Kaninhullet er en digital hage, det vil si et pågående hypertekstprosjekt som gjenspeiler min egen utforskning av temaer jeg er interessert i.

Digitale hager passer godt inn i visjonen om det lille nettet, The Small Web, en alternativ visjon for nettet bygget opp rundt enkeltpersoner og små grupper. Det lille nettet er desentralisert i den ekte betydningen av ordet, (ikke den falske som blant annet Web3-miljøet bruker). Du og dine nærmeste styrer deres eget sted på nettet uten å måtte involvere teknologigigantene.

Blogger og fødererte mikroblogger er to typer medier du finner i det lille nettet. Den tredje, mener jeg, bør være digitale hager. Jeg har hentet ordet fra Anne-Laure Le Cunff, som skriver om mind gardens, eller tankehager. Når slike hager bygges opp i full offentlighet på nettet, kaller hun det digital gardens.

Le Cunff forklarer metaforen slik: Du sår frø i hagen ved å følge nysgjerrigheten din. Med tiden vokser frøene til busker og trær, altså kunnskap og gjennomtenkte ideer, som igjen produserer bær og frukter. En digital hage er altså et sted som primært er ditt eget, men samtidig også litt offentlig. Som regel er det få som bryr seg om hva du gjør der, men så kommer noen på besøk likevel og kan se det nysådde treet, blomsterbeddet som ikke ble helt vellykket, stedet hvor du ønsker å sette opp et drivhus, og rotet du ikke har rukket å rydde opp i ennå.

Eksempler

Her er noen eksempler på digitale hager du kan la deg inspirere av:

• Lisa Gye’s nettsted, et prosjekt om forholdet mellom fortid og nåtid, som passende nok har avgått ved døden og bare er tilgjengelig via Wayback Machine.
• philosopher.life, et forsøk på å formidle filosofi som tankekart.
• Al Mashriq, et nettsted om Libanon og Midtøsten laget av Børre Ludvigsen, som var professor ved Høyskolen i Østfold da jeg gikk der rundt 2000.

Prosjektet jeg selv er mest inspirert av er er et nettsted jeg besøkte mye i årene rundt 2000. Det ble vedlikeholdt av en hippie-liberalist i California som interesserte seg for politikk, filosofi, religion og psykedelia. Nettstedet hans var et kaos av linker og artikler. Jeg husker ikke lenger hva det het, ellers skulle jeg gravd det opp igjen på Internet Archive. Men jeg husker følelsen av å utforske et hypertekstprosjekt hvor den eneste røde tråden var hva personen som stod bak interesserte seg for. Det var som å rote rundt i hjernen hans.

Sånne nettsteder har jeg ikke sett på en stund. De forsvant da vi fikk bedre webverktøy. Verktøyene sørget for at innholdet fikk en klar struktur, som regel en variant av bloggen: Innlegg sortert på dato, slik at alle leser det nyeste, mens få blar rundt i arkivet. Digitale hager er ikke sortert på dato. Strukturen kan være kaotisk, men det er et levende kaos som på en unik måte gjenspeiler temaet eller personen som har laget det.

Hvordan lager jeg en digital hage?

Det finnes mange verktøy å lage digitale hager med. Selv bruker jeg Hugo, men det finnes også mer spesialiserte notatverktøy du kan vurdere, som Obsidian. Verktøyet trenger i utgangspunktet bare to funksjoner: At du kan skrive tekstfragmenter og at du kan linke dem til hverandre.

Det vanskelige er å finne en arbeidsmetode som lar deg skape en god digital hage.

Robert Minto skriver i Real Life om hvordan han som student drømte om å bygge en omfattende samling av sammenknyttede notater som kunne bli et hjelpemiddel til tankene hans. Prosjektet feilet fordi han oppdaget at det var mye lettere å ta notater enn å systematisere dem, og lettere å koble dem sammen enn å få noe ut av koblingen. Han påpeker blant annet at Niklas Luhmann, den tyske akademikeren som populariserte Zettelkasten-metoden og brukte den til å skrive et stort antall bøker, samtidig var en dårlig forfatter. Bøkene hans ble rotete.

Jeg har gjort lignende erfaringer med notater tidligere. Jeg har gjennom årene hatt notater i OneNote, EverNote og Scrivener. Min erfaring er at de eneste notatene jeg har fått utbytte av var de jeg laget i Scrivener som en del av et bokprosjekt. Notatene var ikke bare noe jeg skrev ned og la bort, men et aktivt bidrag til et større prosjekt, som alle pekte i retningen av en ferdig tekst.

Feilen både Minto og jeg gjorde var nok at vi bare tok notater. Bloggeren Irreal skriver at du lærer mer av å lage notater, altså at du aktivt former notatene dine. Slike notater kjennetegnes ved at de er formulert i dine egne ord, er knyttet til hverandre og ikke minst at de er levende dokumenter.

Kaninhullet er derfor en digital hage bygget opp med metoden jeg bruker når jeg jobber med bøker. Alt er et aktivt bidrag til et større prosjekt: Et nettsted hvor du kan fordype deg i ulike temaer og gå deg vill på utallige sidespor. Selv om ingen av tekstene er ferdige, og aldri kommer til å bli det, er alle på vei mot å bli det.

Jeg tror en del av løsningen på dilemmaet Minto beskriver er å jobbe med dette i full offentlighet, “med garasjedøra åpen” som Andy Matuschak kaller det. Men der Matuschak anbefaler å skrive med kun seg selv som publikum, og ikke bry seg om andre lesere, tror jeg resultatet blir bedre av å ha et publikum i tankene. Tekstene i Kaninhullet befinner seg derfor halvveis mellom løse notater og en lineær publisert tekst. De er mer gjennomtenkte enn et løst notat, men tar for mye for gitt til å fungere som frittstående artikler.

Andre vil foretrekke andre metoder. Lag uansett en digital hage du også, på din egen måte, i stedet for å kaste alle tankene dine ned i Facebook og Twitters mørke hull.