I forrige innlegg skrev jeg om det lille nettet. Det har jeg nølt med å gjøre fordi det var uklart for meg hvordan et slikt nett faktisk ville se ut. Snakker vi bare om en retur til hjemmesidene fra 1990-årene? De var ikke så mye å skryte av. Det er en grunn til at alle la hjemmesidene sine døde til fordel for Facebook og andre sosiale medier.

Heldigvis har verden beveget seg et stykke siden den gangen. Vi har i dag en rekke spennende formater å velge blant som kan berike det lille nettet. De kan plasseres i tre store kategorier.

Blogger og mikroblogger

Den første og enkleste er bloggen. Da mener jeg blogg i en utvidet betydning, ikke bare tekstblogger som min egen, men også for eksempel podcasts: Altså et format som er uformelt men også har plass til å gå i dybden. Du kan legge mye innsats og ressurser i blogginnhold, men terskelen for å komme i gang er så liten at enkeltpersoner og små grupper kan få det til. Bloggen kan dermed bli økonomisk uavhengig, til forskjell fra større nettmedier. Den kan drives på fritiden eller den kan bli en inntektskilde som er akkurat stor nok for personen som står bak. Tekstblogger har delvis blitt erstattet av og havnet i skyggen av sosiale medier, men de overlever fordi de fyller behovet for dette uformelle. Podcasts har derimot blitt en suksess. I bunnen ligger den samme formidlingskanalen: RSS.

Mye av videoinnholdet på YouTube faller i den samme kategorien. Produksjonskostnadene er lave nok til at enkeltpersoner og små grupper kan starte vellykkete kanaler. Men der har serverutfordringene til nå vært for store til at de har klart å rive seg løs fra gigantene. (Kanskje PeerTube kan endre på dette?)

Den andre store kategorien er mikrobloggen, det vil si sosiale medier hvor du møter en strøm av korte innholdssnutter fra et stort antall andre personer og hvor andres reaksjon på det du gjør spiller en viktig rolle. Her inkluderer jeg tjenester som Twitter, Facebook, TikTok og Instagram. Dette har vært de hotteste tjenestene det siste tiåret, og de er teknologisk komplekse, derfor har de blitt erobret av gigantene.

Med tjenester som Mastodon er den grunnleggende teknologien nå på plass for å bygge mikroblogger også på det lille nettet. Det er fremdeles litt vanskelig å komme i gang, men det virker som om også dette faktisk er en del av visjonen bak Site: Å gjøre det lett å komme i gang med din egen personlige instans i fødiverset. Det gleder jeg meg til å se.

Og så er det en tredje kategori som jeg inntil nylig manglet ord for. Den er lettest å beskrive hvis du husker de gamle hjemmesidene fra nettets barndom. Disse bestod gjerne av hjemmesnekrete HTML-filer med irriterende og inkonsistent design og ukritisk bruk av bakgrunnsbilder. De fleste var dårlige, men husker du hva som skjedde med de beste av dem? De vokste, én rotete HTML-fil om gangen, til de endte opp som enorme, kaotiske hypertekstprosjekter med linker i hytt og vær.

Digitale hager

Jeg husker spesielt ett slikt nettsted jeg brukte mye tid på rundt 2000 en gang. Det ble vedlikeholdt av en hippie-liberalist i California som interesserte seg for politikk, filosofi, religion og psykedelia. Nettstedet hans var et kaos av linker. Jeg husker ikke lenger hva det het, ellers skulle jeg gravd det opp igjen på Internet Archive. Men jeg husker følelsen av å utforske et hypertekstprosjekt hvor den eneste røde tråden var hva personen som stod bak interesserte seg for. Det var som å rote rundt i hjernen hans.

Sånne nettsteder har jeg ikke sett på en stund. De forsvant da vi fikk bedre webverktøy. Verktøyene sørget for at innholdet fikk en klar struktur, som regel en variant av bloggen: Innlegg sortert på dato, slik at alle leser det nyeste, mens få blar rundt i arkivet.

Det mest vellykkete hypertekstformatet i dag er vel Wikipedia, og mange av oss har også satt opp store og små wikier for andre formål. Wikier er spennende. Samtidig er de svært strukturerte, fordi de er designet for å hjelpe grupper med å samarbeide om tekstproduksjon. Det er bra, men hva kaller du et løsere, mer kaotisk hypertekstprosjekt drevet av én eller noen få personer?

Det er en digital hage. Dette er et ord jeg har lett etter en stund, til jeg snublet over det via et innlegg på bloggen Irreal om det å lage gode notater. Skribenten påpeker at man enten kan ta notater eller lage notater. Når man tar notater, skriver man kjapt og ukritisk, uten å tenke noe særlig over hva man gjør. Dermed lærer man heller ikke så mye. Notatene skrives og gjemmes bort i arkivet. Når man i stedet lager notater, er prosessen mer aktiv: Du formulerer notatene med dine egne ord. Du knytter notatene til hverandre. Og notatene er levende dokumenter som du stadig vender tilbake til. Gjennom å jobbe med notatene på denne måten, lærer du også mer. Notatene gjenspeiler den voksende forståelsen i hodet ditt.

Skribenten henviser til et innlegg om dette av Anne-Laure Le Cunff. Hun beskriver tre måter å lage slike notater på: Mind mapping, digital gardening og Zettelkasten-metoden. Hver av disse er spennende, men det var særlig ideen om en digital garden, en digital hage, som slo ned i meg.

Le Cunff forklarer metaforen slik: Du sår frø i hagen ved å følge nysgjerrigheten din. Med tiden vokser frøene til busker og trær, altså kunnskap og gjennomtenkte ideer, som igjen produserer bær og frukter, altså nye ideer. Dette er noe vi alle gjør når vi leser og lærer, og det finnes mange måter å strukturere en slik mind garden på, for eksempel med et privat notatsystem.

En digital hage er når du gjør dette i mer eller mindre full offentlighet. Jobber med garasjedøra åpen, som en av de digitale gartnerne hun linker til, Andy Matuschak, formulerer det. (Du finner flere eksempler her.) En digital hage er altså et sted som primært er ditt eget, men samtidig også litt offentlig. Som regel er det få som bryr seg om hva du gjør der, men så kommer noen på besøk likevel og kan se det nysådde treet, blomsterbeddet som ikke ble helt vellykket, stedet hvor du ønsker å sette opp et drivhus, og rotet du ikke har rukket å rydde opp i ennå.

Det var akkurat dette mange av de rare gamle hjemmesidene drev med også. Alle som laget en hjemmeside i ca 1998 følte seg forpliktet til å legge et Under Construction-banner på siden sin:

I begynnelsen la vi det der i troen på at nettstedet en dag ville bli “ferdig”, som et hus. Etterhvert skjønte vi at det vi hadde startet på var et byggeprosjekt uten ferdigstillingsdato. Hvis nettstedet ditt gjenspeiler den du er og det du interesserer deg for, vokser det til du dør. Den digitale hagen er det samme, bare mer fokusert, og med bedre verktøy i bunnen.

Jeg opprettet faktisk en digital hage da jeg startet denne bloggen. Jeg kalte den Kaninhullet, fordi det var den beste metaforen jeg kunne komme på for det jeg ønsket å lage: Et hypertekstprosjekt som gjenspeiler tankene mine om temaer jeg er interessert i. Det ligger svært lite der, siden jeg slet med å sette ord på prosjektet. Du finner ikke så mye mer der nå enn noen få boknotater. Den er ikke verdt å besøke ennå, men nå som jeg har et navn for dette, vet jeg også hva jeg skal bruke det til.

Teknologien bak Kaninhullet er foreløpig den samme som for bloggen min: Markdown-filer i Hugo. Andre bruker mer spesialiserte verktøy som gir deg forhåndsvisning av linker og som automatisk peker tilbake til sider som linker til siden du er på. Jeg har blant annet blitt tipset om Obsidian, som lar deg publisere notatene dine til et nettsted. Foreløpig er jeg fornøyd med Hugo. Vi får se hva jeg ender opp med.

Den digitale hagen er uansett en idé som virkelig er til å bli glad av. Tenk på alle tankene du bare har dumpet ned i Facebooks svarte hull de siste ti årene. Hva kan du få til om du i stedet brukte de neste ti årene på en digital hage?