Om dagligvarer og Vinmonopolet og hvordan Frankrike føles litt som å komme hjem til Norge.

Britisk ferdigmat

Etter at vi har sjekket inn på hotellet ved Gare de Montparnasse i Paris, søker jeg opp nærmeste dagligvarebutikk for å kjøpe våtservietter, en av tingene du ikke må gå tom for når du reiser med småbarn. Monoprix, heter kjeden. Spennende, der har jeg ikke vært før!

Jeg elsker å besøke dagligvarebutikker i utlandet for se hvordan de skiller seg fra norske. Da jeg fortalte dette til en kollega, lurte han på om jeg tullet, men det er helt sant. Hvis vi bor på et sted med kjøkken, er det dagens høydepunkt å vandre rundt i matbutikken og gjette meg fram til hvordan jeg skal lage middag med det jeg finner der. Kanskje tar jeg med meg en ny matvane hjem.

Britiske matbutikker skiller seg ut på en helt egen måte: De er rettet mot folk som .. ikke liker å lage mat?! Her finner du hyllerad på hyllerad med ferdigmat. Alt er gjort så ferdig som mulig. Du finner helferdige og halvferdige måltider som kan kombineres med andre pakker i samme hylle. Dette er god ferdigmat, altså. Norsk ferdigmat er ofte så halvhjertet at det føles tilsiktet. Jaså, du gidder ikke å lage mat? Da får du ta til takke med dette her. Britisk ferdigmat er god. En av de finere matkjedene, M&S, skiller seg ut ved at de har ekstra god ferdigmat, og nesten bare det. Jeg har aldri spist så god butikkpizza som de ukene vi var i Storbritannia denne høsten.

Konas forklaring er at briter jobber så lenge at de ikke har tid til å lage middag. Når du og ektefellen kommer hjem fra jobben klokken 19, setter dere ikke i gang med å kutte grønnsaker. Dessuten har briter en kultur for å spise ute med venner og familie. Heller en grei pubmiddag enn å invitere folk hjem. Heller plukke med seg fish & chips eller curry på veien hjem enn å lage selv. Det er mye fint i britisk matkultur, men etter å ha vært der siden september, savner jeg butikker for folk som liker å lage mat.

Med en gang jeg kommer inn i Monoprix i Paris føler jeg meg som hjemme. Tilnærmingen er mer som i Norge: Her er ingrediensene, sett dem sammen sjæl! Siden vi bor på hotell, får jeg ikke gjort bruk av tilbudet. Det blir i stedet ganske god take-away fra matbodene på Gare de Montparnasse.

Svipptur til Bordeaux

Vi får en panisk oppvåkning på hotellet klokken seks neste morgen. Det tar oss et par minutter å forstå at den øredøvende skumle lyden fra veggen er en brannalarm. Vi kommer oss ned trappa sammen med de andre gjestene, hvor vi med en gang blir sendt inn igjen av hotellpersonalet. Falsk alarm.

Deretter TGV inOui fra Gare de Montparnasse. TGV er noen monstre av noen tog. Vårt består av to lange tog koblet sammen og alle vognene har to etasjer, noe som gjør at de føles ekstra romslige. De kjører i samme hastighet som Eurostar, men stemingen er mer avslappet. Det er bare et vanlig passasjertog som tilfeldigvis går i nesten 300 km/t. Ikke noe å bli høy på pæra og innføre sikkerhetskontroll av. Det eneste de er strenge på er å sjekke vaksinebeviset vårt i TousAntiCovid-appen.

Frankrike raser forbi, og to timer senere er vi fremme. Ikke en fin måte å se Frankrike på, dette, men vi har familie i nærheten av Bordeaux og tenkte vi like gjerne kunne ta en svipptur innom dem også, når vi først er i nærheten.

Svipptur til Bordeaux. Det er bare på togeventyr du kan ta en svipptur til Bordeaux som del av hjemreisen fra Skottland.

Butikkvin og helgefri

En god flaske med lokal vin hadde passet godt når vi kommer frem, men her oppdager vi enda et område hvor Frankrike ligner mer på Norge enn på Storbritannia: Ting er stengt på søndager. Alle de flotte vinbutikkene i sentrum, stengt. Noen få dagligvarebutikker er åpne, men der stoppet vinsalget klokken 13. Hotellrestauranten i Paris kvelden før var forresten stengt den også. Bare åpen mandag til fredag.

Ubeleilig, men jeg blir glad av det likevel. Helgefri er et tegn på sivilisasjon. Alt er åpent i Storbritannia nesten hele tiden, så da jobber folk hele tiden også. Det er ikke viktig for meg å holde søndagen hellig, eller at alle skal ha fri på de samme to dagene, men det at ting er stengt i blant, er et tegn på at ansatte har en del rettigheter.

Neste dag er vinbutikkene åpne, men jeg rekker ikke å besøke noen innimellom lekeplassjakt og familietreff. Jeg får nøye meg med noe taxfree fra Kiel-ferga om et par dager før det er tilbake til Vinmonopolet.

Før var jeg misunnelig på vinutvalget i utenlandske matbutikker. Tenk om vi bare kunne blitt kvitt Vinmonopolet, så kunne vi også kjøpt vin på butikken! I dag setter jeg motvillig mer og mer pris på Vinmonopolet, som tilbyr variasjon og kvalitet omtrent over alt i Norge. I andre land er tilbudet variabelt. Klart det er kjekt å kunne plukke med seg vin i matbutikken, men hvor godt tilbudet er i praksis kommer an på hvor du bor.

Alkoholtilbudet i Aberdeen, for eksempel, med 200 000 innbyggere, er omtrent på nivå med Vinmonopolet i Drangedal. Det finnes noen spesialbutikker for spesielt interessert, men ikke der folk flest handler maten sin. Til og med i Manchester, hvor det i området rundt bor tre millioner mennesker, snubler du ikke uten videre over et bedre utvalg enn i en norsk småby. Butikkene har noen hyller, de store butikkene har flere hyller, men det er alt. Og på Vinmonopolet får jeg inntrykk av at varene er valgt ut av folk som bryr seg om faget sitt og ønsker å tilbud variert og god vin i alle prisklasser. Det gjør jeg ikke hos Morrisons, liksom.

Franskmennene er bedre stilt, selvfølgelig. Sist vi var i Bordeaux dro vi på en vinbar hvor du kunne fylle penger på et kort og gå rundt og prøvesmake fra vinautomater. Gøy! Det ville vi ikke fått til denne gangen, selv om vi hadde hatt tid. Det er ingen barnemeny på vinbarer.

Agnes Vardas gate

To dager i Bordeaux, deretter TGV tilbake til Paris. Hjemreisen mot Norge har begynt.

Som jeg nevnte i forrige reisebrev, er vi glade i Agnès Vardas dokumentarfilm Daguerrotypes fra 1976, (se den på Mubi), hvor hun intervjuet butikkeiere i en liten gate i Paris, Rue Daguerre. Dette er den samme gata hvor hun selv bodde det meste av livet sitt. Jeg søker opp gata for å se hvor den er, og det viser seg at den er .. en kort gåtur fra Gare de Montparnasse, stasjonen toget fra Bordeaux ankommer?!

Vi hiver kofferten i et bagasjerom på stasjonen og skynder oss for å se. Det er litt vanskelig å forklare hvorfor hvis du ikke har sett filmen eller er fan av Varda, men det føles litt som å dra på valfart. Jeg har ikke egentlig noen forhåpninger til gata. Personene i dokumentaren er vel for lengst døde og de rare butikkene deres lagt ned.

Vi kommer fram og finner den hyggeligste gata i hele Paris. Rett og slett. En fotgjengervennlig gate med kafeer og butikker som selger rare ting og god mat. En gate du har lyst til å tilbringe hele dagen i på vandring fra det ene stedet til det neste. Paris er en by som sjelder lever opp til mytene. Den er som andre storbyer, en blanding av pompøsitet, skitt og ubearbeidete levninger etter fortidens synder. Men hver gang jeg kommer hit finner jeg flere unntak, og akkurat denne ene gata ligger så tett opp mot myten om Paris at den føles uvirkelig. Dette kan ikke være ekte. Det må ligge noe løgnaktig bak fasaden her.

Men samme kan det være. Varda var ekte nok. Vi noterer oss et mål for neste Paris-besøk: Bo på et hotell i Rue Daguerre, spise på en av kafeene og ta et bilde av oss selv foran det gamle huset til Varda.

Sykkelbyen Paris

En av faktorene som gjør Rue Daguerre til en hyggelig gate er at den nesten er bilfri, noe den ikke var da Varda filmet den i 1976. Veien mellom fortauene er smal, har 20-grense og brukes mest av varebiler. Folk går og sykler over alt.

Slikt ser vi mye av i Paris nå. Myndighetene har gjort stormskritt mot å gjøre byen sykkel- og fotgjengervennlig siden vi var innom sist i 2019. Mange av de nye sykkelfeltene er satt opp kjapt og billig med noen malingstrøk og sperrer. Asfalten finnes jo allerede, det er bare å fordele plassen bedre. De ordentlige sykkelveiene kan man bygge senere.

Det er 30 km/t fartsgrense i nesten hele sentrum nå. Ikke at dette er en oppnåelig hastighet for bilkøene som snirkler seg gjennom gatene vi passerer, men det er et viktig steg å ta likevel. Norske byer burde gjøre det samme. Vi ser syklister med barn på baksetet, lastesykler av alle slag. Det er ikke Utrecht, liksom, hvor jeg bodde da jeg skrev om sykling i Jakten på den grønne lykken.

Det ligner mer på Oslo, egentlig. Langt fra bra nok, men så mye bedre enn det var. Neste gang vi kommer hit, tør vi kanskje leie sykler til å utforske byen med.

Jeg har tidligere reist til Frankrike og tenkt hvor forskjellig det er fra Norge. Når avreiselandet er Storbritannia, er det likhetene jeg legger mest merke til.

(Les også: London - Aberdeen, Aberdeen - Manchester og Manchester - London - Paris, og Togeventyret selvfølgelig).