Velkommen
Denne bloggen skal handle om teknologi og glede. Jeg trenger et sted hvor jeg kan legge ut halvferdige tanker mens jeg utforsker et tema som er så stort at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne eller hvor jeg kommer til å ende opp.
Utgangspunktet mitt er at IT-teknologien jeg bruker ikke gjør meg glad. Som de fleste andre bruker jeg mye IT i jobben og i hverdagen, men med veldig få unntak blir jeg trist av å tenke på hva som ligger bak den. Hver eneste app, hver eneste enhet, hver eneste tjeneste, nesten alt har et eller annet mørkt i seg som det gjør vondt å tenke på. Hardwaren er satt sammen under elendige arbeidsvilkår med hjelp av materialer gravd frem av slaver og barn. Appene selger dataene mine til overvåkningsnettverk og manipulerer og forenkler oppførselen min for å tilpasse meg til deres behov. Pengene mine strømmer inn til enorme, onde selskaper som bruker dem til ting som skremmer meg.
Samtidig er jeg også glad i teknologi. Iallfall var jeg det før. Det var derfor jeg begynte å jobbe som programmerer. Men hva var det egentlig som gjorde meg glad da jeg satte meg foran de første datamaskinene mine på 1990-tallet? Langt på vei det stikk motsatte av det vi har endt opp med.
Den gangen var det berusende for meg å tenke på at jeg helt på egen hånd kunne programmere et fint stykke programvare, kjøre det på en ganske billig datamaskin, koble den til nettet, og kommunisere med resten av verden. Jeg så et potensiale der for frigjøring. Javel? Frigjøring av hvem, på hvilken måte? Det er et vanskelig spørsmål. Den gangen tenkte jeg nok mest på det i en liberalistisk betydning: Frigjøring av meg selv som enkeltmenneske. En fantastisk mulighet for meg til å utfolde meg selv, nå mine mål, sette spor etter meg. Meg, meg, meg. Og deg også, selvsagt, så lenge du klarer å konkurrere med meg. I dag ser jeg at denne måten å tenke på henger tett sammen med alt som gikk galt. “Meg, meg, meg” tenker Jeff Bezos og gjør alt om til Amazon.
Senere begynte jeg å tenke på frigjøring i en mer tradisjonell liberal betydning: Politisk frigjøring. Demokrati, grasrotmakt, gjennomsiktige maktstrukturer, ytringsfrihet. Fra det perspektivet stod selskaper som Facebook, Twitter og Google langt på vei på den riktige siden. Dette fremstår ganske absurd i dag, men i årene rundt Den arabiske våren i 2011 snakket mange som om disse selskapene nærmest var en revolusjonær kraft som spredde demokrati og liberalisme til hele verden.
Begge disse frigjøringsdrømmene har jeg fortsatt med meg, men siden begge disse to utgavene av drømmen har slått feil, vil jeg i dag heller legge trykket et annet sted: På frigjøring i betydningen gjøre det mulig for oss å leve verdige liv som mennesker. Med det mener jeg at teknologi bør beskytte det som foregår i liten skala fra det som skjer i stor skala, bør bidra til å desentralisere i stedet for å sentralisere, bør beskytte mangfold mot ensretting, og tilby mer til de med lite makt enn den den gjør til makthaverne.
Det er teknologi jeg blir glad av å tenke på. Det er dette sporet jeg ønsker å utforske her.
En annen ting jeg er opptatt av nå er teknologi og barn. Jeg ble pappa i fjor og må ta stilling til hvordan vi skal bruke teknologi som familie. Her har det skjedd mye som jeg trenger å forstå bedre.
Det finnes egentlig bare én god grunn til å starte en blogg, og det er for å utforske et tema du trenger å lære mer om. Målet mitt er å komme nærmere en forståelse av hva slags teknologi jeg blir glad av, og bruke mer av den og mindre av den som ikke gjør meg glad.
Som et utgangspunkt for prosjektet, her er omtrent det jeg tenker er kriteriene for teknologi som er til å bli glad av:
- Den tar vare på verdigheten og friheten til enkeltmennesker, små grupper og minoriteter
- Den beskytter mangfoldet blant mennesker og alle de komplekse nettverkene vi inngår i
- Den er åpen og kan lett kobles til annen teknologi
- Den støtter opp om det som foregår lokalt og i liten skala
- Den kan være gratis og bygger ofte på fri programvare, men den kan også være kommersiell i den ærlige, gammeldagse betydningen av ordet, hvor man lager nyttige ting og selger dem til kunder (i stedet for å gi bort nyttige ting og selge brukerne)
- Den produseres på en etisk måte, det vil si at alle leddene av produksjonskjeden påvirker mennesker og natur på en god måte
- Den gjør det lettere for oss å leve og jobbe på en meningsfull måte
Med andre ord handler dette både om de som lager teknologien og måten de lager den på, ikke bare effekten teknologien har på oss som bruker den. Det viktige er ikke å oppfylle en liste med strenge krav, men at teknologien lages med en bevissthet om og en følelse av ansvar for hvordan den vil påvirke verden.
Det jeg snakker om her er ikke virkelighetsfjernt. Det finnes mye teknologi som vi har grunn til å bli glade av, og potensialet for å lage mer av den ligger der fremdeles, men den har havnet mer i skyggen av teknologiene investorene har sett mest potensiale for fortjeneste i.
Hvordan stemmer nettgiganter som Twitter og Facebook overens med kriteriene over? De gir en del frihet til individer, små grupper og minoriteter, men på en måte som homogeniserer og sentraliserer. Alle relasjonene våre presses inn i én stor modell. Alt må inn i den boksen hvor du skriver ting. Dette er lukkete systemer som snakker dårlig med andre systemer. De er både “gratis” og “kommersielle” i den verste betydningen av begge ordene. Forretningsmodellen er totalovervåkning av brukerne.
Sammenlign dette med for eksempel Mastodon og fødiverset, hvor enkeltmennesker og små grupper selv kan sette opp sine egne noder og velge hvordan de vil bruke dem. Systemene er åpne og lette å snakke med. Et hvilken som helst stykke software som snakker de riktige protokollene kan bli en del av fødiverset. Nodene bygger på fri programvare og billig hardware, og finansieres på en ærlig og redelig måte: med frivillig arbeid og pengegaver.
Dette gjør meg glad. Når man har blitt litt motløs av alt det mørke som skjer i IT-bransjen, er det fint å ha helt konkrete eksempler på teknologi rundt seg som er til å bli glad av. De hjelper meg med å holde håpet i live. Målt på den tradisjonelle måten er Mastodon og fødiverset helt mislykket. Det er få brukere der. Det finnes et aktivt, lite miljø som vokser sakte, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg bruker Mastodon, og også prøver å få i gang min egen node for folk som vil snakke om bøker.) Jeg gjør det fordi jeg ville blitt litt gal om jeg ikke hadde et sånt sted å besøke i blant. Jeg blir glad av å tenke på at dette finnes, og det trenger jeg, for det blir jeg virkelig ikke av resten av teknologien jeg bruker.
Dette er altså utgangspunktet, men dette er langt på vei ting jeg har tenkt alt for lite på de siste årene. Så vi får se hvor dette fører hen.