California-ideologien
En tidlig beskrivelse av ideologien gründerne i teknologibransjen i Silicon Valley bygger på. Definert i essayet The Californian Ideology av Richard Barbrook og Andy Cameron i 1995.
California-ideologien bruker teknologisk nyskapning som begrunnelse for en liberalistisk filosofi hvor mange tradisjonelt politiske spørsmål fjernes fra politikken og samfunnslivet, og omformes til spørsmål om markedskrefter og forbrukervalg. Barbrook og Cameron knyttet den til en liberalistisk motkultur med røtter i hippie-bevegelsen, men omformet gjennom den markedsliberale ideologien av tidsskrifter som Wired og Mondo 2000, og tenkere som Stewart Brand og Kevin Kelly.
Marshall McLuhan, skriver de, så for seg at teknologi kunne frigjøre individet og skapet et slags direktedemokrati hvor alle kunne si sin mening. Denne optimismen utfoldet seg i alternative medier og tidlige datamiljøer av den typen Silicon Valley-pionerene kom fra.
Essayet beskriver en ny type kunnskapsarbeider som viderefører mange av hippie-idealene i sitt privatliv, og som står i en så privilegert posisjon i arbeidsmarkedet at arbeidsgiverne ikke kan disiplinere og temme dem slik man gjør med en ufaglært fabrikkarbeider. De har dermed stor frihet over sin egen arbeidshverdag, men lever samtidig på markedskreftenes nåde. Hippien hadde mye fritid, mens denne virtuelle klassen lever og ånder for jobben sin. Dermed er det også gjennom jobben de må finne mening, og det er de må finne plass til idealene fra den gamle motkulturen. De finner harmoni mellom motkultur og marked gjennom de markedsliberale ideene som fikk en oppsving i 1980-årene, og en teknologooptimistisk utgave av motkulturen som er preget av science fiction-forfattere som Isaac Asimov og Robert Heinlein.
California-ideologien pakker inn en selvmotsigelse hvor man på den ene siden kan drømme om et antikapitalistisk virtuelt felleskap hvor vi alle deler av vår overflod med hverandre, og på den andre siden omfavner troen på den geniale entreprenøren som ved hjelp av sine unike evner og sitt unike mot kan revolusjonere verden - hvis bare dinosaurene i staten lar dem være i fred.
Den bygger også på en historisk selvmotsigelse: Både California og hele IT-industrien kan takke offentlige midler for sin eksistens, ikke minst via militære investeringer. Mer enn ti år etter at essayet ble gitt ut, ble dette godt illustrert gjennom den første smarttelefonen iPhone, hvor kunnskap fra offentlig forskning ble produktifisert av et teknologifirma med hippie-fasade og en personkult rundt sin visjonære leder Steve Jobs.
California-ideologien har videreført hippiens individualisme, skriver Barbrook og Cameron, men forkastet tanken om at du kan finne personlig frihet gjennom å gjøre opprør mot systemet. I stedet skal man underkaste seg markedskreftene og det teknologiske framskrittet. Den virtuelle klassen tror at framskrittet raskt vil løse problemer som rasisme, men samtidig motsetter de seg forsøk på å bruke politiske virkemidler til å rette opp i ulikheten som rammer minoritetene rundt dem. Når alt kommer til stykket, våger de ikke gi avkall på privilegiene sine. Teknologioptimismen fungerer dermed som en åndelig distraksjon, et sted å søke tilflukt fra skumle politiske konflikter. Politikk er avlegs.
Abandoning democracy and social solidarity, the Californian Ideology dreams of a digital nirvana inhabited solely by liberal psychopaths.
California-ideologene hevder å stå for universelle og allmenngyldige ideer, som det ikke finnes noe legitimt alternativ til, men er dypt preget av de unike omstendighetene i California. Barbrook og Cameron trekker fram det franske MINITEL-prosjektet som et eksempel på at det finnes alternative teknologiske visjoner som lar staten spille en aktiv rolle. Europa, skriver de, bør finne sin egen digitale kultur som bygger på en miks av statlig intervensjon, kapitalistisk entreprenørskap og individuell gjør-det-selv-kultur. Staten er nødvendig for å sikre at felleskapets interesser blir ivaretatt. California-ideologien anerkjenner ikke felleskapet som premissgiver.