Det er alltid slik med teknologi at den endelige formen den tar styres av møtet mellom teknologi og samfunn, ikke av teknologien alene. Ingen fant opp smarttelefonen. Produktene vi kaller smarttelefoner utgjør bare en liten del av det smarttelefonen er for oss. Resten består av alt det sosiale og økonomiske som har vokst frem rundt disse produktene. Det endelige resultatet kan ikke forutsis ut fra en teknisk spesifikasjon eller et whitepaper.

Denne overgangen fra teori til praksis har to elementer: En innsnevring av mange potensielle bruksmåter til noen få faktiske bruksmåter, og et hopp fra disse bruksmåtene slik man så dem for seg til deres endelige form i den virkelige verden. Smarttelefonen kan brukes til svært mye i teorien, men blir faktisk bare brukt til en brøkdel av dette, og mye av den endelige bruken kunne bare delvis forutses av de som utviklet de første modellene.

Innsnevringen skjer fordi det teoretisk mulige, hvis det skal bli praktisk mulig, må kobles til en drivkraft som er sterk nok til å holde det gående i det virkelige livet. Aktiviteten må enten være lønnsom eller i det minste bærekraftig, og alle som deltar må oppleve at de får noe verdifullt eller meningsfullt igjen for det. Sosiale medier har tatt av fordi de utgjør en lønnsom datainnsamlingsmåte for eierne og en kilde til status og anerkjennelse for brukerne. Det er mye annet spennende vi kunne spådd at smarttelefonene vill bli brukt til, som ikke har overlevd denne innsnevringen.

Hoppet fra det man forutså til slik det faktisk ble kan være stort, fordi disse drivkreftene er sterke, kaotiske og egenrådige. Med en gang du introduserer store pengesummer i en aktivitet, endrer den karakter på en radikal måte. Det å bo i en storby som London går fra å være noe hverdagslig til noe uoppnåelig for vanlige mennesker fordi milliardærer fra hele verden opplever disse eiendommene som et attraktivt investeringsobjekt. Google går fra å være en nyttig søketjeneste til en overvåkningsgigant. Bitcoin går fra å være en digital betalingsenhet som ikke bygger på tillit til en sentral autoritet til et slags casino som forbruker strøm på nivå med et mellomstort land.

Dette betyr ikke at resultatet må slik det blir. Drivkreftene som omsetter teori til praksis kan omdirigeres av oss, både som enkeltpersoner og som samfunn. Vi må ikke favorisere sosiale medier som blåser opp egoet vårt. Vi må ikke la investorer på jakt etter den neste enhjørningen velge hvilke teknologier som skal være bærekraftige. Vi kan ta personlige og politiske valg som fører oss andre steder.