Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer
Ytringsfrihet annotert
av Bjørn Stærk
Krangel og uro forlag, 2019
Forord
Del 1 - Ytringsfrihet: Pro et contra
Kjøp hele boka for å lese originalen med håndskrevne kommentarer i margen.
Del 2 - Kamp om ytringsrom
Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig
Kapittel 2 - Perspektivene som manglet
Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer
Kapittel 4 - Ytringsrom i praksis
Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer
Mange av innvendingene mine mot førsteutgaven handler altså om perspektiver som manglet: Gruppene vi ikke hører fra. Minoritetene som rammes når det går galt. Konteksten debattene foregår i.
Når vi har disse perspektivene med oss, ser vi også at det er noe i veien med den ytringsliberale forståelsen av hva debatter er, og hvordan de fungerer.
Det ytringsliberale idealet er en nøytral debattarena hvor man diskuterer seg fram til sannheten på en tøff men redelig måte, litt som i en boksekamp. Dette er et godt ideal som er verdt å prøve å realisere der det er mulig. Men det er ikke en god beskrivelse av hvordan debatter i offentligheten faktisk fungerer. Det finnes ingen nøytrale debattarenaer. Offentlige debatter er ofte vel så mye en kamp om normer som om fakta. Og de fungerer ofte mer som gateslagsmål enn som boksekamper.
Den nøytrale debattarenaen
Førsteutgaven fikk frem at mediene har begrenset plass. Publikum har begrenset med tid. Derfor må vi prioritere. Dette gjelder alle som har innflytelse over innholdet i mediene, enten man er en redaktør som plukker leserinnlegg eller bare en bruker på sosiale medier. Alle må ta stilling til hvem det er verdt å løfte frem og hvilke temaer det er verdt å snakke om. Mer oppmerksomhet til én person og ett tema betyr mindre oppmerksomhet til andre personer og andre temaer.
Derfor er det legitimt å kritisere hvordan de som har makt over mediene bruker makten sin. Det er legitimt å si «det innlegget burde ikke vært trykket», eller «den personen burde ikke vært invitert», for hver gang noe prioriteres opp prioriteres noe annet ned. En avis, en TV-kveld eller et minutt av livet ditt kan bare fylles én gang.
Men jeg burde fulgt dette sporet lengre. For det innebærer at den nøytrale debattarenaen er en myte. Denne nøytraliteten er et ideal mange har tatt for gitt. At medier og diskusjonsforum nærmest bare skal gjenspeile idélandskapet, og sette av plass til alt som har en viss mengde støtte bak seg.
Noen mener at islam hører hjemme i Norge, andre at islam er en eksistensiell trussel. Så da trenger vi bare å finne en nøytral debattarena der disse ideene kan møte hverandre. De som styrer en slik arena kan stille krav til saklighet, men de har ikke noe med å filtrere bort ideer eller personer. Det er ikke deres jobb å mene noe særlig om hvilke temaer eller personer som bør løftes frem. Debattarenaen skal være like nøytral som Stortinget.
Det var dette idealet jeg beundret ved diskusjonsforumet jeg snakket om i begynnelsen av boka. Det er et ideal jeg selv prøvde å strekke meg mot i kommentarfeltet i bloggen min på 2000-tallet. I dag finner du mye av denne holdningen i store, brede medier som NRK og Aftenposten, der det sitter prinsippfaste mennesker som gjør sitt beste for å skru av sine personlige holdninger når de inviterer til debatt. På Facebook finner du innflytelsesrike personer som av prinsipp bygger opp brede vennelister, i håp om brede og nøytrale debatter.
Dette er en vakker myte. Det kan til og med være en nyttig myte. De som styrer slike arenaer har mye makt, og det er tross alt bedre at de tror på denne myten enn at de tror at jobben deres er å bestemme hva vi skal tenke. Finne svarene for oss. Hindre oss i å høre andre svar. Da er det bedre at de innbiller seg at de ikke har noen slik makt.
Dette er en vanlig liberal idé som du finner igjen også hos markedsliberale tenkere som Hayek. Fjern den subjektive og vilkårlige maktbruken, og overlat så mye som mulig til nøytrale og klare regler. Dette skaper en forutsigbarhet som vi alle kan ha tillit til. Det er en fin idé, som fungerer bra i mange tilfeller. Men den er også lett å utnytte for dem som forstår reglene.
Regelen den nøytrale debattarenaen bygger på er at «debatten skal gjenspeile folket». Så hvis du vil lure deg inn på en slik arena, behøver du bare å overbevise dem som styrer den om at du har en stor del av folket bak deg. Det er dette alle innvandringsmotstandere og høyrepopulister har hamret inn i flere tiår nå: Vi er folket. Folket blir ikke hørt. Dere i eliten prøver å overkjøre folket. Tør dere ikke å slippe oss til? Er dere redde for hva folk flest mener?
Og det fungerte. Det fungerte for moderate innvandringskritikere, men det fungerte også for radikale innvandringsmotstandere og islamhatere — samtidig som det virkelige folket har blitt mindre bekymret. Da FN skulle vedta en ny og kjedelig migrasjonsavtale i 2018, klarte disse miljøene å gjøre dette til en kontroversiell sak. Den islamhatende organisasjonen Human Rights Service ble invitert til NRK for å representere den ene siden i en debatt som bare en liten radikal gruppe frem til da hadde ment var viktig.
Poenget mitt er ikke at radikale innvandringsmotstandere og islamhatere ikke finnes, men at den nøytrale debattarenaen ikke gjør det. Siden offentligheten har begrenset plass, gjør man ting viktigere ved å sette av plass til dem. Oppmerksomheten mater seg selv, og skaper enda mer oppmerksomhet. Samtidig er det andre temaer som faller ut. En debatt som handler om FNs migrasjonsavtale, kan ikke samtidig handle om klimakrisen. Kampen om oppmerksomheten vår er et nullsumspill. Det finnes ikke noe nøytralt svar på hvordan den bør fordeles.
I stedet for nøytralitet, bør vi sikte mot mangfold. Mangfold er et oppnåelig ideal. Det skal aldri være slik at én person eller én politisk fløy dikterer hva som får plass i de viktige debattarenaene. Det må være mangfold der. Men forskjellen er at når man ser på seg selv som nøytral, fraskriver man seg ansvaret for den makten man har til å påvirke landskapet. Mangfold innebærer et aktivt valg og et ansvar. Du kan fremdeles invitere islamhatere til debatt hvis du mener de tilfører debatten et nødvendig perspektiv, men du kan ikke lenger skrive deg selv ut av fortellingen. Du må ta ansvar for valget du gjør.
Det betyr at man også må ta ansvar for hva debatten gjør med dem som har mer på spill enn andre. Du kan ikke både invitere hetseren og hetsofferet til debatt, og forvente at begge svarer ja. Du kan heller ikke forvente at hetsofferet skal sitte høflig og se på. Vi kan ta en debatt i viktige medier om hvorvidt islam hører hjemme i Norge, men prisen for dette er utrygge muslimer. Som norsk muslim kan du ikke trekke på skuldrene av at mediene diskuterer om du hører hjemme her.
Selv mente jeg lenge at vi trengte et mangfold av innvandringskritiske stemmer for å takle de store endringene innvandringen førte med seg. I dag mener jeg at dette har fått destruktive konsekvenser. Hva gjør det med norske muslimer å vite at regjeringen sikrer pengestøtte til Human Rights Service, organisasjonen til noen av landets mest uforsonlige islamhatere?
Jeg ønsker meg ikke en snever offentlighet. Men hvis du mener som meg at muslimer hører hjemme i Norge og at vi må bygge en norsk identitet som også inkluderer islam, så kan aldri islamhatere spille en viktig rolle i denne jobben. Hvis du på den andre siden mener at islamhatere bør få mye plass i offentligheten, så kan du ikke forvente at muslimer skal føle seg trygge og velkomne. Ingen av valgene er nøytrale. Det går et veiskille her, og du må ta ansvar for hvilken vei du velger å ta.
Den nøytrale tilnærmingen til ytringsfrihet gjør seg også dummere enn den behøver å være. Ved å redusere alt til klare regler som skal være like for alle situasjoner, blir det umulig å lære av historien, og det blir umulig å ta hensyn til konteksten.
Denne jakten på enkle regler som gjør at vi slipper å bruke skjønn, er en rød tråd i førsteutgaven. Jeg opplevde det som frigjørende og ryddig å ha regler som ikke brød seg om konteksten. Slike regler er litt som bussen: De tar deg fra A til B, uten å bry seg om hvem du er. Dermed kan vi aldri trekke en grense mot bestemte farlige ideer. Alt må knyttes til en nøytral regel. «Ja men hvis vi ikke skal invitere rasister til debatten, hvilken prinsipiell begrunnelse skal vi gi? At de tar feil? Men skal vi da stenge ute alle som tar feil?»
Det er bra å ville være prinsippfast. Men et godt prinsipp er en regel som tar inn over seg det som er viktig, og ser bort fra det som ikke er viktig. I rettsvesenet bryr man seg ikke så mye om historie. Man antar ikke at noen er skyldig i en forbrytelse bare fordi de har begått lignende forbrytelser før. Men i andre sammenhenger er historie og kontekst viktig. Hvis du vil låne penger av meg, og jeg vet av erfaring at du kommer til å spille dem bort, så får du ikke de pengene selv om jeg ikke kan bevise at du vil gjøre det en gang til.
På samme måte, hvis det dukker opp en autoritær revolusjonær gruppe som vil skape et utopisk samfunn med vold mens de insisterer på at de er forskjellig fra alle slike grupper tidligere og at denne gangen vil det faktisk gå bra, ser jeg ikke vitsen med å ta en stor og saklig offentlig debatt med dem. Vi har sett slike grupper før. Vi vet av erfaring at veien og målet langt på vei er det samme. At terror underveis betyr terror ved veis ende, slik journalisten Ragnar Vold advarte mot nazistene på begynnelsen av 1930-tallet. Det har ikke så mye å si hva slags samfunn de påstår de vil bygge, det går galt uansett. Vi kan si: Dette er dumt og farlig, la oss fokusere på noe annet.
Og når fascistiske, nasjonalistiske, sjåvinistiske og rasistiske ideer dukker opp igjen i nye former, trenger vi ikke nødvendigvis å gi dem masse oppmerksomhet og penger og møte dem til en stor og saklig offentlig debatt. Vi husker allerede hvor slike ideer har endt opp tidligere. Pogromer, konsentrasjonsleirer, utryddelse, diskriminering, krig, borgerkrig.
Det ligger en tung bevisbyrde på dem som sier «la oss bygge en sterk identitet rundt flertallsgruppen, basert på mistenksomhet mot minoriteter og en følelse av å ha blitt behandlet dårlig, og denne gangen lover vi at det skal bli godt og vakkert!» Vi kan svare: Vi er ikke nyfødte barn som ser verden for første gang. Dette har vi sett før. Dette er vi ferdige med.
Man må forholde seg til at slike ideer finnes, og man kan mene at det er nyttig å prøve å møte dem med saklige motargumenter. Jeg tror dette stemmer i blant, andre ganger ikke. Men det er aldri nyttig å glemme historie og kontekst. Det er aldri nyttig å innføre prinsipper som ser bort fra alt det viktige vi allerede vet.
Konflikthåndtering
Det jeg er mest fornøyd med i førsteutgaven er at den lyktes i å plassere ytringsfriheten i en større kontekst av konflikthåndtering. Ytringsfrihet og ytringsvennlighet er to mulige svar på spørsmålet: Hva skal vi gjøre med alle motsetningene våre? Samfunnet er, og vil alltid være, fullt av store og små motsetninger.
Som jeg skrev, finnes det bare fem måter å håndtere en motsetning på: Vi kan trekke på skuldrene, diskutere, bruke sosiale normer, bruke makt, eller utrydde hverandre. Det finnes gråsoner mellom disse alternativene, men ingenting utenfor dem.
Debatter om ytringsfrihet og ytringsrom blir unødvendig rotete når vi glemmer denne konteksten. Det vi egentlig mener når vi diskuterer om avisene bør slippe til islamhatere, er: «Det finnes en konflikt mellom islamhatere og oss andre. Hvilket nivå skal vi håndtere den på? Skal vi snakke med dem? Vende ryggen til dem? Straffe dem?»
Det handler altså ikke bare om hvordan vi vinner debatten med islamhaterne, men om hva slags konflikt det er vi har med dem. Er det en slik konflikt der vi kan prate høflig med hverandre, eller er det en mer alvorlig konflikt som åpner for bruk av normer eller makt?
Det ytringsliberale idealet legger vekt på høflighet. Hvis du havner i en debatt med noen du er dypt uenig med, som en islamhater, har du plikt til å være høflig og svare rolig og saklig på påstandene deres. Ellers har du misforstått ytringsfriheten.
Fra et konfliktperspektiv ser dette annerledes ut. Samfunnet er fullt av folk som er forskjellige fra hverandre, som ikke liker hverandre, og som ønsker ulike ting. I blant kan vi ikke fordra hverandre, ofte med god grunn. Motsetningen mellom dem som hater islam og dem som ikke gjør det stikker så dypt at det egentlig er naturlig for disse sidene å mislike hverandre.
Alle som har deltatt i denne debatten skjønner hvorfor den blir hissig. Det er viktige ting som står på spill for begge sider. Verdier, virkelighetsforståelse og identitet står i direkte konflikt. Nyansering kan løsne opp i mange konflikter, men ikke i denne fordi det å se nyansene i seg selv er å velge side mot islamhateren.
Når ytringsliberale ser på disse konfliktene, er det ofte først og fremst tonen de reagerer på. Den viktige motsetningen slik de ser det er ikke mellom dem som hater islam og dem som ikke gjør det, men mellom dem som kan diskutere saklig og med innestemme og dem som er uhøflige og sinte. Sinne fører til polarisering, som ødelegger den offentlige samtalen som er selve grunnlaget for demokratiet.
Jeg tror dette er feil vinkel å se konfliktene fra. Det finnes både unødvendig og naturlig polarisering, og den naturlige er en konsekvens av dype motsetninger som det ikke er så lett å snakke seg bort fra.
Ikke alle motsetninger er så dype som den som driver islamdebatten, men en del er det. Og da kan man ikke like alle man er uenig med. Det er et beundringsverdig personlighetstrekk å se det gode i alle, og jeg sier ikke at man bør mislike sine motstandere. Det er uansett aldri lurt å la sinnet sitt ta overhånd. Man må ta kontroll over det, kjøle det ned litt, rette det i en konstruktiv retning.
Men de som ikke misliker noen av partene i en konflikt har ofte misforstått hva den går ut på, eller har ikke selv noe på spill i den. Hvis noen påstår at etniske nordmenn er i ferd med å drukne i avkommet til fruktbare brune innvandrere, er det lett for en hvit nordmann som meg å være høflig uenig. Jeg har jo ingenting på spill. Den brune nordmannen som hører dette og blir sint, har mer på spill og har forstått debatten bedre.
Gateslagsmål
En metafor som dukker opp flere steder i boka, er at en god debatt skal være som en boksekamp. Det skal ikke bare være kos og hygge. Det kan gå hardt for seg. Men kampen foregår etter klare regler, og under ordnede forhold. Du slår hardt, men rettferdig. Du gjør ditt beste for å vinne. Men samtidig lærer du deg å respektere motstanderen, og når kampen er over går dere kanskje hjem som venner.
Dette er en metafor som ga mening for meg i mange år. Men den er feil. Den er også avslørende. Det som gjør at bokserne kan gå hjem som venner etter kampen, er nettopp at ingenting viktig står på spill. Det er bare en sport. Du kjemper om status og litt penger, og det er alt.
Slik er det sjelden med de kampene som foregår i offentligheten. Boksekampdebattene er fine når du finner dem, men de krever mye av arenaen og deltagerne. Det er ingenting naturlig ved en slik debatt, de må skapes. De er et sjeldent og avgrenset fenomen, og sjelden politisk viktige.
En god akademisk debatt kan være som en boksekamp hvis partene er saklige og holder seg til fakta. Idealforskeren er en som har kjempet for en teori i tjue år, men som forkaster den på stedet når det kommer ny kunnskap som motbeviser den. Dette er fint, men det er veien videre ut i offentligheten som er vanskelig. Klimaforskerne har vært enige i flere tiår om at vi er på vei mot en krise, men dette har hatt lite innvirkning på politikken. Boksekampen er over, men det hadde ingenting å si hvem som vant.
Virkelige debatter, de som betyr noe, er ofte mer som gateslagsmål. Reglene er uklare og urettferdige. De har ingen vektklasser, og ingen klar start eller slutt. De blaffer opp uventet og dør bort uten noen klar vinner. Du får ikke nødvendigvis respekt for motparten, og dere går ikke nødvendigvis hjem som venner. Deltagerne er i blant både desperate og sinte, fordi det er så mye som står på spill. Det finnes ingen boksering som skiller deltagere fra tilskuere. Hvis slagsmålet foregår i din gate, så berører den deg enten du liker det eller ikke.
Det er trist at det er slik, og vi kan ønske oss flere gode boksekampdebatter og vennlige samtaler. Men det er ofte slik. Hvis du ønsker å delta i kampen om å forme offentligheten, så slipper du ikke unna gateslagsmålene. Og det nytter ikke å late som om du deltar i en boksekamp, når det faktisk er et gateslagsmål.
Det betyr ikke at du skal lyve, men du må være forberedt på at motstanderen vil gjøre det. Du skal ikke være en drittsekk, men du må ha noen skitne triks på hånden når du møter drittsekkene.
Bullshit og høflighet
En vanlig drittsekkmanøver er å kreve at du følger strenge regler, mens de selv slåss uten. De kan for eksempel servere deg en endeløs strøm av bullshit, altså argumenter de ikke bryr seg om hvorvidt er riktige, og kreve at du svarer saklig på alt de serverer. Et av tegnene på at du har blitt dratt inn en slik bullshitdebatt, er at motparten ikke har noe konsistent ståsted, men bare slenger ut ting som høres bra ut i øyeblikket. En saklig debatt krever at begge parter er redelige.
Vi kan alle ty til bullshit i blant når vi blir ivrige, men det er først og fremst et maktspråk. Det er noe de som har makt kan gjemme seg bak, fordi de har råd til å ansette folk på heltid til å produsere bullshit for dem. Tenk på kommunikasjonsavdelingen til et stort selskap som forklarer hvorfor verden trenger dem. Det er sjelden så enkelt som at de lyver, for da kunne du avslørt løgnen. Bullshit handler vel så mye om mengde. Om å overvelde deg med påstander som ikke har noe bestemt forhold til virkeligheten. Hvis du prøver å besvare alt dette som om det faktisk var ment på alvor, har du allerede tapt.
De som har makt krever også å bli behandlet med respekt og verdighet. Til gjengjeld behandler de deg gjerne like respektfullt, iallfall så lenge det er et publikum tilstede. Få kan være så vennlige mot sine motstandere som dem som har mye penger og makt. Du er ingen trussel mot dem. De kan ta seg råd til å være høflige, fordi de vet at det ikke er noe du kan gjøre for å ta fra dem makten deres.
For deg som ikke har makt er det annerledes. I en boksekampdebatt må du være høflig, fordi reglene krever det og fordi debatten kun handler om saken. Men i et gateslagsmål mot de mektige må du i blant være uhøflig, fordi makt er personlig. Det finnes ingen høflig måte å si at en mektig politiker er korrupt, kynisk, en overgriper eller en fanatiker. Det finnes ingen høflig måte å si at en konsernleder verdsetter utbytte til aksjonærene over livene til fattige. Personen er saken.
Andre bruker høfligheten sin til å skjule hvor ekstreme ideene deres er. Dette er en god taktikk i media, som sjelden tar seg bryet med å se bak en hyggelig fasade. Det kan gjemme seg mye mørkt bak snille merkelapper som «innvandringskritiker» eller «islamkritiker». Det finnes ingen høflig måte å rive ned en slik fasade på.
Høflighet er også en god taktikk for dem som ønsker å påvirke mektige nettverk innenfra. Slike miljøer legger mye vekt på vennskap og lojalitet. Du kan mene det meste så lenge du pakker det inn på riktig måte og ikke mister besinnelsen. Forsøk på å trekke opp nye grenser blir dårlig mottatt, fordi det truer samholdet.
I de tjue årene jeg har vært med i debatter på nettet og i medier har jeg tatt på meg alle disse rollene. I blant har jeg vært den som prøver å legitimere noe fryktelig, som da jeg støttet krigen mot terror og invasjonene av Afghanistan og Irak. Andre ganger har jeg vært den som blir forført av en fasade, som da jeg forsvarte nettstedet Document mot kritikerne deres.
Jeg har vært på de sosiale sammenkomstene der mediefolk koseprater med en islamhater, eller der noen innrømmer at de tror at påstandene om rase og IQ i The Bell Curve er riktige. Mer og mer har jeg blitt den som er uhøflig og bråkete, og prøver å trekke opp nye grenser. Sånt skaper mye bitterhet, men alternativet er ofte en kvelende kos som legger lokk på de egentlige konfliktene.
Man bør som regel være høflig. Men hvis noen gjemmer noe mørkt bak fasaden, kan du i blant velge å være uhøflig. Selskapet som hevder at det er bra for verden at de forurenser, for eksempel. Du kan velge å svare saklig eller å påpeke at det er en grådig løgn, alt etter hva du tror fungerer best.
Jo mer mørke de gjemmer bak fasaden, desto mer har du ikke noe annet valg enn å være uhøflig. Du kan ikke la noen slippe unna med å late som om de bare er bekymret for innvandringens effekt på velferdsutgiftene, når du vet at de egentlig tror at muslimer er en invasjonshær invitert inn av den forræderske eliten i et kulturelt selvmordsforsøk. Den fasaden må du rive ned. Ellers er du en nyttig idiot.
Det er farlig å venne seg til å være uhøflig. Det blir fort en måte å slippe å tenke på. Du trenger ikke lytte til hva noen har å si, bare finne en spydighet å avvise dem med. Dermed blir uhøflighet en egen form for bullshit. Men hvis du aldri gir deg selv lov til å gjøre narr av noen, kalle dem noe de ikke liker, eller så tvil om motivene deres, gir du avkall på et av de beste verktøyene du har i møte med mektige og andre bullshitmestre.
Jeg sier altså ikke at du skal gjøre det til en vane å fornærme folk du er uenig med, men at noen av de uærlige fasadene du i blant finner i en debatt bare kan møtes med noe motparten blir fornærmet av. Og selv når det er taktisk lurt å være respektfull mot noen som har en slik fasade, må du ikke internalisere en respekt de ikke fortjener. Makt, rikdom, status og vennlighet har en glamour som lett overvelder dem som ikke er forberedt på det.
Feil skala
Mye av det som er feil i denne boka handlet om skala. Jeg tok lærdommer fra små boksekampdebatter, sånne som har en klar begynnelse og slutt og som man fritt kan melde seg inn og ut av, og brukte dem på offentligheten som helhet. Jeg skrev et sted at det kan være lærerikt å argumentere mot noen som mener at jorda er flat. Det mener jeg fortsatt. Det er lærerikt fordi det er vanskeligere enn du tror.
Men det betyr ikke at det er verdt å starte en offentlig debatt om det. Det ville distrahere oss fra viktige temaer og bidra til å gjøre flat jord-teorien til et legitimt ytterpunkt.
På samme måte har jeg lært mye av å diskutere saklig med islamhatere. Det har hjulpet meg å forstå bedre hva de og jeg står for, og hvilke av argumentene mine som er svake eller sterke. Det gjorde også at jeg ikke ble overrasket over hva Anders Behring Breivik stod for. Jeg hadde kranglet med forbildet hans, bloggeren Fjordman, seks år tidligere. Det er nyttig å diskutere med ekstremister.
Men det er noe helt annet å løfte en slik debatt opp i offentligheten. Da er det flere ting jeg må tenke på. Som at jeg hjelper ekstremistene med å fremstå som et legitimt ytterpunkt. Eller at leserne de hater vil føle seg utrygge. Eller at debatten tar oppmerksomhet fra noe viktigere.
Både boksekampen og gateslagsmålet er krigerske metaforer, og bildet jeg tegner opp av motsetninger og konflikter er også ganske krigersk. Det har delvis med personligheten min å gjøre. Jeg synes det er klargjørende når konflikter kommer frem i lyset, så jeg velger metaforer som fanger øyeblikkene hvor hardt står mot hardt.
Men disse metaforene betyr ikke at vi skal søke konflikt unødvendig. En krangel er ikke den eneste eller den beste måten å påvirke på. Du kan påvirke gjennom vennskap, hvor du forsiktig dytter noen steg for steg mot en annen måte å tenke på. Du kan påvirke gjennom å beskrive en attraktiv visjon for det du tror på. Du kan påvirke gjennom å leve i tråd med idealene dine.
Den beste måten å vinne et gateslagsmål på, er å sørge for at du allerede har vunnet før det ender opp i slagsmål. Og hvis slagsmålet starter likevel, kan det smarteste i blant være å gjemme deg til det er over og så fortsette som før. Du kan ikke alltid melde deg ut av viktige debatter, men mange debatter med høy temperatur er egentlig irrelevante. De blaffer opp og mange blir sinte, men så dør de bort uten å føre til noe som helst. Du vinner ved å spare kreftene til noe viktigere.
Når jeg likevel fremhever disse krigerske metaforene er det ikke som kritikk av fredelige tilnærminger, men som kritikk av troen på at det egentlig ikke finnes dype konflikter.
La oss si at du kjemper for rettighetene til en undertrykt gruppe mot en mektig stat. Det fungerer ofte best å bruke fredelige midler i en slik kamp hvis du kan, slik Gandhi og Martin Luther King gjorde. Men du kan aldri la deg selv glemme at du deltar i en konflikt. At det finnes sider. Det er fortsatt et slagsmål, bare på en annen måte. De jeg er mot er dem som ser på en slik kamp og sier «nei huff, dette ble veldig polariserende og bittert. Nå må vi sette oss ned sammen og dyrke den brede offentlige samtalen.»
Kamp om normer
Enkeltdebatter og offentligheten er altså to forskjellige ting. De fungerer ikke likt. Man kan ikke, slik jeg gjorde, bruke lærdommer fra én debatt med en nynazist og løfte dem opp til å gjelde for offentligheten som helhet.
En av forskjellene er at debatter i offentligheten også er en kamp om normer. Alle samfunn har normer, regler for oppførsel som vi enten internaliserer i form av moral eller følger motvillig fordi andre forventer det av oss. Det foregår alltid en kamp om disse normene. Kampen kan handle om å innføre nye normer eller å forsvare gamle som er under press. Den kan foregå i hverdagen eller i debatter. Normene håndheves ved å sanksjonere dem som bryter dem, med ord eller bare et strengt blikk.
Normer er ikke et slags fanatisk krav om å leve rent, men et nyansert sosialt fenomen som vi alle tar del i. Normer behøver heller ikke å være et uttrykk for noe autoritært. Det er snarere omvendt. Det er nettopp i de delene av livet hvor vi er frie at vi utvikler normer, i et komplekst samspill med hverandre.
En gang jeg satt på toget la jeg beina på setet foran meg. En gammel mann kremtet høyt og forklarte sint at det der måtte jeg slutte med, fordi setene ikke var laget for sånt. Jeg ble irritert. Det er ikke så vanlig å oppleve sånt lenger, og ikke er det gøy heller. Men etterpå tenkte jeg at han hadde vel rett. Og jeg har ikke gjort det siden. Mannen håndhevet en norm, og det fungerte.
En annen gang, i en periode da jeg stemte på Fremskrittspartiet, ble jeg introdusert til noen som Frp-velger. Personen nektet å ta meg i hånda. De andre som var der syntes dette var flaut. Jeg ble mest forvirret, og ble ikke påvirket. Dette var et mislykket forsøk på å håndheve en døende norm.
Da jeg skrev førsteutgaven var jeg skeptisk til om moral hørte hjemme i offentlige debatter. Jeg så på mange av dem jeg var uenig med som moralister, altså folk som trekker moralen sin så langt at de ikke klarer å tenke klart lenger. Følelser over fakta. I dag er jeg mer komfortabel med å snakke om moral og normer, så lenge man er nyansert.
Kristne har et godt rammeverk for dette, synes jeg: Synd finnes, men vi er alle syndere, så vi kan ikke dele verden opp i gode og onde. Vi bør helle tenke at vi står sammen i et ønske om å bli bedre enn vi er. I tillegg ser jeg at frykten for å snakke om moral i seg selv er en norm. På mye av høyresiden har det blitt en av de sterkeste normene, som en reaksjon på det man ser på som venstresidens godhetstyranni. Du kan mene det meste, så lenge du bygger det på egeninteresse og harde fakta. Alt annet anses som et normbrudd.
Normer deler ideene våre opp i tre grupper: De som er for uakseptable til å diskuteres, de som kan diskuteres, og de som er for selvsagte til å diskuteres. Normendringer skjer ved at ideer flytter seg mellom disse tre gruppene. Det uakseptable blir diskuterbart, og deretter selvfølgelig. Det selvfølgelige blir diskuterbart, og deretter uakseptabelt. Homofili var lenge totalt uakseptabelt. Så fikk vi en periode på noen tiår der det var greit å være uenig om det. I dag er det så mange som godtar homofili at det er på vei til å bli uakseptabelt å ikke godta det.
En mindre normendring er den som har skjedd i ytringsdebatten de siste årene. Da jeg skrev førsteutgaven, plasserte jeg meg på den ene siden av debatten, litt mot den liberale ytterkanten. I dag virker det som om konsensusen har flyttet seg dit jeg var i 2013. Nå er det snarere ideene i denne andreutgaven som blir betraktet som uforståelige normbrudd. «Hva, vil du ikke diskutere med rasister? Har du ikke forstått hva et demokrati er?»
Legitime ytterpunkter
En av de viktigste seirene du kan oppnå i normkamp, er å klare å fremstå som det ene legitime ytterpunktet. Og det oppnår man blant annet ved å bli invitert inn. Normer endres i et samspill mellom oss alle.
Tenk deg at du åpner en stor avis og finner en kronikk som sier at homofili er en sykdom som bør kureres ved tvang. Du trodde at dette var et uakseptabelt syn. Men nå står det der likevel, så da har du vel tatt feil. I dagene som følger blir kronikken kritisert, men ingen hevder at den ikke burde vært trykket. Altså er ikke dette udiskuterbart lenger. Det har blitt et legitimt ytterpunkt. Normen har endret seg.
Når en idé først har blitt et legitimt ytterpunkt, er veien videre lettere. Folk som ikke har sterke meninger om et tema plasserer seg gjerne midt mellom ytterpunktene. Det finnes til og med mange som setter sin ære på at de alltid er i sentrum, og aldri går for langt i noen radikal retning. Paradoksalt nok må de derfor flytte seg når ytterkanten gjør det — i samme retning, bare ikke like langt.
Legitime ytterpunkter vinner også frem fordi politikken er naturlig polarisert. I stedet for å holde alle konfliktene våre adskilt, har vi det med å dele oss opp i to grupper, («høyre» og «venstre»), som tar hver sin side i alle konfliktene. Tyngdepunktet ligger som regel i sentrum, hvor det er vanskelig å se forskjell på dem som heller litt mot høyre og dem som heller litt mot venstre. Men det er denne ene aksen man befinner seg i sentrum av, og det er ytterpunktene på aksen man navigerer etter som ledestjerner.
Når det dukker opp et nytt legitimt ytterpunkt, knytter det seg fort til den ene av disse to gruppene, slik at alle i denne gruppen blir påvirket av det.
Jeg tror det var det som skjedde med islamhatet. Det fikk befeste seg som et legitimt ytterpunkt på høyresiden. Derfor vil nesten alle som identifiserer seg med høyresiden ha sympati med en mild utgave av dette, for eksempel ved å komme islamhatere til forsvar når de angripes av «venstresiden». Man er ikke nødvendigvis enig med den islamhatende organisasjonen Human Rights Service, men man reagerer når noen på venstresiden vil frata dem statsstøtten sin, for vi må jo ha balanse og ytringsfrihet, og finnes det ikke organisasjoner på den andre siden som er like ille?
Alt dette er ikke noe man kan være for eller mot. Normkamp fungerer på denne måten enten man liker det eller ikke. Ved å velge å løfte frem en debatt om noe som før har vært udiskutabelt, er du med på å endre normene og flytte ytterpunktene. Det er sjelden opp til deg alene, og kanskje ligger det en trend bak som er umulig å stoppe, men du er også en del av det.
Betyr det at det i blant er umulig å ta en faktadebatt i offentligheten uten å samtidig bidra til å flytte normene? Ja. Det er nettopp det det betyr. Og da må man velge. Hvor viktig er det å ta denne debatten offentlig? Hva ønsker jeg å oppnå med dette? Hva kan gå galt? Og så må man ta ansvar for valget man gjør.
Det jeg sier i dette kapitlet må ikke tolkes som en drøm om sterke etablerte medier som dikterer hva det er greit å snakke om. Jeg hadde lite respekt for etablerte medier da jeg startet den første bloggen min. Å se dem mer fra innsiden har nyansert, men også styrket, synet mitt på at de aldri igjen må få den respekten de en gang hadde.
Perspektivet mitt er mer anarkistisk enn autoritært: Vi former samfunnet vårt sammen. Siden også frie samfunn har normer, må vi forme de frie normene sammen. Normene kan være åpne, men ikke grenseløse. Og dette har konsekvenser for hva vi velger å snakke om i offentligheten, hvem vi snakker med, og hvordan vi gjør det.