Hva er en NFT?

Vanlige kryptokuponger som bitcoins er “fungible” - utbyttbare - på samme måte som penger er det. Én hundrelapp er som en annen hundrelapp. Det gir ingen ekstra verdi å eie en bestemt hundrelapp. På samme måte er én bitcoin utbyttbar med en hvilken som helst annen bitcoin. Du kan dele den opp ved å sende 0.1 BTC til en annen konto, hvor den så settes sammen med det som er der fra før.

Non-fungible tokens - ikke-utbyttbare kuponger - NFT - er det du får når du designer en kupong til å være unik. Den kan ikke deles opp. Den er ikke ekvivalent med andre kuponger. Du eier dette objektet i blokkjeden og ingen andre. Du kan selge det, men da er det de som eier dette unike objektet og ingen andre.

Kupongen i seg selv inneholder svært lite. Det er som regel bare en referanse til noe annet abstrakt, så som et bilde.

Greit, men hva kjøper jeg når jeg kjøper en NFT?

Tjenester som formidler salg av NFT-er, så som OpenSea, er vage om hva det er du egentlig kjøper, når du kjøper en NFT.

Devon Finzer i OpenSea beskriver det slik i sin store guide til NFT-er at blokkjeder gjør det mulig å skape digitale eiendeler som kan kjøpes og selges på en standardisert måte. Han går gjennom standardene NFT-er bygger på og egenskapene ved Ethereum og andre blokkjeder de gjør bruk av, og hvilke veivalg du kan ta når du utvikler en ny NFT.

Du kan for eksempel velge hvor mye data du vil lagre i blokkjeden og hvor mye du vil lagre utenfor. I praksis lagres det meste utenfor av plass- og prishensyn. Selve bildedataene til bildet du kjøper en NFT av ligger neppe i blokkjeden, men på en server du når via en vanlig URL i en nettleser. Betyr det at du da har “mindre” eierskap til dataene enn om de lå i blokkjeden? Ikke egentlig. Bildet er bare en serie med nuller og ettall uansett. Disse er det omtrent umulig å “eie” i den forstand du eier et maleri: Da måtte du eventuelt holdt fila helt skjult for omverden, men da kan du ikke samtidig ha URL-en til fila liggende i en offentlig blokkjede.

Det eneste du mister ved å lagre bildedataene utenfor blokkjeden er tryggheten rundt at de vil leve minst like lenge som blokkjeden. Blokkjedetilhengerne satser på at Ethereum fortsatt vil eksistere om hundrevis og tusenvis av år og utgjøre en del av grunnmuren i framtidens samfunn - ellers ville det jo være litt tåpelig å bruke flere millioner kroner på å kontrollere en adresse i en database. En server med filer på vil formodentlig ikke leve like lenge. Men hvis blokkjeder virkelig utvikler seg i denne retningen, finner man vel en løsning på det å ta vare på selve fildataene også.

Hvor dataene lagres kan høres ut som en uviktig detalj, og det er på en måte nettopp det det er, men det er en uviktig detalj som peker mot noe essensielt ved digitale “eiendeler”: De er ikke unike i utgangspunktet, slik fysiske eiendeler er, og det strider mot deres natur å gjøre dem unike. Byte-arrayen “010101110010110001” er som skapt for å kopieres. Hele poenget med å uttrykke noe i digital form er å gjøre det enkelt og billig å reprodusere det.

Samtidig ønsker de fleste av oss et visst element av eierskap og marked også når det kommer til digitale data, eller i det minste noe som kan oppfylle en tilsvarende funksjon som eierskap og marked har gjort i den analoge verden. Jeg vil gjerne få betalt for bøkene jeg skriver, også ebøkene. NFT-er er dermed et nytt svar på et gammelt spørsmål. Tidligere svar har inkludert kopibeskyttelse hele veien fra serveren til enheten du opplever innholdet gjennom (DRM), frivillige donasjoner, eller at man stoler på at publikums samvittighet vil få dem til å betale for digitalt innhold som de strengt tatt kan kopiere fritt.

NFT-svaret på dette spørsmålet er å bruke blokkjeden til å simulere fysiske eiendeler. Selve dataene kan aldri eies uansett, så NFT-prosjektet står og faller på hvorvidt vi godtar denne simuleringen.

Greit, så hva er en NFT?

En NFT er en adresse i en database som simulerer en digital eiendel. I utgangspunktet kan ikke digitale eiendeler eksistere, men simuleringen kan likevel være god nok hvis blokkjedeinfrastrukturen er god nok og vi som samfunn omfavner blokkjeden som en autoritativ datakilde. Domenenavnet bearstrong.net er også bare en adresse i en database. Det fungerer i praksis som en digital eiendel fordi infrastrukturen er god nok og fordi vi som samfunn i 1990-årene omfavnet DNS som en autoritativ datakilde.

Kryptokritikeren Stephen Diehl har sammenlignet NFT-er med tjenester som lar deg navngi en stjerne. Du betaler penger til et firma for retten til å kalle opp en bestemt stjerne etter din avdøde bestemor. Ettersom det finnes flere slike tjenester, med hver sin database over stjernenavn, er ikke denne retten eksklusiv. Alt du har fått er et sertifikat du kan henge på veggen som du personlig opplever som meningsfullt. NFT-er fungerer på samme måte, påpeker han. Det finnes flere blokkjeder og hvem som helst kan opprette en ny NFT-samling. Ingen sikrer at den som oppretter NFT-en har noe slags eierskap til dataene den er knyttet til - det er vanlig for digitale kunstnere å oppdage at andre har lagt ut bildene deres på OpenSea. Det du har kjøpt er med andre ord ikke mer eksklusivt enn det sertifikatet med stjernenavnet. Du eier ingenting, annet enn et eventuelt medansvar for å ha utnyttet den opprinnelige kunstnerens arbeid.

Jeg tror mange NFT-entusiaster vet at de bare har kjøpt en adresse i en database. Hvorfor betaler de likevel tusenvis og millioner av kroner for dette? Ett svar er at de håper at hypen rundt NFT-er fortsetter lenge nok til at de kan selge dem videre med gevinst om ikke alt for lenge. Mye av NFT-handelen er wash trading, det vil si at man selger noe til seg selv for å drive opp prisen. Hvis jeg kjøper en NFT for 1000 kroner, oppretter en ny konto, og betaler meg selv 100 000 fra denne kontoen, ser det ut som om jeg eier en NFT som er verdt 100 000 kroner. Denne kan jeg så legge ut på billigsalg til 90 000 kroner og kanskje er noen dumme nok til å bite på.

Fra dette perspektivet er hele NFT-markedet en bløff: Et desentralisert Ponzi-opplegg hvor alle deltagerne enten er idioter eller svindlere, og ofte begge deler samtidig.

En annen og ærligere grunn til å kjøpe NFT-er er at man håper at databasen man har kjøpt adressen i vil bli en autoritativ datakilde på samme måte som for eksempel DNS. Det blir altså litt som å kjøpe navnet på en stjerne i håp om at selskapet man kjøper fra en dag vil bli den ene autoritative stjernenavndatabasen og at vi snart vil kunne gjennomføre intergalaktiske reiser til disse stjernene, slik at det faktisk har en verdi å navngi dem.

Den kultlignende fanatismen man ser i kryptomiljøer kommer dermed delvis fra et ønske om å mane fram en ny virkelighet gjennom å overbevise så mange som mulig om at denne nye virkeligheten er god, uunngåelig og ekte. Jo flere av oss som lar oss overbevise, håper de, jo nærmere vil vi komme en verden som behandler blokkjeden som en autoritativ kilde for digitalt eierskap. Mens disse menneskene i vår verden fremstår som idioter som har kastet bort pengene sine, vil de i en slik hypotetisk verden være pionerer som har gjort en fantastisk investering, litt som å være en av de første disiplene til den neste Jesus. Er han profeten vi følger bare en gal og sint mann som kommer til å bli glemt av ettertiden? Sannsynligvis, men hvis han lykkes med å starte en ny religion, kommer navnet mitt til å bli husket til evig tid!

Stephen Diehl kobler dette til Tinkerbell-effekten, hvor noe eksisterer bare så lenge vi tror at det eksisterer.

The crypto acolytes really believe they can will into existence a whole new epistemé of value detached from the classical economics of the previous order. And that’s an idea that’s not without some historical precedence. The first book about virality of mania was written by the Scottish journalist Charles Mackay back in 1841 (See Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds), and to this day it remains the definitive reference on crypto mania because human nature remains largely invariant across the ages.

Yet beneath the naked will to bend reality around large expensive prime numbers, there is hardly a coherent story of what such a world would even be in their imagined future. Without loss of generality the essence of the NFT modality of thinking is that I can buy an authentic Ape from an authentic GorillaExchange on an authentic blockchain called BananaChain. Now if you happen to buy the same Ape from the MonkeyBazaar on MangoChain then the conflict in our definitions of value stems from which Tinkerbell halo you see more strongly, and a priori there’s no logical reason to choose either market or chain as they all simply exist as illusions in the minds of their respective believers. It’s not hard to see how this all devolves into a farce of absurd Mango vs Banana tribalism in competition for believers, because that’s the real coin of the land when selling coins backed only by memes. And that’s exactly the world we see being birthed by crypto markets: the Tinkerbell Griftopia.

Ok, så hva er NFT-er, da?

NFT-er er simulerte digital eiendeler som har verdi i relasjon til en gitt kontekst. NFT-ene alene er ikke interessante. NFT som prosjekt handler om å løfte opp disse kontekstene til noe vi alle er enige om er viktig og verdifullt.

Dette er ikke egentlig radikalt forskjellig fra hvordan vi tilfører verdi og autoritet til andre eiendeler, som tradisjonelle kunstverk. Kunstverden er en kontekst som gir verdi til kunstverk. Et fysisk maleri har en viss verdi uavhengig av denne konteksten fordi jeg kan henge det på veggen og bli glad av å se på det, men det er den sosiale konteksten kunstverden som eventuelt gjør et slikt maleri om til en trygg investering til hundre millioner kroner.

NFT er et håp om at det er mulig å nye opprette nye slike kontekster rundt blokkjeden. At miraklenes tid ikke er forbi. Forskjellen er at i en NFT-basert kunstverden vil avstanden mellom kunst og pengeverdi forsvinne og dette bli to sider av samme sak. Du “eier” jo ikke bruken av kunstverket, hvem som helst kan fremdeles se bildet. Det eneste du eier er eierskapet, altså selve det at du har betalt penger for dette, og du eier retten til å selge dette eierskapet videre. En strengt finansiell måte å tenke om kunst på. Men som da kun har verdi om du klarer å overbevise mange nok andre mennesker til at et er akkurat denne verdikonteksten vi alle skal gå rundt og tro på og ikke en av de utallige konkurrerende kontekstene andre har opprettet.