Om debatten etter kronikken min om cisfolks usunne forhold til kjønn og transpersoner.

Jeg fikk mange hyggelige tilbakemeldinger på Aftenposten-saken min om det ødelagte forholdet cisfolk i min generasjon har til kjønnsmangfold og transpersoner. Mange skrev at de kjente seg igjen. Den hyggeligste kommentaren kom fra en som fortalte om hvordan hun hadde vært på en lignende reise selv. Hun hadde ansett seg som åpen og tolerant, men så kom barnet hennes ut som trans, og hun innså hvor lite hun egentlig forstod av dette. Hun måtte jobbe mye med seg selv for å kunne se datteren hennes som den hun var.

Nå, noen år senere, merker jeg at den pågående “transdebatten” gjør meg sliten, og jeg gråter inni meg på vegne av både min datter og alle andre fantastiske kjønnskreative mennesker der ute. Jeg vet hvor sårende selv velmente kommentarer kan være når de springer ut fra det gamle tankemønsteret de fleste i vår generasjon vokste opp med. Det tar tid å endre slike dypt rotede kulturelle forestillinger som vi ikke engang har vært oss bevisst.

Alle som har hørt noen slike fortellinger vet at det ikke er alle forunt å ha familiemedlemmer som dette, som orker å endre synet sitt på kjønn når man kommer ut som trans. Mange familiebånd slites i stykker fordi foreldre ikke tør å tenke: Kanskje jeg rett og slett tar feil om kjønn.

Frykten for feil ord

Reaksjonene fra transpersoner var også positive, og det satte jeg pris på. Jeg tror mange cispersoner står på sidelinjen i disse debattene fordi de er redde for å si noe feil. Det har dannet seg et inntrykk av at det herjer en mobb av sinte transaktivister på nettet som kommer og tar deg hvis du ikke vet nøyaktig hvilke ord du skal bruke. Så holder man kjeft, mens transpersonene blir stående alene i enda en fordomsfull debatt.

Jeg tror det som teller mest ikke er at man har de riktige ordene og tankene fra starten av, men at man legger bort den selvtilfredse tonen: “Dette kan jeg, jeg er nemlig moderne og tolerant, nå skal jeg fortelle dere transpersoner på hvilke premisser jeg godtar at dere slipper inn i varmen.” Jeg skrev om noe lignende i en bokomtale for Agenda magasin, om hvor utilstrekkelig denne formen for toleranse er. Når vi i inngruppen skal gjøre plass til en tidligere utgruppe, er det ikke nok å ønske dem velkommen inn og så overlevere en liste med regler de skal følge. Vi må være åpen for at de faktisk har noe nytt å lære oss. At perspektivene deres kan bidra til å endre premissene våre.

Så jeg tror ikke transpersoner forventer at alle cisfolk skal kjenne de riktige ordene. Jeg tror de ønsker å bli møtt med flere åpne spørsmål av typen: Hva trenger jeg å forstå? Hva er viktig for dere? Mer nybegynnersinn, mindre “du, nå har jeg faktisk levd en stund på denne planeten, jeg vet hva jeg snakker om.”

Cisdebatt, ikke transdebatt

Hensikten med det jeg skrev var ikke å komme med et flammende innlegg i “transdebatten”, men å prøve å gjøre det om til en “cisdebatt”. Transdebatten er jeg ikke kvalifisert til å delta i, men cisdebatten, altså den om hvordan så mange i min generasjon endte opp med et usunt og forenklet syn på kjønn, den kan jeg si noe om. Det finnes en viktig transdebatt om temaer som hvilken medisinsk hjelp transpersoner som ønsker det skal få. Men mye av den “transdebatten” som foregår nå er egentlig en cisdebatt i forkledning. Det handler om en generasjon av cispersoner som aldri ryddet opp i sin egen uvitenhet, og derfor er mottagelige for ganske tvilsomme påstander om transaktivisme. Det har vi særlig sett mye av det siste året.

Resultatet er at debattanter tramper rundt som elefanter i porselensbutikken. Transpersoner må bruke tid på å rydde opp i ukas misforståelse - transaktivister vil sensurere Harry Potter! og nå fjerner de ordet “mor” fra lovverket! - mens temaene de selv ønsker å ta opp, havner i skyggen.

La oss derfor kalle det som foregår nå en cisdebatt. En debatt om oss i inngruppen og vårt forhold til en utgruppe som har gjort seg synlige nok til at vi føler oss truet. En slik debatt er en nødvendig del av prosessen med å inkludere utgruppen. Det er dessverre slik at før vi kan ta stilling til temaene transpersoner selv ønsker å ta opp, må vi rydde opp i rotet i våre egne hoder. Altså en cisdebatt. Med det mener jeg ikke at den er forbeholdt cispersoner, men det er oss som er temaet, og selv om vi er avhengig av transpersonenes utenfraperspektiv, kunne vi kan godt prøvd å ta mer av denne debatten selv, uten å dytte transpersoner enda mer inn i skuddlinja.

Potter på biblioteket

Debatten om Harry Potter-arrangementer på biblioteker viser hvor galt det kan gå når vi forveksler disse debattene med hverandre. Det var jo ikke slik at transbrigadene marsjerte inn på bibliotekene og begynte å brenne Rowling-bøker. Debatten ser ut til å ha startet med at bibliotekarer som ikke selv nødvendigvis er trans spurte seg selv hvilket ansvar de har ovenfor transungdommer, når verdens mest leste ungdomsforfatter har blitt antitransaktivist. Det er et godt spørsmål som mange av oss cisfolk bør tenke over. Men så plukket mediene den opp, og transaktivistene fikk skylda. Åja, nå er de på ferde igjen. Nå må vi forsvare oss. Det startet altså som en ålreit dialog, men utartet til noe destruktivt, fordi .. veldig mange cisfolk har et usunt forhold til kjønn.

Hva er den riktige måten å ta en slik debatt på? Først, tror jeg, ved at cisfolk innser at det å løfte frem Potter og Rowling sender signaler vi ikke er bevisste på, fordi de rammer en gruppe mange av oss ikke tenker noe særlig på. Deretter gå i dialog med disse for å høre hva de synes man bør gjøre. Når du ikke forstår noe, spør de som vet best! Bibliotekarstudenten Kira M. Del Mar har lagt ut svar fra en uformell undersøkelse om hvordan biblioteker kan gjennomføre inkluderende Harry Potter-arrangementer. Transpersonene i undersøkelsen kommer med konstruktive forslag som: Trekk et klart skille mellom Potter-universet og forfatteren. Gjør bruk av Potter-fans som selv er trans i arrangementet. Trekk inn andre fantasyuniverser også. Vær tydelig om at transpersoner er velkomne til arrangementet. Og så videre.

Dette høres ut som opptakten til en god intern debatt blant bibliotekarer. Jeg vet ikke hva løsningen er. Men biblioteker er ikke kun en slags nøytral bokinfrastruktur. De er også formidlere, og da må man tenke gjennom hva man vil formidle og hvordan. Det er trist at dette har endt opp som “nå vil de brenne stakkars Rowling også, de gærningene!” i mediene.

Bowie og drag

Tilbake til reaksjonene på kronikken. Svarene fra gjengen som fortsatt gidder å delta i kommentarfelt var som forventet: Dette er tull, du snakker ikke for oss, det finnes bare to kjønn, transpersoner møter nok toleranse som det er, osv. Forutsigbart og litt kjedelig. Jeg besvarte de fleste av dem der, hvis noen er interessert.

Reaksjonene fra Facebook var mer spenstige. Du tilfredsstiller ikke news feed-algoritmen ved å si noe åpenbart, liksom. Kjetil Rolness og Nina Hjerpset-Østlie skrev at det var absurd å påstå at transpersoner ble møtt med usynliggjøring og latterliggjøring i 1980- og 1990-årene, for selv hørte de på både David Bowie, Prince og Grace Jones og syntes drag var kult. Så snakk for deg selv, du!

Skal man ta noe så dumt på alvor? Antagelig ikke. Det er ikke ment alvorlig, det er en lek med ord som ikke har noen dypere mening enn at det gir en artig gjenklang i ens personlige ekkokammer. Det er ikke bare FB-profiler som utvikler en slik stil, men det virker som det er lettere å forme ekkokamre der, fordi vennekretsen er mer stabil. Herregud, hvem gidder å henge på FB-veggen til Rolness? De samme som hang der for syv år siden, ser det ut til. Da har man forlengst tilbakelagt stadiet hvor man utfordrer hverandre og tenker nye tanker. Det eneste som teller er å finne nye morsomme formuleringer.

Hvis man likevel skal ta dette alvorlig, måtte man begynt med å påpeke at drag og trans ikke er det samme. Å forveksle disse er et eksempel på nettopp en slik uvitenhet mange i deres og min generasjon er preget av. Det er en forståelig misforståelse, men det er flaut å utbasunere det på denne måten. Ikke kom og si at vi ikke visste hva trans var i 1980-årene, for jeg digget Great Garlic Girls! Eh .. ja.

Heller ikke det at en mannlig artist sminker seg og fremstår androgyn på scenen er det samme som å være transkvinne. Kanskje lå det noe mer bak for disse artistene. Kanskje ville flere i den generasjonen stått frem som trans eller ikke-binære hvis de hadde vært aktive i dag? Jeg vet ikke. Den merkelappen artister som Bowie hadde i offentligheten var uansett ikke transperson, men noe sånt som “kunstner som eksperimenterer med kjønnsuttrykk”. Statusen som eksentrisk geni skapte en distanse til det de gjorde. De var pionerer som sikkert inspirerte mange transpersoner, men veien videre derfra har vært lang. Transpersoner som transpersoner - altså som noe mer enn drag - forble usynliggjort og latterliggjort i lang tid etterpå.

Hvis man ønsker eksempler på hvor lang vei det er fra å være Bowie-fan til å ha et sunt forhold til transpersoner, er det bare å bla gjennom kommentarene på de to Facebook-innleggene.

Transsmitteempiri

Hjerpset-Østlies innlegg fikk et rart etterspill i Aftenposten. I artikkelen min nevnte jeg at jeg er svært skeptisk til en påstand som har fått bred spredning i norsk offentlighet det siste året: At det foregår en epidemi av tenåringsjenter som via sosiale medier plutselig får det for seg at de er gutter. Så ødelegger de kroppen sin med hormonbehandling og kirurgi, og angrer på det etterpå. For meg høres dette ut som bare enda en moralpanikk rettet mot ungdom, skrev jeg, og brukte resten av artikkelen på andre ting.

Hjerpset-Østlie, viste det seg, er en av de som tror på dette fenomenet. Hun spurte hva jeg støttet denne skepsisen på. Kan jeg dokumentere at dette er tull? Nei, svarte jeg. Så mye vet jeg ikke om denne teorien. Det jeg vet om den, gjør meg skeptisk, men jeg har ikke gravd ordentlig ned i temaet. Derfor brukte jeg bare noen setninger på det.

Hun sendte umiddelbart avgårde en tekst til Aftenposten hvor hun listet meg opp sammen med andre som avviser denne teorien på “sviktende empirisk grunnlag”.

Stærk med flere avviser derimot kategorisk at det kan være tilfelle, men vedlegger ingen faglige eller empiriske kilder som støtter synspunktet deres. Stærk kaller like godt spørsmål om det reelle fenomenet sosial smitteeffekt for «moralpanikk» og «frykten for transsmitte» – som om noen tror eller hevder at kjønnsdysfori er smittsomt på lik linje med covid-19.

På spørsmål i sosiale medier fremgår det at Stærk ikke har noe kildemateriale som støtter avvisningen av sosial smitteeffekt som «moralpanikk».

Dette må betraktes som en avansert form for tilsvarsrett: Ikke på vegne av seg selv, men på vegne av en teori. Aha, du nevner i forbifarten at det høres veldig rart ut at trans skulle smitte gjennom sosiale medier? Tid for kronikk!

Akutt trans

Teorien det er snakk om handler om noe enkelte forskere kaller Rapid Onset Gender Dysphoria, eller på godt norsk: At du blir smitta av akutt trans. Dette skal være forklaringen på en “eksplosiv vekst” i ungdommer som blir trans, og særlig jenter som blir transgutter. Akutt trans smitter sosialt, det vil si at sårbar ungdom etteraper oppførselen til folk rundt seg. Én engstelig og deprimert jente blir transgutt, og føler seg umiddelbart bedre, og så synes de engstelige og deprimerte venninnene hennes det virker kult, og blir gutter de også. Noe sånt.

Forskningen dette bygger på ser ut til å være en uformell spørreundersøkelse blant foreldre til transpersoner, gjennomført av Lisa Littmann i 2018.

Dette virker mildt sagt veldig underlig. Jeg kan tro på at mange ungdommer er usikre på sin egen kjønnsidentitet, slik de også er usikre på egen legning og andre ting. Men det er et ganske stort skritt for noen å konkludere med at de faktisk er et annet kjønn enn det de har fått tildelt. Og veien derfra via hormonbehandling og eventuelt kirurgi er lang. Trans har blitt mer akseptert de siste årene, særlig blant unge, men det er vel ikke så akseptert at man legger ned all denne årelange innsatsen basert på et plutselig innfall?

Når jeg har hørt om sosial smitte tidligere, har det handlet om vaner og oppførsel som ikke krever en langvarig innsats. En person med selvmordstanker hører om noen som hoppet foran t-banen, så da gjør de det også. Selvmord er ofte en impulsiv handling. Jeg har også hørt det påstått at det å få barn sprer seg på samme måten. Et par som føler seg nesten klare til å få barn, hører at vennene deres er gravide, så da begynner de å prøve de også.

På den negative siden igjen, virker det troverdig på meg at selvskading kan spres sosialt. Det er en uvane som ikke krever voldsomt mye innsats og som man kan holde skjult. Anoreksi nevnes også ofte som eksempel på noe som kan utløses av sosial smitte, særlig i miljøer hvor man er veldig opptatt av kropp og vekt. Jeg antar at det krever noe mer å bli anorektiker, men det virker troverdig at det første steget kan spre seg sosialt. Kanskje det er på samme måte med rusmisbruk? Noen har et større potensiale for å bli misbrukere enn andre. Potensialet kan utløses ved at vennene dine har en usunn drikkekultur. De slutter å drikke etterhvert, mens du ender opp som alkoholiker.

Selv er jeg opptatt av hvordan miljøskadelig og miljøvennlig oppførsel kan spre seg sosialt ved at vi lar oss inspirere av vennene våre. Du hører at vennene dine flyr til Bangkok på ferie, så da gjør du det også. Du hører at de drar på togferie til Barcelona, så da prøver du det i stedet. Dette er litt av baktanken min med Togeventyret: Å normalisere det å reise på klimavennlige ferier langs bakken. Samtidig er det en lang vei fra det å prøve en togferie til å primært bruke toget som reisemiddel på feriene dine. “Smitten” gir deg i beste fall motivasjonen til å ta det første steget.

Enn det å være trans, da, hvor passer det inn i dette bildet? Det minner lite om selvmord, fordi det krever en langvarig innsats. Graviditet kan ta lenger tid, men beslutningen om å prøve krever ikke så mye. Trans er ikke en skjult uvane, som selvskading, men en total omforming av identiteten din som du før eller siden vil ønske å involvere alle i livet ditt i. Jeg tipper at det første steg mot å bli trans godt kan smitte. Altså det at du tenker: Ja, dette er faktisk en vei som ligger åpen for meg. Jeg kan faktisk være mann eller kvinne eller noe i mellom, hvis jeg ønsker det, for se bare på hva vennen min eller denne kjendisen jeg beundrer gjorde.

Dette er selvfølgelig en god ting. Det er slik vi vil at det skal være. En sammenligning med anoreksi og rusmisbruk gir bare mening hvis man tenker på transkjønn som en sykdom. Det er det ikke. Er det som togferier, da? En positiv men overfladisk livstilsendring? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Tog er bare en ting jeg liker å drive med, ikke en del av identiteten min.

Å bli trans er altså ikke noe du gjør på impuls. Det krever langvarig innsats. Det krever en total revurdering av deg selv, og at du får alle andre i livet ditt til å endre på sitt bilde av deg. Du blir møtt med forakt og mistenksomhet og en hel haug med byråkratiske og medisinske problemstillinger som ingen tar på seg for moro skyld.

Og dette skal spres sosialt? Er det ikke mer sannsynlig at vi har en viss mengde personer som potensielt kan leve som trans, på samme måte som vi har en viss mengde som potensielt kan leve som homofile, men at omgivelsene våre avgjør om vi tør å utforske dette eller ikke? Så i ett samfunn dekker du over denne siden av deg selv, mens i et annet står du frem som den du egentlig er. Og hvis det i dag er flere unge jenter som står frem som trans enn tidligere, kan det rett og slett være fordi transmenn møter mindre forakt enn før? Som er en .. god ting, ikke sant?

Og som Luca Espseth påpeker: Det skal ikke så mye til for at noe skal fremstå som en “eksplosiv vekst”, når utgangspunktet er tilnærmet null. Det er heller ikke vanskelig å forklare at unge transpersoner oppsøker andre unge transpersoner på nettet. For foreldrene deres kan det fremstå som om disse nye vennene er årsaken til at de blir trans, når det i virkeligheten kommer fra et ønske om å finne et miljø som forstår og aksepterer dem.

Frykten for at tenåringsjenter blir smitta av akutt trans minner altså om en moralpanikk. Moralpanikker handler gjerne om at offentligheten får det for seg at det skjer noe veldig skummelt blant en gruppe som anses som uforståelige, utafor og litt farlige. Kombinasjonen ungdom og trans er dermed perfekt for en moralpanikk.

Jeg sier det ikke sterkere enn dette - jeg sier ikke “dette er bullshit” - for da måtte jeg satt meg enda mer inn i det først. Men herregud, da. Hvor ligger bevisbyrden når en slik teori legges frem? Jeg blir først og fremst flau på Hjerpset-Østlies vegne. Hun har latt seg overbevise av en fersk og spekulativ teori, og når noen sier “dette høres rart ut”, ber hun dem motbevise den, og fyrer så avgårde kronikker om “manglende empiri”.

Ubehagelig kroppsfokus

Hva sitter jeg ellers igjen med fra disse debattene? At transkritikere ofte er ubehagelig opptatt av kropp og kirurgi. Nå snakker jeg ikke om noen bestemt person, og jeg sier ikke at alle er det, men det jeg sitter igjen med etter disse debattene er en rekke ubehagelig nærgående beskrivelser av folks utseende og hvordan kroppen deres fungerer.

Dette står i kontrast til det jeg sitter igjen med når jeg leser og hører på transpersoners egne beskrivelser av seg selv og hva som er viktig for dem. Jeg blir egentlig ganske glad av å høre transpersoner snakke om kjønn. Jeg opplever det som interessant og frigjørende. Dette er noe jeg merker også i forbindelse med andre “utgrupper”. Feministers kamp setter også meg fri som mann. Etniske minoriters kamp setter også meg fri som hvit. Homofrigjøringen setter også meg fri som hetero. Og transfrigjøringen setter også meg fri som cis. Dette er selvfølgelig ikke hovedhensikten, men det er en hyggelig bieffekt. Disse rollene vi har fått tildelt kan være snevre. Det er ikke bra for cisfolk å ha et så anstrengt forhold til kjønn som vi har vært vant med.

Jeg ble minnet om dette like etter at jeg hadde sendt kronikken avgårde. Skaperen av en YouTube-kanal jeg liker, PhilosophyTube, stod frem som transkvinne med en video som har mye interessant å si om identitet, og som formidler en følelse vi alle kan kjenne oss igjen i: Gleden over å rive seg løs fra rollene andre har tvunget en inn i. Jeg ble ordentlig glad av å se den videoen.

Så ble artikkelen min publisert, og folk ville snakke med meg om kroppene til transpersoner. Hjelp! Nei. La være. Derfor slang jeg ut denne på Twitter:

Uventet bieffekt av å diskuterere med transfober: Blir konfrontert med ubehagelig detaljerte beskrivelser av kropp og kirurgi.

Uventet bieffekt av å lære om kjønn fra transpersoner: Får et mer gjennomtenkt og ålreit forhold til min egen kjønnsidentitet.

Tweeten fikk et uventet svar fra Bjørn Gabrielsen:

Jeg er uenig med deg når det gjelder dette temaet. Gjør det meg til “transfob”? Og argumenterer virkelig alle dine meningsmotstandere på denne måte?

Eh nei .. altså. Hæ? Det eneste jeg vet om hans forhold til transpersoner er at han også tror på transsmitte i sosiale medier. Det vil si, han henviser til boka Irreversible Damage: The Transgender Craze Seducing Our Daughters av Abigail Shrier i notene til sin egen bok Skjermslaver, som et eksempel på skaden sosiale medier kan gjøre på jenter. Irreversible Damage er en bok mange som tror på denne teorien ser ut til å ha lest. Jeg nevnte ikke henvisningen i min egen anmeldelse av Skjermslaver, men det var der jeg selv hørte om denne boka for første gang. Jeg gravde litt i det, og satt igjen med omtrent det jeg har skrevet over: Dette virker da veldig rart.

Irreversible Damage er forøvrig en bok hvor forsiden illustrerer poenget mitt om ubehagelig kroppsfokus. Den viser en jente med et stort hull i kroppen. Hun har nemlig blitt “uopprettelig skadet” av “the transgender craze”. Herregud.

Transfobi

Mer vet jeg ikke om Gabrielsens forhold til transpersoner. Så hvem er disse transfobene jeg snakker om? Tja. For eksempel folk som forteller meg at trans er en perversjon og at det nytter ikke å .. (sett inn kirurgisk beskrivelse her) .. for du blir uansett aldri ekte kvinne. Folk som sier at alle transpersoner egentlig er psykiatriske tilfeller. Folk som sier at transkvinner er ekle menn som vil begå overgrep på dametoalettet. Folk som tror at den fryktelige transmobben har gått til krig mot oss normale mennesker som vet at mann er mann og kvinne er kvinne.

Jeg mener altså ikke alle som tar feil om transkjønn. Det går uansett fint an å ha en rasjonell frykt som viser seg å være feil. Men så finnes det også irrasjonell frykt, den hvor man for eksempel vier hele livet sitt til å skrive daglige blogginnlegg om skumle ting muslimer gjør, for så å skifte over til transpersoner når leserne går lei av muslimene.

Ord som transfobi og også homofobi og islamfobi vekker sterke følelser, og jeg er derfor forsiktig med å bruke dem. Det skal mye til før jeg omtaler en person som transfob. Brukt i en mer abstrakt og upersonlig betydning, tror jeg likevel slike ord er verdifulle til å snakke om en irrasjonell frykt og aversjon. En slik frykt kan være noe som omgir oss og som vi tar del i, uten at vi dermed er denne frykten. Jeg har aldri selv vært en transfob, tror jeg. Men i ettertid ser jeg jo at jeg vokste opp i en transfob kultur og at dette satte spor i meg.

Med andre ord synes jeg det er greit å snakke om transfobi, så lenge man ikke slår det i hodet på folk. Samtidig vet jeg at slike ord vekker sterk motstand. Det er alltid en eller annen som roper “hva, sier du at JEG ER GAL??!” Eh, nei, jeg sier at det finnes en irrasjonell frykt rundt oss som preger også deg. Når jeg har mer plass til rådighet enn jeg har i mikroblogger, bruker jeg likevel andre ord, slik at folk ikke henger seg opp i fobi-ordet. Sagt på en slem og unødvendig provoserende måte: Jeg bruker politisk korrekte eufemismer fordi mange lesere er snøfnugg som blir trigget av ord som går rett på sak.

Dette gjelder også kronikken min i Aftenposten. Hele teksten handler om transfobi. Omtrent hvert avsnitt beskriver noe som har å gjøre med transfobi i en eller annen form. Jeg bare bruker ikke akkurat det ordet. Jeg har foretatt en slags midlertidig begrepstømming, for at leserne skal se ideene bak ordet.

Men jeg synes jo at man burde kunne bruke et slikt ord, med måte, uten at alle blåser seg opp over det. Det er jo ikke verre enn å svare “nei, min frykt er ikke irrasjonell”, og så tar man det derfra. Jeg er skuffet over at Gabrielsen reagerte slik. Jeg forventer ikke mer fra FB-profiler som merker at islaminnleggene deres får færre likes, og nå pivoterer til en mer trendy frykt. Gabrielsen er derimot en smart og ettertenksom fyr som jeg er mye enig med, (les Veien ut!), og han ser normalt lite behov for å pakke inn konfronterende ord.

Cisprivileger

Forøvrig må jeg jo bare gi @krisekarro rett når hun påpeker:

Ikke til forkleinelse for Bjørn for han skriver helt fantastisk. Men det sier litt at det må en cis-mann til som egentlig sier det samme transfolk har sagt i årevis, for at det skal bli håp om “reelt klimaskifte”

Men slik er det nok dessverre.

Jepp. Nå tror jeg ikke egentlig at en slik artikkel fører til noe særlig. Den “engelske varianten” av transfobi (oi!) jeg omtalte i artikkelen, som kombinerer overfladisk transtoleranse med frykt for overgripere på dametoaletter, transsmitte, og autoritære transaktivister, har festet seg bredt i norsk offentlighet. Den har klart å bryte ut av den kulturkonservative båsen og blitt til noe også personer i liberale, grønne, feministiske og venstreorienterte miljøer kan omfavne. Jeg tror vi får se mer av den fremover.

Men ja, det er påfallende at ting som har blitt sagt av transpersoner i flere tiår når frem til flere når de gjentas av cispersoner.

Vi cispersoner har forøvrig også et annet fint privilegie. Vi kan melde oss ut av debatten. Vi kan velge å ikke snakke om kjønnsidentiteten vår. Vi kan velge å ikke snakke om transfobi. Eller vi kan velge å bruke mye tid på sære men teoretisk interessante dilemmaer som “ah, men hva med kvinneidretten!” Det er det samme for oss, liksom. Vi har ingenting på spill.

Og med det erklærer jeg debatten over for denne gang. For min egen del, altså.