I mars 2020 var jeg nesten i mål med forarbeidet for en bok om togferier. Jeg hadde intervjuet tretti personer om reisene deres. Jeg hadde tatt med kona og sønnen vår på togferie til Sveits og Skottland. Planen for sommeren var å ta fri fra jobben i et par måneder og bo i Antwerpen mens jeg skrev bokmanuset og tok dagsturer med tog til alle de belgiske byene jeg ikke har vært i.

Den togferien måtte jeg se langt etter. I stedet skrev jeg Togeventyret i leiligheten vår i Oslo. Å sette seg på toget, selv på korte turer i Norge, ble utenkelig. Men da høsten kom, tenkte jeg at det verste nok snart er over. Boka skulle lanseres etter nyttår og jeg håpet at innen da ville det vel være mulig å drømme om togferier igjen.

Boka kom – men det gjorde alfavarianten av korona også. Deretter delta.

Det vondeste med pandemien for oss har vært at den har skilt oss fra konas familie i Storbritannia. Det skjedde mye på de to årene. Sønnen vår lærte å gå, begynte å snakke, fikk sin egen personlighet. Granny og de andre i Aberdeen gikk glipp av alt sammen. I år fikk vi et barn til og ingen fikk komme og se henne heller. Jeg tror ikke nordmenn flest er klar over hvor strenge innreiseregler vi har hatt denne tiden. I likhet med mange andre med familie i utlandet har vi følt oss glemt under gjenåpningen.

Gjennom sommeren har vi derfor ventet ivrig på vaksinene våre. Med en gang vi hadde fått en dato for vaksine nummer to, bestilte vi fly til Storbritannia og en leilighet i Aberdeen.

Det har blitt vanskelig å reise siden sist. Jeg har vært vant til at jeg kan reise hvor jeg vil, når jeg vil, med mitt norske pass. Nå er det å reise til utlandet mer slik det alltid har vært for mennesker i mindre privilegerte land. Du må ha papirene i orden. Du må forholde deg til intrikate og til dels meningsløse regler, og nåde deg om du gjør noe feil. Kona har for eksempel endret etternavn etter at hun fikk det britiske passet sitt. Og da nytter det ikke å møte opp i Storbritannia med et koronatestresultat fra norske helsemyndigheter. Vi stresset i ukesvis med å forstå reglene og fylle inn papirene riktig. Vi ordnet en privat hurtigtest i Oslo dagen vi skulle reise, for å være sikre på at resultatet ville bli utstedt i riktig navn.

Og hvordan flyr man egentlig til Storbritannia nå for tiden? Norwegian har en daglig avgang fra Oslo til Edinburgh som vi har brukt mye før. Den selger de fremdeles billetter til, men alle avgangene har blitt kansellert siden oktober 2020. Det går fly til Aberdeen, men det går fra Stavanger, ikke Oslo.

Vi endte opp med følgenden plan: Fly fra Oslo til London, bo der noen dager mens vi hilser på gamle venner, og så ta nattoget nordover til Aberdeen. Jeg skrev om Caledonian Sleeper i Togeventyret. Det er et kjekt nattog med fine nye vogner og mulighet for varm frokost. Det er slitsomt å krysse Storbritannia med tog, så hvis du skal til Skottland, kan du like gjerne ta nattoget.

Noen dager før avreise, midt oppi alt papirstressingen vår, fikk vi imidlertid beskjed om at nattoget var innstilt. Greit, tenkte jeg, så får vi ta dagtog likevel. Dette var langt i fra den verste overraskelsen vi var mentalt forberedt på. Vi bestilte tog fra London til Edinburgh, og så videre til Aberdeen neste dag. Det går greit for voksne å reise hele veien på én dag, men for toåringen kan det bli slitsomt, og han har ikke reist langt med tog siden han var elleve måneder gammel i 2019. Vi hadde ikke hastverk. Vi delte opp reisen.

Flyturen til London gikk greit, men noen fine reiseminner blir det ikke av en slik tur. Fly er ren transport. Et av poengene mine i Togeventyret er at det er vanskelig å reise med barn, samme hvilket transportmiddel du velger, men at det er mindre vanskelig med tog enn med bil og fly. I bilen må de minste sitte fastspent i feil kjøreretning. På flyet kan du ikke engang ta pauser når du går lei. Hvert eneste steg av reisen er strengt regulert. Sønnen vår hylte da han skulle spennes fast i flysetet, men vi overøste ham med iPad, sjokolade og innpakkete billigleker til flyet var fremme.

Papirkontrollene gikk bra. Vi hadde forstått reglene riktig. Hurra.

Å vandre rundt i London etter å ikke ha vært utenlands på to år var en stor opplevelse. Det finnes altså fremdeles, utlandet! London kan man gjøre mye spennende i, men det nytter ikke å sikte så høyt når man reiser med småbarn, så vi nøyde oss med å sette ett enkelt mål for hver av dagene. Transportmuseet den ene dagen, dyreparken den neste. Og ellers vandre rundt og slappe av på en av de mange lekeplassene vi snublet over. London er overraskende barnevennlig.

Vi bodde på et hotell nær Euston, St Pancras og Kings Cross. Hvis du skal til eller fra London med tog, er det antagelig i dette området du ønsker å bo. Eurostar-togene til kontinentet går fra St Pancras. Nattoget til Skottland går fra Euston. Toget vi i stedet endte opp med å ta til Edinburgh gikk fra Kings Cross. Alle stasjonene er i gangavstand fra hverandre.

Vi fant også den perfekte restauranten for familier på togferie: Carluccio’s på St Pancras. Joda, maten er god, men enda viktigere er det at barna kan sitte og følge med på Eurostar-togene som kommer og går. Og da babyen veltet vinglasset og toåringen kastet opp, håndterte de det med uventet ro og vennlighet. “Ta det helt med ro, jeg har to barn selv, jeg vet hvordan det er.” Særlig norske foreldre nøler nok med å ta småbarn med på restaurant, men det er like greit å begynne tilvenningen tidlig og heller lære seg å finne de riktige restaurantene. Som den i Chur i Sveits jeg fortalte om i boka, hvor resturanteieren kidnappet sønnen vår og viste ham fram til stamgjestene mens vi spiste ferdig i fred. Carluccio’s gikk ikke like langt, men følelsen vi fikk av å være velkommen er gull verdt.

Og så, den første ordentlige togferieturen siden 2019: London til Edinburgh. Litt under fem timer. Jeg slet med å reservere sete for turen. Når du bestiller togbilletter til to voksne og to barn under fem år i Storbritannia, får du nemlig ikke reservert mer enn to seter. Barna reiser gratis, men får dermed heller ikke noe sted å sitte. Å presse to voksne og to barn inn på en toseter i fem timer var et eksperiment jeg ikke var villig til å gjennomføre. Løsningen ble å fortelle billettnettstedet at toåringen er fem år og betale litt for billetten hans. Da fikk vi tildelt tre seter rundt et bord og det fjerde stod ledig under hele turen.

Jeg har savnet å sitte rundt et togbord med sønnen vår og se ut av vinduet. Siden sist har han lært å sette ord på entusiasmen sin. Tog! Ja, det er et tog, et passasjertog. Passasjertog! Ja, og det der er et godstog. Godstog! Godstog! Ja.

Blir det også lange perioder med Peppa Gris på iPaden? Jepp. Men selv da er dette en langt mer sosial måte å reise på enn bil og fly. Det er som om vi har fått en felles oppgave som familie: Sitt rundt et bord i fem timer og få det til å fungere. Alle hjelpemidler er tillatt.

Sønnen vår har ikke helt grep om britisk geografi. Skottland, sa han da vi landet på Heathrow. Nei, ikke ennå. Skottland, sa han på toget nordover og pekte ut av vinduet. Nesten, men ikke ennå. Skottland? Ja, nå er vi i Skottland. Endelig tilbake.

Etter en natt i Edinburgh nær togstasjonen i sentrum, satte vi oss på toget til Aberdeen. Tre nye timer i en fireseter i et tog av den samme nye typen som vi reiste med dagen før, fra London North Eastern Railway. Ingen utfordringer.

Og her er vi nå, i en leilighet i Aberdeen. Vi treffer familie og venner og jeg jobber fra soverommet.

Som togferie betraktet er dette ingenting å snakke om. Det som blir gøy er veien videre. Vi har nemlig ikke bestilt billetter hjem. Etter fire uker i Aberdeen, tar vi toget sørover til Manchester, hvor resten av familien bor. Der skal vi være en og en halv uke.

Og så? Ja, det kommer an på koronasituasjonen i Europa. Det vi ønsker å gjøre er å ta toget til Bordeaux, hvor vi også har litt familie, og så hjem via Tyskland, Danmark og Sverige. Slik jeg forstår reisereglene nå, skal dette være fullt mulig. Det er lett å reise i EU så lenge du kan bevise at du er fullvaksinert. Det er en hel måned igjen til vi skal gjøre dette, og innen da kan situasjonen ha endret seg. Jeg har brent meg på å være for optimistisk gjennom pandemien. Om seks måneder ser det nok bedre ut, har jeg sagt, igjen og igjen, og som regel tatt feil.

Men denne gangen? Jeg tror faktisk at det vil være lettere å reise om en måned enn det er nå. Iallfall ikke vanskeligere. Ett av usikkerhetsmomentene er at toget fra Gøteborg ikke kjører ennå, men det sies at de skal starte opp igjen i oktober. Hvis de ikke gjør det, tar vi i stedet Bohusbanen fra Gøteborg til Strømstad. Derfra er det kort vei til vår nye hjemby Halden.

En av de første tingene jeg skal gjøre etter at jeg er tilbake er å besøke Litteraturhuset i Fredrikstad 31. oktober for å snakke om togferier. Da ville det vært veldig hyggelig å kunne komme rett fra en fersk togferie og dele den gode nyheten om at nå er toget klart for avgang igjen. Ta plass! Dørene lukkes.