Lurking av Joanne McNeil
Lurking: How a Person Became a User av Joanne McNeil. MCD, 2020
En svakhet ved mye teknologikritikk nå er at perspektivet er så snevert. Man snakker om hva Facebook, Google, Twitter og så videre gjør galt, men hva fantes før disse tjenestene? Hvilke andre tjenester finnes eller kunne eksistert i dag? Hvordan ser det kulturelle og historiske landskapet ut som disse gigantene herjer i? Det er som om kritikerne ikke var på nett før Facebook og smarttelefonen. Det er som om de aldri har hengt på et sært lite forum langt utenfor allfarvei som de ble glad i og som kanskje til og med har overlevd til den dag i dag.
I Bjørn Gabrielsens bok Skjermslaver er det for eksempel mye berettiget frykt og sinne rettet mot smarttelefoner og andre skjermer. Men premisset for mye av kritikken er at forfatteren vokste opp og fant seg selv i en før-digital verden og dermed kan trekke et klart skille mellom den digitale virkeligheten og den personen han selv egentlig er. Jeg kan ikke det. Jeg ble voksen på nettet. Jeg testet ut utallige diskusjonsforum og bloggformater og sosiale medier før de alle ble erstattet av gigantene. De formet meg.
Nettet for meg er alle minnene jeg har med meg fra den kollaborative skriveplatformen Kuro5hin, spillmiljøet rundt Team Fortress Classic, det tidlige norske bloggmiljøet, den virtuelle verdenen Second Life og mange andre nettmiljøer jeg har glemt.
Når noen så snakker om deres forhold til “skjermen”, faller jeg litt av. Ja, men hvilken utgave av den? Hvem sitt innhold? Facebook er en fæl platform som bør avlives, men hvor mye av det som er fælt med Facebook har å gjøre med akkurat deres designvalg, og hvor mye har å gjøre med evige utfordringer sosiale medier har slitt med siden de første BBS-enes tid?
Det er slike spørsmål Joanne McNeil bidrar til å finne svar på i Lurking, som er en subjektiv kulturhistorie om internett sett fra brukernes perspektiv. McNeil har litt den samme nettbakgrunnen som meg: Hun ble aktiv i nettforum på 1990-tallet, fikk venner der, utforsket de tidlige sosiale mediene. Hun har hatt gode opplevelser og dårlige opplevelser. Nettet er en del av henne.
Dette er fortellingen om hvordan det rare, kaotiske, anarkistiske nettet ble standardisert, profesjonalisert og temmet, og om en del av det gode, dårlige og tvilsomme som forsvant underveis.
McNeil kritiserer gigantene fra ståstedet til en pioner som er skuffet over at de har skuslet bort potensialet i det tidlige nettet. Hun sammenligner Google med en upålitelig venn. De lovet å indeksere alt, huske alt, og formidle det på en objektiv måte, som en slags super-bibliotekar, men algoritmene diskriminerer, og data og tjenester slettes nådeløst når de ikke lenger bidrar til Googles fortjeneste. Det eneste du kan stole på at de viderefører er den totale overvåkningen - men den vil skje på deres premisser, ikke våre. Hva er poenget med bøker, undret Google-grunnleggeren Sergey Brin seg i 2000-årene. Den typen tenkning hørtes utopisk ut den gangen Google fremstod som en forsmak på fremtiden. I dag ser man det klarere som et symptom på overmot og inkompetanse. Google ønsket å erstatte bibliotekarene - og så forstår de ikke en gang hva poenget med bøker er.
McNeil skriver om hvordan måten vi eksponerer oss selv har endret seg. På BBS-er, Usenet, AOL og andre tidlige digitale forum hadde du mange valgmuligheter. Du kunne være en lurker, en som fulgte med på samtalen uten å bidra selv. Du kunne være helt anonym, skrive under pseudonym, eller identifisere deg med ditt offisielle navn. Du kunne ha en helt eller delvis fiktiv identitet. Mye av dette har siden blitt ensrettet av gigantene. På Facebook skal du delta under ditt offisielle navn. Andre tjenester legger opp til at du ikke har mer enn én identitet, koblet til én epostadresse og ett telefonnummer. Hvis du insisterer på å splitte opp personligheten din, samler de den for deg i skjul, ved hjelp av cookies og andre overvåkningsmekanismer.
For meg var det noe frigjørende i det å kunne fragmentere meg selv på nettet. Jeg kunne søke, lurke og skrive anonymt, om jeg ville. Slik kunne jeg utforske sider av meg selv som jeg ikke var klar for å knytte til min offisielle identitet ennå. Jeg føler det slik fremdeles. Det er naturlig for oss alle å veksle mellom ulike identiteter. Jeg er en annen for familien min enn jeg er på jobb eller som skribent. Det har blitt vanskeligere å holde disse adskilt. Dette har ikke gjort det mer tungvindt å være en drittsekk på nettet. På mange måter har dette blitt lettere, fordi du kan forfølge personer på en mer omfattende måte enn før. De eneste som har tjent noe på dette er de som leverer tjenestene, som har fått bedre oversikt over brukerne og kan vise mer målrettede annonser.
Det er lett å bli nostalgisk når man mimrer om det gamle nettet. Man husker det beste: Mangfoldet av litt klønete hjemmesider som formidlet eierens unike interesser. Hyperteksteksperimenter hvor man kunne bla rundt i timesvis. Forum hvor man knyttet ekte bånd med fremmede mennesker uten at overvåkningskapitalister tvang seg inn i relasjonen. Samtidig var det mye galt med disse miljøene. Moderering var et like uløst problem som det er i dag. Det var mindre mangfold på nettet enn i dag. Tonen ble satt av den typen unge, privilegerte menn som kunne ta seg tid og råd til å være teknologiske pionerer. De bygget en del liberalistiske premisser inn i nettet som har fungert dårlig siden, som troen på at det ville komme noe godt ut av saklig debatt med ekstremister.
McNeil navigerer fint unna nostalgien. Hun formidler et internett jeg kjenner igjen, et sted med mye frihet og potensiale, men også mye kjedsomhet, mørke og ensretting. Hun skriver:
“The internet, like many new communication technologies before it, sold itself as a social-change agent - a public good, a free education, somethiing that promoted a broader “discourse”. Radio, television, and more recently, virtual reality have all rolled out with similar lofty promises, only to fail, typically due to the privileged homogeneousness of clueless early adopters.”
Det er med andre ord få løsninger å finne i det tidlige nettet. Mye av det som fungerte bedre, fungerte bedre fordi nettet bestod av noen få ivrige brukere med noenlunde samme bakgrunn. Et nett for alle menneskene i verden er en mye vanskeligere oppgave å løse. Det er ikke tilstrekkelig å skru klokka tilbake til det sensurfrie diskusjonsforumet jeg hang på som tenåring.
Det man derimot kan få ut av et slikt tilbakeblikk er et bredere perspektiv på hva det betyr å ha et digitalt liv, og på hva som kunne vært mulig hvis vi ikke gigantene hindret det. McNeil formidler noe jeg husker godt: gleden over det å oppdage potensialet nettet gir oss for selvutfoldelse, læring og kontakt med andre mennesker. I 1990-årene var det noe uskyldig over en slik glede. I dag får det å snakke om slike ting en sintere og mer opprørsk undertone. Det minner oss om at teknologien vår kan være mye mer enn den har blitt.