Facebook har fått det for seg at nesten alt jeg poster for tiden er spam. Det jeg har lagt ut er for det meste reisespørsmål og reisebrevlinker på Togferie-gruppa. Det meste forsvinner etter noen timer eller dager. Så får jeg en formaning om at jeg har forbrutt meg mot “community standards”. I blant blir også kontoen min stengt med en advarsel om at noen andre har gjort bruk av den. Jeg må endre passord for å åpne den igjen.

Det er ingen spor etter andre brukere av kontoen, ingen rare innlogginger eller aktivtet jeg ikke kjenner igjen. Ettersom gruppas administratorer ikke forstår hva som skjer, de heller, finnes det bare to muligheter her:

1. Facebooks kunstige intelligens har blitt så smart at den nå er i stand til å avsløre sannheten alle skribenter innerst inne frykter: At alt vi skriver er ugjennomtenkt, klønete og klisjéfylt, så dårlig at det er rent ødeleggende å dytte det på folk rundt oss.

2. Noe har kjørt seg i vranglås på en veldig dum måte.

Ettersom det vi kaller “kunstig intelligens” i dag langt på vei er et “Trollmannen fra Oz”-begrep, altså en formulering hvis formål er å skru av hjernen til mottakeren, mens det som ligger bak er temmelig skuffende, heller jeg mot at det er nr 2 som har inntruffet.

Et eller annet jeg har lagt ut, kanskje ord jeg har brukt eller at noe fremstår mistenkelig med nettstedet mitt, eller at noen en gang har rapportert et innlegg, har gjort at jeg passer inn i et mønster som brukes til å gjenkjenne spam. Når dette først har skjedd én gang, er sikkert terskelen lav for at det skjer igjen.

Så nå for tiden er det egentlig litt vanskelig for meg å legge ut ting på Facebook. Alt markeres som spam.

Jeg er likeglad. Facebook er uviktig. Alle sosiale medier er uviktige, i grunnen. De vokser frem med stor fanfare, får kanskje en gullalder som varer noen år og stivner så fast i en form for bitter kynisme hvor brukergruppen deler seg i to: De som skjønner hva spillereglene er og at spillet er meningsløst, men likevel ønsker å vinne spillet, og de med mindre selvinnsikt som har blitt ett med algoritmene og lar maskinen lede følelsene deres time for time gjennom dagen.

På veien dit kan man finne en slags dekadent glede i å observere og le av forfallet, men til slutt går man lei av dette også og tar farvel.

Facebook har kommet lenger i nedbrytningsprosessen enn en del andre sosiale medier. Dessuten hentet jeg ut alt jeg har postet offentlig på Facebook og la det ut her for et år siden. Ingenting viktig forsvinner om brukeren min blir slettet.

Men noen av gruppene der, som Togferie, er verdifulle for meg, og hele familiechaten vår foregår i Messenger. Det er kjekt å beholde kontoen. Så jeg får bare poste enda mindre enn tidligere, slik at jeg ikke utløser en mer permanent utestengelse. Jeg får tenke på Facebook-kontoen min slik en soldat tenker på livet sitt: Den er allerede slettet, jeg har den bare til låns en kort stund til.

Dette er ikke noe å bli sint over. Det er en uunngåelig konsekvens av systemet Facebook har bygget. Når folk reagerer med sinne på at sosiale medier stenger dem ute, er det fordi de i utgangspunktet har tiltro til systemet. Algoritmene er jo så smarte, og det finnes vel mennesker et sted der inne som bryr seg og ønsker å hjelpe oss når noe går galt.

Sannheten er at det antagelig er umulig å drive et sosialt medie i global skala, finansiert av annonser, på en slik måte at modereringen fremstår fornuftig og rettferdig. Det er ikke bare det å bli enige om globale modereringsregler som er umulig, men også det å bygge et system som håndhever dem.

Valget står derfor mellom umenneskelige, kafkaaktige modereringsløsninger hvor du bare plutselig en dag våkner til beskjeden om at du er “skyldig” i noe du ikke får vite hva er og som det ikke finnes noen klageinstans for, og moderering i menneskelig skala av den typen vi så på diskusjonsforum i nettets barndom og igjen begynner å se i desentraliserte sosiale medier som Mastodon: Modereringen utføres av en liten gruppe mennesker som tilhører miljøet de modererer.

Det siste er en løsning alle som har opplevd den har lært å hate. Mange moderatorer misbruker makten sin, og selv de som utøver den på en god måte, får bare utskjelling i belønning. Moderering blir maktutøvelse, altså politikk, og det er noe dritt. Men moderering er politikk. Facebooks løsning bryter sammen fordi den prøver å finne en upolitisk løsning på et politisk problem.

Jeg mener da politikk ikke kun i betydningen ting som at det er lønnsomt for Facebook å la algoritmene favoriserer høyreekstremisme, men også i den jordnære borettslagsbetydningen: Personen med makt liker naboen din, men kan ikke fordra deg, og ser derfor gjennom øynene med oppførsel fra naboen din som du får brev i postkassa for. Moderatorene er teite mennesker som tar teite beslutninger. Men du kan snakke med dem. Du kan forstå oppførselen deres, selv når den er ond eller smålig. Du kan bli sint på dem. Du kan organisere motstand, og ettersom de kun har lokal makt, kan du pakke sammen og dra et annet sted, hvor makten utøves på en bedre måte.

I møte med Facebooks verdensomspennende umenneskelige irrasjonalitet er sinne irrelevant. Stress er en mer korrekt reaksjon, men bare hvis det er viktig for deg å få lov til å bli værende. Det er det ikke for meg, så da reagerer jeg i stedet med mild frustrasjon på grensen til likegyldighet.

Jeg tar sjansen på å legge ut en link til dette innlegget på Facebook. Så får vi se hvordan det går.