I artikkelen The Three Ages of Internet Studies: Ten, five and zero years ago fra 2004 delte den kanadiske sosiologen Barry Wellman internettforskningens historie i tre faser: Vill synsing, systematisk dokumentasjon, og analyse.

I den første, vill synsing, (“punditry rides rampant”), presenterte entusiastene internett som den mest radikale og fantastiske oppfinnelsen siden boktrykkekunsten, eller kanskje enda lenger. Internett var begynnelsen av en helt ny verden som bare kunne forstås i kontekst av internett. Ingen tidligere analysemodeller eller fakta, for eksempel knyttet til makt og status, var relevante. Kritikene på sin side spekulerte om en dystopi hvor mennesker ble frakoblet fra hverandre og bare forholdt seg til andre mennesker gjennom skjermer.

I den andre fasen, systematisk dokumentasjon, (“systematic documentation of users and uses”), som begynte mot slutten av 1990-årene, satte man seg ned og samlet inn data om hvordan internett faktisk ble brukt, og hvordan det var i ferd med å bli en del av hverdagen til folk. Dataene man samlet inn stemte ikke overens med de utopiske eller dystopiske spekulasjonene.

I den tredje fasen, analyse, (“from documentation to analysis”), som var i ferd med å komme i gang rundt 2004, hadde forskerne plukket alle de lavthengende fruktene i form av enkel datainnsamling. Nå gjenstod det å benytte dataene til å analysere internett på et dypere nivå.

Denne oppdelingen kan også brukes til å beskrive mer spesialiserte forskningsområder som barn og ungdoms forhold til smarttelefoner. Først kommer den ville synsingen, så den relativt enkle datainnsamlingen, og først mange år senere de gode analysene.