatene ikke sier noe om en årsakssammenheng, men kun er statistiske sammenhenger. Ungdom kan ha høy skjermtid fordi de har psykiske helseplager, men kan samtidig også ha høy skjermtid som kan gi økte psykiske helseplager. Ungdom kan ha dårlige vennskapsrelasjoner fordi de har psykiske helseplager, men også få økte psykiske helseplager fordi de har dårlige vennskapsrelasjoner. Denne avhandlingen uttrykkes i en kausalretning som er i tråd med gjeldende forskning om disse sammenhengene, men viser altså kun et øyeblikksbilde for sammenhengene mellom skjermtid, vennskapsrelasjoner og psykiske helseplager hos ungdommen i Telemark i 2015. Avhandlingen kan derfor ikke benyttes som grunnlag for slutninger om prosesser som utfolder seg i tid.

Tabellen viser at omfanget av psykiske helseplager varierer med hvor mye skjermtid ungdom har. Sammenhengen er positiv; jo mer skjermtid, jo flere psykiske helseplager.

I dette kapittelet vil jeg ta for meg forskningsspørsmål 3 som omhandler hvorvidt det er slik at vennskapsrelasjoner beskytter mot eventuelle negative effekter av mye skjermtid på den psykiske helsen for ungdom i Telemark. I og med at jeg bruker data fra et tverrsnittsstudie så kan jeg ikke avdekke utviklingen over tid, men kan likevel si noe om sammenhengene mellom omfanget av psykiske helseplager og skjermtid for ungdom med ulike typer vennskapsrelasjoner. Formålet er altså å se om positive vennskapsrelasjoner i gjennomsnitt ser ut til å redusere negative sammenhenger mellom skjermtid og psykiske helseplager, og til dette formålet bruker jeg multippel regresjonsanalyse som metode.

Justert R2 viser at 4,5 % av variasjonen i psykiske helseplager forklares av omfanget av skjermtid. I forrige kapittel viste de bivariate analysene at andelen unge med psykiske helseplager øker med tiden de bruker foran ulike skjermer. Dette blir bekreftet i modell 1 i regresjonsanalysen. Konstantleddet har her en verdi på 3,283 og viser gjennomsnittlige psykiske helseplager for ungdom som har lavest verdi på skjermtid (0-1 t. pr. uke). B-koeffisienten for skjermtid er positiv og viser en forventet gjennomsnittlig økning i psykiske helseplager med 0,676 for hver verdinivå økning på skjermtid.

I modell 2 er effekten av variabelen for skjermtid kontrollert for vennskapsdimensjonene nær venn og positiv affekt. Justert R2viser nå en økning 7,4 %, noe som betyr at variablene for vennskapsrelasjoner bidrar til å forklare variasjonen i psykiske helseplager. Variabelen «Nær venn» viser at dersom de unge har nære venner, så predikerer modellen 1,622 færre psykiske helseplager kontrollert for effektene av de øvrige uavhengige variablene. P-verdien er under 0,05 og er signifikant.

Variabelen «Litt/svært fornøyd med vennene sine» viser en negativ koeffisient på -1,591 og er signifikant. Dette betyr at modellen predikerer en reduksjon i omfang av psykiske helseplager med 1,591 for ungdom som er litt eller svært fornøyd med vennene sine.
Koeffisienten for skjermtid er på 0,675 i modell 1 og på 0,637 i modell 2. Den endrer seg altså kun i liten grad når vennskapsdimensjonene inkluderes i modellen. Dette betyr at sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager i begrenset grad endres av ulike dimensjoner av vennskapsrelasjoner. Endringen fra modell 1 til modell 2 (F-testen) er statistisk signifikant.

Koeffisienten for kjønn viser forskjellen i omfanget av psykiske helseplager mellom gutter og jenter kontrollert for de øvrige uavhengige variabler. Koeffisienten er positiv og viser at jenter i gjennomsnitt har 1,931 flere psykiske helseplager enn gutter når skjermtid og dimensjoner av vennskapsrelasjoner holdes konstant. P-verdien er lavere enn 0,05 og forskjellen er derfor statistisk signifikant. Den utforskende fasen viste at når jeg la til kjønn så økte koeffisienten for skjermtid. Ved å legge til et samspillsledd for kjønn og skjermtid i Modell 3 så får jeg undersøkt denne sammenhengen på en bedre måte. Modell 3 viser at samspillvariabelen for kjønn og skjermtid er signifikant noe som betyr at sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager er forskjellig for jenter og gutter. Koeffisienten for skjermtid i modell 3 er positiv og viser at for hver økning i tid foran ulike skjermer så predikerer modellen en økning i psykiske helseplager på 0,523 for guttene. For jentene regnes sammenhengen ut som følger:

Bskjermtid + ((Bskjermtidjenter) * 1)= 0,523 + (0,4341)= 0,957

For jentene så predikerer modellen altså en økning på 0,957 for hvert «trinn» på variabelen for skjermtid. Predikerte psykiske helseplager ut fra omfang av skjermtid for jenter og gutter blir derfor som vist i Tabell 5.9.

Analysen viser at økt skjermtid gir en større økning i omfang av psykiske helseplager for jenter enn for gutter.

Tabell 5-10 viser en økning i justert R2 fra 7,4 i modell 2 til 10,1 i modell 3. Dette betyr at fattigdom forklarer 2,7 av forekomsten av psykiske helseplager. F-testen viser at endringen fra modell 2 til modell 3 er statistisk signifikant.

Koeffisienten er positiv og viser at ungdom som opplever fattigdom i gjennomsnitt har 3,487 flere psykiske helseplager enn ungdom som ikke opplever fattigdom når skjermtid og dimensjoner av vennskapsrelasjoner holdes konstant. I forhold til skjermtid så kan vi se at koeffisienten reduseres fra 0,641 i modell 2 til 0,600 i modell 3 når fattigdom er inkludert i modellen. Opplevd fattigdom har derfor relativt liten betydning for sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager.

Analysene viser en positiv sammenheng mellom skjermtid og psykiske helseplager. Omfanget av skjermtid forklarer 4,5 % av variasjonen i psykiske helseplager.

Analysene av sammenhengen mellom ulike dimensjoner av vennskapsrelasjoner og psykiske helseplager viser at mangel på nære venner, å føle seg ensom eller å ikke oppleve støtte fra vennene sine er faktorer som kan gi økt risiko for psykiske helseplager. Analysen viste også at omfanget av psykiske helseplager av et visst omfang var høyest blant unge som ikke var sikre på om de var fornøyde eller misfornøyde med vennene sine. Måten de unge er sammen på (eks. 1-2 faste venner eller i en gjeng), samt hvor ofte de er sammen ser ut til å i liten grad påvirke omfanget av psykiske helseplager. De multivariate analysene viste at vennskapsrelasjoner forklarer 2,9 % av variasjonen i psykiske helseplager.

Men på samme måte som dårlige vennskapsrelasjoner kan utgjøre en risikofaktor for utvikling av psykiske helseplager, så gir dataene indikasjoner på at gode vennskapsrelasjoner også kan være en beskyttelsesfaktor. Det ble derfor undersøkt om det å ha en nær venn og det å være fornøyd med vennene sine kunne redusere noe av den negative sammenhengen mellom økt skjermtid og psykiske helseplager. Funn fra analysene viste at dette bare i begrenset grad var tilfelle.

Videre viste analysene at kjønn er en viktig forklaringsvariabel for psykiske helseplager (11,6 %). Når man sammenligner jenter og gutter så viser analysen at jentene er mer plaget enn guttene. I forhold til sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager så viser analysene at økt skjermtid gir en større økning i omfang av psykiske helseplager for jenter enn for gutter, mens det å være fornøyd med vennene sine viste seg å ha en større reduserende effekt mot psykiske helseplager for jenter enn for gutter. I forhold til sammenhengen mellom nære venner og psykiske helseplager ble det ikke funnet signifikante forskjeller i kjønn.

I forhold til fattigdom så viste analysen at unge som opplever fattigdom er betydelig mer plaget av psykiske helseplager enn unge som ikke er det (3,487). Dette må karakteriseres som en sterk effekt på omfanget av psykiske helseplager. Opplevd fattigdom forklarer imidlertid kun 2,7 % av variasjonen i omfanget av psykiske helseplager: ungdommene som rapporterer at de opplever familien sin som fattigere enn andre er en relativt liten gruppe. Analysen viser videre at opplevd fattigdom har liten betydning for sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager og mellom det å være fornøyd med vennene sine og psykiske helseplager. I forhold til sammenhengen mellom det å ha en nær venn og psykiske helseplager, så viser analysen at psykiske helseplager reduseres i noe mindre grad for ungdom som opplever fattigdom enn ungdom som ikke gjør det.

Økt skjermtid – en ny risiko?

Analyseresultatene av sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager viser at jo mer tid de unge bruker foran ulike skjermer, dess flere psykiske helseplager (Tabell 5-1, 5-8). Dette resultatet er i tråd med tidligere forskning på feltet (Brunborg et al., 2013; Gentile et al., 2011; Lemmens et al., 2009). I tillegg viser analysen at sammenhengen er sterkere for jentene enn for guttene (tabell 5-8, 5-9). Selv om analysen ikke fant en dramatisk forskjell i sammenhengen skjermtid og psykiske helseplager når det ble kontrollert for opplevd fattigdom (tabell 5-10), så kan en trolig forvente en sosial gradient i denne sammenhengen da tidligere Ungdataundersøkelser har funnet dette (Andersen & Bakken, 2015; Bakken, 2016). Ungdataundersøkelser viser at ungdom fra lavere sosiale lag er overrepresentert blant de som har en skjermtid på over fire timer hver dag, og at den sosiale gradienten er tydeligst blant jentene (Andersen & Bakken, 2015, s. 7; Bakken, 2016a, s. 73). Dette er komplekse sammenhenger og det er mulig at forskjellen i resultatene er på bakgrunn av at jeg ikke har satt kjønn og fattigdom inn i samme modell. Vi vet ikke noe om hvilken vei sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager går, om hva som kom først av disse to, men ut fra at tidligere forskning viser at økt skjermtid kan gi økte psykiske helseplager, så vil jeg legge denne kausalretningen til grunn for den videre drøftingen. Så hvordan kan det ha seg at ungdom får dårligere psykiske helse av økt skjermtid? Kan det ha noe med mengden eller innholdet i skjermtiden å gjøre eller kan det ha noe med vennskapsrelasjoner å gjøre? Svarene inneholder trolig komplekse sammenhenger, men la oss starte med å se på hva analysen av vennskapsrelasjoner forteller oss.

En har jo alltid tenkt at det å tilbringe tid sammen med venner bidrar til god psykisk helse, og dette viser også tidligere forskningsresultater (Myklestad et al., 2012; Schmiedeberg & Schröder, 2017). Det var derfor overraskende å finne ut at omfanget av vennesamvær hjemme hos hverandre og måten de var sammen på (eks. med 1-2 venner eller i en gjeng), ikke var relatert til omfanget av psykiske helseplager (Tabell 5-3, 5-4 og tabell A6, vedlagt). I sammenhengen mellom vennskapsvariablene og psykiske helseplager så tyder det altså på at variabler som omhandler kvaliteten på vennskapsrelasjoner er de som er av størst betydning for ungdommers psykiske helse

Har det fysiske vennskapet utspilt sin rolle? Analysene tyder altså på at det er kvaliteten på vennskapsrelasjonene som er av størst betydning for sammenhengen med psykiske helseplager og at tid sammen med venner i større grad enn før synes å dreie seg rundt bruken av sosiale medier. Ut fra at økt skjermtid predikerer et økt omfang av psykiske helseplager så kan dette peke i retning av at endringen i måten å være sammen på muligens ikke er like tilfredsstillende psykologisk som det fysiske vennskapsrelasjoner er.

Jevnaldrende har altså en stor betydning for hverandre, og på bakgrunn av at «alle» er på sosiale medier så kan en jo også anta at det å være på denne arena blir svært viktig for de unge. På spørsmål til ungdommene om hvordan de vurderer betydningen av sosiale medier, så svarer de også nettopp dette. Hele 80 prosent av guttene og 89 prosent av jentene sier at dette er viktig for dem (Bakken, 2016a, s. 79).

På den ene side så kan en tenke seg at sosiale medier oppfattes som en lettere måte å være sammen på da fysiske avstander ikke lenger er til hindring. Smarttelefoner, datamaskiner, nettbrett og internett har ført til at kontakten kan opprettholdes når tid som helst og hvor som helst. Samtidig som det er en mulighet for at sosiale medier oftere kan brukes som samværsform fordi den er lett tilgjengelig, så er det også en mulighet for at skjermaktiviteter oppleves så engasjerende at det reduserer tid til å pleie fysiske vennskapsrelasjoner (Leung og Lee, 2005). På den andre side så kan en anta at å aldri ha «fri» fra dette, kan virke både stressende og psykisk belastende.

Men selv om sosiale medier kan gi et skjevt bilde av venneomfanget, så viser tall fra ungdataundersøkelser at det store flertallet av norske ungdommer har nære venner (Bakken, 2016b). Dersom en tenker seg at disse vennskapsrelasjonene i større grad enn før handler om å være sammen online og ikke offline, så kan en anta at dette gjør noe med kvaliteten på vennskapet. Det er tenkelig at måten å kommunisere på fungerer bedre når en er fysisk tilstede og kan ta i bruk alle sine sanser, og at det fysisk nærværet har en verdi i seg selv som ikke i samme grad er tilstede i online relasjoner. Denne antagelsen rimer også overens med forskningen til Leung og Lee (2005). Videre kan en da anta at en konsekvens av redusert kvalitet på vennskapsrelasjonene kan være det som Halvorsen (2005) kaller for emosjonell ensomhet. En føler seg ensom fordi en ikke helt blir sett for den en er.

Funn herfra viste at jenter som er fornøyd med vennene sine er predikert en større reduksjon i omfanget av psykiske helseplager enn gutter som er fornøyd med vennene sine. Det å ha venner som en er fornøyde med, er altså viktig for begge kjønn, men gir en særlig reduksjon i omfanget av psykiske helseplager for jentene. Dersom det er slik at en endring i omgangsform har medført en reduksjon på kvaliteten på vennskapsrelasjoner, så kan denne sammenhengen være sterkere for jentene enn for guttene.

Oppsummert peker det hele i retning av at det fysiske vennskapet langt fra har utspilt sin rolle. Gode nære og fortrolige venner virker beskyttende mot psykiske helseplager, men endring i samværsform har muligens ført til at kvaliteten på relasjonene er redusert og dermed ikke beskytter i like stor grad som før. Imidlertid så burde en også da ha funnet en sammenheng mellom hvor ofte de unge fysisk er sammen og psykiske helseplager, men det gjør en altså ikke. En kan derfor spekulere i om dette kan ha noe med dataenes beskaffenhet å gjøre. Det kan være slik at disse sammenhengene er vanskelige å måle og at spørsmålene ikke klarer å fange opp i seg denne kompleksiteten på en god nok måte.

Ofte kan det som fremstilles over sosiale medier være tilsynelatende perfekt og vellykket. Mediers påvirkningskraft er som kjent stor og når det som formidles i stor grad også er fra venner og bekjente, så kan dette innholdet veie enda tyngre. På bakgrunn av at forskning tyder på at jenter er mer opptatt av det relasjonelle (Bjerrum et al., i Øya og Fauske, 2010; Markovits et al., 2001; Rose et al., 2006; Polce-Lynch et al., 1998, i Kvello, 2006), så kan en tenke seg at de i større grad enn guttene vektlegger hva som kommuniseres gjennom sosiale medier. Det kan fort stilles spørsmål som «Hvorfor ser ikke jeg slik ut?» og «Hvorfor har ikke jeg det sånn?», og veien til sammenligninger blir kort. En kan anta at dersom avstanden fra den «vanlige» jente til det skapte bildet er for stor, så blir veien til måloppnåelse nærmest umulig.

Sosiale medier åpner også for utestengelser, krenkelser og mobbing enten direkte eller indirekte. En kan tenke seg at når man ikke lenger er i ansikt til ansikt relasjoner så kan det være en lavere terskel for å komme med negative kommentarer, la være å «like» og ekskludere fra sosiale sammenkomster. I sammenheng med at flere jenter enn gutter sliter med et negativt selvbilde (Andersen & Sager, 2015), og påvirkes sterkere av kroppslig selvoppfatning enn gutter (Mc Clenahan et al., 2003 i Kvello, 2006), så kan jentene være ekstra sårbare for dette.

I lys av dette kan en derfor tenke seg at kjønnsforskjellen i sammenhengen økt skjermtid og psykiske helseplager kan henge sammen med en større sårbarhet hos jenter i forhold til det relasjonelle og at bruken av sosiale medier har tilført et sosialiseringsspeil som omfatter hele verden. I tillegg så trenger ikke dette speilet å representere virkeligheten, men kan sies å være mer en visjon eller et skapt bilde, noe som gjør at det å sammenligne seg med dette både kan skape mindreverdighetsfølelser, men også en følelse av mislykkethet og verdiløshet når man ikke klarer å leve opp til forventninger om å bli som det skapte bildet.

Vi så tidligere at det ikke ble funnet en sammenheng mellom hvor ofte de unge er fysisk sammen og psykiske helseplager, og at det er mulighet for at dataene ikke i god nok måte klarer å fange opp i seg komplekse sammenhenger. Dataen gir lite kunnskap om de unges indre livsverden – hvordan de oppfatter samfunnsutviklingen, hvordan de reflekterer over seg selv som individ og hva de tenker ligger bak deres handlinger og væremåter.

På grunn av at dataene er fra et tverrsnittsstudie så sier de heller ikke noe om hvilken vei årsakssammenhengene går. Vi vet derfor ikke hva som kom først av for eksempel psykiske helseplager og opplevd utestengelse fra et sosialt fellesskap eller hva som kom først av økt skjermtid og psykiske helseplager. Vi har bare et øyeblikksbilde av sammenhengen på et gitt målingstidspunkt.

I forhold til tid så har tidligere forskning funnet en sammenheng mellom tid brukt sammen med venner og livskvalitet (Holsen, 2009; Schmiedeberg & Schröder, 2017). Det var derfor overraskende og svært interessant å finne ut at tid sammen med venner hjemme hos hverandre i liten grad påvirket omfanget av psykiske helseplager. Sett i lys av utbredelsen av sosiale medier og nye måter å kommunisere på, så ligger trolig noe av forklaringen her. Det ble også funnet en positiv lineær sammenheng mellom unge som bruker størstedelen av kvelden ute sammen med venner og psykiske helseplager. Jo oftere de unge var ute med venner hele kvelden, jo flere psykiske helseplager hadde ungdommene. Funnet er ikke kontrollert for øvrige faktorer, men en kan anta at dette henger sammen med underliggende faktorer som for eksempel foreldrekontroll og sosioøkonomisk bakgrunn.

Gjennom det tredje forskningsspørsmålet ønsket jeg å undersøke om vennskapsrelasjoner kan beskytte mot eventuelle negative effekter av mye skjermtid på den psykiske helsen. Her viste studien at ungdom med ulike nivåer av skjermtid, som hadde nære venner og var fornøyde med vennene sine, bare i begrenset grad var predikert bedre psykiske helse enn ungdom som ikke hadde det. På bakgrunn av vennskapsrelasjoner i stor grad også handler om å være sosial online, så ligger trolig en del av forklaringen her.

I forhold til sammenhengen mellom skjermtid og psykiske helseplager så viste analysene at økt skjermtid gir en større økning i omfang av psykiske helseplager for jenter enn for gutter. I forhold til sammenhengen mellom nære venner og psykiske helseplager ble det ikke funnet forskjeller i kjønn, mens det å være fornøyd med vennene sine viste seg å ha en større reduserende effekt mot psykiske helseplager for jenter enn for gutter. En kan derfor anta at det relasjonelle ved vennskapsrelasjonene er av større betydning for jentene.

Det å mangle nære venner og stå utenfor et jevnalderfellesskap kan sies å være en tradisjonell risikofaktor i forhold til utvikling av psykiske helseplager, mens økt skjermtid kan sies å være en risikofaktor av mer moderne karakter. Økt skjermtid kan gi økt risiko både ut fra et avhengighetsperspektiv, men også fordi det har endret de unges sosialiseringsmønster og sosialiseringsspeil. Analysen tyder på gode vennskapsrelasjoner handler mer om kvaliteten på relasjonene og i mindre grad om hvor ofte de unge fysisk er sammen, eller om de er sammen med en eller flere venner. Tid med venner synes i større grad å være dreid i retning av å være på sosiale medier, samtidig som økt skjermtid henger sammen med et økt omfang av psykiske helseplager. I det videre forebyggende psykiske helsearbeidet kan derfor en satsing i organiserte fritidsaktiviteter være en mulighet for at ungdommer tilbringer mer fysisk tid sammen og derved pleier kvaliteten på vennskapsrelasjonene.

Særlig interessant er det at omfanget av psykiske helseplager synes å øke mest hos jentene samtidig som det er nettopp dem som bruker mest tid på sosiale medier.