Et av kjennetegnene ved Bitcoin, Ethereum og andre blokkjedeteknologier skal være at de er “desentraliserte”. Stemmer det?

Det stemmer i den forstand at hvem som helst kan starte sin egen node og lommebok i disse nettverkene og at det (som regel) ikke finnes noen sentral autoritet som bestemmer over det som skjer der. På andre måter stemmer det dårligere: Nettverkene domineres av noen få store mining pools, selskaper som koordinerer et større antall mindre utvinnere, hvor de som styrer selskapene dermed også kontrollerer mye av utvinningskapasiteten. Penger flyter inn i systemet via noen få store kryptobørser. Slik er det av samme grunn som for eksempel dagligvaremarkedet domineres av noen få store aktører: Å drive i stor skala har fordeler som gjør at det gir mening å konsolidere markedet. Det er ingenting i måten utvinning og handel av kryptomynter foregår på som legger opp til en spredningn av økonomisk makt.

De som kontrollerer stablecoins som Tether, har i tillegg stor betydning for kursutviklingen. Det er relativt lite ekte penger i omløp i kryptomarkedet, så når Tether trykker noen hundre millioner basert på et eller annet ukjent verdipapir, er det i alles interesse å late som om de har god dekning for dette, slik at de nye tetherne kan brukes til å dytte opp prisen på Bitcoin. Ingen bestemmer over kryptolommeboka di, men verdien på det du har der, styres kanskje av noen få personer og selskaper.

Så: Ja, og nei. Begge deler. Men spørsmålet er feil formulert. “Desentralisert” er hvordan web3-teknologier markedsfører seg selv. Når noen bruker et bestemt ord for å markedsføre produktet sitt, bør vi ikke bare spørre om det er sant, men også om det er meningsfullt. Hva betyr desentralisert? Hvilke former for desentralisering er viktige? Hvilke former er gode?

For å svare på det spørsmålet må vi starte med å minne om at “desentralisering” ikke betyr det samme i teknologibransjen som det for eksempel gjør i politikken.

Menneskelig vs teknologisk desentralisering

Web3-kritikeren Stephen Diehl mener at alt snakket om desentralisering er en markedsføringstaktikk som gjør bruk at et ord med to betydninger, hvor du hører den ene betydningen, mens de som bruker ordet mener det i den andre betydningen.

Det du hører når noen sier desentralisert er noe som har å gjøre med maktfordeling, noe som ligner litt på demokrati. Det er ikke en presis beskrivelse av hvordan maktfordeling og demokrati fungerer, men det klinger av noe i den retningen.

In democratic societies we fundamentally base our idea of government on the diffusion of power and the separation of roles, these ideas are cherished in our discourse and baked into our received values. The notion of “decentralization” of human powers has a tenuous connection to democratic ideas but fails to really describe the more structured reality there is to governance and the role that centralized institutions play. Decentralized is an ill defined term at the human level that involves an intrinsic level of projection on behalf of the word-user concerning their personal values and political leanings.

Når teknologer bruker ordet desentralisert mener de det i en mye enklere betydning: Ting foregår på en spredd måte.

However in technology, there’s a much simpler definition simply in terms of the connections and responsibilities of software running on servers. We have systems like BitTorrent and Tor which are decentralized networks and whose responsibility is to blindly distribute data according to a set of prescribed rules and algorithms. But rarely do those nodes correspond to individuated humans or their interests. They’re just servers and the world is quite simple and predictable in this strata of discourse just like the ideal world of physics.

Desentralisering er i denne sammenhengen mer en implementeringsdetalj, altså det som ikke dreier seg om hva du prøver å oppnå, men bare om hvordan du gjør det. En bru er “desentralisert” i den forstand at vekten er spredd utover og fordelt over mange pillarer. Jeg kunne løpt til politikerne og sagt at nå har det kommet en ny generasjon av desentraliserte elvkrysningsteknologier som vi må investere i slik at vi ikke sakker ut i det teknologiske kappløpet, og bildet som dannes i hodene deres vil være av noe vakkert, demokratisk, fremtidsrettet, mens det jeg egentlig snakker om altså bare er en bru.

På samme måte er noe av desentraliseringen i en kryptovaluta som Bitcoin mest en implementeringsdetalj. Bitcoin har mange noder men det skal bare finnes én Bitcoin blokkjede. Den holdes i live av mange aktører som jobber uavhengig av hverandre, slik at det ikke finnes én enkelt aktør som bestemmer hva blokkjeden inneholder, men de jobber sammen på en måte som skaper denne ene sentrale forståelsen.

Luke Plant påpeker at Bitcoin beskrives som “peer-to-peer”, og at dette teknisk sett er en korrekt beskrivelse av hvordan nodene i nettverket snakker med hverandre, men at det ikke er peer-to-peer i samme betydning som en fildelingsprotokoll som BitTorrent, hvor du og jeg kan utveksle data utelukkende med hverandre, uten å involvere noen andre, og til og med uten å ha kontakt med internett. Den eneste måten å gjennomføre en betaling på er å få den inn på den ene felles blokkjeden, (eller et påheng som Lightning). Vi bør derfor tenke på Bitcoin som distribuert, men sentralisert, mener han.

Til og med bankvesenet er mer desentralisert enn dette, påpeker han. Hvis jeg vi overføre penger til deg i en annen bank, behøver jeg ikke å involvere alle banker i verden i denne transaksjonen. Dette er ikke bare en detalj, men også en grunnleggende svakhet ved designet. Hvis verdens internettforbindelse en dag skulle gå ned, for eksempel med et brudd i noen av kablene som knytter kontinentene sammen, ville Bitcoin deles opp i mindre nettverk som levde videre hver for seg. Når nettforbindelsen så ble gjenopprettet, ville én av disse blokkjedene blitt plukket ut som den nye gjeldende blokkjeden, og alle de andre ville mistet alle nye transaksjoner.

Bitcoinentusiastene ser for seg en fremtid hvor vi alle har et forhold til Bitcoin. Daglivarekjøp i Norge, lønn i Kenya, eiendomskjøp i London, alt bør kunne gå via den ene felles blokkjeden. En slik verden vil på flere måter være mer sentralisert enn i dag, hvor vi fremdeles har mange valutaer. Om Bitcoin-utvinnerne skulle bli enige om å endre spillereglene for blokkjeden deres, for eksempel for å oppheve taket på antall bitcoins, ville det ha betydning for alle, mens avgjørelsene som tas av for eksempel Norges bank har en langt mer begrenset effekt.

Tilsvarende finnes det også mange andre kryptovalutaer enn Bitcoin. Dette er eksempler på desentralisering i menneskelig forstand. Vi jobber ikke sammen om å skape en felles kryptovaluta, vi gjør det hver for oss, på vår egen måte. Dette er imidlertid mange bitcoinentusiaster kritisk til. De mener at det bare er deres egen kryptomynt som er egnet til å bli fremtidens digitale penger. Konkurrentene er shitcoins som man bør holde seg unna.

De er dermed, ironisk nok, mot desentralisering i den viktige, menneskelige betydningen av ordet: At vi har mange alternative, uavhengige kryptomynter å velge blant, og for i den mindre viktige, teknologiske betydningen: At hvem som helst kan innlemme noden sin i det ene store Bitcoin-nettverket.

Implementeringsdetaljer er viktige, det er ikke det. Den teknologiske desentralisering i blokkjeder er nødvendig for at de skal fungere etter hensikten, som er å flytte penger og andre viktige deler av samfunnet utenfor myndighetenes kontroll. Men det er fremdeles et spørsmål om hvordan, ikke hva.

Noen teknologier legger opp til desentralisering både i den teknologiske og den menneskelige betydningen. Et personlig nettsted som mitt er et uttrykk for menneskelig desentralisering. Der vi tidligere måtte overbevise et lite antall portvoktere om å publisere tankene våre, kan nå hvem som helst starte sitt eget nettsted. Slike nettsteder er også teknologisk desentraliserte. De kjører på hver sine servere på ulike steder i verden. (I praksis er samtidig mye av infrastrukturen sentralisert. Dette er ikke svart-hvitt.)

Fødiverset er også desentralisert i både menneskelig og teknologisk forstand. Hvem som helst kan sette opp en Mastodon-server eller finne opp en ny teknologi som støtter ActivityPub. Disse snakker sammen, hvis de ønsker, men uten å skape en felles forståelse av hva fødiverset inneholder. De som driver serverne har makt over sin del av fødiverset. Her blir det dermed riktig å finne paralleler i politiske former for desentralisering.

Denne desentraliseringen er til en viss grad avhengig av teknologisk desentralisering, fordi det er lettere å styre noe du har fysisk kontroll over. Likevel er dette to ulike ting. Et valgsystem er langt på vei sentralisert, i den forstand at alle stemmesedlene mates inn i et felles system styrt av en (etterprøvbar) sentral autoritet. Samtidig er systemet innrettet for en desentralisert hensikt, i den menneskelige betydningen: Fordele makt utover befolkningen.

Som Diehl påpeker er ikke “desentralisering” egentlig en presis eller dekkende beskrivelse av et demokrati. Hvis du skulle forklare demokrati for noen som ikke hadde hørt om det før, ville du ikke innledet med ordene “det er desentralisert!” Du ville kanskje heller snakket om frie valg, maktfordeling og at beslutninger delegeres ned til lokale myndigheter og enkeltpersoner når dette er mulig.

På samme måte er nok “desentralisering” heller ikke en presis eller dekkende beskrivelse av dynamikken i fødiverset. Kanskje har det vært en tabbe å snakke om redesentralisering av nettet som et politisk mål, fordi dette ordet så lett lar seg kuppe av de som bruker i den rent teknologiske betydningen. Det er ihvertfall verdt å tenke seg om før man beskriver desentralisering som et mål. Kanskje finnes det andre ord som er mer presise og vanskeligere å misbruke?

Så blokkjedeteknologien er altså desentralisert?

Ja, men mindre enn man får inntrykk av. Dette gjelder særlig blokkjeder med smarte kontrakter, som Ethereum, hvor ambisjonsnivået er så høyt at man er avhengig av et økosystem av tjenester for at blokkjedene skal kunne brukes av vanlige folk. Moxie Marlinspike, grunnleggerende av Signal, påpeker at denne infrastrukturen er i ferd med å bli like avhengig av noen få store selskaper som resten av nettet er. I teorien kan hvem som helst opprette sin egen node i Ethereum og ta vare på sine egne kryptonøkler, men dette fungerer ikke av samme årsak som den tidlige nettinfrastrukturen hvor alle installerte sin egen server ikke fungerte: Folk ønsker ikke å drifte servere. De vil bare bruke tjenestene på enklest mulig måte.

Derfor lagrer man kryptolommeboka si hos for eksempel Metamask, styrer NFT-ene via OpenSea, og snakker med blokkjeden via Infura. Det finnes alternativer, men bare noen få. Web3 har bygget opp en omfattende desentralisert, kryptert og sikker infrastruktur for selve blokkjeden, men det finnes ingenting tilsvarende for infrastrukturen rundt. For eksempel, påpeker han, har ikke disse tjenestene bygget inn noen måte å bevise at de snakker sant når du for eksempel ber dem om en liste over NFT-ene du eier. Du må altså stole på noen få sentraliserte tjenester når du vil snakke med den desentraliserte blokkjeden.

Som et eksperiment laget Moxie en NFT som utnytter en svakhet i NFT-spesifikasjonen: Det lagres ingen hash av bildedataene i blokkjeden, så hvis ikke URL-en til bildet inneholder en slik hash, kan du fritt endre innholdet i den. NFT-en han laget pekte på en URL som returnerte forskjellige bilder alt etter hvilken NFT-formidler kallet kom fra.

Eksperimentet ble raskt fjernet av OpenSea. Da oppdaget han noe underlig: Bildene han “eide” forsvant også fra kryptolommeboka hans i Metamask. Årsaken viste seg å være at Metamask ikke snakker direkte med blokkjeden for å se hva du eier. De bare kaller OpenSea. Så når OpenSea bestemmer seg for at en NFT bryter brukervilkårene deres, blir den også borte i alle tjenestene som har gjort seg avhengig av API-et deres.

Dette er ikke desentralisering. Dette er akkurat slik det fungerer når Facebook eller Twitter velger å stenge deg ute.

Moxie spekulerer at framtiden for web3 blir å gå bort fra desentraliseringen, fordi de store aktørene ikke egentlig bryr seg om dette. Desentralisering har vært en sentral del av fortellingen som har gjort OpenSea til en tjeneste folk har tillit til, men teknologisk sett vil de kunne tilby en langt bedre tjeneste om de forkaster blokkjeden. Det vil blant annet bli billigere å lage nye NFT-er. Han gjetter at det er den veien slike tjenester etterhvert vil bevege seg. Hvorfor holde fast på en teknologi som er dårlig egnet for formålet, når det er mer penger å tjene på å gjøre det på en mer sentralisert måte?

Som så mye annet i web3-verdenen fungerer myten om desentralisering dermed som lokketilbudet som får deg inn i butikken, men som på mystisk vis blir snakket bort når du først er inne.

Svaret på spørsmålet om blokkjeder er desentraliserte er derfor at de er mer sentraliserte i praksis enn i teorien, at desentraliseringen du finner der ikke nødvendigvis er viktig, at desentralisering ikke nødvendigvis er et mål i seg selv og at også de som investerer i slike teknologier en dag vil kunne finne det formålstjenlig å droppe desentraliseringen.