Manchester

For tjue år siden leste jeg liberalister som så på kafékjeden Starbucks som en gave til menneskeheten. Det var nemlig det perfekte tredje stedet, et nøytralt fellesområde som hverken er jobb eller hjemme men fungerer som et sosialt anker i nærområdet ditt. God kaffe var det der også.

Jeg sitter på nærmeste Starbucks i Manchester med laptopen åpen, med laptoper og konsentrerte ansikter til høyre og venstre for meg, og lurer på hva i all verden de tenkte på. Eller, jeg vet hva de tenkte, for det var slik jeg tenkte selv: Markedet vet best og markedet har gitt oss Starbucks, men markedet mangler venner. Derfor er det ikke nok å si at Starbucks er et greit nok sted med grei nok kaffe, nei, vi må lovprise det og gjennom hyllesten bidra til å forsvare markedet mot dets kritikere.

I dag tenker jeg på slike steder som billige delekontor. 30 kroner for et par timer. Det har blitt en del besøk til slike i Aberdeen og Manchester de siste seks ukene. Dette er ikke bare vår første togferie siden pandemien, men også den første testen på om det er mulig for meg å ta med jobben min hvor som helst i verden. Ferie er fint, men hvis jeg kan jobbe på formiddagen, kan vi strekke ut reisen vår lenger og vi kan reise selv om det passer dårlig for jobben at jeg er borte.

Det har fungert, men litt slitsomt er det likevel å jobbe hele dagen fra senga. Så da blir det en kafétur på formiddagen når jeg trenger å endre sittestilling. Jeg har prøvd nye steder hver dag for å finne det beste stedet. Det har blitt mye Starbucks, Costa og Nero, glatte kjedekafeer som ikke ville vært førstevalget mitt ellers, men som aldri er langt unna og har greit med plass, slik at jeg ikke føler meg i veien.

Til slutt fant jeg det perfekte stedet: Central Library i Manchester. Kafeen er avslappet og trivelig og det er massevis med åpne fellesområder rundt i biblioteket hvor du kan senke skuldrene og lese, prate, jobbe. Øverst i bygget er det en stor og vakker lesesal (bildet over). Kontrasten til StarbucksCostaNero er som å drikke god kaffe etter å ha blitt sulteforet på fergekaffe fra Friele i seks uker.

Jeg innser noe jeg egentlig visste allerede men ikke har følt så sterkt før: De beste tredje stedene er offentlige. Kvaliteten på en by måles i hvor mange slike frisoner den har, steder hvor ingen skal ha penger av deg og du bare kan slå deg ned. Et godt bibliotek er den beste slike frisonen.

Men jeg rekker bare ett besøk før vi skal videre.

London

07:55 fra Manchester Piccadilly til London. Turen tar bare litt over to timer. Medpassasjerene er en venninnegjeng som skal på dagstur til London og de nikker gjenkjennende når toåringen med en gang setter seg med Peppa Gris på iPaden. Peppa fungerer til mye, sier de.

Et av spørsmålene jeg stilte foreldre da jeg jobbet med Togeventyret var hva de gjør for å underholde barna. Svarene strakk seg fra “null elektronikk, nå skal vi kose oss sammen” til “hver sin mobil med stor datapakke”. På denne turen har vi havnet klart i den siste gruppen. Om det blir slik neste gang også, vet jeg ikke ennå. Vi har et pragmatisk forhold til dette. iPaden vår er et verktøy som vi kan velge å bruke når det passer oss. Jeg tror ikke det gir barna våre “digital kompetanse”, det er bare et virkemiddel for å oppnå noe der og da.

Mange foreldre bærer på eksistensiell angst knyttet til elektroniske dingser og det skjønner jeg godt. Jeg har mer og mer blitt en teknologipessimist selv. Men tanken “farlig ny ting stjeler barna våre” fungerer samtidig som en fjøslykt for mye rart. Det skjer mye mørkt i dingsene våre men det skjer sannelig mye mørkt i hodet på redde foreldre også. Det er ikke lett å se hvor den legitime frykten glir over i den paranoide.

Bjørn Gabrielsens bok Skjermslaver er for eksempel ikke bare en bok som begrunner god teknologifrykt på en skuffende svak måte, det er også en bok hvor du i fotnotene oppdager at forfatteren har blitt revet med av moralpanikken om at transkjønn smitter barn via sosiale medier.

Det er noe i den dirrende stemmen til foreldre som har gått til krig mot barnas dingser som får meg til å lene litt mer i den andre retningen. Jeg er ikke redd for å si nei. Jeg vet at nei fungerer. Det er bare å si nei, det, og så vente til gråten er over en halvtime etterpå. Men jeg er ikke redd for å si ja heller, når det er nyttig for oss foreldrene. Et eller annet må han finne på på toget og det er kjipt for medpassasjerene å høre på all gråten.

Så da blir det Peppa. Denne gangen. Kanskje på neste togferie også. Eller kanskje ikke. Jeg er litt likeglad. Jeg tror konklusjonen min fra Togeventyret står seg: Det er det du gjør til hverdags som betyr mest for barna. På reise er det ikke så farlig.

Paris

Vi har litt over to timer i London til Eurostar-toget til Paris. Det er mer enn nok tid til å vandre de par hundre metrene fra Euston til St Pancras, spise litt på kafeen og sjekke inn på dette underlige toget som har nesten like streng sikkerhetskontroll som flyet.

Vi var litt bekymret for innreisekravene til Frankrike. Siden vi begge er fullvaksinerte, trenger vi bare to ting: en signert erklæring på at vi ikke har korona eller koronasymptomer og QR-koden som beviser at vi er vaksinert. Den skanner man inn i appen TousAntiCovid som brukes over alt i Frankrike.

Problem 1: Den signerte erklæringen må være på papir, men hvor går man for å skrive ut noe i Manchester? Biblioteket, viser det seg, (se over), men skriveren tar kun betalt i mynter, og vi har bare brukt kort, så da må vi ta ut penger fra en minibank og bruke akkurat nok til få å tilbake den riktige mengden mynter til å betale for fire A4-ark. Dette tar det meg noen timer å finne ut av.

Problem 2: Vi slo sammen etternavnene våre da vi giftet oss. Konas vaksinebevis er i hennes nye navn, passet i hennes gamle. Det kan vi ikke gjøre noe med. Hva gjør vi hvis grensevakta slår seg vrang?

Men det er null problem, viser det seg. Grensevakten kaster kun et blikk på den signerte erklæringen, ser på QR-kodene vår men uten å sjekke dem, og det eneste han bruker tid på er å studere passene til barna våre, som er av en ny type han tydeligvis ikke har sett før. Han nikker anerkjennende mens han undersøker detaljene, som om det er et fascinerende stykke håndverk han har forsan seg.

Toget til Paris tar to og en halv time. Like langt til Brussel og rundt fire timer til Amsterdam. Et nytt ord slår ned i hodet mitt: Trainsetter. Jeg vet ikke om jeg liker klangen av ordet og med to små barn med på turen er vi ikke trainsettere selv, men det ramler nå likevel inn i hodet mitt sammen med et et bilde av hvordan et trainsetterliv kan se ut. Livet på reise fra storby til storby med hurtigtog. Formiddagsmøte med en kunde i Paris. In Vienna we sit in a late-night café.

Som sagt, ikke min drøm, men jeg er stolt over togene som gjør den mulig. Det finnes et punkt hvor togtilbudet blir så bra at det fremstår som overlegent flyet også for den gruppen som bare tenker hastighet og komfort. Det punktet går et sted mellom Østfoldbanen og Eurostar.

I Paris ankommer gi Gare du Nord. Hotellet er nær Gare de Montparnasse, på den andre siden av byen, hvor vi skal videre neste morgen. Vi bestemmer oss for å gjøre noe som snart er i ferd med å bli en tradisjon: Vi går, med barnevogn og koffert og ryggsekk. Det går tog og buss mellom disse områdene, men vi brenner inne med energi etter å ha sittet rolig i syklist- og fotgjengeruvennlige Aberdeen og Manchester i seks uker.

Dessuten har vi lyst til å se Paris. Jeg har aldri vært særlig glad i Paris, men for hver gang jeg kommer tilbake, blir dommen min litt mildere. Vandringen gjennom smågatene viser meg steder jeg har lyst til å bo. Ett sted føler vi at vi plutselig har vandret inn i gata fra en av favorittfilmene våre, dokumentaren Daguerrotypes av Agnès Varda.

Det er slitsomt å gå. Det tar oss en og en halv time. Men det er slitsomt å ta en vandretur i skogen også. Det er likevel gøy. Det kommer ingen bok om gåeventyret fra meg, men det handler i bunn og grunn om det samme, om å se verden fra bakken, om å se byen endre seg fra gate til gate, om å gå seg litt bort men ikke synes det er så farlig, og om å til endelig sist se målet foran seg. Målet er bare et kjedelig hotell, det er reisen dit som er et eventyr.