Ideen om at løsningen på mye av det som har gått galt med teknologien vår henger sammen med sentralisering og monopolmakt, altså at Google, Facebook, Amazon og Apple har brutt med den åpne, desentraliserte tradisjonen på nettet. Tenk på e-post: Hvis du har en e-postkonto hos Google, trenger ikke jeg også ha det for å maile deg. Men hvis du skriver et innlegg på Facebook, må jeg også være en Facebook-bruker for å svare deg. Det er ingen teknologiske grunner for at det skal være slik. Det gir bare mening fra det økonomiske perspektivet til overvåkningskapitalister og monopolselskaper.

Prinsipper

Hvordan ser et redesentralisert nett ut? Tim Berners-Lee beskrev i boka Working the Web i 2000 hans prinsipper for nettet, slik det fremstod for ham og mange andre i 1990-årene. (Sitert i Digital revolusjon av Hilde Nagell, 2020.)

1. Desentralisering. Ingen overordnet autoritet bestemmer over hva som tillates på nettet.
2. Ikke-diskriminering. I dag, net neutrality, nettnøytralitet. Data behandles likt av nettleverandørene, Netflix skal f.eks. ikke kunne kjøpe seg bedre hastighet til kundene sine av Telenor.
3. Nedenfra-og-opp-design. Vi kan alle bidra til å eksperimentere oss frem til hva nettet skal være. Ikke styrt av en liten elite.
4. Universalitet. Åpent for alle, og alle systemer skal kunne snakke med hverandre.
5. Enighet om felles universelle standarder. Protokollene og standardene skal ikke tvinges gjennom av én autoritet, men være noe alle på nettet kan bidra til å forme.

Et sted å begynne prosessen mot redesentralisering er dermed å se på hvordan dagens nett avviker fra disse prinsippene.

1. Sentralisering. Noen få selskaper kan i praksis stenge deg ute fra nettet, hvis du er avhengig av store dataressurser for å kjøre tjenesten din, og hvis du ikke har tilgang på eksepsjonelt flinke IT-folk og mye penger. Facebook, Twitter og YouTube kan stenge deg ute fra de viktigste kanalene de fleste av oss har til å nå ut til et stort publikum. Også på infrastruktursiden er det noen få selskaper som har svært mye makt.
2. (Hva er status for nettnøytralitet?)
3. En blanding av ovenfra-og-ned-design og nedenfra-og-opp. Innen utviklerplatformer og verktøy (min verden) skjer det mye eksperimentering, mange små prosjekter som vokser seg store gjennom å løse problemer på en god måte. Innen brukeropplevelsen, altså det vi ser gjennom browservinduet hver dag, har eksperimenteringen bremset ned. Du åpner Facebook og ser Facebooks idé om hvordan Facebook skal se ut. I morgen tester de en ny brukeropplevelse, og du har ingenting du skal ha sagt.
4. Inngjerdete hager. De viktigste sosiale mediene nekter å snakke med hverandre, samtidig som de langt på vei er åpne for alle brukere. Nettet er en kamp om å invitere flest mulig inn i sin inngjerdete hage, for så å hindre dem i å besøke de andre hagene.
5. De grunnleggende protokollene og formatene defineres fremdeles gjennom prosesser hvor ulike representanter fra IT-industrien oppnår konsensus. Det som foregår oppå protokollene har få slike universelle standarder. I tillegg er det gigantene som er representert i slike forum, ikke oss andre. Deres interesse er å legge til rette for masseovervåkning og å beskytte sin egen monopolmakt. Det er nettopp prosessen rundt disse standardene som har lagt til rette for det sentraliserte nettet vi har endt opp med.

Det siste punktet peker mot en indre konflikt i disse fem prinsippene: De var i beste fall utilstrekkelige til å forhindre gigantene i å overta nettet. I verste fall var de en del av årsaken til at det skjedde. Gigantene samarbeider om å definere universelle standarder som de så bruker til å undergrave prinsippet om desentralisering. Det prinsippet de har kjempet hardest for er vel nettnøytralitet, som vel er viktig, men som på ingen måte er tilstrekkelig til å forhindre Facebook og Google i å spise nettet.

Vi bør derfor spørre oss om dedesentraliseringstanken er en nostalgisk myte. Før var ting bra. Så kom skurkene og ødela. Men hva om skurkene ødela fordi det var disse prinsippene nettet startet med? Altså, prinsipper som var i tråd med California-ideologien: En slags kommersialisert, avpolitisert utgave av hippienes motkultur. Liberalistisk teknologioptimisme som en måte å vifte bort politikken på.

For å finne veien til et redesentralisert nett, må vi derfor utforske California-ideologiens blindsone: Politikk og demokrati, men også de mer uformelle prosessene et samfunn former seg selv gjennom. Det er litt som det mer generelle spørsmålet om personlighet frihet. Rettighetene til enkeltpersoner og små grupper sikres gjennom at staten setter premissene og aktivt holder de store selskapene i ørene.

IT-folks klassiske svar på dette er “ja men hva hvis staten misbruker makten sin”. Ja, da går det dårlig. Men det er likevel en mer aktiv stat vi trenger for å sikre et desentralisert internett. Vi oppnår ikke dette kun ved hjelp av bransjestandarder. Det er slik vi har endt opp der vi er.

Ressurser

Mastodon er et eksempel på et desentralisert sosiale medier. Dette fører med seg mange utfordringer de sentraliserte tjenestene har lært oss at vi ikke behøver å tenke på, som moderering. Slikt må vi i en redesentralisert verden finne nye løsninger på.

Redecentralize.org er et nettsted dedikert til redesentralisering. Målet deres er å løfte frem de mange spennende redesentraliseringsprosjektene som pågår i skyggen av gigantene. De har blant annet en liste over prosjekter som er verdt å kikke på. De skriver blant annet om hvordan desentraliserte sosiale medier er et svar på problemstillingen “skal Twitter/Facebook kaste ut bruker X?” For på den ene siden ønsker vi kanskje ikke å ha X tilstede blant oss, men på den andre siden ønsker vi ikke at ett mektig selskap skal kunne trekke en slik grense på vegne av oss alle. I fødiverset flyttes slike beslutninger ned på et lavere nivå, til den noden du selv er aktiv på, hvor du som bruker kan påvirke beslutningen, og hvor ingen enkelt autoritet kan tvinge alle til å velge det samme.

En viktig idé for å forstå både hvorfor nettet har blitt så sentralisert og hvordan vi kan redesentralisere det igjen, er det Cory Doctorow kaller adversarial interoperability. Det vil si, når en tjeneste eller et produkt som i utgangspunktet er stengt for omverden, tvinges til å åpnes opp av konkurrenter. For eksempel om du kjøper en printer hvor du egentlig bare kan bruke produsentens blekkpatroner, men tredjepartsprodusenter finner måter å produsere generiske alternativer som passer til printeren likevel. Dette har tradisjonelt vært et viktig våpen mot sentraliserte tjenester som er i ferd med å oppnå monopolmakt. Samtidig er det også dette et våpen som nye sentraliserte utfordrere som Facebook gjerne har brukt for å erstatte gamle giganter. Når de så har erobret verden, får de hjelp fra politikerne til å hindre andre i å gjøre det samme mot dem. En forutsetning for en større redesentraliseringsprosess er med andre ord å tvinge gigantene til å åpne seg opp mot omverden.

Web3

Ordet “desentralisering” brukes også mye av forkjempere for Web3-teknologier som Bitcoin og NFT-er, da i en mer teknologisk betydning som bare har ordlyden til felles med den desentraliseringen det er snakk om over.

Dette peker mot at ordvalget “desentralisering” kan være en tabbe. Det er for upresist og lar seg for lett kuppe av aktører som er ute etter helt andre ting. Kanskje bør man tenke seg om en ekstra gang før man bruker ordet, og se om man finner et mer presist og dekkende ord.

Tilbake til politikk, teknologi og start.