Ytringsfrihet annotert

av Bjørn Stærk

Krangel og uro forlag, 2019

Forord

Del 1 - Ytringsfrihet: Pro et contra

Kjøp hele boka for å lese originalen med håndskrevne kommentarer i margen.

Del 2 - Kamp om ytringsrom

Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig

Kapittel 2 - Perspektivene som manglet

Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer

Kapittel 4 - Ytringsrom i praksis

Kapittel 2 - Perspektivene som manglet

Når jeg leser førsteutgaven på nytt legger jeg først og fremst merke til alle perspektivene den er blind for.

I et av tankeeksperimentene listet jeg for eksempel opp ulike måter en innvandringskritiker kan oppleve seg sensurert på. Hensikten var å få frem at juridiske og sosiale ytringshindringer kan ha samme effekt. Men poenget ville kommet enda klarere frem hvis jeg i tillegg hadde spurt hva som skjer med ytringsrommet til minoriteter når de utnevnes til hatobjekter av radikale innvandringsmotstandere.

Jeg kan ikke fjerne alle skylappene. Men jeg skal gå gjennom noen av perspektivene som manglet og vise hvordan de utfordrer ytringsliberalismen.

Karikaturstriden

Den klareste tabben i førsteutgaven er at den behandlet kritikerne av ytringsliberalismen på en flåsete måte. Jeg antydet at de som ikke ønsker å møte rasister i debatter er feige, eller at de drives av et nedlatende ønske om å beskytte minoritetenes sarte følelser. Jeg forstod rett og slett ikke hva som drev dem. Jeg ønsket å ta med perspektivet deres, men fikk det ikke til. De var tilstede kun i form av en stråmann.

I dag står jeg nærmere dem, og ser at det jeg trodde var feighet og nedlatenhet i virkeligheten er en annen måte å forstå debatter på. Et annet syn på hva hensikten er, hvordan de fungerer, og hvilken kontekst de utføres i.

Jeg skrev om beskyldninger om blasfemi og islamofobi i karikaturstriden som raste etter 2006. Jeg mener fremdeles at vi bør kunne behandle islam like uærbødig som kristendommen. Selv er jeg ateist, men er glad i religiøse ideer og føler ingen trang til å gjøre narr av religioner. Men de som vil, må kunne gjøre dette uten frykt for straff eller vold.

Religiøse fanatikere er som alle andre maktmennesker, de krever å bli behandlet med ærbødighet. Det er ikke nok for dem at du lar være å spotte profeten eller guden deres. De krever i tillegg at du behandler disse som noe hellig, og at du viser respekt for deres talspersoner på jorden. Filmen Life of Brian spottet ikke Jesus, men den var uærbødig. Og det opplevde en del norske kristne som blasfemisk i 1980.

Mer enn tretti år senere gjenfortalte jeg episoder fra Jesu liv som kvinne i dagens Norge i boka Å sette verden i brann. Dette var ikke morsomt, men det var uærbødig. I mitt tilfelle ble det godt mottatt av kristne. En lignende bok om islam og Muhammed ville vært farlig for alle involverte. Jeg håper det en dag blir mulig for noen å skrive den.

Uærbødighet er frihet. Harselas er ofte det eneste våpenet du har igjen mot folk som sitter på trygg makt, den typen makt som er nesten umulig å miste. Ikke sånn å forstå at vitsingen din hindrer det hemmelige politiet i å storme leiligheten din. Vitser klarer ikke en gang å hindre overgrepsanklagede politikere fra å gjenvinne makten sin. Vitser fratar heller ikke milliardærer pengene de kjøper innflytelse med. Men det gir deg nå likevel en slags følelse av frihet, og det minner de mektige på at makten deres ikke er absolutt. Dette opplever de som en trussel. Og de vil alltid forsvare seg på samme måte: De gjemmer seg bak noe hellig eller anstendig: Muhammed. Jesus. Flagget. Demokratiet. God takt og tone. Derfor må du i blant vise fingeren til det hellige og anstendige.

Alt dette kunne jeg også sagt i førsteutgaven. Men når jeg har sagt det, har jeg fortsatt ikke sagt alt jeg burde si om karikaturstriden. Konteksten har også noe å si. Som at muslimer i Vesten er en fryktet og forhatt minoritet. Og at de som hater denne minoriteten, brukte karikaturstriden til å stille spørsmål ved om muslimer egentlig hørte hjemme her. Og at mange av dem som mente mye om hva muslimer bør tåle, ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan muslimer i Vesten faktisk tenkte. At den muslimske minoriteten endte opp som en slagmark for en proxykrig mellom grupper i flertallsbefolkningen.

Jeg vet fremdeles ikke hvordan man skulle ha ryddet opp i denne floken mens konflikten raste. Kanskje det beste man kan gjøre med en slik konflikt, er å prøve å komme den i forkjøpet ved å bygge tillitsbånd som er sterke nok til å forhindre at en eventuell konflikt eskalerer unødig. Norske kristne og muslimer har for eksempel hatt dialogmøter i mange år. Denne typen dialog er noe annet og mer konstruktivt enn den dialogen mange ytringsliberale ønsker å ha med ekstremister. God dialog handler ikke om å glatte over faktiske motsetninger, men om å oppdage at man har mer til felles enn man trodde. Da blir det mindre brennbart materiale for pyromanene å sette fyr på.

Mens karikaturstriden pågikk, mente jeg at den handlet om at islamister utnyttet tolerante europeeres ønske om å være respektfulle til å selv vinne seiere i Europa. Gjøre folk redde for å kritisere islam. Utnevne seg selv til talspersoner for europeiske muslimer.

I virkeligheten handlet det nok mer om at islamister utnyttet forestillingen om det islamhatende Vesten til å oppnå politiske mål i islamske land. Krisen var en del av den store borgerkrigen innad i islam, mellom ensrettende fanatikere og resten. I denne borgerkrigen er Europa bare en ytterkant. De fryktelige terrorangrepene jihadister har utført i Europa blekner i forhold til volden de samme gruppene utsetter andre muslimer for i islamske land. Ekstremistene brydde seg nok mest om innholdet i skandinaviske aviser fordi de kunne bruke det som ammunisjon i kjerneområdene for konflikten, og til å drive rekruttering blant europeiske muslimer.

Det finnes også en annen og skremmende måte å se karikaturstriden på, spesielt med tanke på hvordan det har gått siden: Islamhatere utnyttet liberale europeeres ønske om å verne ytringsfriheten til å styrke sin egen innflytelse. «Jaså, du liker Life of Brian, og mener at Rushdie ikke bør myrdes? Ja, da må du snarest trykke denne tegningen jeg har laget der Muhammed voldtar et barn. Du tør ikke? Haha, det var det jeg tenkte. Nå skal jeg forklare deg hvordan islam erobret Europa og gjorde oss alle til dhimmier.»

Islamhaterne brukte denne frykten for å ikke være liberale nok til å gjøre seg selv til et legitimt ytterpunkt i islamdebatten. Ved å presentere islamhatet sitt som et forsvar for ytringsfriheten, skapte de et retorisk våpen som både vervet nye islamhatere og samtidig lukket munnen på den ekte, liberale høyresiden. Dermed erobret de mye av høyresiden i USA og Europa. Selv i land hvor det knapt finnes muslimer, som Tsjekkia og Polen, finner du nå et omfattende islamhat.

I 2013 var jeg mest redd for hva jihadistenes voldstrusler skulle gjøre med ytringsfriheten i Europa. I dag er jeg mer bekymret for den skaden jihadister gjør i islamske land i Midtøsten, Asia og Afrika, og den skaden islamhatere gjør i Vesten. Politikk pluss hat er farligere enn terrorangrep.

Derfor er kontekst viktig når vi snakker om ytringsfrihet. Vi kan ikke gå inn i slike debatter som om vi var nyfødte barn. Vi må bruke historie og erfaringer. En av tingene vi burde ha lært, er hvor galt det kan gå når flertallsbefolkningen får panikk over en skummel minoritet.

Rase og etnisitet

De som advarte klarest mot dette under karikaturstriden var ikke ytringsliberalere som meg, men antirasister. Jeg behandlet antirasister dårlig i førsteutgaven. Jeg opplevde dem som irrelevante og egentlig litt i veien for de saklige debattene vi trengte om innvandring. Jeg antydet at de var for feige til å diskutere saklig med rasister, og at de rett og slett hadde glemt hvorfor rasistene tar feil. For tenk, skrev jeg, tenk bare om rasismen kommer tilbake en dag, og ingen lenger husker hvordan man argumenterer mot den! Ja, tenk det, du.

Det er riktig at du må kjenne din motstander. Det er lett å undervurdere folk du aldri har lyttet til. Dermed kan de bruke ditt eget overmot til å beseire deg. Dette gjelder også rasister.

Men når jeg har sagt dette, har jeg fortsatt ikke sagt alt. Jeg burde ha lagt til at selv om noen bør vite hvordan man argumenterer saklig mot rasister, betyr ikke det at alle behøver å gjøre det, eller at disse debattene må foregå i viktige medier. Og det finnes flere måter å lære om rasisme på enn å snakke med rasister. Man kan for eksempel også lese historie og teori om rasisme.

Ideene fra antirasismen kan også brukes til å forstå islamhat og kulturell sjåvinisme. De er ikke begrenset til tradisjonelle raseteorier. Islamhaternes forsvar mot dette er alltid at «islam er ikke en rase, altså er jeg ikke en rasist». Men dette er å ta rasismedebatten på rasistenes premisser. Antirasistenes innsikt er at rasisme ikke bare handler om hvordan de som er hvite behandler de som er svarte, men om at «hvit» og «svart» er vilkårlige merkelapper som fylles med et innhold som legitimerer diskriminering.

Det finnes genetisk variasjon, og det mest synlige uttrykket for dette er hudfarge. Men den faktiske variasjonen har lite å gjøre med ordene hvit og svart. Disse ordene er sosiale konstruksjoner. De gjenspeiler lokale makthierarkier og skiftende forestillinger om hvem som tilhører inngruppen og hvem som tilhører utgruppen.

Rasetenkningen delte folk opp i klart adskilte grupper med essensielle, arvelige egenskaper. Hvite er sånn. Svarte er sånn. Og derfor må alt være som det er. Akkurat denne utgaven av rasisme står svakt i dag. Den bygger på pseudovitenskap som få tar alvorlig. Men vi finner fortsatt opp grupper med essensielle og uforanderlige egenskaper, og bruker disse til å begrunne hierarkier og diskriminering.

Etnisk norsk, for eksempel. Etnisitet er ikke pseudovitenskap. Det er et nyttig antropologisk begrep, som beskriver en identitet knyttet til felles slektskap. Men det er ingen hard grense mellom etnisitet og rase. Man kan innvende at etniske nordmenn finnes mens rasen hvit ikke gjør det, men begge deler eksisterer som sosiale konstruksjoner. Hvis du lever i et samfunn som deler mennesker opp i svarte og hvite, påvirkes livet ditt av hvilken gruppe du plasseres i, selv om dette bygger på en løgn. På samme måte påvirkes livet ditt i Norge av hvorvidt du anses som etnisk norsk eller ikke.

Etnisitet er mer åpent enn rase. Kona mi har både skotske og irske forfedre, og veksler mellom hvilken etnisitet hun identifiserer seg med. Men du kan ikke fritt velge etnisitet. Og jo mer man prøver å gjøre dette fleksible begrepet om til noe håndfast som kan telles, desto mer ligner det på rase. I 2019 bestilte Fremskrittspartiet tall fra Statistisk sentralbyrå som viste at 42% av nyfødte i Oslo har innvandrerbakgrunn. Dette ble definert på en slik måte at gruppen inkluderte sønnen vår, som dermed ble talt med i innvandrerbefolkningen i Groruddalen. Her er vi langt unna antropologenes nyanserte forståelse av etnisitet, og nærmere raseteoretikernes klassiske dilemma: Hvordan i all verden skal vi kategorisere «blandingsbarn»?

Hvis man knytter disse ideene om etniske grupper til makt- og statushierarkier, frykt for utvanning og en forestilling om essensielle og uforanderlige egenskaper, ligner det så mye på rasisme at man like gjerne kan bruke antirasistenes verktøy til å forstå det.

Det samme kan skje med kultur og religion. Disse er mindre arvelige, men også disse er sosialt konstruerte kategorier som vi i blant fyller med essensielle og uforanderlige egenskaper for å begrunne hierarkier og diskriminering. Når innvandringsmotstandere bruker ordet «muslim» som en kontrast til «etnisk norsk», er det irrelevant å innvende at det finnes etnisk norske muslimer. «Muslim» og «etnisk norsk» i denne sammenhengen er ikke nøytrale merkelapper, men et forsøk på å definere hvem «vi» er ut fra utgruppen vi skal være redde for.

«Hva, anklager du meg for å være rasist, jeg hater jo ingen!», sier skribenten som spekulerer over hvor lang tid det tar før etniske nordmenn blir en minoritet i Norge. Tja, nei. Rasisme handler mindre om noe du er enn om noe du tar del i. Vi kan bruke rasistiske ideer og støtte opp under et rasistisk system gjennom handlingene våre, uten at vi nødvendigvis forstår hva vi er med på. Det er som forskjellen mellom å være et monster og å gjøre noe galt. Det finnes monstre, men selv om jeg sier at «det du gjorde var galt», har jeg ikke sagt at du er et monster. Hvis jeg sier «forestillingen om en dyp konflikt mellom det etnisk norske og det muslimske hører hjemme i en rasistisk tradisjon», har jeg ikke sagt at alle som bekymrer seg for dette er rasister. Men vi kan likevel bruke rasisme som en modell for å forstå prosjektet deres.

Det er ikke viktig om vi kaller dette rasisme eller bare sier at det ligner på rasisme. Så lenge islamhat ligner på rasehat og kulturell nasjonalisme ligner på hvit nasjonalisme, kan vi bruke lignende ideer til å forstå og bekjempe dem.

Det er viktig å ha alt dette i bakhodet for å forstå hva antirasistene prøvde å fortelle oss i innvandringsdebatten. For det var tross alt de som fikk rett. Da mener jeg ikke at alle antirasister har hatt rett om alt, men at det er vanskelig å forklare fremveksten av høyreradikalisme de siste tiårene uten å bruke noen av deres ideer.

Jeg mente lenge at man burde kunne møte raseteoretikere i en saklig debatt. Problemet med dette, som antirasistene har påpekt, er at du da lett ender opp med å ta debatten på rasistenes premisser. Ordene de ønsker å bruke for å dele oss opp fester seg og forsterkes. Vi snakker om det de tror debatten handler om, i stedet for det den faktisk handler om.

Du kan prøve å svare på påstanden om at svarte er dummere enn hvite ved å vise at ordene svart og hvit er biologisk meningsløse, men siden raseteorien uansett bare er en rasjonalisering, har det ikke noe å si om du vinner debatten.

Det blir som da jeg opplevde at jeg vant debatten med holocaustbenekteren ved å tilbakevise påstanden om at Zyklon B ikke kan brukes til å gasse ihjel mennesker. Joda, det stemte det, men det var ikke et saklig ønske om å forstå effekten av Zyklon B som drev ham. Det var jødehat. Ved å diskutere effekten av Zyklon B, tok jeg debatten på det nivået som han ønsket å ta den på.

Antirasistenes innsikt er ikke at du aldri skal ta debatter med rasister, nasjonalister eller islamhatere, men at du ikke skal la dem få definere hvilke temaer vi skal snakke om og hvilke ord vi skal bruke for å snakke om dem. Hvis temaet for debatten er om «islam er en trussel mot norske verdier», er hele spørsmålsformuleringen bundet til en essensialisering som har mye til felles med rasisme. Det er naivt å gå inn i en slik debatt bare for å svare nei. Det er mer som står på spill her enn et faktaspørsmål.

Mange antirasisters reaksjon på den nye innvandringsdebatten på 2000-tallet var å si at «vi må våge å ikke ta debatten». Jeg er fortsatt litt uenig, fordi de dermed overlot en debatt mange ønsket å ta til radikale innvandringskritikere. Men jeg har også blitt litt enig med dem, fordi jeg selv ikke har funnet noen god måte å ta denne debatten på.

Innvandringskritikerne påstod at de ønsket en mer faktabasert innvandringsdebatt. De hevdet å ha bedre kontroll på grunnleggende fakta, slik som omfanget av innvandringen og hva forskningen sa om økonomiske og sosiale konsekvenser. Dette selvbildet tok jeg på alvor, og prøvde å være med på prosjektet. Jeg mener fremdeles at de hadde rett i flere av de konkrete påstandene sine. Men hver gang jeg fant fakta som nyanserte bildet i en positiv retning, eller som la ansvaret for problemene et annet sted enn på innvandrerne selv, var det ingen som ville høre om det.

Og de skribentene som fikk mest gjenklang i innvandringskritiske miljøer, var dem som var minst faktabaserte og i stedet appellerte til frykt og forargelse. Vi som nyanserte oss, mistet innflytelse. De som i stedet ble mer radikale, vokste. I dag har Norge tre store innvandringskritiske nettmiljøer, sentrert rundt nettstedene Document, Human Rights Service og Resett. Av disse hadde jeg en stund tro på Document. Den siste resten av denne troen forsvant da de svarte på flyktningkrisen i 2015 med å gi ut den dypt rasistiske romanen De helliges leir på norsk, hvor båtflyktninger fremstilles som en zombielignende invasjonshær.

Med andre ord hadde antirasistene rett: Mange av de faktadebattene innvandringskritikere ønsket å ta, var uviktige rasjonaliseringer av noe dypt og irrasjonelt, nemlig en tendens til å kategorisere, essensialisere og rangere menneskegrupper som alltid er klar til å gjenoppstå i nye former.

Uenigheten jeg hadde med antirasistene handlet uansett ikke om mangel på mot, slik jeg påstod i førsteutgaven. Og det er heller ikke mangel på mot som gjør at en nordmann med utenlandsk bakgrunn ikke ønsker å bli utnevnt til hatobjekt på rasistnettsteder og få innboksen sin full av hets og trusler. I førsteutgaven av boka antydet jeg at antirasister ønsket å beskytte minoriteter mot å få følelsene sine såret, som om de var sarte barn. Stakkars lille deg, som ikke tåler å bli motsagt! Jeg vet ikke helt hva det var jeg så for meg at møtte representanter for minoriteter som stakk hodet sitt frem i offentligheten. Litt harselas og uærbødig kritikk, kanskje?

Virkeligheten er mye mer alvorlig enn dette. Du risikerer at den store minoriteten av innvandringshatere utnevner deg til et symbol på alt de hater ved det nye Norge. Det er skummelt, slitsomt og farlig. Jeg var redd for at vi skulle stakkarsliggjøre minoritetene gjennom å snakke om hvor synd det er på dem. Jeg mente at å si at noen utsettes for mer hets og diskriminering enn andre, var å gjøre dem til ofre. Men virkeligheten er det motsatte: Byrdene er allerede skjevt fordelt. Det minste vi kan gjøre, er å snakke om det.

Privilegier

Førsteutgaven var ærlig om mye av det som kan gå galt i en åpen debatt. Den var ikke det jeg kaller koseliberal. Koseliberaleren mener at alt går bra til slutt, så lenge vi bare slipper alt løs. Koseliberaleren benekter ikke at frihet kan føre til negative konsekvenser, men lander alltid på optimisme til slutt. Joda, denne økonomiske reformen kan nok føre til at du mister jobben, men tenk på de nye mulighetene som åpner seg! Joda, en åpen debatt gir plass til løgner, men den samme åpenheten vil på sikt hjelpe oss med å avsløre dem.

Jeg skrev i stedet at det i blant kan gå galt: Troll sprekker ikke nødvendigvis i sola. Løgnere kan vinne debatten. Sannheten er ikke alltid overbevisende. Men så gjorde jeg noe rart: Jeg sa at alt dette var greit. At den sjansen må vi bare ta.

En slik idealisme høres barsk ut. «Dette blir vanskelig, men vi må være modige og forsøke!» Hvis fienden har krysset grensen, går ikke statsministeren på TV for å love at alt går bra. Hun lover blod, svette og tårer og ber alle gjøre det de kan. Men denne barskheten blir en løgn når det ikke er oss selv som må ofre alt blodet, svetten og tårene, som når man bruker de samme ordene til å begrunne en valgfri krig i et land langt borte. For da er det noen andres blod vi snakker om. Noen andres hjem som blir bombet. Det er ikke beundringsverdig å være ærlig om at det kan gå galt når både du og de du snakker til sitter trygt langt unna bombene. Det er empatiløst. Det er privilegert.

Jeg gjorde den samme feilen med den ytringsliberale barskheten min. For det er neppe meg alt det gale som kan skje vil gå ut over. Ingen gidder å hetse meg. Ingen har som politisk mål å bli kvitt slike som meg. Så da går det nok greit — med meg. Jeg sier ikke det som en absolutt faktapåstand. Selvfølgelig kan det gå galt med meg også. Det er mer en følelsespåstand: Jeg føler meg trygg. Det er en følelse jeg har samlet opp gjennom et liv med sikkerhetsnett og privilegier. Et liv hvor alt «årnær sæ». En del av denne følelsen har jeg samlet opp gjennom å bo i Norge, et rikt land med gode velferdsordninger som gjør at mange av oss bærer på en grunnleggende trygghetsfølelse. Vi leser om katastrofer langt borte med brillene «så fælt, men bra at det kan ikke skje her». Vi besøker fattige land med følelsen av at uansett hva galt som skjer, kan vi reise hjem når vi vil.

På toppen av dette har jeg den ekstra tryggheten som kommer av å ha en høyt lønnet jobb i en bransje — IT — der arbeidere har en så god forhandlingsposisjon at de ikke en gang gidder å organisere seg.

En del av tryggheten kommer også av å være mann og etnisk norsk. Den normale identiteten. Gruppen som aldri behøver å rettferdiggjøre seg selv. Ingen får negative assosiasjoner når de ser meg. Jeg kan gjøre hva jeg vil, uten at noen knytter det til gruppen min. Ingen ber meg være et forbilde for andre etnisk norske menn. Ingen bruker meg som bevis på hvor fine eller fæle etnisk norske menn er. Jeg er bare meg selv. Og hele samfunnet er lagt til rette for folk som meg, på utallige synlige og usynlige måter.

Kort sagt, jeg er en ganske privilegert fyr.

Det gjør vondt å lære å se privilegiene sine. Det er en ny og slitsom måte å se livet sitt på, som utfordrer heltebildet man har bygget opp av seg selv. Så når man snakker om privilegier, blir de mest privilegerte ofte sinte. De vil benekte at de er privilegerte, og vil ha seg frabedt å bli plassert i gruppen de tilhører. «Vi er da alle frie og like for loven, er vi ikke? Og har ikke vi også lidd?»

Privilegier er ofte usynlige for dem som har dem, og de vil helst at de forblir usynlige slik at de slipper å tenke på dem. Så vitser man nervøst om at «jeg burde vel vært en blind, lesbisk, svart, muslimsk same i rullestol for å få lov til å si dette, høhø, men..» For er det ikke snarere motsatt, at det er vi etnisk norske menn som ikke blir lyttet til lenger, og alle de andre som løftes opp på vår bekostning? Alle ler av oss. Alle rakker ned på oss. Er det galt å være etnisk norsk mann nå, og kanskje attpåtil over femti? Ja, det er vel snarere vi som trenger en identitetspolitikk nå. Alle andre får jo lov, så hvorfor ikke oss?

Selv identifiserte jeg meg lenge med nerdekulturen, som delvis er bygget opp rundt en selvmedlidende fortelling om at innadvendte folk som liker dataspill og science fiction er en utstøtt gruppe. Det var en gang noe riktig i dette, men det har også gjort hvite, mannlige nerder usedvanlig blinde for sine egne privilegier. Deler av miljøet reagerte så sterkt på slike ideer at de ble pionerer for ekstra giftige former for kvinnehat og rasisme. Spillnerdene ga oss Gamergate, en av forløperne for alt-right-miljøet og kilde til ytre høyres nye favorittskjellsord, Social Justice Warrior. Noen har tatt steget videre i retning fascisme og raseteori.

De fleste nøyer seg med en mildere form for anti-feminisme og anti-antirasisme som gjemmer seg bak myten om den egalitære staten hvor alle har like muligheter. Andre deler av nerdemiljøet har reagerte sunnere, og har blitt pionerer i å inkludere flere grupper og perspektiver. Følelsen av å være utstøtt er tross alt en god vei til innsikten om at også andre kan oppleve å bli oversett. Den beste måten å løse slike problemer på er å alliere seg med andre i samme situasjon. Man må bare legge fra seg selvmedlidenheten først, og troen på at alt handler om en selv.

Mange privilegerte tror at ubehaget de føler når de blir identifisert som privilegerte gjør også dem til en utsatt gruppe. «Å være rik har blitt et skjellsord», klager milliardæren. Men alle som har mindre penger enn milliardæren, skjønner at det verre å mangle penger enn å bli kalt rik. Det er det samme med andre privilegier. Det er verre å mangle dem enn at noen påpeker at du har dem. Det er kjipt når noen sier «det der er lett for deg å si, du er jo mann». Det er mye verre å oversvømmes med aggressive og ubehagelige tilbakemeldinger når du stikker hodet frem i offentligheten, slik mange kvinner og langt færre menn opplever.

Ideen om privilegier kan misbrukes, ved at jeg slår deg i hodet med dine privilegier men nekter å snakke om mine egne. Det største privilegiet, å ha penger, snakkes det minst om. Når man kikker nærmere på dem, fremstår mange privilegier som en svindel, noe som binder deg og forvirrer deg mer enn det hjelper deg. Det er ikke menn som styrer verden, og heller ikke hvite menn. Det er velstående hvite menn. Men løsningen er ikke å slutte å snakke om «hvite menn», men å også snakke om penger, og å forklare hvordan et system som løfter opp menn det ene øyeblikket kan skade dem i det neste.

Privilegier er bare et fravær av systematiske hindringer, litt som ytringsfrihet. De fleste har noen privilegier, og det er i grunnen greit så lenge det er slike privilegier som alle kan ha. Det er de eksklusive privilegiene som må bort, de man har på bekostning av andre. At man blir tatt ekstra mye på alvor fordi man er mann. At man blir bært gjennom livet av en underklasse. Privilegiene alle kan ha, så som at man kan ytre seg uten å bli hetset, bør alle få tilgang til.

Siden det ikke er slik i dag, må vi snakke om skjevhetene og prøve å gjøre noe med dem. Vi kan ikke oppføre oss som om skjevhetene allerede er borte. Det er absurd når de tryggeste av de trygge snakker om at det er greit å ta sjansen på at det kan gå galt. Greit for dem, ja, fordi det er noen andre som vil betale prisen.

Prisen som betales når farlige ideer vinner er alt fra hets og utrygghet til vold og i verste fall terrorisme, undertrykkelse og folkemord. Jeg mener ikke å si at det finnes en enkel måte å unngå dette på. At det for eksempel bare er å slutte å gi oppmerksomhet til islamhatere, og så dør hele det gryende islamhatet i Europa bort. Jeg sier at vi bør lytte mer til de som har noe på spill.

Jeg lekte barsk og snakket om ytringsfrihetens mørke sider, men det er noen andre enn meg som opplever de mørke sidene. Selv kan jeg vandre videre rundt i bobla hvor alt alltid «årnær sæ».

Samtidig må jeg innrømme at jeg har blitt litt reddere for min egen del også siden førsteutgaven kom. Den typen høyrepopulistisk opprør jeg en gang hadde sansen for, har blitt mer kynisk og fokusert. Det har funnet en måte å knytte seg opp til makt, penger og en uuttømmelig reserve av privilegert sinne. Sinnet til dem som opplever at eksklusive privilegier de aldri har måttet erkjenne, nå er under angrep. Summen av dette er en mørk og eksplosiv kraft som kan ramme langt flere enn minoriteter.

På en måte er dette nettopp en slik mørk side av ytringsfriheten som førsteutgaven snakket om. Jeg synes bare ikke det er verdt det lenger.

Tid og penger

I førsteutgaven definerte jeg ytringsfrihet som et fravær av systematiske hindringer for å ytre seg. Denne definisjonen synes jeg står seg greit. Den passer like godt på det sosiale ytringsrommet som på den juridiske ytringsfriheten.

Men jeg kunne sagt mer om hva det også innebærer: Det er ikke bare frykt, normer og strenge redaktører som kan redusere ytringsrommet ditt. Det kan også være at du mangler tid, råd eller evne til å ytre deg.

Det jeg er opptatt av er de systematiske hindringene, ikke de individuelle. Tenk deg at du har sett et viktig problem i bransjen du jobber i, som du ønsker å rette søkelys mot. Men i stedet for å gjøre dette, velger du å bruke all fritiden din på å se på serier. Mens dette er trist, har det ikke noe med ytringsrommet ditt å gjøre. Men hvis nesten alle som jobber i denne bransjen må jobbe så hardt for så lite penger at de aldri føler at de har overskudd til å snakke om problemet, er det noe systematisk som skjer.

Ikke alle systematiske hindringer er et problem. Hvis du skriver en tekst om problemene i bransjen din, men ingen vil ha teksten fordi du skriver dårlig, er det også en slags systematisk hindring. Aviser og forlag har det med å diskriminere folk som ikke kan skrive. Sånn må det nesten være. Men hvis nesten ingen i bransjen din skriver godt, for eksempel fordi de fleste er nyankomne innvandrere som er dårlige i norsk, og ingen medier tar seg bryet med å oppsøke og snakke med dem, så er det et problem.

Dette er ikke et tenkt eksempel slik mange av tankeeksperimentene i førsteutgaven var. Nyankomne innvandrere fra EU har for eksempel et dårlig legetilbud i Norge. De har rett på lege, slik nordmenn har i EU, men spesielt i Oslo er det nesten umulig å få time hos allmennlege. Ingen har besluttet at det skal være vanskelig å bruke denne retten, og ingen tjener på at det skal være slik. Det er bare et hull i fastlegeordningen. Hullet skaper sinne, fortvilelse og lange dager på legevakten. Men de eneste som ser hullet, er de som faller gjennom det. De snakker sjelden norsk og har få norske venner. Dermed er det en systematisk hindring. En stor gruppe og deres problemer blir usynlige.

Mangel på tid og penger har i praksis den samme effekten. Begge deler skaper systematiske skjevheter i hvem vi hører fra i den offentlige debatten. En av grunnene til at jeg har et såpass stort ytringsrom, er at jeg har en godt betalt IT-jobb som gir meg råd til å jobbe mindre enn andre. Jeg behøver ikke å ofre mye tid med familien for å gjøre ferdig avisartikler, og jeg kan i blant ta permisjon for å gjøre ferdig større ting, som denne boka.

Andre har et stort ytringsrom fordi de har fast jobb i mediebransjen, eller fordi de inngår i mektige nettverk. Utallige bøker ser verden gjennom øynene til skriveføre urbane middelklassemenn. Det er en systematisk skjevhet.

Jeg skrev i førsteutgaven at de som står et sted der ingen andre står, kan se ting ingen andre ser. Den gangen var det annerledes meninger jeg hadde i tankene. Jeg så for meg den ene vrange personen som våget å hevde at alle andre tar feil. Men de viktigste skjevhetene oppstår fordi et stort antall mennesker er usynlige.

Andre er til gjengjeld ekstra synlige. Tenk på tankesmier som bruker penger de har fått fra rike støttespillere og organisasjoner til å ansette folk for å skrive kronikker og pamfletter, eller kommunikasjonsansvarlige i mektige selskaper og organisasjoner som har som jobb å forklare hvorfor de er viktige og absolutt ikke bør fratas makten sin. I skyggen av denne ekstra synligheten finner du de menneskene du aldri hører noe fra.

Jeg kjenner flere mennesker som har kroniske sykdommer eller psykiske lidelser som gjør at de har liten kapasitet til å bevege seg utenfor hjemmet, eller delta i offentligheten. Noen av disse er synlige på nettet, andre orker ikke å delta der heller. Det er som om de en dag bare falt ned i et hull, og nå bare er synlige for sine nærmeste. De har ofte mye å fortelle, spesielt om hvordan velferdsordninger fungerer i praksis, men de har lite ytringsrom og er dermed usynlige. I stedet for å høre fra dem som opplever møtet med NAV som nedverdigende og demotiverende, hører vi fra politikeren som skryter av reformen de har gjennomført og fra tankesmien som mener at ordningen er for generøs.

Vi kan ikke nødvendigvis angripe slike skjevheter direkte. Men vi kan prøve å motvirke dem. De som har lett for å bli hørt, kan prøve å løfte frem dem som har noe å viktig å si men har tungt for å bli hørt. De er sjelden vanskelige å finne hvis man leter.

Vi kan også motvirke skjevhetene ved å sørge for at ytringer ikke bare styres av kommersielle hensyn. I Norge gjør vi dette blant annet gjennom NRK, pressestøtten og andre kulturelle støtteordninger. Vi har også uavhengige stiftelser som Fritt ord, som sammen med bibliotekenes innkjøpsordning for sakprosa har vært den største inntektskilden for de to forrige bøkene mine. Uten slike ordninger ville vi hørt enda mer fra de som er ekstra rike eller har ekstra mye tid, og enda mindre fra alle andre.

Jeg skrev ikke om ting som dette i førsteutgaven av Ytringsfrihet, men hvis jeg hadde gjort det ville jeg nok skrytt av Fritt ord fordi de er en privat og uavhengig stiftelse, men advart mot offentlige støtteordninger. For er det ikke en fare for at folk som får penger fra staten for å mene ting vil begynne å mene at staten er god, og bør bli enda større og enda mektigere?

På den markedsliberale høyresiden mener man ofte at det er noe skittent med offentlige penger, og noe rent ved private. Offentlige penger gjør mottageren lat og lydig. Private penger er derimot et ærlig uttrykk for frie individers frie valg.

I virkeligheten er det nok ofte omvendt. Det som betyr noe er om støtten er betinget eller ikke, altså om den er knyttet til at du sier bestemte ting eller om den er mer åpen. Gode offentlige støtteordninger er for abstrakte til å skape lojalitetsbånd til myndighetene. De som forvalter midlene er ikke fordomsfrie, men legger samtidig sjelden strenge føringer for hva du skal si.

Private støtteordninger kan fungere på samme måte, slik Fritt ord har fått til, men det vanlige er at private penger kommer med bindinger som forsterker i stedet for å redusere skjevhetene i hvem som blir hørt. Jeg tenker ikke bare på pressefolkene i politiske partier eller i store selskaper som Equinor, men også på ansatte i tankesmier, som nok sier det de mener, men som likevel ikke kan bryte med ideologien til tankesmien uten å risikere jobben.

Betinget pengestøtte er ikke nødvendigvis skadelig, men det er den støtten som er uten slike føringer som utvider mottakerens ytringsrom.

Velferdsstaten har også en slik effekt ved at den beskytter oss mot konsekvensene av å fornærme arbeidsgiver, venner og familie. Borgerlønn, en fast sum delt ut til alle innbyggere uten betingelser, ville utvidet ytringsrommet vårt ytterligere.

Men de systematiske skjevhetene i hvem som blir hørt kan aldri motvirkes helt bare ved politikk. I tillegg må vi alle bli bevisste på skjevhetene, aktivt lete etter de usynlige som har noe viktig å si, og hjelpe dem med å bli hørt.

Interessekonflikter

I førsteutgaven skrev jeg om konflikter mellom verdier og virkelighetsforståelser. Men jeg glemte å skrive om interessekonflikter. Vi mennesker ønsker ulike ting, og i blant er årsaken så enkel som at vi har ulike interesser.

Kanskje overså jeg dette fordi jeg hadde et liberalistisk grunnsyn. Liberalere er generelt ofte blinde for interessekonflikter. De vet hva det er. De kan til nød snakke om at byråkrater har en interesse av å utvide byråkratiet, og at fagforeninger kjemper for medlemmenes særinteresser. Men de liker ikke å bruke det som et verktøy for å forstå politikk, på samme måte som de også er ukomfortable med å snakke om verdikonflikter. De behandler slike konflikter som underlige avvik fra normalen.

Ofte snakker de som om god politikk er så rasjonell og faktabasert at den nærmest er objektivt riktig. Den ene løsningen er smart og den andre dum, og det er alt som teller. Hvis du er uenig, er det fordi du ikke forstår hvordan alt henger sammen. For i bunn og grunn ønsker vi alle å leve i en god verden der alle har det bra, og da gjenstår det bare for smarte mennesker å finne ut av hvordan vi kan bygge en slik verden.

Men verden er i blant uforståelig hvis du ikke ser den gjennom interessebriller. I klimapolitikken har økonomer lenge hatt et klart svar på hva vi bør gjøre: Sette en global pris på klimagassutslipp. Så vil markedet ta seg av resten. Men karbonprisen lar vente på seg, og det er jo litt underlig. Hvorfor vil ingen ha denne objektivt smarte løsningen?

Det finnes også andre smarte ideer om klimatiltak som fremstår objektivt gode for de som kjemper for dem. Men de eneste vi får gjennomført, er de enkleste og billigste. Hvorfor er klimapolitikk så vanskelig, når vi allerede vet alt det vi trenger å vite for å løse problemet? Kanskje fordi de som har mest penger og mest makt til å gjennomføre slike ting, også har minst interesse av å gjøre det.

Oljeselskapene gir penger til klimafornektere og oljevenner fordi det er i deres interesse å selge olje så lenge de kan. Selskaper som slipper ut klimagasser har interesse av å fortsette. Voksne velgere med stemmerett har mindre interesse av store utslippskutt enn barn og unge. Land som tjener mye penger på olje, som Norge, har en interesse av å snakke om internasjonale karbonpriser i stedet for utslippskutt.

Interesseperspektivet åpner opp den fastlåste klimadebatten, og peker mot at løsningen handler mer om etikk enn om kunnskap: Rike har en moralsk plikt til å gå mot sine egne materielle interesser. Og dermed ser vi også hvorfor vi har fått til så lite.

Dette er på en måte innlysende. Selvfølgelig er politikk interessekonflikter. Men etter at kapitalismen vant Den kalde krigen ble liberale ideer nærmest enerådende i politikken, også i de store sosialdemokratiske partiene. Disse ideene førte med seg en bestemt måte å tenke på der man prøver å løse problemer med smarte løsninger som bygger på frihet og åpenhet. Det er som om ordene man har til rådighet nærmest av seg selv trekker tankene i en bestemt retning. Derfor hadde jeg ingenting å si om interessekonflikter i førsteutgaven.

Interessekonflikter har en ekkel effekt på debatter fordi de innebærer at debatten ikke lenger bare handler om hva som blir sagt, men også om hvem som snakker. Det er ikke alltid tilstrekkelig å si «du tar feil om at norsk gassproduksjon er bra for klimaet». Kanskje må man også si «du har selv mye å tjene på at vi produserer gass så lenge som mulig». Det er ikke alltid nok å si «du tar feil om at klimatiltakene våre er tilstrekkelige». Kanskje må man også si «det er lett for deg å være fornøyd, det er jo ikke du som vil bli rammet hardest.»

Politisk debatt handler altså ikke bare om hva som er objektivt sant. Du og jeg kan være helt enige om hvilken effekt arbeidsinnvandring har på økonomien. Men du er byggearbeider, og opplever at lønna og arbeidsbetingelsene dine settes under press. Jeg opplever derimot at det blir billigere å pusse opp kjøkkenet.

Verdikonflikter har noe av den samme effekten, men på en ærligere måte. Hvis du mener at fostre har en fullverdig rett til liv, og jeg mener at de ikke har det, så blir vi ikke enige om abort. Men det er lett for oss å være ærlige om hvorfor vi er uenige. Verdikonflikten kan gjøre oss sinte, men verdiene våre er ikke en skitten hemmelighet.

Interesser er ofte skitne hemmeligheter. Ikke fordi man nødvendigvis gjør noe uærlig, som når en oljelobbyist skryter av den miljøvennlige norske oljen, men fordi de påvirker oss på måter vi helst ikke vil bli bevisste på. Selvfølgelig vil millionærarvingen fra Frogner finne det naturlig å tro på politiske teorier som legger vekt på stabilitet og på kapitalismens skaperkraft.

Selvfølgelig påvirker det mitt syn på klimapolitikk at jeg tror klimaendringene vil ramme meg selv mindre enn andre. Hver gang jeg lærer noe som rokker ved denne troen, noe som bringer krisen nærmere meg selv og steder og personer jeg bryr meg om, blir jeg også mer villig til å gjøre mer nå.

Men å påpeke dette, er å anklage meg. Iallfall opplever jeg det lett slik. Jeg svarer kanskje med en lignende anklage, og så er vi i gang med en skitten debatt full av personangrep og mistenkeliggjøring. Dette er frustrerende. Det er ofte mer fruktbart å diskutere sak enn interessene som ligger bak. Det er lettere å vise at du tar feil enn å vise at det er interessene dine som driver deg. Men så ligger de nå der likevel, interessene våre, og du forstår ikke hva som foregår hvis du lukker øynene for dem.

De materielle interessene veier tyngst. Rike har en interesse av å ikke snakke om økonomisk urettferdighet. Fattige har en interesse av økonomisk utjevning. Vi kan også se bredere på det og si at vi alle ønsker å oppnå ting som er bra for oss, men en ulempe for andre. Rasister har en interesse av å fremstå som innvandringskritikere. Minoriteter har en interesse av å ikke bli hetset i mediene.

Og det er ofte kampen for interesser og verdier som legger de langsiktige føringene for historien. Objektive fakta spiller en mer uklar rolle. Vi som bruker mye tid på ideer, overvurderer nok hvor viktig det er å ha rett. La oss endre verden med ord! Det er ekstra lett å gjøre dette når man skal skrive en hel bok om ytringsfrihet. Det blir fort til at man tenker på alle de gangene da ytringene våre hadde noe å si på godt og ondt. Men ofte har de jo ikke noe å si.

Det er usedvanlig vanskelig å endre noens mening ved hjelp av argumenter. Jeg har drevet med det i tjue år, og det nærmeste jeg har kommet noen slags metode her er å prøve å finne et premiss jeg har til felles med motparten, og så bruke det til å vise at de motsier seg selv. Dette er vanskelig og tidkrevende og fungerer nesten aldri.

Andre ganger har ordene noe å si, men på uventede måter. Du opplevde at du vant debatten, men tapte ved å ta den på motpartens premisser. Eller du tapte debatten, men hadde økonomiske, politiske, militære eller kulturelle krefter på din side som gjorde at du fikk endret verden likevel.

Flere av ideene jeg har tatt opp i dette kapitlet stammer fra venstresiden. Når jeg snakker om dette får jeg i blant høre at jeg nå tilhører «den antirasistiske venstresiden». Det er en rar anklage. Delvis fordi det er ment som en anklage. Det er tross alt ikke noe å skamme seg over å tilhøre den antirasistiske venstresiden. Men også fordi det er en fastlåst måte å forstå ideer på. Man gjør ideene til et spørsmål om identitet og gruppetilhørighet, i stedet for å se på dem som noe man kan argumentere for og tenke nytt om på en selvstendig måte. Hvis du er uenig med meg, er det fordi du tilhører den andre siden, for de som tilhører min side kan umulig tenke på den måten.

Dermed avslutter man debatten før den får begynt. Det er klart det er en venstresideidé å se på historien i lys av materielle interessekonflikter. Det er klart at venstresiden har vært mer interessert i snakke om privilegier og å se perspektivene til minoriteter og undertrykte grupper. Men kan disse ideene også ha en viss gyldighet utenfor gruppen de stammer fra? Kan det i det minste ha en verdi å snakke om enkeltideer uten å redusere det til et spørsmål om hvilken politisk gruppe man tilhører?

Det er iallfall en klassisk ytringsliberal idé jeg tror like sterkt på i dag som da jeg skrev førsteutgaven.

Neste: Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer