[Svar fra Ester Kristoffer 15/08/2004 til NRK. Tilbake til blog: NRK's PFU defense. -bs]

Tønsberg den 15.08.04

Til Pressens faglige utvalg

Sak 84 B /04: Ester Kristoffer mot NRK Dagsrevyen. Svar på NRKs anførsler.

Jeg viser til brev 1.6. d.å. fra distrikts- og nyhetsredaktør Anne Aasheim, NRK, til PFU, vedr min klage .

Aasheims svar er ikke på noen måte tilfredsstillende ut fra mine anførsler. Nedenfor vil punktene bli kommentert.

Jeg vil i eget brev sette fram krav om erstatning for økonomisk tap, dvs. vedr. dekning av personlige utgifter, og også for ikke-økonomisk skade. Erstatning for tapet til ”Stiftelsen for terrorofre” vil bli krevd. Forholdet til straffelovens bestemmelser om ærekrenkelse vil bli vurdert.

Jeg krever å få en kopi av råmaterialet for intervjuet med meg utlevert, som bevismateriale for mine forklaringer.

Utgangspunkt for reportasjen

Jeg vil trekke fram flere utgangspunkt for reportasjen.

NRK formidlet til meg og en gruppe på 10-15 personer at målsetningen med reportasjen var det følgende: Å fremstille det israelske perspektivet ved hjelp av Israels venner i Norge. Bakgrunnen for dette var NRKs bekymring for en økende antisemittisme. Eirik Veum sa på vårt komitemøte at han hadde sett demonstrasjoner i regi av Palestinakomiteen, og formidlet at han var blitt skremt av dette. Veum sa at han hadde lurt på hva som ville skjedd hvis han der hadde gått med en Davidstjerne. Veum sa at dette kunne vært en interessant foreteelse, samtidig som han antok at det ville vært farlig. Veum formidlet at NRK i den senere tid hadde diskutert om mediene hadde spilt en rolle for denne farlige utviklingen av antisemittisme i Norge, og sa at Israels perspektiv kanskje ikke hadde kommet godt nok fram i mediene. Dette var bakgrunnen for at NRK nå ønsket å bøte for dette ved å lage en reportasje som ivaretok Israels perspektiv.

NRK sier nå at hensikten med NRKs reportasje var å avdekke et nettverk som samarbeider med den Israelske ambassaden og som har en politisk agenda, og at intervjueren fikk rede på at det ville bli stilt kritiske spørsmål på forhånd, og at spørsmålene i seg selv var kjent på forhånd. Det er sterk kost når NRK nå presenterer en ny agenda som vi aldri har hørt om tidligere, og dertil sier at NRKs agenda ikke var skjult. Jeg fikk ikke kjennskap til at noen av spørsmålene kunne være kritiske på forhånd, og fikk heller ikke vite innholdet i spørsmål på forhånd, men ble derimot overbevist om at reportasjen ville vinkle venner av Israel på en meget positiv og sympatisk måte.

Et utgangpunkt for reportasjen er samtidig at jeg har intervjuet israelske ofre for terror. Prosjektet er gjort i samarbeid med psykiater Rami Aronzon og med støtte og en viss veiledning fra Kontoret for Katastrofepsykiatri ved Gaustad Sykehus. I mitt materiale finner jeg at israelere er meget skeptiske til Europa. De oppfatter at europeere ikke er interessert i deres perspektiv. De oppfatter at mediene forteller halve sannheter og usannheter om dem, og at de gjennomgående forholder seg til palestinske kilder. Dette tar israelere til inntekt for anti-israelske holdninger, og for antisemittisme.

I Norge opplever jeg at de store norske avisene er lite interessert i mine intervjuer. De får dog god og positiv spalteplass i NRK Vestfold, og alle lokale aviser og TV kanaler i Vestfold. Aschehoug gir en utfyllende tilbakemelding til rapportene mine som kan brukes som god reklame for mitt vedkommende, men oppgir at de mangler kapasitet for denne utgivelsen, og begrunner dette med en redegjørelse for utgivelser på Faktaavdelingen i forlaget. Til sist må jeg faktisk forholde meg til at de eneste som viser tilstrekkelig interesse for mine rapporter er kristenfolket. NRK tar ikke opp utgivelse i samarbeid med Norge IDAG som et problem, og diskuterer ikke dette med meg overhodet. Det virker merkelig når NRK så bruker dette samarbeidet mot meg. NRK tar dette som et bevis på at mine rapporter er faglig og politisk ensidige. Jeg vil ellers henvise til min bok, Rapporter fra Jerusalem, som bevis for at rapportene er deskriptive studier av ulike personlige opplevelser og ulike politiske og religiøse oppfatninger hos personer som har vært utsatt for terrorangrep i Israel.

Et annet viktig utgangspunkt for intervjuet er at jeg har vært kritisk til medienes framstillinger av konflikten i Midtøsten. Dette uten å ta stilling til israelsk politikk.

Når jeg velger å la meg intervjue av NRK som jeg har kritisert offentlig i flere sammenhenger, skjer ikke dette uten at jeg vurderer NRKs mulighet for å bruke anledningen til å redigere på en slik måte at jeg henges ut som person. Manglende evne til å vinne en saklig diskusjon, kan noen ganger føre til at motparten tar personen i stedet. Jeg var derfor noe skeptisk til NRK, men valgte å stole på NRKs intensjoner og uttalte agenda som virket meget overbevisende.

Når Aasheim likevel skriver at ”De fleste representantene fra miljøet var svært mistenksomme ..” er dette en verdiladet uttalelse, og er desavouerende for meg og mine kolleger. Den innebærer jo at ”mistenksomheten” var ubegrunnet, og vi har egenskaper som regnes som lite egnet for deltagere i det moderne informasjonssamfunnet.

Jeg ønsket etterpå å få vite hvilke deler at intervjuet som ble redigert inn, og fikk den tilbakemeldingen at forutsetningen for at intervjuet ble noe av, var at jeg godkjente NRKs eget skjønn, uten å få innsikt i denne. Det er derfor også meget sterk kost når NRK nå hevder at jeg fikk vite hvilke av mine utsagn som ble tatt med på forhånd. Min versjon kan dokumenteres ved troverdige vitner som overhørte telefonsamtaler med Eirik Veum vedrørende redigering av intervjuet, av nærmest hundrevis av vitner som fikk vite om hvor spent jeg var på å få se om dette og hint ble tatt med av mine uttalelser i reportasjen, av ca. 100 personer på seminar den 24.- 25. april som var tilstedet da reportasjen ble vist, og som blant annet opplevde hvor sjokkert jeg ble over reportasjen, og av flere andre som NRK intervjuet som har lignende erfaringer som jeg. NRKs påstander faller ikke minst på sin egen urimelighet.

Krav om utlevering at råmaterialet for dokumentaren.

Vi har gjennomgått NRKs video av den angjeldende reportasjen de senere dagene. Jeg krever at kopi av råmaterialet for dokumentaren må utleveres. Vi anser det dertil som umulig for PFU å finne evidens for våre forklaringer uten anledning til å gjennomgå råmaterialet av intervjuet. NRK kommer med en rekke påstander som er beviselig usanne, og andre påstander som lettere kan tilbakevises ved en gjennomgang av råmaterialet.

Eksempler etter min hukommelse, som jeg ønsker å spesifisere på bakgrunn av tilgang på råmaterialet av intervjuet:

Jeg vil bevise at jeg hele tiden snakker om engasjement i et folkemøte mot terror, som klippes slik at det virker som jeg snakker om et delvis skjult, omfattende nettverk i Norge som arbeider for den Israelske stat.

Jeg kjenner faktisk ikke til noen som vil holde sin identitet skjult i forhold til sitt engasjement for Israel, og har heller aldri påstått noe slikt, i motsetning til hva programmet sier.

Jeg har aldri sagt at det finnes noen i NRK eller på Stortinget som vi samarbeidet med for Folkemøte mot terror som ikke vil stå fram med navn. Tvert imot deltok disse personene på Folkemøtet. Personene dreier seg for øvrig om blant annet Torbjørn Jagland, Oddvar Nilsen, Jon Lillethun og Carl I Hagen.

NRK spurte meg om hvorfor vanlige mennesker ikke ville delta på TV intervjuet. Jeg svarer, og blir avbrutt med et nytt spørsmål som er: Er det et skjult nettverk? Jeg svarer da på det første spørsmålet som er hvorfor vanlige leke folk ikke ønsket å delta på TV-programmet, og sier at disse er redde for en negativ vinkling i NRK. De angjeldende vanlige menneskene er for øvrig ikke redde for å stå fram offentlig, og har stått fram i mange andre sammenhenger. Blant annet på Folkemøtet mot terror.

Ut fra dette klipper NRK slik at det virker som om jeg kjenner til ressurssterke og innflytelsesrike personer vil holde seg utenfor medias søkelys.

Bekymring for NRKs vinkling er videre årsaken til at prosjektleder Jan Olav Arnegård for ikke ville at bedriften hans skulle vises på NRK-skjermen, hvilket NRK tar til inntekt for at vi bidrar til å gi et inntrykk av at vi har et mystisk nettverk. Arnegård fikk også problemer med sin arbeidsplass på bakgrunn av NRK-reportasjen hvor han medvirket og vi kunne ikke lengre bruke bedriftens lokaler.

Deltagerne på gruppemøte som alle arbeidet med ulike praktiske tilrettelegginger for folkemøte mot terror i Hamar, angrer selvfølgelig alle på at vi deltok i programmet. Belastningen som hefter ved meg, smitter på helt uskyldige deltagere som til dels var unge og som til dels var på gruppemøte for første gang. Mange av deltagerne trakk seg fra alt samarbeid om arrangering av Folkemøte som følge at NRKs reportasje. De mest mistenksomme fikk rett.

Uttrykket nettverk er i seg selv ikke belastende. NRK taler om et landsomfattende hemmelig nettverk som den israelske ambassade i all stillhet har tatt initiativ til, med det formål å bedre Israels omdømme, altså et generelt utenrikspolitisk formål. Lunde sier blant annet i introen til reportasjen: ”Her i Norge har den israelske ambassaden i stillhet innledet et tett samarbeid med flere organisasjoner og kirkesamfunn...” Målsetningen med samarbeidet er utenrikspolitisk. Noe slikt nettverk kjenner jeg ikke til.

Åsheim hevder (s. 2): «Kristoffer ble gjort oppmerksom på at hun ville få . .. . en rekke krititiske spørsmål om HVORDAN HUN KAN JOBBE FOR EN OKKUPASJONSMAKT» (m. uth.) Aasheim gir også her som forutsetning at jeg jobber for en okkupasjonsmakt og for et fremmed land. Dette er en alvorlig beskyldning.

Jeg introduserte dessuten ikke begrepet nettverk, hvilket NRK nå hevder. Tvert imot er dette et begrep som gang på gang ble lagt i min munn om personene jeg samarbeider med vedrørende et folkemøte mot terror som ikke tok stilling til religiøse eller politiske aspekter ved Midt Østen konflikten.

Etter at Veum har gjort filmopptak på gruppemøte, ber Veum meg bli med meg ut fra grupperommet fordi han ikke er ferdig med meg. Deretter ber han meg delta på en regissert forestilling. Veum ber meg da late som vi er på vei inn til gruppemøtet på nytt. Han sier: Kan ikke du nå si: Vi er nå på vei inn til et gruppemøte hvor bare en liten del av nettverket er samlet. Jeg gjør som Veum sier i god tro. Jeg vil bevise rekkefølgen av hendelsesforløpet ved råmaterialet og ved en helhetsvurdering sannsynliggjøre at mine påstander er riktige.

NRK hevder nå at jeg selv ønsket å få lov til å bli intervjuet mer, og at jeg derfor inviterer meg selv til å bli med ut etterpå for å si denne setningen. At jeg skulle ha frimodighet til å be om å få bli intervjuet mer etter flere timer med NRK, for deretter å skulle si noe om nettverk som NRK kan bruke til inntekt for noe jeg avviser og som er til belastning både for meg og for gruppen på møtet, er urimelig å anta.

Jeg formidler ellers at invitasjoner av busssjåfører fra Israel mm. som er en del av engasjementet for Folkemøte gjøres i samarbeid med den israelske Ambassaden etter vårt initiativ. Dette brukes igjen av NRK slik at det virker som om jeg er i dialog med den Israelske ambassaden om andre former for aktiviteter enn de jeg beskriver.

Jeg har heller ikke snakket om et nettverk som samler inn penger i et Fond som har politiske formål. Derimot har jeg sagt at Jo Benkow, Berthold Grunfeld, undertegnede og noen andre har dannet en stiftelse for å ta hånd om økonomien i Folkemøte. Et evt. overskudd og et videre arbeid vil gå til behandlingsprosjekt for terror. Jeg presiserte at et evt. behandlingsprosjekt i Israel, naturlig nok være tilbud til arabere like så vel som jøder. NRK klipper intervjuet slik at det virker som jeg sier at en nettverk til fordel for israelsk politikk samler inn penger i et fond.

NRK gjengir et lengre uttalelse fra meg i sitt svar til oss og PFU med en rekke Eeh er og kommaer på feil sted osv for å bevise at jeg i store deler av intervjuet snakket langt og usammenhengende. Jeg vil bevise at dette stort sett ikke er tilfelle, men at mitt språk var klart og enkelt.

Eirik Veum spør meg om jeg ønsker å bedre Israels omdømme i Norge. Jeg svarer at jeg ikke finner det riktig å ordlegge meg på denne måten. Jeg vil presentere ulike israelske perspektiv. Jeg anser det som viktig at alle får komme til orde i en konflikt, i henhold til prinsippene for en retts stat, og at dette gjelder for forbrytere så vel som for rettferdige. Jeg vil derfor at både palestinske og israelske perspektiv må legges fram når de er motstridende, og hevder ved flere eksempler at dette ofte ikke skjer. Jeg sier at formuleringen ”bedre Israels omdømme i Norge”, lett tolkes slik at jeg vil tale for Israels politikk. Veum diskuterer dette svaret med meg, og argumenterer for at jeg skal gå med på at fremme israelske perspektiv vil bedre Israels omdømme og at jeg derfor sier at jeg vil bedre Israels omdømme. Jeg gjentar at formuleringen ikke er god for meg. Jeg mener det palestinske perspektivet er viktig og blir ivaretatt av en rekke norske forskere, og at det derfor også er viktig at noen fordyper seg i israelske perspektiv. Jeg vil dertil framstille ulike religiøse og politiske perspektiv i Israel, det være seg kommunistiske, ortodokse eller synspunktene til ultraortodokse militærnektere i Israel, og tar ikke stilling til hvilke av disse politiske fraksjonene som har mest rett. Etter en lengre diskusjon om dette, settes mikrofonene på. Det stilles først noen andre spørsmål og så kommer Veum tilbake til temaet om Israels omdømme. Veum spør om jeg vil bedre Israels omdømme i Norge. Jeg svarer at dette ikke er en formulering jeg kan gå god for. Veum avbryter og spør igjen. Jeg forsøker igjen å svare nyansert. Veum avbryter og spør på nytt. Jeg svarer på nytt. Seansen gjentar seg en rekke ganger, og til slutt sier jeg at OK. Så kan vel en målsetning om at alle parters framstilling skal presenteres i en konflikt tas til inntekt for at jeg vil bedre omdømme til de ulike partene i Norge.

Det virker nærmest helt utrolig når NRK nå nettopp trekker fram denne uttalelsen, NETTOPP til inntekt for den tolkningen av uttalelsen som jeg var redd for, hvis man brukte disse ordene.

Åsheim hevder videre at jeg kommer med politiske utsagn. Råmaterialet vil dokumentere at jeg en rekke ganger presiserer at jeg ikke tar stilling til ulike politiske fraksjoner i Israel, og at jeg ikke kommer ikke med ”utspill av klart politisk innhold.” Jeg kan her vise til boka mi fra Jerusalem. Men både en samfunnsviter, en psykolog eller en historiker kan med fordel gi noe av sitt ståsted, og dermed sin begrensning. Jeg har primært intervjuet terrorofre i Israel, og har redegjort for at en slik type fordypning (som har vært gjennomført atskillige ganger på Vestbredden og på Gaza) også er nødvendig for en økt forståelse for hva som skjer i Israel. Jeg redegjør innledningsvis i min bok for at jeg er klart oppmerksom på at konflikten oppleves klart annerledes fra et ståsted i Ramallah osv... Aasheims ”påvisning” av at jeg tar ”politiske standpunkt” er av en så forenklet og polemisk karakter jeg ikke vet om det nytter å trekke opp begrepsskiller. En lærebok i historisk metode kan f. eks. si noe om skillet mellom fakta og vurdering. Men beskrivelser av krigshandlinger inneholder også vurderinger, innbakt i beskrivelsene. Spesielt en journalist burde vite mye om dette.

Jeg er kritisk til at NRK bruker begrepet massakre om Jenin, når Israel ikke er anklaget for drap eller krigsforbrytelser i Jenin av FN og når massakre som begrep er tilbakevist av selv muslimske kilder. Norske medier hevdet først at Israel drepte flere tusen mennesker i Jenin, mens Israel hevder at 56 palestinere ble drept, hvorav de fleste var bevepnede soldater. Israel meddeler tap av 33 egne soldater. Israel hevder dertil at flere ble drept på begge sider av selvutløsende bomber som palestinere satte opp. Israel hevder dessuten at aksjonen var nødvendig pga av store lagre av terrorvåpen i Jenin, og forfekter ofte at de gjorde så godt de kunne: ”Nato og FN ville brukt fly for å spare egne liv”. Jeg vil vende spørsmålet og påstanden den andre veien, og spørre om NRK i vesentlig grad betviler den kortversjonen av hendelsene i Jenin, slik de her er presentert, og hevde at hvis NRK i motsetning til Human Watch og FN fortsatt hevder at Israel begikk alvorlige krigsforbrytelser ved en nærmest umotivert massakre av sivilbefolkningen i Jenin, så er dette oppsiktsvekkende politiske påstander.

Aasheim hevder videre at jeg forfekter politiske standpunkter ved at jeg hevder at det står palestinske soldater bak unger som kaster stein. Det Åsheim her henviser til er min påstand om at Tryggve Thellefsen som er generalmajor og leder FN styrkene i Sinai gjennom 4-5 år, og som i dag deltar i en fredsbevarende styrke i Hebron, som dessuten kjenner det egyptiske, jordanske, israelske og norske lederskapet, sier at de fleste gangene palestinske unger kaster stein, står det palestinere bakenfor med skarpladde våpen. Mange episoder er dessuten utløst av at journalister melder sin ankomst. En kjent norsk journalist har dessuten sagt til Anita Apelthun Sæhle at han har tatt bilde av de bevepnede palestinske soldatene bak unger som kaster sten og at bildet ble klippet av en av de store hovedstadsavisene, slik at soldatene ble manipulert bort. Slike meldinger finner jeg oppsiktsvekkende, og jeg har gjenfortalt disse for NRK. Jeg tar for øvrig ikke stilling til sannheten i det General Major Tryggve Thellefsen og Stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæhle meddeler til meg.

Derimot vil jeg hevde at reportasjen i seg selv og Aasheims uttalelser er meget farget av bestemte politiske ståsted. Dette skjer blant annet når NRK i reportasjen 24. april viser nærbilder av terrorofre og blant annet av et barn som dør i et terrorangrep i Israel. Israelere selv er tilbøyelige til å mene at slike bilder ikke må vises. Hvis slike bilder skal vises avkrever dette en særlig skånsom og empatisk behandling. NRK viser bildene samtidig som Veum snakker om et israelsk inspirert nettverk som vil fokusere på SÅKALT palestinsk terror. Denne koblingen av bildene av et barn som dør og uttalelsen i NRK- reportasjen, som impliserer at det ikke er sikkert vi skal si at barnet utsettes for terror, oppleves i seg selv som en krenkelse for mange jøder i Norge. Den oppleves som et uakseptabelt uttrykk for politisk ståsted i NRK.

Det er helt på det rene at jeg er sterkt kritisk til norske mediers dekning av Midt Østen konflikten. Dette er noe helt annet enn å ta stilling til ulike israelske politiske ståsteder.

Det som særlig er problemet med NRKs redigering, ligger i utvelgelse, dimensjonering og vinkling. Det som ikke sies, blir også svært viktig.

Et program må i stor grad vurderes på grunnlag av den virkning det faktisk har hos sitt publikum. Eventuelle gode, påståtte hensikter er altså ikke nok. Jeg vil opplyse at venner og bekjente som tilhører svært ulike miljøer, kristne og ikke kristne osv., reagerte med bestyrtelse etter programmet, jmf vedlegg. Noen ble kritiske overfor meg, og spurte hva i all verden jeg nå hadde funnet på. Disse kjente mitt arbeid og mine holdninger fra før, og fant altså at stoffet var presentert på en helt fremmed måte, men altså manipulativt og egnet til å skade meg. Personer med høy faglig kompetanse i disse spørsmålene ble også provosert over hvilke synspunkter jeg altså urettmessig ble koplet til. Jeg vil ellers henvise til at Bjørn Stærk, som deltok på vårt gruppemøte vedrørende Folkemøte mot terror, beskrev sine opplevelser med NRK i en blog som ble tatt opp av flere av de største blogene i USA, og at opplevelsen med NRK og kritikken mot NRK ble oppfattet som interessant for titusenvis av lesere i USA.

NRK ville gjøre et stort poeng av at vi fikk kr. 50 000 av Fritt Ord. Vi måtte love å ikke gi informasjonen om støtte fra Fritt ord til andre medier, slik at NRK kunne bruke tid på disse fordelaktige opplysningene om oss. Denne opplysningen ble likevel ikke ble nevnt overhodet, og etter reportasjen var vårt omdømme sterkt svekket. Vi kan godt tenke oss å få høre hvilke begrunnelser NRK hadde for å formidle for oss at vi ikke måtte gå ut med disse opplysningene om støtte fra Firtt Ord til andre medier i forkant av NRKs reportasje.

Jeg håper at NRK ikke skaper problemer med utlevering av råmaterialet. Vi håper at NRK selv ønsker å få fram sannheter i denne saken, og at det også er i NRKs interesse å ikke skjule noe.

Hovedinntrykk av Aasheims framstilling

Hovedproblemet ved Aasheims framstilling er et utilstrekkelig faglig og journalistisk skjønn. Jeg må også nevne journalist Veums svært lave alder og dermed begrensete, almene erfaring. Israel/Palestina-konflikten regnes som den mest innfløkte og langvarige, aktuelle konflikten i internasjonal politikk.

Dette manglende skjønnet bevirket at journalist Veums perspektiv i det påklagede programmet er ensidig og sterkt farget. Han ønsket å plassere intervjuobjektet i et bestemt lys. Aasheim gjør absolutt intet forsøk på å se problemene i dette temaet. Selv for dyktige fagfolk og journalister, som har arbeidet med emnet i mange år, må det erkjennes at temaet er uhyre krevende. Man treffer sjelden helt, og objektiviteten må nødvendigvis lide noe. Botemidlet må da være å la intervjuobjektet redegjøre forholdsvis utførlig, la programmet beholde konsentrasjonen om noen få hovedspørsmål, unngå sammenklipping av for mange kilder, som i dette tilfelle intervjuobjektet ikke fikk anledning til å imøtegå. Ellers får vi en filmrevy av sprikende meninger og løse påstander, ispedd suggerende bilder. En sammenlikning med den dekning vår viktigste avis Aftenposten gir av temaet gir en pekepinn. Man bruker leserinnlegg fra svært ulikt hold, reportasjer og intervjuer. NRKs opplegg er langt unna å tilfredsstille almenkringkastingens mål, heller ikke målene nedfelt i «Vær Varsom Plakaten». Utenrikspolitiske spørsmål behandles mer og mer summarisk, særlig i nyhetssendingene, men også i spesialprogrammene. Av israelske kilder er man tilbøyelig til å stole på enkelte og begrensede kilder, gjerne historikere og samfunnsvitere som er og har vært sterkt kritiske til myndighetenes politikk (jmf henvisning til Benny Morris f. eks).

Man kan spørre om såpass kompliserte og kontroversielle tema som å vise motstridende perspektiv på Israel/Palestina egner seg for en Dagsnytt- reportasje overhodet. Det kan i alle fall ikke gjøres på denne måten.

Aasheim begynner med å si at mediene gjentagne ganger har fokusert på ”det propalestinske miljøet i Norge”. Denne virkelighetsbeskrivelsen er neppe riktig. Mange ønsker faktisk å få vite mer om de ulike Palestina-komiteene, og deres kontakter med organisasjoner som LO, Norsk Folkehjelp osv., og med arabiske miljøer i Norge. Her er et eksempel: ”Sånn er livet” intervjuet 27.7. d.å. Kjell Bygstad, altså lenge etter ”mitt” program, den viktigste aktivisten i Palestinakomiteene i mange år, tidligere markert politiker og venstreutbryter fra det gamle SF. Palestinakomiteene har ekstreme standpunkter, og bruker antisemittistiske symboler i sine demonstrasjoner. Bygstad oppga sitt mål som å fortsette sitt tidligere anti- apartheidarbeid mot Sør-Afrika ved å engasjere seg mot Israel, som han altså mente drev apartheid. Et så faglig uholdbart og ideologisk farget standpunkt burde jo vært tatt opp av intervjueren, men det skjedde ikke. Tidligere i programmet var det innslag med Gudrunn Bertinussen, Norsk Folkehjelps stedlige representant i Palestina, kjent for meget markerte standpunkter. Se f. eks. intervju med henne i NFs publikasjon ”Intifada ”, 02 (?), og i ”Klassekampen», gjengitt på Palestinakomiteens nettsider. At Norsk Folkehjelp, i stor grad finansiert over statsbudsjettet, bruker Bertinussen slik, burde interessere NRK. Norsk Folkehjelp oppfatter sin rolle mye som å være politisk aktør i området, det går fram av deres publikasjoner, også nettstedet. Dette burde også interessere norsk offentlighet.

På samme side tar Åsheim en ikke navngitt prest i Den Norske Kirke til inntekt for et syn om at pro-israelsk virksomhet i dag foregår ”i det skjulte”, og i ”nært” samarbeid med israelske myndigheter, og at dette skjer utenfor Kirkens kontroll. Den Norske Kirke kan ikke tas til inntekt for en slik oppfatning. Den Norske Kirke verken beklager en manglende kontroll med organisasjoner og andre kirkesamfunn, eller ønsker seg en slik. Vår erfaring er at Den Norske Kirke IKKE mistenker organisasjoner i Norge for å ha kontakt med israelske styresmakter som delvis foregår i det skjulte, og at NRK-reportasjen derfor er misvisende om Den Norske Kirkes syn på saken. Kirken kan altså ikke tas til inntekt for en så urimelig uttalelse.

At organisasjoner og krikesamfunn har et skjult samarbeid med fremmed makt er en alvorlig ting, selv om det går klar av straffeloven, og gjelder en stat som alltid har stått på vennskapelig fot med Norge og dets viktigste allierte. Det må bemerkes at invitasjoner om å delta på seminarer og holde foredrag, spørsmål om litteraturhjelp osv., rettes til alle mulige ambassader, selv med stater som står Norge fjernt politisk, det er jo en naturlig oppgave for ambassadene. Lærere og skoleklasser tar kontakt. Aasheims uttalelse er meningsløs, men i det nåværende debattklima er den ikke ufarlig. Jeg ber om at PFU undersøker saken med den Norske Kirke om disse spørsmålene. Leder for Kirkens Nødhjelp er dessuten en del av vårt nettverk og deltok på Folkemøtet mot terror.

NRKs skade for mitt omdømme og for Folkemøte mot terror.
NRK skadet i liten grad selve innholdet i Folkemøtet mot terror. Jagland ringte meg etter reportasjen og var dypt bekymret, men trodde etter hvert mer på oss enn på NRKs framstilling og valgte likevel å delta, hvilket han etterpå har gitt utrykk for at han var svært fornøyd med. Jagland fikk også meget gode tilbakemeldinger på sin appell mot terror. Jahn Otto Johansen trakk sin deltagelse etter det følgende hadde skjedd: Jeg fortalte til NRK at Jahn Otto Johansen ville delta på Folkemøtet mot terror. NRK brukte denne informasjonen for å hevde at nettverket består av personer med tilknytning til NRK. Jahn Otto Johansen mislikte at han på denne måten ble koblet til vårt ” nettverk”.

Programmet førte til mindre oppslutning enn forventet, atskillig dårligere økonomisk resultat og ekstra arbeid.

NRKs reportasje fikk store konsekvenser for vår økonomi, til dels på bakgrunn av en oppføling i NRK Hedemark og Oppland og i Hamar Arbeiderblad. Vi forsøkte å redusere de negative konsekvensene ved å be NRK la oss få komme til orde for å framstille vårt syn i tiden etterpå uten å få noen tilbakemeldinger på disse kritiske henvendelsene. Atskillige lokale sponsorer som hadde lovet oss støtte, trakk sine avtaler med oss. Et sponorselskap som garanterte for salg av annonser til vårt program for kr. 250 000 og anslo at de ville selge det dobbelte, solgte til slutt ikke en eneste annonse.

I ettertid har vi erfart at lokalbefolkningen i Hamar har skrevet atskillige leserbrev hvor vanlige folk blant annet uttrykker skam over hvordan Hamar tok imot Folkemøte mot Terror. Motkampanjen mot folkemøtet og at sponsorer trakk støtte som først var lovet regnes som en klar konsekvens av NRKs reportasje.

Vi mener at NRK har redusert vår økonomi med kr. 400 000 -500 000, og kan redegjøre nærmere for dette ved en senere anledning. Personlig har jeg vært salderingsposten og er derfor blitt personlig skadelidende ved at mine utgifter og tap av arbeidsinntekt ikke ble oppgjort.

Konklusjon:

Publikums mulighet til allsidig orientering innen et aktuelt tema har blitt skadelidende ved NRKs reportasje. Dermed har NRK medvirket til det motsatte av institusjonens oppgave.
Aktsomhetsplikten i forhold til et komplisert tema er ikke ivaretatt. NRK har, på tross av sin faktiske delvise monopolsituasjon, ikke forsøkt og heller ikke maktet å utøve nødvendig kildekritikk.

De forutsetninger som er gitt i avtalen om medvirkning i programmet er brutt. Programmets redigering har fordreid intervjuobjektets meninger i vesentlig grad. Slik atferd fører til at de som kritiserer medias Israel-dekning i dag fortrenges fra den offentlige debattarena.

NRK har brutt god presseskikk.

Innslaget har skadet mitt renomme som fagperson (psykolog) og som deltaker i samfunnsdebatten og har ikke opptrådt i henhold til vær varsom plakaten. NRK har opptrådt på en måte som er egnet til å skade mitt gode navn og rykte og til å skade den tillit som er nødvendig for min stilling og næringsvirksomhet. NRK har ikke hatt aktverdig grunn til å opptre på den måte man gjorde.

Jeg vil gi NRK et medhold: NRK brukte meget god tid og stor flid på å skape trygghet omkring intervjusituasjonen. Følelsen av å ha blitt utsatt for den største grad av vennlighet og imøtekommenhet, fått høre HVOR utrolig dyktig jeg er, hvor GODT jeg svarer for meg, at jeg gjør en SÅ BRA JOBB, at det er SÅ INTERESSANT å lytte til meg, at det er så viktig for samfunnet å få et mer nyansert bilde av Israel, og at antisemittismen er SÅ skremmende osv osv osv for deretter å bli gjort klar over at intervjuerens eneste hensikt hele tiden, både overfor meg og overfor Israel, kun har vært den som framkommer i reportasjen, er en meget sterk opplevelse.

Når denne opplevelsen fortsetter med at NRK formidler en framstilling av intervjusituasjonen som i så stor grad og i så stort omfang er omspunnet av frie fantasier om hva som i virkeligheten skjedde, hvilket til dels kan bevises ved råmaterialet for intervjuet, til dels ved atskillige vitner, og til dels ved at fantasiene faller på sin egen urimelighet, samtidig som NRK ønsker å holde tilbake råmaterialet av intervjuet som bevis, er troverdigheten til NRK i ytterlig grad meget svekket. Åsheims svar til oss forsterker et behov for å få fram sannheten i denne saken i størst mulig grad, og det forsterker min kritikk av NRK i meget stor grad.

Jeg krever at NRK beriktiger nærmere bestemte deler av programmet i samsvar med god presseskikk. Jeg vil at offentligheten skal se deler av intervjuet med meg, med en annen form for redigering.

Ester Kristoffer