Foredrag holdt i Centralkirken i Oslo, 3. november 2021

Jeg har blitt invitert hit for å snakke om mitt forhold til tro og tvil. Selv er jeg ateist og jeg har vært det lenge, men jeg finner jevnlig veien tilbake til kristne tekster og ideer, og hver gang får jeg noe nytt ut av det. Så dette er temaer jeg liker å snakke om.

Min bakgrunn er at jeg vokste opp i Den evangelisk-lutherske frikirken med en far som var pastor. Så dette var et hjem hvor man tok troen sin på alvor. Det jeg vokste opp med var en ganske konservativ form for kristendom, og når jeg sier dette utenfor kristne miljøer må jeg raskt legge til at - joda, foreldrene mine er faktisk ålreite mennesker og vi hadde det veldig fint.

Jeg trenger kanskje ikke komme med akkurat den presiseringen her, men dette med konservativ vs liberal teologi er jo et ømt tema også i kristne miljøer.

Slik jeg ser det finnes det to retninger konservative kristne dras i, en konstruktiv og en destruktiv retning. Konservative kristne er en slags minoritet i minoriteten. Det er ikke så mange nordmenn som har et nært forhold til kirken lenger, og blant de som har det, er det ikke så mange som holder fast på den konservative teologien. Da er det lett å føle at man er under angrep, på retrett. Derfra er veien kort til en form for aggressiv bitterhet hvor man blir veldig opptatt av å bekjempe de liberale og sekulære kreftene. Dette tar også lett en politisk form, og knytter seg da gjerne til bestemte fanesaker som har å gjøre med seksualmoral. Motstand mot homofili eller transkjønn, for eksempel.

Denne formen for konservativ kristendom minner meg om noe forfatteren Mary McCarthy sa om sin katolske tante. Slik tanten hennes så det, foregikk det en kamp i verden mellom de gode kreftene, altså den katolske kirken, og de onde kreftene, altså protestantene, og det å tro dreiet seg om å heie på den riktige siden. Hun hadde fyllt hodet sitt med sinne mot protestantene og satt hver dag og irriterte seg over alt det dumme og onde de gjorde. livet hennes var en eneste kamp mot denne fæle kraften som hun mente truet samfunnet. McCarthy oppsummerer henne slik: "Intet av Jesu mildhet hadde funnet veien inn i hennes hjerte."

Jeg har aldri lest en så trist dom over et menneske. Tenk å ha det som ettermæle: Intet av Jesu mildhet hadde funnet veien inn i hennes hjerte. Det er det jeg mener med en destruktiv form for konservativ kristendom. Og hvis vi tenker oss om litt, ser vi at dette ikke bare er noe som angår katolikker som hytter nevene mot protestanter og konservative kristne som hytter nevene mot homo- og transagendaen. Det angår også ateister som ser på religion som roten til alt ondt. Det angår alle som støtter en god sak men roter seg bort i hat og avsky. Denne ene setningen plager meg ganske mye. Intet av Jesu mildhet hadde funnet veien inn i hennes hjerte.

Den konstruktive formen for konservativ kristendom, i mine øyne, er mer innadvendt. Den bygger på nettopp dette, at man har latt jesu mildhet finne veien inn i sitt hjerte. Så kan man godt også være kritisk til liberale og sekulære verdier, men man forstår at det ikke nytter å gå til krig mot samfunnet rundt seg. Og man henger seg ikke like mye opp i de seksuelle fanesakene. I følge konservativ teologi er homofili en synd, men er det en større synd enn at vi har bygget et økonomisk system som ødelegger naturen og livene til mennesker i fattigere land? Det sentrale i denne kristendommen er uansett kjærligheten til jesus og at man gjør et seriøst forsøk på å ta bibelens ord på alvor.

Den konservative kristendommen jeg vokste opp med var for det meste av denne typen. Skadelig på en del måter, ikke minst for homofile, men den var ikke fyllt inn til kjernen av mørke og aggressjon.

Jeg så den mer destruktive formen også, i blant. Vi holdt avisa Dagen en stund og der leste jeg som elleveåring mot slutten av 1980-årene at jeg kunne bli besatt av demoner hvis jeg lyttet til feil musikk. Det foregikk nemlig en krig mellom godt og ondt og selv noe så hverdagslig som å sette på feil LP-plate kunne være en invitasjon til mørkets krefter. Men de sterkeste minnene fra den kristne oppveksten min handler ikke om sånt. De handler om de gangene jeg fikk bli med med faren min på gudstjeneste for de voksne, i Frikirken og i blant også i andre kirker i byen, og få en smak av en dyp og inderlig form for voksentro hvor Guds kjærlighet til menneskene var et mysterie man aldri sluttet å utforske. Sterkest inntrykk gjorde lovsangmøtene, og når det etter nattverden ble stille i forsamlingen og hver enkelt kunne legge frem det de hadde på hjertet. Her er Gud tilstede, tenkte jeg.

Som barn var jeg altså ikke fornøyd med søndagsskolekristendommen. Jeg merket at det fantes noe dypere som de voksne hadde tilgang til og som jeg også ønsket å bli en del av.

Det gikk som dere forstår ikke slik. Det kom ikke av mangel på innsats. Som tenåring leste jeg andaktsbøker og var aktiv i menigheten. Jeg tok for gitt at jeg kom til å finne denne voksentroen som jeg visste lå der og ventet på meg. Veien til voksentroen lå åpen foran meg. Mange andre hadde gått den veien før meg. Jeg skulle vel få det til jeg også.

Det som til slutt stoppet prosjektet mitt med å finne voksentroen var vel egentlig personligheten min. Jeg liker å forstå ting på en rasjonell måte. Det er viktig for meg at det jeg tror på har en solid grunnmur av observasjoner og rasjonell argumentasjon. Jeg er en skeptiker som hele tiden stiller spørsmål ved hvordan jeg egentlig vet det jeg tror at jeg vet. Da mener jeg ikke å si at dette er uforenlig med å være kristen. Det er mange kristne som tenker rasjonelt om troen sin. Det finnes kristne skeptikere. Det er en myte at vitenskapen og kristendommen alltid har ligget i konflikt med hverandre.

Men la oss si det sånn, at hvis man ønsker seg en rasjonell tro, så støter man på noen ekstra utfordringer, sammenlignet med de som ikke er så opptatt av det rasjonelle. Det er mye lettere, tror jeg, å finne veien til voksentroen om man ikke føler et så sterkt behov som jeg gjorde for å begrunne den.

Jeg hadde ikke tenkt så nøye over dette da jeg var tenåring som det jeg sier nå. Det var ikke slik at jeg tenkte "nå skal jeg finne en rasjonell kristentro". Det var mer at jeg tok for gitt at en slik begrunnelse lot seg finne. Det er klart vi kan argumentere for at gud finnes og gir seg til kjenne i bibelen. Selvfølgelig finnes det en voksentro som passer som i hånd i hanske til personligheten min.

Men så, da jeg var 16, ble jeg aktiv på et diskusjonsforum hvor jeg for første gang ble konfrontert av en ateist som ba meg vise frem disse rasjonelle argumentene. Jeg gikk inn i debatten med iver og selvtillit. Vi holdt vel på et par måneder, tror jeg. Kranglet som bare det. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men når jeg befinner meg midt inne i en debatt, er jeg helt sikker på at jeg har rett. Først etterpå, når det har blitt stille, innser jeg at motparten kanskje hadde mange gode argumenter. Det var det som skjedde her. Vi tok en pause i debatten fordi det ble sommer. Jeg skulle på bilferie med familien nordover. Dette var før smarttelefonen, så jeg kunne ikke ta debatten med meg på ferie. Det ble stille. Og nå var det som om tankene mine rakk å innhente meg og jeg endelig kunne ta inn over meg diskusjonen jeg hadde deltat i. Jeg hadde sagt dette, og ateisten hadde svart dette, og da hadde jeg svart dette, og det var da fornuftig, var det ikke? Eller?

Jeg husker veldig godt øyeblikket da Gud forsvant. Jeg satt i baksetet i bilen vår, vi var et sted nær Lillehammer og i hodetelefonen min spilte jeg Pink Floyds Dark Side of the Moon mens jeg tenkte. Det var ikke slik at jeg satt der og resonnerte meg fram til at gud ikke fantes. Det var mer som om jeg hadde brukt flere måneder på å stable sammen et rasjonelt byggverk og så raste det bare plutselig sammen. Jeg orket ikke mer. Jeg ga opp. Med ett var gud borte, og han har aldri igjen kommet tilbake.

Jeg slet heller ikke noe særlig med tvil, verken før eller etter dette øyeblikket. Jeg hadde et par dager hvor jeg følte meg redd. "Går jeg fortapt nå?" tenkte jeg. Men det jeg kjente på sterkest var en følelse av frihet, en lettelse over at jeg ikke behøvde å få dette byggverket mitt til å stå stødig lenger. Jeg vet ikke om det bare er meg som fungerer på denne måten, men jeg har lagt merke til det senere også, at når jeg endrer mening om noe, så opplever jeg det litt som et dårlig konstruert hus som står og vakler. Jeg er ikke en tviler som går og grubler og er veldig usikker på ting. Jeg er en optimistisk husbygger som setter opp en grunnmur og bærebjelker og vegger, gulv og tak for et nytt hus. Men jeg har gjort en feil i konstruksjonen. Jeg begynner å mistenke at huset ikke står støtt. Så en dag innser jeg at jeg må rive opp et gulv eller en vegg og rette på feilen. Det er slitsomt, men det føles også veldig godt å vite at jeg bor i et stødig hus.

Siden den gangen har jeg blitt flinkere til å oppdage feil i konstruksjonen før huset raser sammen. For det er veldig dramatisk når alt du har trodd på kollapser. Jeg ønsker ikke at det skal skje igjen. Så nå er jeg mer observant. Jeg tillater meg selv å gå rundt og kjenne på følelsen av at noe mangler i konstruksjonen, helt til jeg innser hva jeg har gjort feil, og kan begynne det omstendelige arbeidet med å rette på det.

Sagt på en annen måte: Jeg er nær venn med min egen kognitive dissonans, altså når du oppdager at du tror på to ting som ikke begge kan være sanne samtidig. Lenge trodde jeg for eksempel på markedsliberalismen. Samtidig trodde jeg også på klimakrisen. Markedsliberalismen sier at økonomien kan vokse til det uendelige og at alle problemer kan løses ved å sette en prislapp på dem. Klimakrisen forteller oss at det finnes absolutte grenser for hvor stort fotavtrykk vi kan sette i verden, og at det å leve i et stabilt klima og et levende økosystem gir oss verdier som ikke kan måles i penger. Begge deler kunne ikke være sanne samtidig. Jeg merket at det skurret, at jeg hadde gjort noe feil i konstruksjonen sin, men jeg visste ikke hva. Da er det fristende å late som ingenting eller å uten videre forkaste den av ideene man føler seg minst knyttet til. I stedet lot jeg begge to stå og gnisse mot hverandre i hodet mitt i flere år, til jeg innså hvilken av dem jeg måtte justere på: Det ble markedsliberalismen som måtte ut.

Slik har jeg det ofte når jeg endrer mening om noe. Jeg kjenner på en kognitiv dissonans, noe som er ubehagelig, men jeg lar den være i fred en stund til jeg ser hva jeg må endre på. Da jeg var 16, ignorerte jeg dissonansen, som en optimistisk byggmester som insisterer på å få bygningen ferdig til tross for alle faresignalene. Så da raste det sammen. I dag lytter jeg når det knaker i bærebjelkene. Jeg stopper opp og tenker på det og etter en stund ser jeg forhåpentlig hva problemet er.

Er det dette som er tvil? Jeg vet ikke helt. Det er vel beslektet med tvil, men når folk snakker om tvil, sier man gjerne noe sånt som at man sliter med tvil. Jeg sliter ikke med tvil. Jeg føler meg trygg på at jeg har rett, helt til den kognitive dissonansen en dag banker på døra. da sier jeg "hei, gamle venn, kom inn, bare slå deg ned på gjesterommet en stund til jeg vet hva jeg skal gjøre med deg". Det er ikke akkurat noe jeg blir glad for, men det er samtidig litt spennende også. Jeg lurer på hva jeg ender opp med etter å ha bearbeidet denne dissonansen en stund!

Det kristne byggverket mitt raste altså sammen, totalt. De fleste av dere som er her i dag har vel fått det til å stå støtt. Det har jeg respekt for og jeg håper at dere opplever byggverket deres som stabilt og verdifullt, noe som gjør livene deres bedre. Jeg opplever det som meningsløst å gå rundt som ateist og prøve å overbevise andre om at de også bør bli ateister. Særlig hvis du har bodd i dette huset ditt lenge og trives der, da er det en veldig dramatisk hendelse å skulle rive det ned og bygge opp alt fra bunnen igjen. Og for å oppnå hva da? Det er mye annet som er viktigere. Jeg bruker mer enn gjerne tid på å overbevise deg om at du bør ta klimakrisen på alvor, for eksempel, eller at du bør tenke mer på arbeidsforholdene til de som lager tingene du kjøper i butikken. Og hvis du er en av de som mener det er et problem at noen lever som homofile eller transpersoner, tar jeg gjerne en diskusjon om det også. Men å hogge løs på kristentroen din, ser jeg derimot ingen vits i.

Hvis dere likevel spør meg hvorfor jeg er ateist, så er det korte svaret mitt dette: At vi ikke trenger gud for å forklare verden. Altså, jeg finner ikke noe sted i vår forståelse av universet, historien eller oss selv hvor vi behøver å dytte inn Gud som en del av forklaringen. Om vi skulle dyttet inn en gud, for eksempel for å forklare hvorfor universet finnes i stedet for at det ikke finnes, kan jeg ikke forstå hvorfor det er akkurat den kristne guden vi må plassere der. Kanskje var det en annen gud som stod bak skapelsen. Kanskje var det en gud vi ikke har hørt om, fordi han ikke har tatt kontakt med oss. Og om det var den kristne guden, hvilken utgave av ham er det vi snakker om? Din? Katolikkenes? Mormonernes? Ateisme betyr for meg altså ikke at jeg føler meg sikker på at Gud ikke finnes. jeg ser bare ikke noe sted i vår forståelse av virkeligheten hvor det gir mening å plassere ham. Hvis jeg så et slikt sted, vet jeg ikke hvilken versjon av Gud jeg skulle plassert der.

Dette er min tilnærming til dette. Det er nesten en naturvitenskapelig tilnærming til gud, som om han var en av de fundamentale kreftene i fysikken og vår oppgave er å eksperimentere og resonnere oss fram til en forståelse av nøyaktig hvilke egenskaper denne kraften har. Både mosebøkene og Jesus advarer mot det å ville sette Gud på prøve. Men det er akkurat det jeg ville ønsket å gjøre, hvis jeg skulle kunne tro på ham.

Da snakker jeg altså om det å sette gud på prøve i en vitenskapelig betydning. Kjøre et eksperiment, se hva som skjer og notere og analysere resultatene.

Jeg ville i tillegg satt ham på prøve som venn, for å finne ut om han er en som fortjener min kjærlighet og tillit. Den kristne guden er ikke bare universets skaper, men også noe hver og en av oss skal kunne ha et nært personlig forhold til. En venn. Men hva er en venn, egentlig? Jo, det er noen du har lært å stole på.

For meg skurrer det når kristne sier at de har lært å stole på Gud og samtidig sier at hans veier er uransakelige. Han svarer som regel ikke på henvendelser. Han beskytter ikke de som ber og går i kirken mot ulykker. Vi skal ikke sette ham på prøve. Så hva er det egentlig ved Gud som vi kan stole på?

Se for deg en venn som oppfører seg på samme måte. Han svarer ikke på meldingene mine. Når jeg trygler om hjelp, hjelper han meg i beste fall en gang i blant. Jeg kan ikke si til ham "Du, nå har jeg det skikkelig tøft, du bare må komme deg hit så fort du kan." En god venn ville gjort det. Gud gjør det ikke.

Tenk på hvordan et vennskap bygges opp, sakte over tid. Det begynner med at dere blir kjent og liker hverandre. Så åpner dere gradvis opp for hverandre. Viser fram de mørke og sårbare sidene av dere selv. Før eller siden settes vennskapet på prøve. Dette er en god ting. Vennskap skal settes på prøve. Hvis dere består prøven, ender dere opp med et enda dypere vennskap. Jeg stoler på deg fordi du vet den mørke tingen om meg og du aldri har fortalt det til noen. Jeg stoler på deg fordi du gjorde den tingen for meg for ti år siden. Vi er nære venner fordi vi har satt vennskapet vårt på prøve.

Det kan du ikke gjøre med gud. Som venn betraktet oppfatter jeg som Gud den upålitelige typen som sjelden er der når vi trenger det, men vi er glad så i ham likevel at vi finner på unnskyldninger for ham. Da sier jeg altså ikke at det å tro på gud bare er tull, at dere alle bør slutte å be og kaste gud ut av livene deres. Det jeg sier er at jeg fungerer på denne måten. Hvis tro skulle være meningsfullt for meg, måtte jeg kunne begrunnet den rasjonelt. Hvis jeg skulle hatt et nært og personlig bånd til Gud, måtte det båndet bestå av tillit som hadde vokst frem gradvis over mange år, som mellom to venner.

Tro fungerer ikke sånn. Det er mange kristne som opplever at troen deres er rasjonell og at gud er til å stole på. Men troen er ikke rasjonell på samme måte som en vitenskapelig teori og Gud er ikke til å stole på på samme måte som en venn. Det er noe mer der også. At du tar en beslutning om å overgi deg til noe som er større enn deg, noe du ikke forstår fullt ut. Jeg er ikke den personen som gjør dette.

Som jeg nevnte i starten er jeg altså likevel interessert i kristen tro. Jeg opplever at jeg får mye ut av kristne ideer. De er verdifulle for meg, selv om jeg strengt tatt ikke tror på dem slik kristne gjør. På engelsk finnes det et uttrykk, cafeteria christian, som vi kan oversette som kantinekristen, altså en som går rundt i kantina og plukker med seg det de liker. Det er nok ment som en anklage, men jeg for meg høres det frigjørende ut. Jeg kan gå inn i den lutherske delen av kantina og plukker med meg ting jeg liker. Så besøker jeg den katolske delen av kantina og finner noe der også.

For et par år siden skrev jeg en bok om kristendommen, Å sette verden i brann, som handler mye om sånne ting, om kristne ideer jeg opplever som verdifulle for meg som ateist. Én ting jeg ble overrasket da jeg skrev den var at jeg fikk litt sansen for mormonerne. Det virker som en ålreit kirke å tilhøre, hvis og bare hvis du er et gudfryktig og heterofilt familiemenneske. Som far selv merker jeg at jeg blir inspirert av hvor høyt de verdsetter det å skape et godt hjem for barna sine. Et av slagordene deres lyder: "gi barna dine alt - gi dem tiden din." Jeg liker også at mormonerne setter mer pris på det kroppslige enn pietistene som formet norsk kristendom gjorde. Gud har gitt deg en kropp og den vil han at du skal få glede av. Så det er fint å danse og du skal nyte sex - så lenge det skjer innenfor en heterofil familieramme, selvfølgelig.

Men sånn kan man altså tenke når man behandler kristendommen som en kantine. Jeg kan velge bort alt det jeg ikke liker. Det er vanskeligere for de som ser på tro som noe mer enn kantinemat. Selv finner jeg for eksempel mye interessant i katolske ideer. Jeg er særlig inspirert av den katolske sosiallæren. Kona mi, derimot, vokste opp som katolikk i Skottland og hun har et svært anstrengt forhold til kirken, delvis på grunn av alle barnevoldtektene, delvis på grunn de tøffe forholdene i en del katolske skoler, og delvis på grunn av prestene som lo henne i ansiktet da hun sa at hun kunne tenke seg å bli prest selv. Hun har gitt klar beskjed om at vi aldri skal sende barna våre til en katolsk kirke eller skole.

Sånn er det når man tar dette på alvor, mer som en helhet hvor det gode og det onde kommer blandet sammen i én stor pakke som du sier ja takk eller nei takk til. Dette er en annen grunn til at det å tro ikke fungerer for meg: Jeg liker ikke pakkeløsninger. Jeg vil plukke litt herfra og litt derfra og sette det sammen på egen hånd.

Én av de store ideene i kristendommen jeg velger å plukke med meg, og dette vil kanskje overraske mange, er synd. Det er overraskende fordi til og med mange kristne ikke liker å snakke om synd lenger. Det er så upopulært, så kontroversielt. Det føles som en tapt sak. Da vil jeg bare henvise til Chesterton, som mente det var absurd av kristendommens kritikere å angripe kristendommen på nettop det punktet hvor den står sterkest. Synd, mente han, er den eneste ideen i kristendommen som faktisk kan bevises. Bare se for deg et menneske som torturerer en katt, sa han. Da vet du allerede hva synd er. At det finnes en avgrunn mellom oss mennesker og gud, mellom hvordan vi er og hvordan vi burde være.

Selv sa jeg det litt annerledes i Å sette verden i brann: Jeg skrev at synd er en måte å forstå unødvendig lidelse på. Verden er full av lidelse, og mye av den er uunngåelig. Vi rammes av naturkatastrofer, vi dør. Sånn må det være. Men mye av lidelsen er unødvendig. Det hadde ikke behøvd å være slik. Den unødvendige lidelsen trenger en forklaring, og én slik forklaring er synd.

Dette er ikke den eneste forklaringen. En annen forklaring for unødvendig lidelse er at den kommer av uvitenhet. Dette er en vanlig idé i en del religioner, og ligger også til grunn for vår egen sekulære kulturs tro på opplysning. Dette er en god og verdifull forklaring, men den kristne forklaringen er også verdifull. Når vi sier at unødvendig lidelse kommer av synd, sier vi at det går et bånd fra alt det vi gjør og avstår fra å gjøre, til den unødvendige lidelsen i verden. Alt det vonde som skjer som ikke behøvde å skje. Alt det henger sammen med at mennesker gjør noe de ikke burde ha gjort, eller lar være å gjøre noe de burde ha gjort.

Når jeg snakker om synd, snakker jeg altså ikke om kortspill, dans eller homofili, uskyldige og naturlige aktiviteter som så mange norske kristne dessverre hengte seg opp i. Det kan handle om ting som at vi ødelegger miljøet for ettertiden gjennom måten vi lever på. Det kan handle om all lidelsen som inngår i produksjonen av klærne våre, fordi vi velger den billigste varen.

Slik jeg ser det er dette en verdifull og viktig idé. Det er også en idé som kan bli ganske overveldende, hvis man følger den til sin logiske konsekvens. Det er her kristne vil trekke fram tunge ord som bot, anger, tilgivelse, nåde og ikke minst frelse. Hvis du velger å se lidelsen i verden som synd, så følger også disse ordene med på kjøpet. Det er veldig vanskelig å snakke om synd uten at du også ender opp med å snakke om behovet for frelse.

Og det gjør det jo litt vanskelig for meg som ateist å komme inn og bare plukke denne ene ideen med meg fra kantina. Jeg plukker opp dette ene fatet og så viser det seg at det er festet til inventaret og jeg får hele resten av kantina med meg på kjøpet. Jeg skal ikke gå så mye mer inn på hvordan jeg ordner opp i dette nå. De som er interessert har kan lese mer i boka.

Det jeg vil fram til er at jeg hverken tror eller tviler, men at jeg stadig vekk sniker meg inn i den kristne kantina for å smake på den gode maten deres.

Det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg får lov.