Ytringsfrihet annotert

av Bjørn Stærk

Krangel og uro forlag, 2019

Forord

Del 1 - Ytringsfrihet: Pro et contra

Kjøp hele boka for å lese originalen med håndskrevne kommentarer i margen.

Del 2 - Kamp om ytringsrom

Kapittel 1 - Sytti prosent bra, tretti prosent dårlig

Kapittel 2 - Perspektivene som manglet

Kapittel 3 - Hvordan debatter fungerer

Kapittel 4 - Ytringsrom i praksis

Kapittel 4 - Ytringsrom i praksis

Det er vanskelig å trekke klare, praktiske konklusjoner av ideene i denne boka, og slik må det nesten bli. Ytringsklimaet er et sosialt fenomen, med andre ord noe komplekst og skiftende hvor det bare finnes tvetydige, midlertidige og halvgode svar.

Ta for eksempel et så enkelt spørsmål som: Har ytringsrommet i Norge blitt utvidet eller snevret inn over de siste tjue årene? Det kommer an på hvem vi snakker om. Noen kan ha fått mer ytringsrom, andre mindre.

Men det kommer også an på hva vi ser på som offentligheten i Norge. Ytringsrommet ditt handler om muligheten til å bli hørt offentlig. Før var offentligheten aviser, bøker, radio, TV og andre håndfaste ting. I dag skifter den form fra år til år, alt etter hvor folk oppholder seg på nettet.

For tiden er mye av Facebook og Twitter en del av norsk offentlighet, mens diskusjonsforumet til en liten flokk nynazister nok ikke er det. En blogg med ti lesere er nok heller ikke en del av offentligheten. Men en person som har femti tusen følgere i sosiale medier er kanskje det.

Eller kanskje ikke. Hvis personen med femti tusen følgere opplever at de ikke blir tatt på alvor, vil de kanskje insistere på at de ikke er en del av offentligheten. At de er en rebell mot etablissementet. Mange av oss som startet blogger på 2000-tallet tenkte slik. Dette er en behagelig ting å fortelle seg selv, når man blir hørt men ikke tatt på alvor. Men de som har blitt fast en del av offentligheten, alle mediefolkene og politikerne og kulturpersonene, føler ikke nødvendigvis at de blir tatt på alvor de heller.

Ytringsrom er med andre ord som penger og makt: Uansett hvor du mye du har, kan du alltid misunne noen som har mer enn deg. Det er ikke jeg som er rik og mektig, det er de andre. Det er ikke jeg som er en del av offentligheten, det er de andre.

Min definisjon av offentligheten er at den har å gjøre med relasjoner. Hvem som er knyttet til hvem, og hvem som henviser til hvem. Du er en del av offentligheten hvis de andre som er det behandler deg som om du var det.

Dette er en sirkulær definisjon, men den duger til å vise hvorfor det høyreradikale nettstedet Resett nok er en del av den norske offentligheten, mens det konspiratoriske nettstedet Nyhetsspeilet neppe er det, og snarere lever i sin egen separate offentlighet.

En annen grunn til at det er vanskelig å si noe om størrelsen på ytringsrommet vårt, er at det så lett å forveksle kritikk med grenser. Innvandringskritikere blir for eksempel jevnlig anklaget for rasisme, og sosiale medier kan gi anklagene et volum de ikke hadde for tjue år siden. Samtidig har innvandringskritikernes ytringsrom blitt større. Personer som heller mot etnisk nasjonalisme skriver i aviser og inviteres med i offentlige utvalg. Islamhatere sitter i regjering og får statsstøtte.

For tjue år siden opplevde jeg at det fantes en grense som holdt mye av dette utenfor offentligheten. Høyre ville ikke samarbeide med Fremskrittspartiet. Folk tok for gitt at vennene deres ikke stemte Frp, og ble sjokkert hvis de avslørte at de gjorde det. Kanskje er det nettopp fordi denne grensen har flyttet seg at volumet på kritikken har økt. Den harde kritikken mot for eksempel islamhatere betyr ikke at de har fått mindre ytringsrom, den er et symptom på at de har fått mer.

Det er også viktig å ikke forveksle «det der burde du ikke sagt» med «jeg vil hindre deg i å si det». Hvis du har sagt noe veldig dumt i avisa, kan jeg si at du ikke burde sagt det, eller at avisa ikke burde gitt deg plass. Men det betyr ikke at jeg vil straffe deg for det. Det betyr heller ikke at jeg vil bruke sosiale sanksjoner mot deg. Normer er en uforutsigbar kraft som jeg bare vil påkalle når det virkelig gjelder. Ofte holder det å si: Det der var dumt sagt og burde ikke fått plass. Et mildt forsøk på grensesetting.

Kritikken min mot ytringsliberalisme må ikke tolkes som at jeg vil tilbake til hvordan det var før. Det jeg sier er at vi må ha et aktivt forhold til hva slags ytringsklima vi ønsker.

La meg gi to eksempler, ett hvor jeg mener ytringsrommet har blitt for stort, og ett hvor jeg mener det har blitt for lite.

Scenenekt

Debatten om scenenekt, på engelsk «no-platforming», blusset opp i Norge i 2018 etter at Sumaya Jirde Ali reagerte på at Klassekampen inviterte Resett-redaktøren Helge Lurås til en paneldebatt.

Sumaya Jirde Ali er en skribent som kanskje er det perfekte høyreradikale hatobjektet: Mørkhudet, ung, modig, kvinne og muslim. Norge har en tradisjon for å løfte opp unge personer med minoritetsbakgrunn, men ikke hjelpe dem gjennom det tøffe møtet med hets og rasisme. Etter en intens periode i offentligheten trekker mange seg tilbake, slitne og redde. Ali fikk den samme harde behandlingen. De mange truslene hun mottok gjorde at hun vurderte å avlyse sin deltagelse på kvinnedagen i 2018.

Få har gjort mer for å male en blink på henne enn Resett, som har viet mer enn hundre artikler til å angripe og latterliggjøre henne. En pseudonym skribent omtalte henne som «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge».

Resett har på kort tid bygget opp et nettmiljø rundt noen av de mørkeste ideene på ytre høyre, så som islamhat, rasisme, nasjonalisme og fascismeflørt, basert på en velprøvd modell hvor skribenten antyder og leserne fører ideen videre til sitt ekstreme endepunkt.

To andre nettsteder, Document og Human Rights Service, vokste seg store på den samme modellen. Skribenten antyder, leserne tar det videre. Så kan skribentene late som om de bare driver med innvandringskritikk og islamkritikk, selv om den eneste grunnen til at de har så mange lesere er at de sender daglige lissepasninger til islamhatere og rasister.

Likevel har spesielt Document for meg alltid fremstått som et autentisk prosjekt. Redaktør Hans Rustad er en ekte kjerringa mot strømmen, som instinktivt søker i motsatt retning av flokken. Jeg sier ikke dette for å forsvare ham, og også han har vært flink til å bygge en anstendig fasade. Men jeg opplever ikke Document som et falskt prosjekt, og det har til tider vært mangfoldig, uforutsigbart og menneskelig.

Human Rights Service er mer ensporet. De startet som pionerer for en type islamkritikk som i dag er lite kontroversiell, men har gjennomgått en radikalisering og endt opp som uforsonlige islamhatere. Men de er i det minste autentiske, uforsonlige islamhatere.

Resett har flere av Norges rikeste som eiere, og fremstår som et mer kynisk prosjekt enn forgjengerne. Det er som om man nøye har studert modellen Document og Human Rights Service prøvde seg frem til, og blandet det med erfaringer fra tilsvarende kyniske prosjekter i andre land, som amerikanske Breitbart. Det virker som om planen er å være et kamporgan som bruker alle midler for å knuse det politiske sentrum.

Samtidig er redaktør Lurås godt bevandret i den norske samfunnseliten. Han har vært rådgiver for Norsk utenrikspolitisk institutt og ble jevnlig brukt som ekspertkommentator av mediene frem til han ble redaktør av Resett. Han vet hvordan han skal gjemme prosjektet sitt bak en anstendig fasade.

Sumaya Jirde Ali mente at Klassekampen ved å invitere Lurås bidro til å hvitvaske prosjektet hans. De ga legitimitet til noe ekstremt og kynisk, og burde latt være. Så hva gjør vi når offeret for en hetskampanje ber oss andre om å nekte hetseren en scene?

Vi kan bruke tre ideer fra forrige kapittel for å ta stilling til dette. Først ideen om at offentligheten har begrenset plass. Når Klassekampen velger å invitere til debatt om alternative medier, velger de bort andre temaer. Når de inviterer Lurås til debatten, velger de bort andre gjester. Men aller viktigst: Ved å invitere sjefen for en hetsmobb stenger man langt på vei ofrene ute, og sender et skremmende signal til gruppene de angriper. En del av scenenektdebatten er altså å spørre: Er temaet viktig nok? Er gjesten relevant nok? Og er dette så såpass viktig og relevant at det er verdt prisen?

Deretter ideen om gateslagsmål. Resett er et godt eksempel på bølla i gateslagsmålet, som ikke følger noen regler og hamrer løs på ofrene sine uten nåde. De besvarer kritikk med bullshit og uærlige beskyldninger, og nøler ikke med å sette leserne sine på enkeltpersoner som utfordrer dem. Derfor må vi spørre: Kan man få noe verdifullt ut av å invitere dem til en paneldebatt, denne ganske kjedelige debattformen som sjelden fører til noe mer enn høflig pludring?

Til sist ideen om normkamp og legitime ytterpunkter. Å invitere noen til debatt er å bidra til å gjøre dem til et legitimt ytterpunkt. Man antyder også at uenigheten med dem handler om fakta, ikke normer. Fakta kan diskuteres, normer håndheves. En del av scenenektdebatten er derfor å spørre: Hva slags uenighet er det vi andre har med Resett? Er det mest en faktauenighet eller en moralsk uenighet? Er Resett et legitimt ytterpunkt, eller står de for noe som flertallet bør fordømme?

Det er sjelden lett å svare på slike spørsmål, men å være fullstendig mot scenenekt er å tro på myten om den nøytrale debattarenaen. Siden arenaen aldri er nøytral, er scenenekt naturlig og uunngåelig. Spørsmålet er bare hvem det skal gjelde for.

Selv tror jeg Sumaya Jirde Ali har rett. Men jeg foretrekker et annet uttrykk enn scenenekt og no-platforming: Vend ryggen, slik ti tusen gjorde med rasisten Arne Myrdal på Youngstorget i Oslo i 1991. Etter Christchurch-massakren i New Zealand, der en islamhater drepte 50 muslimer, og etter at flere Resett-lesere hadde omtalt terroristen som en motstandsmann og angrepet som en uunngåelig konsekvens av muslimsk innvandring, ba jeg folk om å vende ryggen til Resett. Utglidningen på norsk høyreside har gått så langt at jeg har over hundre Facebook-venner til felles med Resett-ansatte, og jeg oppfordret dem til å velge mellom meg og dem.

Det hadde ingen effekt. Noen nektet å velge av prinsipp fordi de trodde på den typen ytringsliberale verdier jeg forsvarte i førsteutgaven, noe jeg har respekt for. Noen valgte bort meg.

Men mest av alt tror jeg forsøket viser at normene har endret seg. At Resett nå faktisk nærmer seg å bli et legitimt ytterpunkt, og en del av offentligheten, fordi mange i norsk offentlighet behandler dem som dette. De møter motstand, som da en Twitter-kampanje i april 2019 fikk mange selskaper til å slutte å annonsere hos dem. Men grensene i offentligheten trekkes ikke opp av de står langt unna, men av de som står nært. Det er altså opp til resten av høyresiden å avgjøre om Resett står utenfor eller innenfor.

Jeg tenkte på samme måte da jeg takket nei til å delta i en debatt om ytringsfrihet på Nordiske Mediedager fordi tidligere Trump-rådgiver og Breitbart-redaktør Steve Bannon skulle være gjest på konferansen. Dette var vanskeligere å ta stilling til, men jeg mente at kritikerne, som Mohamed Abdi og Camara Lundestad Joof, argumenterte godt og at arrangørene svarte dårlig.

Kritikerne påpekte at det ville være vanskelig å få noe verdifullt ut av et sceneintervju med en så dreven og kynisk aktivist, og at det å være kjendisgjest på en så viktig konferanse er en ære han ikke fortjener. Arrangørene svarte med floskler om ytringsfrihet. Så jeg valgte å støtte kritikerne. Store deler av norsk offentlighet valgte derimot arrangørenes side, og begrunnet det med ytringsliberale ideer. Bannon møtte en fullsatt sal og svake spørsmål.

Dette er ikke nye problemstillinger. I 2008 inviterte Lillehammer Litteraturfestival holocaustbenekteren David Irving til å holde foredrag. Tanken deres var at det ville være interessant å høre en løgner snakke om sannhet. Noen år tidligere hadde ledende norske historikere forsvart deler av arbeidet hans, men på dette tidspunktet hadde han blitt fullstendig avkledd. Han burde derfor vært en mindre kontroversiell gjest i 2008 enn Bannon i 2019. Likevel ble invitasjonen møtt med store protester, og til slutt trukket tilbake. Scenenekt og vend ryggen-kampanjer er heller ikke et nytt fenomen. Det er ikke en gang et rent venstresidefenomen. Det er historieløst å se på det som noe en ny generasjon hårsåre venstreaktivister har funnet opp.

Hvis det er noe som er nytt, er det snarere at disse fenomenene fremstår som nye og ukjente, fordi sentrum av norsk offentlighet har lagt dem bak seg og blitt mer ytringsliberalt. Ting beveger seg raskt i det store ytringsvennlighetseksperimentet vi står oppe i. På de få årene som har gått mellom den første og den andre utgaven av denne boka, har vend ryggen-kampanjer blitt kontroversielt samtidig som det islamhatet alle ønsket å ta et oppgjør med etter 22 juli-angrepet mer og mer fremstår som et legitimt ytterpunkt.

Scenenekt er et verktøy som lett kan misbrukes. Det må aldri bli den vanlige måten vi møter ideer vi er uenige på. Men hvis vi forkaster det helt, får vi noe verre: En ytringsvennlighet som nettopp fordi den tror den er nøytral, lar seg misbruke av den radikale høyresiden. I og for seg kan det selvsagt også misbrukes av andre ytterfløyer, men det er likevel påfallende hvor ofte det ytringsvennlige ansiktet vender seg mot ytterste høyre.

Anonymitet og pseudonymitet

En av faktorene som avgjør størrelsen på ytringsrommet ditt er om det er mulig for deg å ytre deg anonymt. Altså at andre ikke kan knytte det du sier til identiteten din.

Frem til nylig hadde anonymitet i offentligheten er ganske godt rykte. Mange klassiske bøker ble utgitt under pseudonym, fordi ideene var så kontroversielle at de satte forfatterens liv i fare. Kvinner skrev under mannlige navn for å bli tatt alvorlig. Flere av skribentene i tidsskriftet Orientering på 1950-tallet brukte pseudonymer, fordi det satte dem friere til å kritisere Arbeiderpartiet fra venstre. Mye av det bloggmiljøet jeg deltok i på 2000-tallet skrev under pseudonym for å gjøre det lettere å slippe løs en annen side av seg selv.

I dag ses anonymitet mer og mer på som en trussel, og har fått mye av skylden for dreiningen av nettkulturen mot det ekstreme. Anonymiteten har nesten blitt en stedfortreder i debatten for de problemene jeg har tatt opp i denne boka. I stedet for å snakke om hvordan islamhat har blitt et legitimt ytterpunkt i offentligheten, snakker vi om anonyme rasister i kommentarfeltene. De anonyme hordene har blitt monsteret der ute, som vi kan gi skylden for alt som har gått galt, og projisere all frykten vår på.

Det er ingen tvil om at anonymitet kan være destruktivt. Anders Behring Breivik ble radikalisert i et anonymt nettmiljø, og hentet ideer fra den pseudonyme bloggeren Fjordman. De åpne og anonyme kommentarfeltene mange blogger og nettaviser lenge hadde ble raskt overtatt av lesere som var besatt av innvandring og islam. I stedet for å høre fra et mangfold av vanlige lesere, fikk man bare høre fra sinte lesere med kjepphester og uvanlig mye fritid. Mange av kommentarfeltene er nå stengt, men nettet har mange store fora der anonyme brukere dyrker hat og ekstremisme.

Disse miljøene er ikke bare et problem fordi de radikaliserer deltagerne. De kan også redusere andre menneskers ytringsrom, som når de organiserer hetskampanjer mot folk de ikke liker.

Men anonymitet kan også brukes til noe verdifullt. Du kan bruke det til å varsle om at arbeidsgiveren din gjør noe galt, eller bare snakke åpent om arbeidshverdagen din uten at det blir vanskelig på jobben. Du kan bruke det til å snakke om psykiske lidelser, eller til å utforske seksuelle preferanser og kjønnsidentiteter. Eller bare til å vise en annen side av deg selv. Dele opp personligheten din litt, slik at ikke alt er knyttet til hele deg.

Når et forum innfører krav om fullt navn mister man ofte den gode anonymiteten, men beholder den dårlige. Få har gjort mer for å avskaffe anonymiteten på nettet enn Facebook, som gjorde dette fordi det gjorde brukerne deres mer verdifulle for annonsørene. Men dette har ikke skremt brukerne fra å poste rasisme og trusler i full offentlighet. Den triste sannheten er nok at det er mer stigmatiserende å ha en psykisk lidelse enn å være rasist.

For å rydde opp i denne forvirringen må vi skille mellom anonymitet og pseudonymitet. Et pseudonym er et navn som brukes over lang tid, og som derfor har en historie. Det er en maske, men det går an for andre å ha et forhold til masken. Dette er en normal måte for mennesker å være sosial på. Vi bruker ulike masker i ulike sammenhenger, og kan dermed slippe løs ulike sider av oss selv.

Det at alt du gjør til enhver tid skal kunne knyttes til det ene offisielle navnet ditt er en veldig rar og ny idé. Utenfor nettet kan du gå inn på en pub og sette deg ned og prate med folk uten at de behøver å vite alt om deg. På et nettforum der man skriver med fullt navn kan du ikke gjøre dette. Alt du er og gjør bindes til alt annet du er og gjør.

Fullstendig anonymitet er noe annet enn pseudonymitet. Pseudonymitet er å gå med masker, anonymitet er at alle går med den samme masken. Pseudonymitet er en konstruktiv måte å være sosial på. Anonymitet er en form for uniformering som river deg løs fra sosiale normer. Uten normer er det en del av oss som blir monstre. Hvis du driver et nettforum og ønsker å bevare den gode anonymiteten, bør du derfor forby full anonymitet men la deltagerne bruke pseudonymer: Stabile, langvarige identiteter som andre kan ha et forhold til.

Men hva gjør du så når det fine forumet ditt invaderes av et stort antall pseudonyme ekstremister? Tja. Du kan jo bare jage dem vekk. Debatten om anonymitet på nettet bygger på et rart premiss som er beslektet med myten om den nøytrale debattarenaen: At det eneste vi har kontroll over er spillereglene. Hvis spillereglene fører til et uheldig resultat, så som at forumet ditt overtas av ekstremister, kan du prøve å endre reglene og håpe at det hjelper. Men reglene må være objektive, som i en rettsstat. De må aldri være vilkårlige og subjektive. Du kan si «i vårt forum er det forbudt å hetse folk», eller «i vårt forum skal alle skrive under fullt navn», men du kan ikke si «vi liker ikke høyreekstremister, selv når de er høflige og skriver under fullt navn, så de får finne seg et annet sted å være.»

Men det er nettopp det du kan si. Alle grupper har normer, og det er både greit og mulig å si at de verste normbryterne ikke er velkomne. Dette er lett for små forum, og vanskelig men mulig for større forum, som kommentarfeltene i nettaviser.

Det er langt vanskeligere for de gigantiske tjenestene som har overtatt mye av nettet, som Twitter, Facebook og YouTube. Disse brukes aktivt av ekstremister til å radikalisere og verve tilhengere, men er så store og automatiserte at normer har liten betydning. Det verste sensureres, men når YouTube skal anbefale deg en ny video har ikke algoritmen noen normer som stopper den fra å introdusere deg for hvit nasjonalisme.

Men selv om det er vanskelig for såpass store tjenester å kontrollere innholdet sitt, er det mulig for dem å gjøre mer enn de gjør. Det er for eksempel mulig for Twitter å sensurere nazistisk innhold. De gjør allerede dette i Tyskland, hvor nazisme er forbudt. Men de velger å ikke gjøre det for resten av verden.

Makten til å håndheve og etablere normer kan lett misbrukes. Jeg liker ikke kampanjer som prøver å få bestemte personer kastet ut fra sosiale medier. Ikke fordi det å kaste ut noen er så galt, men fordi tjenesten de skal kastes ut fra er så stor og sentralisert.

Facebook har for eksempel blitt så viktig i norsk offentlighet at hvis noen stenges ute derfra er det ikke bare ytringsrommet deres som begrenses, men i praksis også ytringsfriheten deres. Det er nesten som å få et forbud mot å skrive i avisa, bare at forbudet er vedtatt av et privat selskap langt borte, som vi ikke har kontroll over og som ikke står til ansvar for noen andre enn eierne sine.

Jeg tror løsningen er å desentralisere nettet. Eller redesentralisere det, tilbake til den typen åpne, desentraliserte tjenester som nettet bestod av før de store overtok alt.

Et eksempel på dette er Mastodon, et alternativ til Twitter som består av et stort antall uavhengige noder. Hver node kan ha sine egne regler for hva slags innhold de godtar, og kan selv ta stilling til hvilke andre noder de vil utveksle data med.

Dermed kan for eksempel én node velge å ikke godta nazisme, og nekte å snakke med nazistvennlige noder. Samtidig er det ingenting som hindrer nazister i å opprette sin egen node og utveksle med andre nazistvennlige noder. Med andre ord, det finnes ikke lenger noen enkelt autoritet som sier hva som er lov, samtidig som man kan trekke en lokal grense. Altså mer som i den virkelige verden, hvor det ikke er forbudt å være nazist samtidig som du ikke nødvendigvis lar dem arrangere treff på puben din.

Redesentralisering er en teknisk god idé, som er vanskelig å gjennomføre fordi et sosialt medie er verdiløst hvis ingen andre bruker det. Ingen vil være de første til å ta det i bruk, selv om alle ville tjent på å flytte seg dit. Antagelig trenger vi offentlig hjelp for å bekjempe de sentraliserte tjenestene. Kanskje kunne vi regulert infrastrukturen for sosiale medier som om den var et felles gode. Noen land har allerede tatt et forsiktig skritt i denne retningen. EU har innført en personvernforordning som gjør at du eier dine egne data i sosiale medier. Tyskland forbyr tjenester som Facebook fra å kreve at du deltar under fullt navn.

Men vi kunne gått lenger. Vi kunne sett på dette som noe lignende infrastrukturen for strøm og og transport. Det private selskapet Facebook kunne fremdeles levert den tjenesten det gjør i dag, men ville gjort det på våre vegne og kunne ikke lenger oppført seg som et monopol. Vi kunne krevd at de bygget åpne grensesnitt og åpne standarder slik at andre også kunne tilby disse tjenestene. På samme måte som jeg kan sende en SMS fra en Samsung-telefon til en Apple-telefon, kunne jeg sittet et annet sted enn Facebook og snakket med noen på Facebook.

Et desentralisert nett av denne typen kunne vært fleksibelt nok til å løse problemene jeg har beskrevet her. Staten ville fortsatt tatt seg av ytringsfriheten og dens grenser. Men det sosiale ytringsrommet ville blitt håndtert av et mangfold av mindre noder, hvorav ingen var allmektige.

Dette er ikke en radikal idé. Det er omtrent slik offentligheten som foregår utenfor internett har fungert i lang tid. Det er de sentraliserte tjeneste som er radikale. Det er som om vi skulle slått sammen alle avisene våre til én stor avis, Avisen, og så gitt den full kontroll over all journalistikk og solgt den til en milliardær i California.

Men hva gjør vi da med alle de ekstreme, anonyme miljøene på nettet? Ingenting? Ja, kanskje nettopp det. Det som skjer der vil i blant bli en politisak, som når noen planlegger et terrorangrep eller gjennomfører en grov hetskampanje. Men ut over det må vi kanskje slå oss til ro med at vi aldri vil kunne forhindre noen i å være en anonym drittsekk i et hjørne av nettet. Jeg skal ikke vifte bort de problemene slike miljøer kan skape, men det jeg er opptatt av i denne boka er først og fremst det som skjer i offentligheten.

Jeg tror altså at frykten for anonymitet på nettet er en farlig avsporing som tjener kommersielle og autoritære hensyn, ikke samfunnet. Det er det som skjer på innsiden av offentligheten vi bør være mest opptatt av. Og der er kampen om normer, premisser og legitimitet viktigere enn navn. En sunn offentlighet bør være fri og desentralisert og forvalte normene den bygger på, så den ikke lar seg kuppe av ekstremister.

Pseudonymer er en naturlig del av et godt ytringsklima. Problemet med at pseudonyme skribenter hos Resett kjører hatkampanjer mot unge muslimer de ikke liker er ikke at de er pseudonyme, men at de kjører hatkampanjer.

Og problemet med avisenes anonyme kommentarfelt var ikke at de var anonyme, men at avisene ikke ville bruke krefter på å forme dem til noe konstruktivt. Håndheve gode regler, løfte frem de gode bidragene og sørge for at flere enn de sinteste følte seg hjemme der. De ville bare ha noe billig og nøytralt, som er umulig. Alt som har med offentligheten å gjøre må formes aktivt av dem som deltar i den.

Ortogonal endring

I både førsteutgaven og denne annoterte utgaven har jeg forsvart ting mange ser på som problemer, så som polarisering, harde diskusjoner og uhøflighet. Polarisering kan gjenspeile en dypere konflikt som må tas på alvor. Harde diskusjoner kan i blant være nyttigere enn en koselig dialog. I blant bør man være respektløs mot dem som har noe å skjule.

Og nå er det visst greit med moralisering, normsetting og scenenekt også. På toppen av alle de motstridende anbefalingene jeg kommer med her, sier jeg at du må ta ansvar for resultatet.

Alt dette er litt mørkt og konfliktorientert. Så hva gjør du hvis du er en hyggelig person som vil bidra konstruktivt til å løfte de offentlige debattene? Hvis det å plassere seg i sentrum og oppmuntre til snille og åpne debatter med alle er å gjøre seg til en nyttig idiot for ekstremister, hva er det som virkelig skaper en bedre debatt?

Jeg har to forslag. Det første er å lære seg hvordan man endrer mening. Det er en ferdighet. Den kan trenes opp. Debatter blir ofte unødvendig destruktive fordi deltagerne er for stolte til å endre mening. Det er litt mye å forlange at man skal gjøre det mens man står midt oppi debatten, for det får man litt tunnelsyn av. Men man må gjøre det etterhvert. Ellers samler alle de flaue feilene seg opp, og man må enten late som om de ikke skjedde eller forsvare dem.

Folk som meg som går rundt og mener mye ender som regel opp med å fremstå som ganske latterlige personer, fordi kontrasten mellom selvbildet vårt og den lange listen med tabber som vi ikke har ryddet opp i bare blir større for hvert år. Vi slipper ikke unna å fremstå som latterlige, men man blir mer latterlig av å late som ingenting er i veien.

Det er alltid morsomt når noen snubler i en sølepytt med finklærne sine. Men det er ekstra morsomt hvis de så prøver å reise seg med verdigheten i behold, later som om ingenting har skjedd, nekter å gå hjem for å skifte, møter opp på festen med klær som drypper av gjørme, og blir sinte når noen påpeker det.

Derfor må man lære seg å endre mening på en ryddig måte. Innrømme feilene og rydde opp. Det er best å starte tidlig og gjøre det til en vane. For meg var den første gangen den vanskeligste. Deretter ble det litt lettere for hver gang, helt til det ble en vane.

Hvis jeg hadde ventet for lenge, ville egoet mitt blitt for stort og tabbelisten min for lang til å rydde opp. Folk med meninger liker å tenke på seg selv som viktige autoriteter, som fortjener å bli behandlet med respekt og verdighet. Vi tror at det er det å endre mening som vanner ut troverdigheten vår, og ikke alle de flaue tabbene vi har samlet opp. Men dette er tøv. Du har allerede falt i sølepytten. Gå hjem og ta på deg rene klær.

Når man endrer meninger tidlig og ofte, kan man også endre dem gradvis i stedet for i store, plutselige hopp. Da unngår man å bli en konvertitt som kaster bort alt det gamle og omfavner noe helt nytt. Det er som regel en tabbe det også, og uansett ganske latterlig. Ingen liker nyomvendte. De har ingen avstand til den nye troen sin.

Hvis mange oppførte seg slik, ville debattene våre blitt mer rotete, men på en god måte. Vi ville fått en norm om at det er greit og normalt å skifte mening, og det ville alle tjent på. Vi ville ikke behøvd å vente på at en hel generasjon pensjonerer seg før debatten beveger seg videre. Det ville også gjort det vanskeligere å tviholde på at alle skal velge mellom en av to grupper, høyre eller venstre, og følge denne gruppen i ett og alt.

Det kan virke overraskende at jeg hyller meningsendring i en andreutgave som ellers kan virke som om et forsvar for det uforsonlige. Men ingenting jeg har skrevet må tolkes som at jeg er mot saklige og høflige samtaler og diskusjoner der man lytter og er villige til å tenke selvstendig og endre mening. Jeg kritiserer ytringsliberale ideer fordi jeg vil justere dem, ikke avskaffe dem. Og kjernen i et liberalt samfunn er en mangfoldig offentlighet. Det er ikke den jeg angriper.

Tvert i mot mener jeg at alt dette henger sammen. Det er litt som med vitenskap: Det er nettopp fordi god vitenskap er åpen, saklig og villig til å endre mening at vi kan stole på den, og ikke behøver å kaste bort tid på kreasjonister, klimafornektere og homeopater. Det som skjer i offentligheten er mindre faktabasert, men dynamikken er noe av den samme: Det er nettopp kvaliteten på de åpne debattene som gir oss evnen til å kjenne igjen farlige og verdiløse ideer, og selvtilliten som trengs for å ikke kaste bort tid på dem.

Dette henger sammen med det andre forslaget mitt for å skape gode debatter: Riv deg løs fra todelingen, der ideer som ikke har noe med hverandre å gjøre slås sammen i én stor gruppe, og der vi på høyresiden tenker slik, vi på venstresiden tenker slik, og vi i sentrum står midt i mellom.

Noen av motsetningene som skiller oss henger sammen, og da er det naturlig å gruppere dem. Men mange av motsetningene som skiller oss er ortogonale. Dette er et ord fra matematikken som betyr at noe er i rett vinkel til noe annet, som X- og Y-aksene på en todimensjonal graf. De er altså uavhengige. Du kan flytte deg langs den ene aksen uten å flytte deg på den andre.

Noen har forsøkt å utvide høyre-venstre-aksen på denne måten med en egen akse for hvor autoritær man er. Dermed kan man skille den autoritære venstresiden (marxist-leninister) fra den anti-autoritære venstresiden (anarkister), og den autoritære høyresiden (fascister) fra den anti-autoritære høyresiden (liberalister). Ideene er ortogonale.

Så kan man ta dette videre og legge på enda flere dimensjoner, alle ortogonale med hverandre.

En lettere måte å si dette på er at vi ikke bør fylle hodet med én stor idé som gir svar på alt, men med en blanding av store og små ideer som kan justeres eller byttes ut hver for seg.

Det er ingen spesiell grunn til at sosialliberalere må oppleve det som mer naturlig å samarbeide med nasjonalkonservative innvandringsmotstandere enn med miljøvernere. Ofte er det historiske grunner til at det er slik: Liberale allierte seg med konservative fordi de var mer redde for sosialistene enn for hverandre. Også i dag er det naturlig at de som opplever at privilegiene deres er under press fra én retning allierer seg med dem som opplever at de er under press fra en annen retning, og at utsatte grupper allierer seg med hverandre.

Allianser er et nyttig politisk verktøy, men ofte blir alliansene mer enn verktøy. De tar kontroll over ideene våre, og ensretter dem. Mangfoldet av ideer vi burde ha slås sammen på tilfeldige og irrasjonelle måter, og presser dem inn på én akse. Hvis vi klarte å rive noen av ideene litt løs fra hverandre, kunne vi kranglet om én ting uten å samtidig krangle om alle andre ting. Landskapet ville blitt mer uoversiktlig, men debattene ville blitt nyttigere.

Jeg ønsker meg med andre ord debatter der man gradvis endrer på små, ortogonale ideer. Det ville blant annet gjøre det mulig å nyansere seg på andre måter enn å bare gå mot sentrum. Mange mener noe radikalt når de er unge, men så mister de alle illusjonene og nyanserer seg ved å plassere seg i sentrum, redde for å brenne seg på nytt. Men dermed gjør de seg også lett til brikker for dem som behersker spillet om ytterkantene.

Hvis man i stedet klarer å splitte opp den store ideologien sin i små ideer som man justerer i små steg, kan man plassere seg i sentrum i ett spørsmål, men i ytterkanten i et annet, og sette det hele sammen på uforutsigbare måter.

Problemet med unge som er radikale er ikke at de er så radikale. Radikale ideer er ofte riktige. Alt som er i sentrum i dag har vært radikalt en gang. Problemet er at den store fortellingen man kobler alt til, blir for enkel. Liberalisme. Marxisme. Komplette grunnmurer som er ment å skulle kunne bære et helt samfunn — hvis man klarer å se bort fra alle sprekkene i dem.

Ekte nyansering er ikke redd for å velge side når den ene siden har rett. Sannheten ligger sjelden midt mellom. Og jo mer du klarer å rive de store aksene fra hverandre, desto bedre kan resultatet stemme med den komplekse virkeligheten vi lever i.

Selv har jeg flyttet meg i mange retninger siden jeg skrev førsteutgaven av denne boka. Jeg har blitt mindre liberal. Jeg har lånt konservative ideer, kristne ideer, sosialdemokratiske ideer og grønne ideer. I blant har jeg valgt radikale utgaver av disse ideene, fordi jeg tror de er riktigere. Og mange av ideene i denne utgaven har jeg hentet fra venstresiden.

Jeg har ikke noe navn på summen av alt dette. Ideene i denne boka har derfor ingen stor ideologi å gjemme seg bak. De står alene og forsvarsløse, klare til å bli hugget ned.