Ytringsfrihet annotert

av Bjørn Stærk

Krangel og uro forlag, 2019

Forord

Del 1 - Ytringsfrihet: Pro et contra

Kjøp hele boka for å lese originalen med håndskrevne kommentarer i margen.

Del 2 - Kamp om ytringsrom

Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig

Kapittel 2 - Perspektivene som manglet

Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer

Kapittel 4 - Ytringsrom i praksis

Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig

Det er mye jeg liker ved førsteutgaven av denne boka. Den prøver å se begge sider av saken, og selv om den ikke får det helt til var det ærlig ment. Mens jeg i dag ser at den ikke er helt til å stole på når den gjengir argumentene til motparten, blir de ytringsliberale ideene forklart på en klar og tydelig måte.

Den hyggeligste skryten jeg fikk, kom fra Knut Olav Åmås, en av de mest prinsippfaste forkjemperne for en åpen offentlighet i Norge.

Det gjør at det føles litt trist å ramponere boka. Samtidig håper jeg at måten jeg har ramponert den på, kan hjelpe dem som foretrekker førsteutgaven å forstå bedre hvorfor ikke alle er enige med dem. På den måten blir den virkelig «pro et contra», for og mot, slik den var ment å være.

Idéhistorie

Jeg skrev i førsteutgaven at jeg ikke ønsket å skrive en idéhistorie. Dette var nok en tabbe. Ideer oppstår og lever i en kontekst. De formes av bestemte personer på bestemte tider og steder. Du må ofte forstå disse omgivelsene for å forstå hvorfor ideene ser ut som de gjør og hvorfor noen ideer blir mer populære enn andre. Gjennom å bruke ideer uten å nevne hvor de stammer fra, river jeg dem løs fra denne konteksten, som om de lever for seg selv i et eget tankeunivers uavhengig av tid og sted. Da blir det vanskelig å se ideenes blindsoner.

Flere av ideene i boka stammer for eksempel fra den liberale filosofen John Stuart Mill, så som at det å diskutere tvinger deg til å forbedre dine egne argumenter og derfor er verdifullt selv når motparten tar feil. Det er altså ikke slik at det bare er fordi motparten kan ha rett at du bør ta dem på alvor. Hvis du aldri forsvarer ideene dine i debatt, blir argumentene dine dårligere, selv om du har rett. Offentligheten bør derfor bestå av et mangfold av ideer, slik at vi kan bryne oss på hverandre og sammen bli smartere.

Dette er en god idé som jeg fremdeles tror stemmer i mange tilfeller. Men ikke i alle tilfeller, og det er lettere å bli oppmerksom på ideens begrensninger når vi plasserer den i sammenhengen den stammer fra: En debatt i Storbritannia på 1850-tallet, hvor Mill argumenterte for en form for personlig frihet som den gangen var radikal og uprøvd. Siden har vi testet ideen i praksis og høstet erfaringer han ikke kunne ha forutsett.

Det har også skjedd andre nye ting siden 1859 som vi kan lære av. Vi har fått allmenn stemmerett og massemedier, rock’n roll og fascisme. Vi har snakket oss fram til mye bra, men også til store forbrytelser. Det er rett og slett en annen skala på det gale som har blitt gjort etter Mill.

De største forbrytelsene har gjerne blitt utført der den personlige friheten har stått svakest. Og jeg mener ikke å si at ytringsliberale ideer motbevises av måten massemedier ble brukt til å utløse krig og folkemord i Tyskland, Jugoslavia og Rwanda. Men det nyanserer bildet. Den ytringsliberale fortellingen om nazistene er at de vant frem i en offentlighet preget av sensur, vold og svake demokratiske institusjoner, og dermed bekrefter behovet for åpenhet. Kanskje det. Men har vi ingenting mer å lære av disse hendelsene, om hvor attraktivt etnisk og religiøst hat og selvmedlidende nasjonalisme kan være?

Andre ganger er det liberale demokratier som har utført store forbrytelser. Da mener jeg ikke at ytringsliberalismen har skylden for Storbritannia og Frankrikes overgrep mot opprørske kolonier eller Norges overgrep mot samer og tatere. Men at frie og demokratiske land kan gjøre slike ting antyder at åpenhet er utilstrekkelig. At hvis målet vårt er å unngå meningsløse kriger, undertrykkelse av minoriteter og andre overgrep, må det noe mer til.

Mills bidrag til en britisk debatt på 1850-tallet er med andre ord viktige og verdt å ta med oss. Men vi kan bruke alt som har skjedd siden til å justere og bygge videre på dem.

Idéhistorie handler også om hvordan ideer som er fine i teorien i praksis har blitt brukt selektivt eller kynisk. Ytringsliberalisme ser ofte ut til å appellere mer til de velstående og privilegerte enn til de fattige og undertrykte. Dette er ikke et argument for at den er feil, men det antyder at den mangler noe.

Denne utgaven er heller ingen idéhistorie. Del en og to er snarere hvert sitt øyeblikksbilde fra en ny fase i ytringsfrihetens historie: Tiårene etter internett, der vi for første gang fikk testet ut de ytringsliberale ideene i stor skala. Det kan virke vinglete av meg å vekte førsteutgaven i én retning og andreutgaven i en annen, men jeg vingler med god grunn. I dette eksperimentet skjer det såpass mye såpass fort at det som virkelig ville vært rart, ville være å si det samme i 2019 som i 2013, 1997 — eller 1859.

Sosial ytringsfrihet

Førsteutgaven definerte ytringsfrihet som et fravær av systematiske hindringer for ytringer. Hensikten min var å se på juridisk ytringsfrihet og sosial ytringsfrihet under ett. Hvis jeg skriver et debattinnlegg der jeg hevder at statsministeren er en øgle fra det ytre rom og den ikke blir trykt, har det lite å si for meg om årsaken er at det er forbudt å trykke det, eller at alle bare synes at dette blir for dumt. Resultatet blir omtrent det samme, at innlegget ikke kommer på trykk.

Men jeg gikk nok for langt i å likestille det juridiske og det sosiale. Det er som regel verre for deg at staten bekjemper ytringene dine med makt, enn at offentligheten gjør det med normer. Tankeeksperimentene som prøver å vise at dette er to sider av samme sak er nok lite overbevisende for personer som bor i land med lite ytringsfrihet.

Boka har også lite å si om våre egne juridiske ytringsfrihetsdilemmaer, som når staten hemmeligholder viktig informasjon, eller bestiller den forskningen den vil ha. For eksempel har Simen Sætre og Kjetil Østli i en serie artikler i Morgenbladet avslørt tette bånd mellom lakseoppdrettsnæringen, forskere og norske myndigheter. Dette er i hvert fall delvis en ytringsfrihetssak, med anklager om maktmisbruk, trusler, løgn og inhabilitet, og er viktigere enn mange av de sosiale spørsmålene jeg tar opp.

Når jeg likevel mener at vi bør snakke om sosial ytringsfrihet, er det fordi vi gjør det allerede, bare på en rotete måte.

Det er lite uenighet om den juridiske ytringsfriheten i Norge. Ideen om statlig sensur ligger stort sett død. Vi har forbudt noen få, spesielt hatefulle ytringer, og noen vil gjøre dette forbudet sterkere eller svakere. Men det er sjelden den debatten det er temperatur i i dag. Den store ytringsdebatten i dag handler om hva vi skal gjøre med det lovlige hatet, de lovlige fordommene og de lovlige løgnene.

Det er knapt nok noen som mener at du skal bøtelegges for å si at islam ligner på nazisme. Det vi krangler om, er hvor synlig denne typen holdninger bør være i mediene. Og vi bruker ordet ytringsfrihet når vi snakker om dette.

Mens jeg skriver dette, pågår det en debatt om hvorvidt det var riktig av Nordiske mediedager å invitere den tidligere Donald Trump-rådgiveren og Breitbart-redaktøren Steve Bannon til et intervju som del av konferansen. Jeg mener kritikerne hadde rett i at dette var naivt og flaut, og valgte derfor å takke nei til et annet arrangement under konferansen for å støtte dem. Etter å ha lest resten av denne boka forstår du kanskje bedre hvorfor.

Men det som er slående, er hvor mange av dem som forsvarer arrangørene, som gjør det ved å vise til ytringsfriheten. Hva slags ytringsfrihet er det som tilsier at man ikke skal kritisere programmet på en konferanse? Hva slags ytringsfrihet er det som forplikter en til å stille opp, uansett hva man mener om de andre deltagerne? Ikke juridisk ytringsfrihet.

Altså snakker vi her om en slags sosial ytringsfrihet, som går ut over det som står i loven. Men vi gjør det på en fordekt og rotete måte, der vi prøver å henge den samme glorien over dette ordet som over den juridiske ytringsfriheten.

Dette er juks. Juridisk ytringsfrihet er en flott ting, men det er ikke like lett å si at sosial ytringsfrihet er det. Det var dette jeg ønsket å få frem i førsteutgaven. Jeg tenkte at siden ordet ytringsfrihet allerede brukes i en sosial betydning, kunne jeg prøve å sette ord på den betydningen, og utvide ordet ytringsfrihet til å også gjelde det sosiale.

Det var en tabbe. Glorien over ordet ytringsfrihet lyser så sterkt at det er vanskelig å forholde seg kritisk til ordet. Med en gang vi kaller noe for ytringsfrihet, vil alle prøve å vise at de er for det og at motstanderne deres er mot det. Hvitt mot svart. Men når det kommer til sosial ytringsfrihet er alt gråtoner. Ordet dras i to retninger samtidig.

De eneste som tjener på en slik forvirring, er de som vil misbruke ytringsfrihetsidealet til å tvinge frem mer plass til seg selv. «Gi oss mye oppmerksomhet, lytt respektfullt til alt vi sier, ellers begrenser dere ytringsfriheten!»

Jeg snakket selv på denne måten på 2000-tallet. Jeg drev en høyrepopulistisk blogg hvor jeg klagde på hvor dårlig de store mediene behandlet oss. Sett fra i dag slår det meg hvor navlebeskuende, men også hvor vellykket denne strategien var. Verden er full av personer med upopulære meninger, som sliter med å få oppmerksomhet og som har arkivet fullt av upubliserte leserinnlegg. De fleste av dem slår seg til ro med at sånn er det å være utenfor mainstream. Få av dem hevder like sterkt som den nye høyresiden retten til å bli hørt, og enda færre opplever å bli tatt like på alvor når de gjør det.

Og de har brukt forvirringen rundt ordet ytringsfrihet til å få det til.

Ytringsrom

Derfor tror jeg nå at vi må bruke andre ord om den sosiale ytringsfriheten. Jeg foreslår å bruke ordene ytringsvennlighet, ytringsrom og ytringsklima.

Ytringsvennlighet handler om hvor åpent samfunnet, medier, grupper og personer er for ulike ytringer. Jeg kan for eksempel si at vi trenger et mangfold av ytringsvennlige medier, men at mediene ikke bør være så vennlige at de gir plass til nazister.

Ytringsrom handler om ens mulighet til å ytre seg og til å faktisk bli hørt. Jeg kan for eksempel påstå at islamhatere har et større ytringsrom i dag enn for tjue år siden. Jeg kan si at milliardærer har et større ytringsrom enn oss andre. Jeg kan si at det å motta store mengder hets kan være så belastende at det reduserer ytringsrommet ditt. Eller at jeg i en bestemt sak som berører jobben min har lite ytringsrom hvis jeg skriver under mitt eget navn, men at jeg har et større ytringsrom hvis jeg bruker et pseudonym.

Ytringsklima handler om helheten. Vi ønsker et sunt ytringsklima, men vi er uenige om hvordan dette ser ut. Hvis vi inviterer rasister til en åpen og redelig debatt, skaper det et sunt ytringsklima eller et usunt ytringsklima? Får vi en god debatt eller frykt, løgn og avsporinger?

Da jeg skrev førsteutgaven av boka, mente jeg det første. Nå mener jeg at ytringsvennligheten må være litt selektiv, og ta hensyn til det vi har lært av historien om hva slags skade enkelte ideer kan gjøre på andre mennesker og på selve muligheten til å ha en åpen og mangfoldig offentlighet. Alle kan ikke ha et like stort ytringsrom, selv ikke — kanskje spesielt ikke — i et samfunn som har ytringsfrihet og ytringsvennlighet som grunnverdier.

Så dette er nok ikke lenger en bok om ytringsfrihet. Det er en bok om ytringsklimaet vårt, og da først og fremst slik det berøres av den radikale høyresiden og kaoset de nye nettmediene har skapt — basert på det jeg selv har lært gjennom å stå midt oppi dette i tjue år.

Neste: Kapittel 2 - Perspektivene som manglet