[Svar fra NRK 01/06/2004 på Ester Kristoffers klage til PFU. Tilbake til blog: NRK's PFU defense. -bs]

Sak 84B/04 Ester Kristoffer og Karl Johan Hallaråker mot NRK Dagsrevyen

Gjennom en årrekke har det i Norge vært knyttet stor interesse til konflikten mellom israelere og arabere. Begge parter has sine støttespillere. De siste årene har norske medier gjentatte ganger fokusert på det pro-palestinske miljøet i Norge. Utgangspunktet for vår reportasje i Lørdagsrevyen den 24. april, var å bli kjent med Israels støttespillere. Landets politikk er fortsatt sterkt kritisert, og derfor ville det være interessant å se hvem som aktivt, og på ulike måter, forsøker å bedre inntrykket av Israel blant nordmenn.

Siden klagen i stor grad dreier seg om den journalistiske prosessen, har vi valgt å beskrive denne relativt omfattende slik vi har opplevet den.

Journalist Eirik Veum brukte flere uker på å jobbe frem denne saken. I denne perioden ble en rekke personer fra kristne miljøer, næringslivet, jødiske miljøer, politikere, forskere og representanter fra den israelske ambassaden kontakten. Journalisten fortalte åpent at han ønsket å lage en lengre reportasje som skulle fokusere på Israels støttespillere i Norge, hvilke synspunkter de hadde og i hvilken grad israelske myndigheter var kjent med/støttet arbeidet som disse organisasjonene utførte. Journalisten hadde ingen skjult agenda.

De fleste representantene fra miljøet var svært mistenksomme, men journalisten hadde i de fleste tilfeller en hyggelig og grei dialog med de involvert.

Etter hvert kom det fram at aktiviteten og arbeidet for Israel har økt kraftig i Norge i de siste tre årene. Årsaken er en stigende misnøye med et økende negativt fokus på Israels politikk. Den pro-Israelske aktiviteten har i følge representanter for Den Norske Kirke, som har god oversikt over og kunnskap om disse miljøene, til dels foregått i det skjulte og i nært samarbeid med israelske myndigheter. Dette fikk vi bekreftet gjennom flere bakgrunnssamtaler, og også i intervjuet med Olav Fykse Tveit fra Mellomkirkelig Råd, som er med i reportasjen.

Ester Kristoffer er en forholdsvis ny aktør i det pro-Israelske miljøet. Hun er psykolog, og har blant annet utført et større forskningsprosjekt hvor hun har tatt for seg israelske terrorofre i Jerusalem. Hun har også skrevet bok om sivile israeleres lidelser som er en konsekvens av terrorhandlinger fra palestinere. Redaktør i Norge I DAG og Et Ord fra Jerusalem, Finn Jarle Sæle, skriver i en lederartikkel (EOFJ 03-2004) at boken er utgitt av Norge IDAGs eget forlag. Sæle og hans publikasjoner tilhører den kristne delen av den pro-israelske bevegelsen.

Ester Kristoffer ble kontaktet av oss pr. telefon, og hadde gjennom prosessen flere samtaler med journalisten. Hun fortalte om en ny "folkebevegelse/motbevegelse" som nå er voksende. Den er en reaksjon på medienes "skjeve dekning" av konflikten i Midtøsten. Hun fortalte også om et nettverk som nå er etablert. Dette nettverket, og ordet nettverk er hennes eget uttrykk, arbeider aktivt for å "danne vennskapsbånd mellom Norge og Israel". Det ble avtalt et møte for å gjennomføre et intervju.

Før intervjuet var avtalen klar. Lørdagsrevyen ville lage en sak som skulle fokusere på Israels støttespillere i Norge. Kristoffer skulle representere "det nye nettverket" som nå var mobilisert til kamp for Israel, mot jødehat og for bedre forståelse mellom nordmenn og israelere/jøder. De fleste spørsmålene ble gjennomgått på forhånd over telefon, slik at hun skulle være godt forberedt. Kristoffer ble gjort oppmerksom på at hun ville få spørsmål om nettverkets kontakt med israelske myndigheter, og en rekke kritiske spørsmål om hvordan hun kan jobbe for en okkupasjonsmakt. I tillegg ble hun enig med journalisten om at hvis hun under intervjuet "roter til svarene sine", så var det greit at det ble gjort et nytt forsøk hvis hun ønsket det. I tillegg ble hun fortalt at det på TV er viktig med korte og konsise svar og at hvis hun ble for lang i svarene sine så kunne hun risikere at spørsmålene ble stilt på nytt. Det ble lagt ned et betydelig arbeid med å skape en trygg ramme rundt intervjuet. Kristoffer fikk ryddig og skikkelig behandling, og det ble tatt hensyn til at hun var uerfaren med TV-intervjuer.

Intervjuet ble forholdsvis langt. Ester Kristoffer svarte greit for seg, men det var et problem at svarene ble for lange. Til dels var de også usammenhengende og inneholdt vanskelige faguttrykk. Journalisten kom ikke med forslag til alternative svar, men sa at hun måtte være kortere i svarene sine. Det ble gjort noen flere opptak. Men Ester Kristoffer ble ikke på noe som helst tidspunkt forsøkt påvirket eller manipulert til å gi svar hun ikke selv kunne stå for.

Aksjon Buss var et tema under intervjuet. Det ble ikke tatt med i reportasjen, men det forklares på et generelt grunnlag at nettverket ønsker å arrangere slike aksjoner. I reportasjen vises det bilder av en lignende buss som den nettverket skal få til Norge, og det brukes sterke virkemidler for å vise konsekvensen av palestinske selvmordsaksjoner. Kristoffer gjentok flere ganger at det nettverket hun er en del av skulle fortsette å eksistere etter Aksjon Buss og de planlagte folkemøtene i Bergen og på Hamar. I tillegg presiserte hun på direkte spørsmål fra journalisten at nettverkets arbeid vil bedre Israels omdømme i Norge og at dette skjer i samarbeid med israelske myndigheter.

Etter intervjuet var avtalen at NRK-teamet skulle få være med på et av møtene til nettverket. Før disse opptakene måtte journalisten fortelle aksjonsgruppe (8-10 personer) hva opptakene handlet om. Det ble fortalt at NRK ønsket å fokusere på Israels støttespillere i Norge. Vi ble avkrevd et løfte om at vi ikke skulle si hvor møtet fant sted. I noe av kritikken som er fremsatt mot oss legges det vekt på at Lørdagsrevyen har fortalt at dette nettverket er "mystisk og hemmelig". Den rammen har nettverket selv skapt. Den typen begreper brukes ikke i reportasjen.

I forbindelse med dette møtet ville Ester Kristoffer gjerne intervjues mer, og vi gjorde nye intervjuopptak (foran døren til møterommet). I dette intervjuet fortalte hun hvem som ikke var til stede, og nevnte kontaktene i Forsvaret, NRK og TV2. Disse ble ikke navngitt etter ønske fra Kristoffer selv.

Etter intervjuet ønsket Kristoffer å trekke tilbake et av svarene sine. Det omhandlet støtten hun får fra israelske myndigheter der hun bruker ordene "sponsing" og "gaver". Kristoffers ønske ble etterfulgt, og var ikke med i reportasjen.

I reportasjen brukes ikke ordene "hemmelig", "ulovlig" eller "mystisk", slik det hevdes i klagen. Vi knytter heller ikke Ester Kristoffer til et kristent ytterliggående miljø. Det er hun selv som forteller om den sterke støtten fra kristne miljøer.

Etter opptakene ble Kristoffer tydelig urolig. Hun hadde fått flere henvendelser far personer hun ikke ville navngi om at journalist Eirik Veum var "farlig". Hun kontaktet reporteren gjentatte ganger, og gjorde flere forsøk på å påvirke det redaksjonelle arbeidet. Ved et tilfelle stilte hun spørsmål om hvilke av hennes uttalelser som kom til å bli brukt i reportasjen. Dette fikk hun svar på.

Så til selve klagen fra Ester Kristoffer og Karl Johan Hallaråker, som inneholder åtte punkter:

1) Det er riktig at flere "venner av Israel" ble kontakt i forkant av det omtalte innslaget, både for å bidra med informasjon, men også med forespørsler om å stille opp til intervjuet. Innslaget skulle vise at også Israel har sine støttespillere i Norge, og at dette miljøet er voksende. Vi hadde ingen overordnet politisk eller religiøs agenda, og det ble heller ikke sagt fra oss at innslaget skulle "demme opp for antisemittisme".

2) Det er riktig at både generalsekretær i Indremisjonsforbundet Karl Johan Hallaråker og psykolog Ester Kristoffer ble intervjuet i forbindelse med reportasjen. Hallaråker var ikke lovet noen rolle som hovedperson. I en så omfattende sak er det urimelig å forvente at journalisten eller redaksjonen på forhånd vet alt om hvordan reportasjen kommer til å bli seende ut. Vi står selvfølgelig fritt til å avgjøre hvem som skal være med i våre reportasjer, også etter at intervjuer er gjennomført. Hallaråker skulle ikke representere "den kristne solidariteten med Israel" men gi et inntrykk av hvilket mlijø han representerer, hvorfor de støtter Israel, i hvilken grad det er en økning i denne støtten og hva arbeidet deres går ut på. Et tema i intervjuet med Hallaråker var hans kontakt med israelske myndigheter både i Israel og Norge.

Ester Kristoffer ble intervjuet for å vise frem en ny gruppe som er etablert til støtte for Israel. Hun kaller dette for et nettverk. En viktig del av nettverkets arbeid er å planlegge og gjennomføre ulike arrangemeneter, for å knytte vennskapsbånd mellom israelere og nordmenn, skape større forståelse i Norge for israelernes/jødenes situasjon - og dermed også, i følge henne selv, bedre Israels omdømme i Norge.
Det sies ikke i reportasjen at Ester Kristoffer har noen "offentlig tilknytning til kirken eller andre religiøse grupper".

3) At Hallaråker "forsto under opptakene at dette ikke var i samsvar med det han var invitert med på" er vanskelig å kommentere. Hallaråker hadde ikke gitt noe klart uttrykk for sine forventninger og han ga ikke noen signaler under intervjuet som kunne tolkes som noen form for avtalebrudd. Hallaråker hadde ikke på forhånd gitt noen begrensninger i hvilke spørsmål journalisten kunne stille under intervjuet. Hvis han hadde kommet med slike forbehold ville intervjuet aldri blitt gjennomført.

Det ble aldri gjort noe forsøk på å manipuelere eller påvirke Hallaråker under intervjuet. Hallaråker nevnte i forkant at han var redd for å bli redigert. Det ble nevnt i samtalen mellom Hallaråker og journalisten før intervjuet at det er en fordel med presise og korte svar under TV-intervjuer. Men Hallaråker fikk også klar beskjed om, og dette ble gjentatt flere ganger, at han selvfølgelig ikke behøvde akseptere premissene i journalistens spørsmål. Hvis det ble brukt et begrep som "okkupasjonsmakt", for eksempel, så var det Hallaråkers soleklare rett å gå til rette med dette. Dette ble også gjort under intervjuet.

Til sist ble det avtalt at hvis Hallaråker var misfornøyd med noen av sine svar under intervjuet, var det greit at disse spørsmålene ble stilt på nytt, slik at han kunne svare en gang til. Enkelte av Hallaråkers svar var svært lange og kompliserte. Derfor ble enkelte av spørsmålene gjentatt, uten at dette førte til noen form for reaksjoner.

Det lå ingen "skjult agenda" bak intervjuet, men da Hallaråker bekreftet at han på reiser i Israel har møter med israelske politikere ble dette en større del av intervjuet enn det som opprinnelig var planlagt. Under intervjuet ble det ikke gitt noen forsikringer fra journalisten om hvilken vinkling saken skulle få - dette ble heller ikke gjort i etterkant.

4) Ester Kristoffer ble selvfølgelig heller ikke bedt om å avgi spesielle svar. I samtalen før det første intervjuet, forklarte Kristoffer om organisasjonens arbeid, og brukte selv ordet nettverk. Vi har også opptak fra samtalen som fant sted mellom journalisten og Kristoffer før intervjuet. Det kommer ikke frem noe sted at hun blir bedt om å bruke spesielle ord eller uttrykke.

Kristoffer var, som nevnt tidligere, uerfaren med TV-intervjuer, og derfor var enkelte av svarene vanskelig å benytte i en TV-reportasje. Her er et eksempel:

- Hvorfor er det viktig å hjelpe Israel?
- Eh, Israel er i en situasjon nå hvor de er i ferd med å føle seg isolert, eh, i verden og særlig i forhold til Europa, eh, jeg tror det er en dynamikk i antisemittisme som ikke er, alltid helt å sammenligne med dynamikken i rasisme og at forholdet mellom europeere og jøder er komplisert, eh, og at jøder har vært utsatt for et, et hat, eh, i deler av historien og fort kan bli det. Jeg tror det er en sammenheng mellom hat og motsatsfølelsene som kan være beundring og respekt og kjærlighet og at når, når man på den ene siden har fått mye fra jødene, og på den andre siden har å gjøre med en kultur som ikke har tillit til oss og som derfor i en del tilfeller kan avvise, eh, vårt ønske om å nå frem til dem, eller å bli tatt opp i deres miljøer, så kan respekten snu seg om til motsatsfølelse hvor man, eh, opplever jødenes mistillit som et, en, et uttrykk for at de tror de er eno bedre enn oss og hvor man kan få en dynamikk i eh, forholdet mellom våre kulturer som kan bli mer intenst enn om vi hadde hatt å gjøre med personer som bare var kriminelle. Forholdet vårt til jødene er at de, vi, ser på de som, eh, som, som noen som har påvirket vår del av verden svært mye, de har bidratt veldig mye på forskning og kunst og musikk og på kulturfronten, vi har veldig mange store tenkere, eh, som har vært jøder, så vi er svært påvirket av de og samtidig har vi et svært anstrengt forhold til de, og det har vi hist... Det har Europa alltid hatt med små unntak i historien, og det er denne dynamikken mellom respekt og motsatsfølelsen som kan være hat som er et av temaene mine som er jeg er opptatt av.

Ester Kristoffer brukte 2 minutter og 12 sekunder på denne forklaringen. Når slike svar ble avgitt ga journalist Veum uttrykk for at svaret var for langt og usammenhengende. Kristoffer ble deretter spurt om spørsmålet kunne stilles på nytt, noe hun aksepterte.

Det kan virke som om Kristoffer forsøker å skape et inntrykk av at intervjuet med henne dreide seg om et "Folkemøte mot terror" og at hennes uttalelser om dette folkemøtet er misbrukt og satt i en sammenheng hun ikke kjenner. Dette er feil. Kristoffer var tydelig i sine uttalelser om at hennes nettverk skal eksistere også etter sommerens planlagte folkemøter.

5) Lørdagsrevyen hevder ikke at dette er et skjult og hemmelig nettverk, og heller ikke at nettverket er styrt av israelske myndigheter. Gjennom reportasjen kommer det fram at nettverket har et samarbeid med den israelske ambassaden i Norge, noe Kristoffer bekrefter. Siden Ester Kristoffer forteller at enkelte initiativtagere til nettverket ikke ønsker å stå frem offentlig fordi de er redde for en "lei vinkling", er det naturlig å spørre henne om dette er skjult og hemmelig. Dette bekreftes av Kristoffer som forklarer dette med at noen ønsker å jobbe utenfor medienes søkelys. Ingen har påstått at konservative kristne utgjøre hovedgruppen i nettverket Kristoffer er medlem av, men hun forteller selv at kristne miljøer utgjør en sterk støtte for nettverket.

Opplysningene om at personer fra Forsvaret, tidligere ansatte i NRK og TV2 og stortingspolitikere utgjør en del av nettverket, stammer fra Kristoffer selv. Etter samråd med Kristoffer ble det ikke brukt noen navn i reportasjen.

Lørdagsrevyen presenterer ikke en sak hvor Kristoffers organisasjon er en del av et større, israelsk-kontrollert nettverk. Det vi omtaler er hennes nettverk, og samarbeidet med israelske myndigheter. Hun forteller blant annet at Israels Ambassade i Norge har gitt henne et kurs i Israel, og at de hjelper henne med å arrangere "Folkemøter mot terror". I intervjuet kommer det også frem at ansatte ved ambassaden brukes som rådgivere. Kristoffer forteller videre at et av nettverkets hovedformål er å bedre Israels omdømme i Norge, noe som også kommer frem i reportasjen.

6) Stiftelsen som Kristoffer har etablert sammen med blant andre Jo Benkow ble flere ganger nevnt i intervjuet. Kristoffer forteller også om et fond skal skal brukes til forskning på terrorlidelser i Israel. Denne forskningen/informasjonen skal brukes nettverket, og vil i følge Kristoffer bidra til å skape større sympati og forståelse for Israel. I reportasjen heter det at "arbeidet finansieres ved at nettverket samler inn penger til et fond." En organisasjon som ønsker å drive forskning, der resultatene skal benyttes i i organisasjons arbeid, trenger penger og dette fondet hjelper organisasjonen til å drive sitt forskningsarbeid. Dette er ikke feilinformasjon, men rene faktaopplysninger.

7) Lørdagsrevyen var til stede på deler av møtet hvor en av nettverkets aksjonsgrupper var samlet. Ordet aksjonsgruppe var sjekket ut med Kristoffer før reportasjen ble redigert. Det ble gjort opptak under møtet for å dokumntere hva som ble sagt. Hovedtema da vi var tilstede var medienes skjeve dekning av konflikten mellom palestinere og israelere, i tillegg til terror rettet mot Israel. Det ble samtidig nevnt av en av initiativtakerne at de som skal arbeide med terror rettet mot Israel, også må forstå situasjonen i området. Andre nasjoner eller terrorhandlinger utenfor Israel utgjorde bare en liten del av samtalen. De fleste deltakerne ga sin klare støtte til Israel. Det var også en representant fra en menighet tilstede, mens minst en av deltakerne presenterte seg som "norsk-israelere".

NRK var ikke tilstede på hele møtet, og vi vet derfor ikke hva som var temaet etter at reportasjeteamet forlog gruppemøtet.

På møtet fikk vi inntrykk av at de fleste studenter, mens noen var i 40-50-årene. Så lenge det ble gjort opptak av møtedeltakere over 18 år, erdet ikke nødvendig med godkjennelse fra foreldre. De er heller ikke gjennom reportasjen knyttet til, eller satt i forbindelse med, et nettverk kontrollert av israelske myndigheter, slik Kristoffer hevder. De er knyttet til Kristoffers eget nettverk, som hun selv bekrefter har et samarbeid med israelske myndigheter.