[Åpent brev til NRK fra Ester Kristoffer, 13/09/2004. Tilbake til bloggen: New PFU letter from NRK. -bs]

Åpent brev til NRK.

4 personer har klaget til PFU på NRKs reportasje om Israels venner. Det er Wellerup, Arnegård, Hallaråker og jeg. NRK har svart. Vi har kommentert NRKs svar. NRK har kommentert våre svar. Den offisielle korrespondansen for klagesaken er avsluttet.

Senest i går diskuterte jeg saken med en venn som er advokat, og konkluderte med at jeg nå lar saken ligge. Det viktige er sagt og behøver ikke gjentas. Den offisielle prosedyren for klagen er avsluttet.

Men så ligger jeg våken og tenker. Og finner at jeg ikke klarer å dy meg. Jeg klarer simpelthen ikke å dy meg. Jeg må ha noen tilføyelser i en noe mer uoffisiell form. Dette brevet er således ikke å betrakte som en formell del av klagesaken. Dette er et åpent brev til NRK.

NRK lyver. Det er noe NRK og jeg vet like godt begge to. NRK hevder påståelig at jeg fikk vite hva som ble redigert inn på forhånd gjennom en telefonsamtale. NRK og jeg vet at dette ikke er sant.

Da jeg fikk det siste brevet fra NRK, hvor påstanden gjentas om at jeg fikk vite hvilke av mine utsagn som ble redigert inn pr. telefon, reagerte jeg med å kaste brevet i søpla. Jeg forsøkte å skyve tankene på brevet vekk. Å bli utsatt for løgn, kan oppleves som et overgrep. Jeg har allerede hatt et mareritt med Eirik Veum som hovedperson. Jeg trenger ikke et til.

Etter hvert som NRK-løgnen likevel sniker seg fram til en bevisst plass i hjernekapasiteten, oppleves den besnærende følelsen av overlegenhet som man kan kjenne ene og alene fordi man selv har forsøkt å holde seg til sannheten. Jeg kan se Eirik Veum og Anette Åsheim rett inn i øynene med et smil. Hvor skal NRK se?

Så kommer sarkasmen. Så kan jeg som sagt simpelthen ikke dy meg.

Det er flere problemer med en løgn som jeg gjerne formidler for NRK. En ting er å hevde pr. brev i generelle vendinger at jeg fikk vite hva som ble redigert inn i reportasjen ved en telefonsamtale. Noe annet er å gjenta dette i en sekvens med utspørring. Da gjelder ikke bare slike elementære ting som å unngå å se opp til venstre. Se tilforlatelig ut. Lese et par bøker om løgn og kroppsspråk på forhånd. Man må kunne flere ting. Høre bare:

For det første må man servere en rekke detaljer. Min versjon er full av detaljer. Bare se her: Jeg spurte Eirik Veum rett etter intervjuet om jeg kunne få vite hva som ville bli redigert inn mens fotografen hørte på. Eirik Veum sa at NRK vanligvis ikke tilbød innsyn i redigeringen og at dette ønsket ville være vanskelig å etterkomme.

Jeg ringte Eirik Veum da han var i Stavanger i forbindelse med ranet. Jeg sa at i tilfeller hvor mine svar eventuelt blir klippet slik at de ikke inneholder begynnelsen og slutten på svar som jeg har avgitt, vil jeg forbeholde meg retten til å få vite hva som ble redigert inn. Hvis ikke dette lar seg gjøre vil jeg trekke intervjuet, sa jeg..

Eirik Veum spurte da om jeg virkelig ville trekke intervjuet. Han sa at det er jo viktig å få fram synspunktene dine. Vi vil bestrebe oss på å få fram det du mener. Men vi har ikke kapasitet til å konferere med deg i redigeringsprosessen. Det lar seg ikke gjøre å trekke deg inn i redigeringen av praktiske grunner, sa Veum. (Veum ordla seg i en mer muntlig form). Eirik Veum gjorde deretter en liten pause på et par sekunder, akkurat disse sekundene husker jeg meget godt, også sa han (ordrett) ”Stoler du ikke på meg?” Jeg svarte at jeg ikke stolte helt på NRK fordi jeg jo kritiserer mediene og deriblant NRK. Vi er ikke på linje, og jeg er en av deres kritikere. Kritikk av mediene er innholdsmessig hva mesteparten mitt intervju handler om, og det påpekte jeg for Veum. I en slik situasjon kan man bli usikker på hvordan NRK velger å vinkle meg. Veum sa da at han ikke visste om det ble noe av NRK-innslaget med meg, og at han hadde det travelt med ranet, og vi avsluttet samtalen.

Jeg ringte Veum noen dager senere og sa: Jeg har bestemt meg for å stole på deg. Jeg beklager at jeg virket så mistenksom i forrige samtale. Jeg har funnet at jeg må ta sjansen på å stole på deg og på NRK, og jeg godtar derfor at dere redigerer inn mine meninger slik at jeg får fram hva jeg mener, uten innsyn i redigeringen. Veum var da meget forståelsesfull. Han sa: Jeg forstår deg. Jeg skjønner godt at du har dine tvil om hvordan vi redigerer. Jeg lover at jeg skal gjøre så godt jeg kan, slik at dine meninger kommer godt fram.

All denne forståelsen, og ”stoler du ikke på meg” spørsmålet, ble siden en del av marerittet. Disse elementene forsterket følelsen av å ha blitt utsatt for et psykisk overgrep i meget stor grad.

Veum og jeg hadde i tillegg en løpende dialog om en bestemt setning i intervjuet. Like etter intervjuet påpekte jeg at det er en setning hvor jeg ordlegger meg meget uheldig. Jeg henviser til et ULPAN i Israel som jeg fikk som utvekslingsstudent, og bruker ordet gave, og jeg ba om at denne setningen ble fjernet for at det ikke skulle oppstå noen misforståelse. Veum svarte alltid svevende på om han ville etterkomme mitt krav om å fjerne denne setningen. Han sa at akkurat der svarte du så konsist og bra.

Jeg forsto ikke behovet for denne setningen i det hele tatt, ettersom mitt intervju jo handlet om kritikk av mediene, og om et folkemøte mot terror, og ikke om mitt forhold til den israelske staten. Men svarene fra Veum fortsatte å være svevende. Eirik Veum sa til slutt at han skulle forsøke å fjerne akkurat denne setningen. Jeg var først beroliget, men av en eller annen grunn økte allikevel denne lille mistenksomheten, som NRK siden har brukt mot meg, særlig med den begrunnelse at den jo alltid har vært helt grunnløs. Derfor skrev jeg en mail til NRK med kopi til den israelske ambassaden, og påpekte at jeg har forstått NRK dit hen at de ikke vil bruke den nevnte uttalelsen, men at jeg likevel, for å forsikre meg, ønsker å formulere skriftlig at setningen er misvisende og derfor må utelates. DA fikk jeg vite at NRK likevel hadde tenkt å bruke akkurat denne setningen, men at de nå utelot denne etter at de selv hadde snakket med den israelske ambassaden.

Jeg spurte IGJEN hva som ble redigert inn av mine uttalelser og Veum sa at det kunne han ikke si så mye om, men at de forsøkte å framstille mine meninger slik at jeg kunne gjenkjenne disse, og være fornøyd.

Veum ringte meg igjen og sa at siden jeg hadde gjort et slikt nummer av at en setning skulle utelates, ønsket NRK at jeg sendte en ny mail hvor jeg skrev at jeg godtok at alle øvrige setninger ble benyttet. Denne mailen sendte jeg til NRK. Jeg skrev: Alle de andre svarene som jeg har avgitt på spørsmål kan brukes.

NRK har aldri henvist til denne mailen. Kan det være fordi den til syvende og sist ikke akkurat underbygger NRKs versjon?

Jeg formidlet til mange venner og blant annet på et foredrag i Hamar dagen før reportasjen ble sendt, en rekke uttalelser som jeg hadde formidlet i intervjuet med Veum, som jeg var spent på om ble tatt med eller ikke.

Da reportasjen ble vist fikk jeg sjokk foran mange vitner.

Dette er min framstilling i detaljert form. Nå må NRK må kunne matche meg.

NRK må kunne framstille detaljer. Det holder ikke å si i generelle vendinger at jeg fikk vite hva som ble redigert inn i intervjuet på forhånd. HVEM ringte? NÅR foregikk denne samtalen?

Husk at mine telefonsamtaler er lagret. Det bør også NRKs offisielle telefonsamtaler være. Husk at en slik telefonsamtale avkrever en viss varighet.

Hva ble sagt i samtalen? Husk at setningene mine som er brukt i reportasjen nærmest er meningsløse hvis de ikke blir trukket inn i en sammenheng. HVA spurte jeg om da jeg fikk disse setningene opplest? Reagerte jeg på noe? Stilte jeg spørsmål? Hva svarte Veum på disse spørsmålene osv osv osv.

NRK har nå indirekte innrømmet at deres agenda overfor meg og hele gruppen på vårt komitemøte var å motvirke antisemittisme. Det var litt vanskelig å motsi en hel drøss med vitner. Hvordan reagerte jeg i telefonsamtalen på at dette likevel ikke lot til å være agendaen i reportasjen? Reportasjen skulle også være en fordel for vårt arrangement. Det hevdet til og med Anette Groth til Dagen at programmet også VAR, etter at vi hadde klaget. Syntes jeg det virket som om mine utsagn som ble klippet for reportasjen fungerte som en slags reklame? Hva var mine kommentarer på dette i den påståtte telefonsamtalen?

NRK har også innrømmet at det var NRK som introduserte begrepet nettverk, og de har langt på vei innrømmet min versjon av forestillingen som ble regissert etter komitemøte hvor jeg blir bedt om å bruke begrepet nettverk.

Hvordan reagerte jeg på at nettverk som er NRKs begrep ble gjengangeren i intervjuet og at ikke et eneste av mine resonnement ble gjengitt? IKKE EN OPPFATNING. Ikke en eneste mening. Ikke en eneste kritikk av mediene. Ikke et eneste formål med folkemøtet. Hvordan reagerte jeg da NRK formidlet for meg hva som ble redigert inn i den påståtte telefonsamtalen?

NRK formidlet EN ting som skulle være med i reportasjen, og som det til og med skulle gjøres et stort nummer av, nemlig at vi hadde fått støtte av Fritt Ord. Ble det også sagt i denne telefonsamtalen som vi begge vet at aldri har funnet sted at denne fordelen ved arrangementet likevel ikke kom til å bli tatt med?

En ting til: Husk at vitneutsagn er fulle av løse tråder som ikke leder noen steder, som sies kun fordi det var akkurat det som skjedde. Antall løse tråder utgjør en så påfallende forskjell mellom ekte historier og oppdiktede historier at de kartlegges i all profesjonell etterretning. Det er snakk om så vidt store forskjeller på sannheter og frie fantasier, at dyktige eksperter bruker begreper som bevis. Det er bevist at den engelske kvinnen som var gravid med den palestinske mannen ikke visste at radioen hun hadde med seg til Heathrow flyplass, til El Al, var en bombe som ville sprengt henne selv og fosteret og alle de andre passasjerene i lufta, hvis hun ikke var blitt oppdaget. Hun visste beviselig ikke noe om bomben.

Kvinnen hadde blant annet drøssevis med løse tråder i utsagnene sine.

Det er fullt opp av berømte løse tråder i Markusevangeliet, og Markus er følgelig utpekt av etterretningseksperter som et geni eller et vitne. Eks. * Jesus la seg til å sove på en pute bak i båten. * Simon fra Kyrene, far til Alexander og Rufus, bar korset. * Alle flyktet. Det var også en mann der som bare hadde et lendeklede om seg. Noen grep fatt i lendekledet. Han slapp da lendekledet og løp naken bort.

NRK hør på meg: Det er ikke så lett å lyve. Når NRK skal lyve om telefonsamtalen som aldri har funnet sted, bør dere huske på mange flere ting enn at man ikke skal se opp til venstre. Husk på detaljrikdommen. Den er nødvendig. Vær påpasselig med en rekke løse tråder som ikke leder noen steder hen og som ikke er viktige for historien men som bare fortelles fordi det var akkurat det som skjedde. Husk at nøyaktighet i gjengivelsene er viktig. Og glem for all del ikke kroppspråket.

Husk at dere må ha en psykologisk god forklaring på at jeg forteller alle mine venner og folk på foredrag om hva intervjuet deres med meg handlet om og at jeg var spent på hva som blir tatt med, helt fram til reportasjen blir vist. Og at dere bør ha en psykologisk god forklaring på hvorfor jeg fikk sjokk.

Husk ikke minst at løgner er pinlige for alle som vet at dere lyver. Antagelig er løgner mer pinlige enn å bli tatt for å stjele bukser på Hennes og Mauritz, spør en tyv. Se det for dere! Stå på podiet og fortelle i små detaljer om hva Eirik Veum sa (eller var det Anne Åsheim) og hva jeg svarte da, og så sa han og da sa jeg, og akkurat da ringte en annen telefon og det var Annette Groth som lurte på hvordan det gikk med reportasjen om ranet, og jeg avsluttet samtalen med Annette Groth (løs tråd) og fortsatte samtalen med Ester og svarte henne på spørsmålet om osv.

For en PINLIG forestilling!! Stakkars dere. Jo mer profesjonelt dere lyver, jo flere detaljer og jo flere løse tråder, jo mer pinlig. Jo mer generelt, jo mindre troverdig.

NRK henger seg opp i at jeg påpeker Veums unge alder. Men Veums unge alder er jo den eneste formildende omstendigheten ved hele reportasjen. Tenk om en av NRKs garvede journalister skulle stått der på podiet og løyet, svett av konsentrasjon over alt man må passe på når man lyver. Hvor meget mer pinlig.

Hederlighet er derfor ikke eneste mulige motiv for å prøve å holde seg til sannheten som best en kan. Ære er et minst like godt motiv. Løgner er rett og slett flaue, og jo mer detaljerte de er, jo flauere. Erkjennelse av at man ikke er et geni på linje med Markus (hvis han da ikke var et vitne) er et annet godt motiv for å prøve å holde seg til sannheten. Å lyve er vanskelig.

Derfor kjære NRK. Selv om saken allerede er meget pinlig, blir den bare verre og verre, jo mer dere innlater dere lyver. Derfor kan det lønne seg innrømme at denne telefonsamtalen deres aldri har funnet sted.

Hvorfor denne min iherdighet for å få fram sannheten? Brydde jeg meg om sannheten hvis saken bare gjaldt meg personlig? Neppe. For meg personlig er historien deriblant kostelig. Jeg har allerede fått mer enn hundre personer til å le. NRK starter hele reportasjen med noen skumle bilder av den israelske ambassaden, sier jeg og demonstrerer gjerne med Kaptein Sabeltann mimikk: Jeg kikkertser på bildene, hvorpå jeg forteller hviskende at i følge NRK har den israelske ambassaden ”i all stillhet innledet et tett samarbeid med organisasjoner og kirkesamfunn” før jeg lener meg tilbake med et smil om munnen og sier: Så kommer jeg. Allerede da skratter mine tilhørere: ”Så kommer DU!!”

Innen jeg har fortalt at nettverket som Israel har satt i stand i Norge, som angivelig i følge Kirken opererer mest i det skjulte, med Håkon Lie skummelt i bakgrunnen, og innen jeg har forsikret forsamlingen om at hovedaktørene i nettverkets fond er Jo Benkow og Berthold Grunfeld, at toppledere i militæret er med, Generalmajor Tryggve Thellefsen er med, Jahn Otto Johansen er med, Jagland, Oddvar Nilsen, Lillethun og Hagen er med, Hogsnes og Apelthun Sæhle er med, Leder av Nobelkomiteen gjennom 18 år har gitt kr. 50 000 til Fondet, min venninne Tonje Brekke lurer på om ikke hun også kan få lov til å være med, og at jeg – jeg er ”nettverkets ansikt utad” – da triller for lengst lattertårene til de mest følsomme av mine venner. Personlig kan jeg faktisk klare å leve med historien. I noen henseender er historien faktisk kostelig. I hvert fall for de innvidde.

Det er flere grunner til at jeg kommer til å gå videre og videre og videre med denne fortellingen, såfremt NRK ikke gjør store innrømmelser. Den ene grunnen er at jøder i Norge sjelden ler av mimikken min. Nå kan det være at jeg avlegger de mest dramatiske faktene, ettersom jeg også selv kan bli litt mer fanget av alvoret overfor jøder, men den signifikante mangelen på latter hos jøder i Norge bekymrer meg. Noen jøder sier at hårene reiser seg på ryggen deres. Andre sier HVILKEN ANNEN AMBASSADE I VERDEN KUNNE BLI UTSATT FOR osv. Dette synes jeg er alvorlig.

At jeg som ønsket å motvirke antisemittisme, er blitt kynisk utnyttet som instrument av NRK for å verifisere noen av de mest framtredende og fantastiske jødehatske mytologiene i verden, finner jeg meg rett og slett ikke i.

Angrepet fra NRK er et angrep mot ytringsfriheten. Min ytringsfrihet er truet når den blir manipulert. Jeg får ikke lov til å stå for noe jeg mener, når NRK vrir meningen helt rundt og framstiller en helt annen historie enn den jeg forteller.

Det mest skremmende av alt er antallet mennesker som ikke er det minste overrasket. Når folk ikke blir OVERRASKET over de groveste manipuleringer av journalister, når folk flest forventer at journalister kan opptre slik som NRK har gjort, har selve samfunnet utviklet seg i en farlig retning.

De fleste Israelvennene NRK spurte om å delta på reportasjen VÅGET IKKE stille. DETTE er alvorlig. Dette betyr at anslagene mot ytringsfriheten allerede oppleves som truende for de aller fleste venner av Israel. Man ikke bare lirer av seg at journalistene ikke er i stand til å si noe positivt om venner av Israel, i en opphetet debatt fordi man ikke finner på noe bedre argument. Man tror faktisk så mye på det at man har resignert. Man tør ikke MØTE NRK.

Jeg kommer til å gå videre med denne saken, fordi vi ikke kan tillate at mediene skaper et diktatur, som går til personangrep på individer og grupper som kritiserer mediene.

Mediene må tåle kritikk av seg selv uten å søke og skade personer som kritiserer, på en slik måte at kritikken forstummer. NRK bør derfor enten grue seg til dagen da løgnen om telefonsamtalen må detaljeres og aller helst understøttes med fnugg av dokumentasjon.

Eller følger et råd fra en velmenende godt voksen dame i mitt nabolag. Hun sier: Du skjønner at NRK trodde du var en søt liten, litt fnisete psykolog. Nå angrer NRK seg allerede. NRK burde nå komme med store innrømmelser, jo før jo heller. Sier hun, og ser litt stolt på meg. (Tenk om hun har rett).

NRK: Svaret deres til PFU holder under enhver omstendighet ikke i det hele tatt!! Dere må absolutt gå i tenkeboksen og GJØRE NOE!!

Vennlig hilsen

Mediekritiker og psykolog

Ester Kristoffer