Kjernen av problemet med teknologigigantene er at de er så store at de fungerer som tilnærmet monopoler innenfor sitt område. I tilfellene hvor de ikke er monopoler, har de likevel så mye makt at skaden er mye av den samme. Hvorvidt det de gjør oppfyller en streng definisjon av “monopol” er ikke viktig. Det er også en avsporing å måle skaden de gjør kun i form av høyere priser. Når et selskap er tilstrekkelig stort, er det en trussel, selv om selskapet ikke bruker makten sin til å øke prisene, og selv om det ikke er enerådende i markedet.

Facebook er det ene store sosiale mediet.

Google er den ene store søkemotoren.

Facebook og Google sammen har et duopol på annonsemarkedet.

Amazon er den ene store nettbutikken og tilbyderen av nettinfrastruktur.

Microsoft er den store OS-leverandøren, og den andre store tilbyderen av nettinfrastruktkur.

Apple kontrollerer ikke mobilmarkedet, men bruker makten de har over den delen de kontrollerer til å presse apputviklere på en rekke urimelige måter.

Monopolene i den amerikanske IT-bransjen har fått vokse frem fordi den antimonopollovgivningen som finnes i USA er rettet mot selskaper som bruker makten sin til å øke prisene. Teknologigigantene gjør som regel ikke dette, og kan dermed spise opp markedet. Politikernes tanke er at størrelse i seg selv er en god ting, fordi det utløser stordriftsfordeler. Dette er langt på vei en myte, også for selskaper som er langt mindre enn disse gigantene.

Mange av problemene vi identifiserer med teknologigigantene har monopolmakten deres som underliggende årsak, og det ville vært bedre å angripe dem der enn å angripe symptomet.

I tillegg til at de faktiske gigantene vi har i dag er et problem, er det også et problem at mye av teknologibransjen er bygget opp rundt drømmen om å bli et monopol. Oppstartskulturen belønner selskaper som sikter høyt, også selskaper som må bli monopoler for å bli lønnsomme. Uber må erobre omtrent all persontransport i byene for å bli lønnsomme, inkludert den som i dag foregår med offentlig transport. Den sjansen synes investorene deres det er verdt å ta. Selv om dette antagelig aldri blir noe av, får de tilgang på så mye penger at de kan gjøre stor skade i forsøket. Selv om de ikke er et monopol, skader de oss gjennom at de tror at de kan bli det.

En mer aktiv monopolbekjempelse ville dermed både løse problemet med faktiske giganter, og problemet med selskaper som drømmer om å bli det. Prosjekter som er avhengig av å spise markedet for å bli lønnsomme, ville dermed ha vanskeligere for å finne investorer.

Monopolbekjempelse som politisk virkemiddel bygger på to premisser: At man tror at et marked med fri konkurranse kan fungere på området det gjelder, hvis bare gigantene splittes opp, og at man ikke ser veldig store stordriftsfordeler der. I tilfeller hvor disse premissene ikke gjelder, er ikke løsningen å la teknologigigantene fortsette som før, men å nasjonalisere dem.

Monopolbekjempelse går hånd i hånd med å regulere gigantene som offentlig infrastruktur.

Hvordan deler man opp en gigant?

Den lavest hengende frukten når man vil splitte opp en gigant er å gjøre det per produkt. Google driver for eksempel både Google Search, Google Maps, Google Cloud, Android og YouTube, i tillegg til en rekke andre store og små tjenester. Avdelingene som jobber med disse er allerede langt på vei adskilt fra hverandre, og det er derfor neppe noen stor organisatorisk utfordring å si at nå er Google Search ett selskap, Google Maps et annet, og så videre.

Det som kan gjøre en slik oppsplitting vanskelig er når noen av produktene innenfor et selskap holder andre produkter i live. I en artikkel om hvordan man kan splitte opp Google skriver IT-veteranen Tim Bray at det er uklart hvilken økonomisk rolle Google Maps spiller for Google. En slik karttjeneste er alt for viktig til å fortsette under Googles kontroll, men ville et uavhengig Google Maps vært levedyktig, og burde dette kanskje heller vært en offentlig oppgave? Han foreslår derfor at det første steget må være å tvinge Google til å blottlegge økonomien i Maps.

Bray foreslår ellers å splitte ut annonsevirksomheten som et eget selskap som er underlagt svært strenge personvernregler, og i tillegg YouTube, Android og Google Cloud.

En slik oppsplitting løser imidlertid ikke monopolproblemet som sådan. Et uavhengig Google Maps vil fortsatt ha et monopol på karttjenester. Google og Facebook vil fortsatt ha et duopol på annonser, selv om mye annet de driver har blitt splittet ut i andre selskaper. Å skille ut produkter er derfor bare det første skrittet. Deretter må man gjenvinne konkurransen innenfor hvert av produktområdene.

Gjør man dette ved å dele opp selskapene horisontalt, eller ved å endre markedsbetingelsene slik at det blir mulig for andre å konkurrere med dem? Uansett vil det møte sterk motstand. Bray mener at motstanden kan bli mindre enn forventet, fordi et oppstykket Google faktisk vil bli mer verdifullt for eierne. Det tror jeg er halvveis riktig. Gigantselskaper er som regel ikke de mest effektive. Det er ikke derfor Google kjøpte YouTube, eller Facebook kjøpte WhatsApp og Instagram. Oppkjøp og fusjoner på dette nivået handler om makt og strategi, og om grådighet og overmot, ikke økonomisk effektivitet som sådan.

Men dette gjelder bare det første steget, oppsplitting langs produkt. Det andre steget vil føre til mange små selskaper som presser hverandre på pris. Det kan være bra for oss, men er det bra for eierne? Er det tross alt ikke mer lønnsomt å eie et monopol enn et ikke-monopol? Det er neppe økonomisk effektivt at Google eier en lang rekke store og små selskaper innenfor ulike produktområder, men det betyr ikke at det er irrasjonelt av Google å gjøre slike oppkjøp. Det handler om å tjene penger, ikke nødvendigvis ved effektivisering og synergi, men ved å sette opp et forsvarsverk mot framtidige konkurrenter. Google vet at kartmonopolet Google Maps står sterkere når det er omgitt av resten av Google enn om det stod alene.

Situasjonen er altså noe annet enn når en oppkjøpshai kjøper et traust storselskap som har litt for mange underenheter, splitter dem opp, legger ned det som ikke lønner seg, selger resten videre, og sitter igjen med et stort overskudd. En oppsplitting av Google-monopolene vil gjøre hvert av dem mer sårbare. Dette er da også hensikten med å gjøre det.

Det er derfor ingen grunn til å forvente støtte fra aksjonærene til et slikt prosjekt.

Tilbake til politikk teknologi og start.