Nostalgi kommer i konstruktive, harmløse og destruktive former.

Den destruktive formen er en nostalgi som idylliserer en forenklet utgave av fortiden og bruker dette som mal for fremtiden. Slik nostalgi bygger som regel på misforståelser og myter om hvordan ting faktisk var tidligere. Hvis nostalgien gjelder en tid man husker selv, husker man kanskje feil eller bare deler av det som skjedde. Når nostalgien gjelder tidligere tider, er den enda mindre bundet av virkeligheten.

Et eksempel er konservativ seksualmoral, hvor ideen om en fortiden hvor mennesker var sunne, heterofile kjernefamiliemennesker brukes til å ta stilling mot skilsmisse, samboerskap, homofili, transkjønn og frigjøring fra kjønnsrollene. Denne fortiden har imidlertid aldri eksistert i en slik enkel og fast form, og i den grad den eksisterte, gjorde den stor skade på folk. Gjennom at nostalgien former et politisk ideal, vil den også gjøre stor skade i vår egen tid.

Det var ikke slik vi tror vi husker, og det kan aldri heller bli slik igjen. En slik nostalgi er en form for kulturell fotbinding.

Den harmløse formen for nostalgi er den hvor man erkjenner at minnene man knytter seg til tilhører en tapt fortid. Vi kan søke etter glede og trøst i disse minnene, men vi skjønner at vi ikke kan gjenskape det som var. Skogen du lekte i som barn er borte for godt. Besøker du den igjen som voksen, ser du at den bare er noen kjedelige trær. Filmene du elsket som tenåring finnes ikke lenger. Ser du dem igjen senere, ser du dem med nye øyne, fordi du er en annen person enn du var. Minnene har du imidlertid fremdeles. Du kan finne glede i å besøke skogen på nytt og se de gamle filmene om igjen, så lenge du ikke prøver å trekke dem med deg inn i nåtiden og tvinger dem til å fylle en viktig funksjon i livet ditt her og nå.

Destruktiv nostalgi vil altså være å bruke penger og krefter på å finne en skog som ligner den du husker, bosette deg der og tvinge barna dine til å tilbringe tid der, i håp om at det skal bety like mye for dem som du tror det betydde for deg. Harmløs nostalgi er å besøke skogen du husker, mimre om det som var, og så legge det bak deg og bevege deg videre. Destruktiv nostalgi er å forvente stadig nye Star Wars-oppfølgere, og kreve at de nye filmene holder seg innenfor rammene av de gamle, slik at de kan skape de samme følelsene i deg som du husker fra den gangen. Harmløs nostalgi er å ta en filmkveld med venner hvor du ser de første Star Wars-filmene på nytt.

Nostalgi kan også ta en konstruktiv form. Det gjør den når den ikke henger seg opp i nøyaktig hvordan alt var, men i stedet legger vekt på alt som var mulig og som vi trenger å bli minnet på om at er mulig fremdeles. Det virkelig verdifulle med den skogen du lekte i var ikke at det var den skogen, og heller ikke nødvendigvis at det var en skog, men friheten du hadde til å legge ut på eventyr. Har du mistet den friheten? Ble den tatt fra deg, ga du avkall på den, eller har du den egentlig fremdeles, men har glemt hvordan du bruker den?

“Something my father said. He was old, very old at the time. I went into his room, and he was sitting alone in the dark, crying. So I asked him what was wrong, and he said, ‘My shoes are too tight, but it doesn’t matter, because I have forgotten how to dance.’ I never understood what that meant until now. My shoes are too tight, and I have forgotten how to dance.”
- Londo Mollari i Babylon 5, en TV-serie jeg selv har et nostalgisk forhold til

Også her er det en felle man kan snuble inn i: Å henge seg opp i mengden med muligheter. Som ung hadde du et nesten uendelig potensiale. Alle dører stod åpne. Så velger man til seg noen ting, og velger bort andre. Valgene du gjør fratar deg nødvendigvis muligheter. Alternativet til dette er å ikke gjøre noe som helst. Det fører imidlertid bare til en annen form for destruktiv nostalgi: Femtiåringen som nekter å forplikte seg til andre mennesker, og prøver å leve like åpent og tilfeldig som da de var tjue. Men det var ikke slik den gangen de var tjue, og det kan aldri bli slik igjen.

Det som derimot har verdi, er å bli minnet om at den tingen var mulig. Det var mulig for deg å legge ut på et eventyr i skogen borti gata da du var barn, så da er det kanskje mulig å legge ut på et eventyr igjen som voksen. Ikke det samme eventyret, og ikke uten at det går på bekostning av noe annet, men du kan ha behov for å bli minnet om at det er mulig.

En slik nostalgi er konstruktiv, men det betyr ikke at den er bekvemmelig og behagelig. Det er den destruktive nostalgien som gjør ting behagelig for deg, siden den ikke utfordrer deg. Alt var bra slik det var, og du trenger ikke å justere på noe av det som var, bare gjenopprette det. Den konstruktive nostalgien er mer plagsom. Den peker mot et behov for endring, og et opprør mot begrensninger du har slått deg til ro med. Hvorfor kan du ikke lenger legge ut på eventyr slik du gjorde som barn? Er det deg det er noe galt med, eller systemet du lever i. Noe må det være, og ubehagelig å tenke på er det uansett.

Konstruktiv nostalgi skaper dermed en uro i deg. Den motiverer deg til å revurdere valgene som har ført deg dit du er i dag. Der den destruktive nostalgien setter pris på retrofilmer som ut fra ren grådighet appellerer direkte til barndomsminnene dine, og blir irritert når den nye utgaven avviker for mye fra den gamle, vil den konstruktive nostalgien spørre: Hvorfor er det så mange nye filmer som imiterer de gamle? Har filmbransjen mistet evnen til å ta sjansen på noe nytt og moro, slik de gjorde den gangen de skapte det jeg vokste opp med? Spørsmålet leder i en dyster retning. Kanskje finner du at feilen ligger i deg selv og din vilje til å betale for kyniske nostalgiprodukter. Kanskje finner du feilen i økonomiske faktorer som dreper kunsterisk kreativitet. Og hva kan du gjøre med det? Kanskje ikke så mye. Konstruktiv nostalgi peker oss mot handlinger som faktisk kan gjøre livene våre og verden bedre, men det betyr ikke at handlingene er lette å gjennomføre. Det eneste som er lett er å drømme seg bort i en idyllisk fortid som ikke er koblet til noe ekte, hverken i fortid eller nåtid. Den ekte fortiden er ubehagelig.

Konstruktiv nostalgi er dermed beslektet med hauntology, ideen om en fortid som hjemsøker oss, nekter å gi slipp på oss, plager oss med tanken om alt det vi kunne vært. Alle som besøker fortiden på dens egne premisser vil ha opplevd denne følelsen. En hendelse, en idé, en visjon, en setning formulert av en for lengst død person, kan bryte med forventningene våre om hva som var før, og hva som er mulig for oss selv i dag.

Konstruktiv nostalgi handler om å gjøre bruk av denne følelsen til å skape noe godt.

Se også teknologinostalgi.

Tilbake til ordboka eller start