Arbeidslivet har alltid vært delt i tre grupper: De som bestemmer, de som jobber for andre men likevel har en del frihet og verdighet i jobben sin, og de på bunnen som ikke har en slik frihet og verdighet. Eller sagt på en annen måte, det finnes ansatte du kan behandle som dritt og ansatte du ikke kan behandle som dritt.

De som står på bunnen utsettes for et høyt nivå av overvåkning og kontroll. Tradisjonelt har det vært andre mennesker som står for dette. Mennesker kan være sadistiske drittsekker, men sadismen har alltid noe subjektivt og uperfekt over seg. Sjefen orker ikke være total drittsekk hele tiden. De blir distrahert. De oppfører seg inkonsekvent.

Sett fra arbeidsgiverens ståsted er dette “ineffektivt” og store selskaper har derfor lenge jobbet med å bygge ansiktsløse prosesser som kan stå for kontrollen av arbeiderne. Det er ikke lenger den sadistiske sjefen din som presser deg til å jobbe på uforsvarlige måter, det er rutinene i selskapet. Rutiner kan internaliseres av de ansatte og de kan håndheves på en kjølig måte av ellers hyggelige mennesker, de er ikke avhengig av at en bestemt leder føler seg i et sadistisk humør akkurat her og nå.

Likevel krever slike prosesser et visst menneskelig bidrag, og også disse er derfor ineffektive og uperfekte.

Ved å overlate prosessene som styrer arbeidshverdagen til algoritmer, løser man dette problemet.

Algoritmer som sjef

Det finnes to varianter av dette. Den første er algoritmen som fungerer som den klassiske sjefen som forteller deg hva du skal gjøre og når du skal gjøre det og som aktivt kontrollerer innsatsen din. Denne finner vi blant annet mye av i oppdragsøkonomien, hvor tjenester som Uber, Lyft, InstaCart, Foodora og Postmate formidler oppdrag til tilbydere som er å betrakte som ansatte i alle de negative betydningene av ordet og ingen av de positive.

Arbeidshverdagen til oppdragsarbeidere kjennetegnes ved at man i utgangspunktet ikke har noen form for menneskelig kontakt med kolleger eller selskapet man jobber for. Noen steder vokser det frem kontakt mellom kolleger til tross for dette, men arbeidsgiveren legger opp til en anonym jobbtilværelse. Å få snakke med et menneske hos selskapet man jobber for, er tilnærmet umulig.

Dette gjør blant annet at oppdragsarbeidere er sårbare for svindlere som utgir seg for å være arbeidsgiveren deres. I USA har svindlere lagt inn bestillinger hos Postmate for å komme i kontakt med arbeiderne deres, og så manipulert dem til å oppgi brukernavn og passord. Siden du aldri snakker med arbeidsgiveren, vet du ikke heller hva slags ekte henvendelser du kan få fra dem. Oppdragsarbeidere har en stresset hverdag og lite kunnskap om arbeidsgiveren, noe som gjør dem ekstra attraktive for svindlere. Postmate på sin side følger ikke opp svindelen, og gjør lite for å advare arbeiderne, fordi forretningsmodellen til slike selskaper er å investere minst mulig i administrative oppgaver.

Oppdragsarbeidere opplever den same mangelen på interesse når de utsettes for vold, for eksempel i form av biltyveri. Arbeidere hos selskaper som Uber har ingen ansattrettigheter og straffes hvis de takker nei til et oppdrag de opplever som utrygt. Det er derfor lett for kriminelle å plassere dem i en situasjon hvor de kan ranes, og de må selv ta regningen for det som har blitt stjålet og eventuelle helseutgifter. Lyft har til og med benektet enhver kjennskap til sjåfører som ble drept mens de kjørte for Lyft.

En annen stor kategori av selskaper som driver med dette er nettbutikker, hvor særlig Amazon har vært en pioner i å automatisere arbeidshverdagen på varehusene sine.

Algoritmer som Gud

Den andre varianten av dette er algoritmen som en slags fjern og uforståelig Gud som det er opp til deg å finne ut av hvordan du skal imponere. Det er denne vi utgaven vi møter i sosiale medier når vi prøver å lage innhold som vi tror vil bli plukket opp og spredd til et stort antall mottakere. De færreste av oss har dette som jobb, men for de som har det, er levebrødet deres avhengig av en omskiftelig og uransakelig algoritme.

Brooke Erin Duffy omtaler dette som algoritmisk prekaritet. Hun beskriver en verden hvor kulturarbeidere i stor grad nå må prøve å forstå algoritmene som styrer arbeidsbetingelsene deres. Hverdagen deres er en evig kamp for å “slå” algoritmen. Noen har en intuitiv tilnærming til dette. Andre går mer metodisk til verks for å forstå hva slags innhold som belønnes. Andre igjen får profesjonell hjelp til å vinkle innholdet sitt “riktig”.

Reglene endrer seg hele tiden. Rådene som gjaldt for noen få år siden, gjelder kanskje ikke lenger. Duffy nevner som eksempel at i mars 2020 spredte det seg en oppfatning blant YouTube-produsenter om at det straffet seg å lage videoer som handlet om koronaviruset, formodentlig fordi YouTube anså dette som såpass kontroversielt at de ikke ville koble slikt innhold til annonsører. Én viktig måte YouTube belønner innhold på er nemlig gjennom at algoritmen bestemmer hvilke videoer det kan vises reklame i. Hvis YouTube bestemmer seg for å demonetize videoen din, tjener du ingenting - selv om mange ser den. I tillegg kommer algoritmen som plukker ut og anbefaler innhold. Denne kan også endre seg over natta. Altså må du holde deg kontinuerlig oppdatert på hva slags innhold som belønnes og hva som straffes.

Kulturarbeidere på nettet blir dermed et prekariat som plutselig kan “bli sparket”, det vil si miste inntektene sine. Frykten for dette gjør at man bruker mye tid på å forstå algoritmene man jobber for, og kanskje investerer i flere platformer paralellt, slik at man ikke mister alt samtidig.

I mangel på ekte kunnskap om algoritmene oppstår det DeVito, Gergle og Birnholtz omtaler som folk theories, populære teorier som ikke bygger på metodisk forskning men i stedet vokser frem på en mer tilfeldig måte blant brukerne. Hva er for eksempel reglene som gjør at du blir shadowbanned, det vil si gjort mindre synlig uten at du selv eller andre er klar over at dette har skjedd? Får jeg lite oppmerksomhet fordi jeg er upopulær eller fordi noen har valgt å skjule det jeg lager? Blir jeg straffet hvis jeg lar være å poste et par dager? Ingen vet, alt man kan gjøre er å spekulere. Teoriene er ofte feil eller unøyaktige, men de er brukbare nok til at vi kan oppleve at de stemmer. Når algoritmen endres, kan avstanden mellom forventning og virkelighet blir så stor at brukerne blir sinte og frustrerte - særlig når det er jobben deres som står på spill.

Duffy påpeker i et intervju at det ikke er nytt at kulturarbeidere må forholde seg til skiftende og uforståelige omstendigheter - publikum, redaktører, anmeldere osv. Det nye er at det ikke lenger er noen du kan gå og snakke med om dette for å klage eller be om hjelp. Makta har ikke noe ansikt. De populære teoriene er det eneste du har. Når du våkner i morgen kan reglene ha endret seg, eller hele platformen lagt ned.

For eksempel våknet mye av TikTok miljøet 18 januar 2022 til en ny utgave av algoritmen som løfter frem eller skjuler innhold, hvor skapere som tidligere fikk mye oppmerksomhet, oppdaget at de nå hadde blit nesten usynlige. TikTok-skapere er ekstra sårbare for dette, fordi brukeropplevelsen på TikTok er enda mer algoritmestyrt enn på andre sosiale medier, og fordi selskapet er mer aggressive med å sensurere innhold og skapere enn andre.

Kulturarbeidernes tradisjonelle sjefer diskriminerte kvinner og minoriteter, som vi blant annet har sett gjennom de mange overgreps- og voldtektsskandalene fra kulturmiljøer (Harvey Weinstein, Jean-Claude Arnault, Gaute Drevdal). Den algoritmiske sjefen er på noen måter mer egalitær. Den straffer deg ikke eksplisitt for å være kvinne eller en minoritet, og kan i første omgang gi deg flere muligheter enn en tradisjonell kultursjef. Kravet om at du må selge deg selv og innholdet ditt i sosiale medier fører imidlertid til en ny type diskriminering. Kvinner og minoriteter som stikker hodet sitt frem på nettet utsettes for hat og for motstridende og urimelige krav til oppførsel. Men du må stikke hodet frem for å lykkes. Samtidig gir algoritmesjefen lite hjelp til å motstå trykket.

I Gendered Visibility on Social Media: Navigating Instagram’s Authenticity Bind intervjuer Brooke Erin Duffy og Emily Hund kvinner som forteller om hvordan de navigerer kravet om å fremstå som autentiske på Instagram uten verken å bli “for ekte” eller “for falske”. Du belønnes for å avsløre livet bak fasaden, for alle er lei av “falske” influensere som later som om livene deres er perfekte. Samtidig ønsker ikke folk å se en masse bilder av det skitne kjøkkenet ditt eller bilder som bryter for mye med skjønnhetskravene til kvinner. Dette er dilemmaer som i større grad rammer kvinner enn menn.

Man kan si at her er det publikum, altså mennesker, som er den ustabile tyrannen, og at algoritmene bare er en nøytral formidler av tyrannens kontroll. Samtidig har selskapet bak tjenesten valgt å designe den på en måte som legger opp til denne kontrollen og som gjør det vanskelig å beskytte seg selv mot hat og trakassering. Det er også nytt at alle kulturarbeidere er nødt til å bruke sosiale medier riktig for å lykkes. Publikum har alltid stilt umulige krav til kvinner og minoriteter i kulturlivet, men dette har ikke alltid vært en kraft alle var nødt til å forholde seg til på en så direkte måte. Det er heller ikke gitt at det å gjøre seg synlig på nettet må foregå på en slik måte. Det er slik fordi det tjener selskapet bak tjenesten.