Om Ropstad, synd, overgrep og makten til å forhandle med Skatteetaten

Jo høyere du befinner deg i samfunnet, jo mer ligner hele livet ditt på en egenmelding.

Kjell Ingolf Ropstad måtte til slutt gå av som Krf-leder og statsråd etter å ha misbrukt Stortingets ordning for pendlerboliger og løyet til Skatteetaten. Det er en fin anledning til å snakke om det gammeldagse ordet synd og om hvordan noen av oss møter staten med flere privilegier enn andre.

Noen av Ropstads partifeller unnskyldte Folkeregister-triksingen hans med at han hadde fulgt reglene. Dette er ironisk, ikke fordi jeg tror at kristne er bedre mennesker enn andre, men fordi de vet at det finnes et stort rom som ligger mellom det å følge reglene og det å handle riktig. Det er et rom vi ikke-kristne ikke er så flinke til å snakke om, men som kristne går i kirken hver søndag for å høre om. De kaller det rommet for synd.

Jeg er fascinert av ideen om synd. Jeg skrev om den i boka Å sette verden i brann, hvor jeg prøvde å forklare kristne ideer for ateister. Som ateist tror jeg ikke at synd finnes, det er bare en måte å betrakte verden på. Syndsbegrepet er et nyttig verktøy for å vurdere handlinger som ikke er riktige men samtidig ikke nødvendigvis ulovlige. Denne gråsonen sliter vi ikke-kristne med å forstå, særlig når det kommer skandaløse avsløringer om mektige personer. Samtalen etter en slik avsløring går inn i et fast mønster: Var handlingen lovlig eller ulovlig? Er personen det gjelder et monster eller et godt menneske?

De som forsvarer personen vil legge vekt på at handlingene var lovlige. De som angriper, vil legge vekt på hvilket fryktelig menneske dette må være, som gjør slike ting, og hvor forskjellig denne personen må være fra oss andre vanlige gode mennesker.

Men de fleste av oss er hverken monstre eller helter, og mye av det gale vi gjør er ikke direkte straffbart. Her opplever jeg som ateist at kristendommen hjelper meg å sette ord på problemet: Vi er alle syndere, og derfor kan kampen mot det onde aldri bli en krig mellom oss og dem. Det er like mye en kamp mot det onde i oss selv.

Å si at vi alle er syndere betyr ikke at vi kan trekke på skuldrene av det gale vi har gjort og bare velge å legge det bak oss. Vi må erkjenne og angre på det vi har gjort og bøte for det eller få tilgivelse. Dette kan gjøre vondt og ta lang tid.

Jeg skal ikke nevne noen andre konkrete skandaler i denne teksten enn Ropstads. Det er så mange at hvor skal man begynne? Mønsteret er velkjent: En mektig person anklages for å ha misbrukt privilegiene sine for å oppnå økonomisk gevinst eller sex. Hvis han ikke kan dømmes for handlingen, vil vennene hans forsvare ham med at ingenting galt har skjedd og at han har vært gjennom en veldig tøff tid. Nå er det på tide å avslutte heksejakten og bli ferdig med denne saken fra fortiden. Hvis han blir dømt, vil vennene hans si at han har fått sin straff og har vært gjennom en veldig tøff tid. Nå er det på tide å avslutte heksejakten og bli ferdig med denne saken fra fortiden.

Fra et kristent ståsted ligger imidlertid handlingen der som et åpent sår som vi må gjøre noe med. Vi bærer alle på sår og arr fra alt det gale vi har gjort, og derfor bør ingen være prektige i møtet med andre syndere. Likevel ligger det store såret der og verker, helt til man erkjenner og angrer det gale og bøter for det eller får tilgivelse. Å bøte for en synd dreier seg om mer enn å sone en straff. For en politiker, vil det å bøte kanskje innebære at man trekker seg fra alle verv og finner noe mindre tillitskrevende å bruke livet sitt på.

I stedet for å bøte, kan man få tilgivelse, men tilgivelse er ikke lett å finne. Helst er det offeret som skal velge å tilgi, hvis de føler seg klar for det, og hvis det finnes et klart offer å be om tilgivelse fra. Når en person ikke bare har skadet et annet menneske men også misbrukt tilliten de har fått, er skaden og antallet ofre større. Mektige mennesker må derfor jobbe mye hardere enn andre for å bøte eller oppnå tilgivelse.

Iallfall burde det være slik. Det som i stedet gjerne skjer er at den mektige personen føler seg presset til å "legge seg flat", men uten at de forstår at de har gjort noe galt eller angrer på det. De frasier seg sine viktigste verv, men beholder det de kan, og prøver etter noen år i kulda å vinne tilbake makten de mistet.

De sier at de angrer og har lært, men ekte anger tar form av en prosess med en selv hvor man prøver å rydde opp i det som er feil i ens eget hode. Da må man konfrontere sine egne verdier og fordommer på slik måte at det gjør vondt. Angeren er ikke en måte å lukke døra til det gale og bli ferdig med det. Angeren er å åpne døra til en skummel vei man ikke vet hvor fører.

Dette oppgjøret med en selv vil også kunne utfordre normer man har mottatt fra samfunnet rundt seg.

Hvorfor er det for eksempel slik at så mange mektige menn presser kvinner til sex? Hvorfor er det så mange miljøer som har det vi kan kalle en "slibris", en som er kjent for og slipper unna med slibrig oppførsel?

Og hvorfor er det slik at mange som har makt til å tilrane seg penger, gjør det? Hvorfor trekker vennene deres på skuldrene når de får høre om det?

En del av svaret ligger selvfølgelig i den delen av oss som er utformet av naturen til å kjempe kampen for tilværelsen. Vi vil ha mat og ting og etterkommere og vi vil forsvare flokken vår. Men dette halvferdige svaret er misvisende når det får stå alene, som for eksempel når noen vifter bort et overgrep med at “sånn er menn”. Noen ganger følger vi driftene våre, andre ganger ikke. Ulike kulturer har til ulike tider gitt lettere etter for ulike drifter. For eksempel mente mange i Europa for noen få tiår siden at kvinner som reiste alene fikk skylde seg selv om de ble voldtatt, og politiet og rettsvesenet bidro til å opprettholde denne normen. Kan man betvile at en slik kontekst fører til flere voldtekter?

Oppførselen vår oppstår i møtet mellom drifter, normer og systemer. Alle mennesker har en tilbøyelighet til å gjøre gale ting, men tilbøyelighetene kan dempes eller styrkes av normene og systemene rundt oss. Når normen sier at kvinner er til for å erobres, og systemet fratar kvinner makt til å gjøre motstand, blir det også lettere for menn å gi etter for fristelsen til å presse, manipulere, skjenke og true. Når normen sier at grådighet er greit, så lenge du følger reglene, blir det også lettere å gi etter for fristelsen til å misbruke skjevhetene i reglene.

Det jeg vil fram til er at en ekte angrende synder vil konfrontere disse normene i seg selv og prøve å bytte dem ut. Årsaken til det gale jeg gjorde er at jeg har gått meg vill, men kanskje også at verdiene og systemet jeg har vokst opp med er villedende.

Dette er en skummel måte å tenke på fordi det innebærer at denne prosessen angår oss alle. Vi har alle mange av de samme tilbøyelighetene og normene som disse mektige personene, bare kanskje i mindre skala og med mindre makt til å gjøre noe med dem.

Er overgripere monstre? Joda, de er vel det. En massemorder kan også kalles et monster, men jeg tror samtidig de fleste av oss kjenner igjen en lyst til å skade og drepe i oss selv. Og hvis vi graver enda dypere, ser vi kanskje at samfunnet har gitt oss noen legitime utløp for denne driften. Normene sier at det er greit å gi utløp for drapslysten din når du er soldat, og det er greit å heie på soldater som dreper når de gjør det på dine vegne.

Poenget mitt er ikke at denne normen er gal eller riktig, men at rett og galt oppstår i møtet mellom drifter, normer og systemer. En angrende drapsmann som tar et oppgjør med seg selv, vil derfor kanskje også ta et oppgjør med deler av seg selv de har til felles med oss andre, verdier vi alle har blitt opplært i. Det samme vil en angrende seksualovergriper og en angrende tyv kunne gjøre, hvis de tar angeren på alvor. Ikke som en avledningsmanøver, “det er samfunnets skyld”, men fordi de vi kaller monstre og kriminelle bare befinner seg lenger ut på en skala vi alle er en del av.

På samme måte vil et ærlig oppgjør mellom oss andre og en overgriper eller tyv også delvis bli et oppgjør med den delen av oss selv vi har til felles med dem. Noen av dem er fiender av systemet vi tilhører, men andre er en del av det. Oppførselen deres er et symptom på noe feil i systemet. Ved å ta et ekte oppgjør med dem, er det vi selv som ender opp som fiender av systemet og av normene som har formet det.

De færreste menn voldtar, men hvor mange flere ville voldtatt hvis de hadde makt til å slippe unna med det? Hva med et mindre overgrep som å lyve seg til sex, eller klå, eller kikke? Hvis du er med på at det også er noe i veien med normene våre på dette området, at ikke hele forklaringen på overgrep er at noen menn er monstre, har du allerede tatt et steg i den skumle, samfunnsoveltende retningen feminisme.

Det er alt dette vi går glipp av når vi bare snakker om helter og monster og om handlinger er lovlige eller ulovlige. Vi slipper å tenke på det råtne i oss selv og i samfunnet vårt, og ikke minst på skjevhetene som gjør at noen slipper unna med det andre blir hengt ut for.

For meg starter hele denne tankerekken med begrepet synd. Andre vil bruke det samme begrepet til å dekke over de større implikasjonene av handlingene våre. “Å ja, han syndet. Da har det ingenting å gjøre med noen andre enn ham selv, og dessuten har han bedt om unnskyldning, så nå legger vi dette bak oss og snakker ikke mer om det.” Syndsbegrepet er et verktøy. Det kan brukes slik jeg bruker det her.

Hva kan vi få ut av Ropstad-saken hvis vi tenker på denne måten?

Én ting den synliggjør er at det går et skille i Norge mellom de som kan forhandle med staten om hvor mye de skal betale i skatt og hvilke goder de skal motta, og de som ikke kan. Jeg mistenker at din grad av opprørthet over Ropstads handlinger henger sammen med om du tilhører den første eller andre gruppen. Nordmenn som tilhører den andre gruppen, har nemlig ikke tilgang på generøse støtteordninger fra staten eller arbeidsgiveren sin. De kan ikke fritt flytte huset de eier, huset de liksom bor i, og huset de faktisk bor i, mellom ulike poster på et skjema for å betale minst mulig skatt. Hvis de i blant får ytelser fra NAV, skjer det under nådeløse forutsetninger, hvor man straffes strengt både for ens egne misforståelser og for statens.

Selv tilhører jeg mer den første gruppen. Noen av utgiftene mine kan jeg velge å ta gjennom selskapet jeg har startet for skrivevirksomheten min. Andre kan jeg ta gjennom selskapet jeg er ansatt i. Jeg eier både hus og aksjer og også dette gir meg et handlingsrom i møte med myndighetene som andre mangler. Jeg kan selvfølgelig ikke forvente nåde om jeg blir tatt for å bryte loven, det er forbeholdt de på toppen, men systemet er designet slik at møtet mellom meg og staten bærer noe mer preg av en vennlig samtale enn det gjør for de på bunnen.

Jo høyere du befinner deg i samfunnet, jo mer ligner hele livet ditt på en egenmelding. Grensen mellom å bruke og misbruke dette handlingsrommet, og mellom å misbruke det på en lovlig og en straffbar måte, er ikke alltid lett å se.

Det betyr at når vi i den første gruppen ser noen bli avslørt for slike handlinger, er det ubehagelig også for oss selv. Tåler alle våre egne økonomiske valg å bli gransket like grundig? Vi maner til beherskelse. “Sånn, nå har vi avslørt denne skattesnyteren som ikke har noe til felles med oss andre. Nå kan vi endelig snakke om noe annet!”

De som tilhører den andre gruppen, vil kanskje omtale personen mer som et monster, en som har gjort noe helt ufattelig, noe som tilhører en fremmed verden. Det er det jo også. Tenk å bare kunne fortelle myndighetene at du bor et annet sted, og så få en gratis leilighet! Tenk å bare kunne si at du ikke skal skatte av dette, og myndighetene gjør ingen forsøk på å etterprøve det.

Hvis vi legger bort forestillingen om at skattesnytere er monstre, og samtidig lar denne hendelsen ligge der som det åpne, verkende såret det er, hva ser vi da? Først, selvfølgelig, at Ropstad bør starte et ærlig oppgjør med seg selv, men den saken angår ikke oss andre før han eventuelt en dag ber om nye tillitsverv igjen.

Det som angår oss mer, er skjevheten som gjør at noen har et langt større handlingsrom i møte med myndighetene enn andre, og spørsmålet om hvor utbredt det er å misbruke dette.

Den samtalen kommer dessverre neppe til å skje, fordi nær sagt alle som er i en posisjon hvor de kan snakke om dette eller gjøre noe med det, selv befinner seg i denne privilegerte gruppen. Enten misbruker de handlingsrommet selv, eller de frykter at andre vil mene at de gjør det, eller så har de venner som gjør det.

Det er litt på samme måte som det lenge var umulig, og fremdeles er vanskelig, å få menn til å ta et oppgjør i sitt eget miljø med seksualovergrep som er mindre alvorlige enn overfallsvoldtekt. Enten har de gjort noe selv, eller så frykter de at de vil beskyldt for det, eller så har de venner som har gjort noe.

Da får vi i stedet mer prat om kampen mot monstre og grensen mellom det lovlige og det ulovlige, etterfulgt av stillhet.