Hacking
Hacking er en lek med komplekse systemer. Hackeren kjenner systemets regler så godt at de kan bruke dem til å oppnå mål som strider mot systemets formål. Hacking bygger langt på vei på lek, altså at man bruker mye tid på å prøve ut “hva skjer hvis ..”, mest for moro skyld, men på en måte som over tid fører til en dypere forståelse av systemet enn om man bare lærer reglene og følger dem.
Reglene i et system er sjelden helt konsistente og dekkende for absolutt alle scenarier. Dette gjelder like mye om man snakker om et lovverk som når man snakker om sikkerhetssystemene på en server. Hacking bygger på en form for lek som fører til at man oppdager og kan gjøre bruk av slike smutthull og andre uforutsette konsekvenser av reglene, som beskrevet i en av hackerkulturens urtekster, The Story of Mel fra 1983.
Lest a whole new generation of programmers
grow up in ignorance of this glorious past,
I feel duty-bound to describe,
as best I can through the generation gap,
how a Real Programmer wrote code.
I’ll call him Mel,
because that was his name.
Mens hacking i dagligtalen brukes om spektakulære og destruktive angrep, utført for et ondsinnet formål, er hacking i denne betydningen mer en nøytral beskrivelse av en aktivitet som kan inngå i gode, dårlige eller nøytrale formål. Det kan brukes til å angripe et dårlig system, angripe et godt system, reparere et dårlig system, eller reparere et godt system. Det kan brukes for en større sak eller bare for egen vinning eller fornøyelse.
Som Mels fortelling illustrerer, kan et hack også være en usynlig del av et ellers hverdagslig system, som kun andre hackere er i stand til å sette pris på.
Et slikt hack kan ses på som en individualistisk signatur dypt nede i en maskin hvor individet ellers ikke har noen plass. Et lite, opprørsk “her var jeg” fra noen som forstår systemet bedre enn de som eier det, men likevel ikke har makt over det og i beste fall kan gjøre et spakt forsøk på å undergrave det. Eller som Henry Wadsworth Longfellow sier det i The Builders:
In the elder days of Art,
Builders wrought with greatest care
Each minute and unseen part;
For the Gods see everywhere.
Gudene setter pris på det usynlige hacket ditt, slik de setter pris på alle de usynlige detaljene på katedralens steinfigurer, men når prosjektet er ferdig er det fremdeles biskopene og adelsmennene som bestemmer hva den skal brukes til. Fungerer et slikt hack kun som en sikkerhetsventil hvor noen få heldige genier kan utfolde det menneskelige i seg, mens alle andre må underkaste seg systemets umenneskelige prosesser? Sagt på en annen måte: Operativsystemet skapt av hackere, Linux, utgjør infrastrukturen for de overvåkningsbaserte teknologigigantene på nettet. Gudene setter pris på detaljene i Torvalds kjerne, men det er biskopen som bestemmer hva den skal brukes til.
Dette er et av dilemmaene i hackerkulturen. Et annet dilemma er hva som skjer når hackeren faktisk forsøker å endre verden.
Individualismen i hackerkulturen gjør at den ofte overlapper med California-ideologien, som mye av IT-bransjen er formet av. Hackeren er i utgangspunktet den ensomme helten eller antihelten som kjemper mot Systemet. Når systemet er autoritært, er hackeren enten en direkte trussel, eller iallfall en som lever i henhold til idealer som utfordrer systemet. Men når også selve systemet er individualistisk, blir det uklart om hackeridealene egentlig utfordrer systemet, eller bare er et middel for å overta det.
Mange av programmererne som skapte teknologigigantene anser seg som inspirert av hackerkulturen. Det er liten tvil om at mange av dem var ekte hackere. I begynnelsen var selskapene deres små davider som bekjempet en Goliat gjennom sin overlegne forståelse av systemets spilleregler. Men så har de selv overtatt og blitt systemet. Har de da forlatt hackerkulturen, eller viser dette heller at det er noe utilstrekkelig i hackeridealet? Er hackeren med sin individualisme bare en entreprenør som selv ønsker å bli milliardær? Entreprenøren kan være en trussel mot eksisterende milliardærer, men de er ikke en trussel mot systemet.
En annen svakhet ved hackeridealet er det implisitte ansvaret det plasserer hos hver enkelt for selv å ta kontroll over sine egne data, sine egne maskiner. Alle skal lære å kode! Men alle kan ikke lære å kode, og alle har ikke tid til det. I praksis blir dermed hackerne en elite, og et samfunn som bygger på hackerideologi vil ende opp med en hackerelite. Sånn sett blir hackeridealet litt som en teknologisk variant av våpenkultur: Alle bør ha sine egne skytevåpen, så de kan forsvare seg selv mot kriminelle! Men det riktige svaret er at det ikke bør være opp til den enkelte å forsvare seg mot kriminelle ved å skyte dem. Det er en politisk oppgave å sørge for både et fungerende politivesen og samfunnsforhold som ikke gir grobunn for kriminalitet.
Hacking spiller uansett en viktig rolle i ethvert godt eller dårlig system, og kan spille en god rolle, men bare når de som har skaffet seg en bedre forståelse av spillereglene gjør bruk av denne for å hjelpe andre og til å støtte opp om løsninger på systemnivå.