Det er overraskende vanskelig å begrunne web3. Som Maciej Cegłowski påpeker: Det fascinerende ved web3-miljøet er at man ikke har noe svar på spørsmålet “hva kan jeg helt konkret bruke dette til i dag?” Man vifter det bort med henvisninger til at blokkjeder fremdeles er en “ung” teknologi, og at man ikke helt visste hva man skulle bruke internett og andre teknologier til da de kom heller.

Dette er feil: Mange av oss som logget på internett for første gangen i 1990-årene fikk umiddelbart noe igjen for det som gjorde at vi fortsatte å logge på hver dag siden. (For meg var det websider med informasjon om favorittspillet mitt Ultima VII.) Siden fant vi flere ting å bruke det til, men den åpenbare verdien var der fra starten. Det samme gjelder de fleste andre teknologier i historien. Om de ikke fikk sin endelige bruksform fra starten, fant de som regel raskt et bruksområde som ga folk verdi.

Blokkjeder har foreløpig ingen slike bruksområder. Og selv om mange av teknologiene som bruker den er unge, er selve teorien bak blokkjeder eldre enn world wide web.

Som Rupert Goodwins skriver i The Register: Også laseren ble beskrevet som en løsning på jakt etter et problem da den ble funnet opp i 1960, men oppfinneren ble belønnet med Nobelprisen i fysikk fire år senere og etter ti år var den på vei inn i butikkene. Gjør et søk etter vellykkete blokkjedeprosjekter, og du får i beste fall opp en liste over prosjekter noen mener har potensiale til å bli noe nyttig i fremtiden. Gjør du derimot et søk etter store kryptosvindler og angrep, påpeker han, får du opp utallige eksempler.

Web3-tilhengere har ofte en god forståelse av hva som er problemet med “Web 2.0”, altså de nettjenestene vi har i dag som er bygget opp rundt sentraliserte sosiale medier og brukerovervåkning. Bransjen domineres av noen få giganter med enorm makt over brukerne og en negativ innvirkning på verden rundt seg som de ikke vil ta ansvar for.

Men hvorfor er Web3 løsningen? Det er det vanskeligere å finne et godt svar på.

Altså, du har et problem, og du foreslår en løsning på problemet. Løsningen involverer blokkjeder i form av kryptovaluta, smarte kontrakter eller lignende. Men hvorfor gjør den det? Blokkjeden utgjør ofte et påfallende rart element i løsningsforslaget. Problembeskrivelsen kan virke fornuftig. Løsningsbeskrivelse kan virke fornuftig den også, på et overordnet nivå. Men så kommer du til delen som har å gjøre med blokkjeder. Hvorfor er den der? Her blir begrunnelsen ofte ganske rar og luftig. Noe om desentralisering, gjerne.

Det er en formulering som går igjen blant web3-entusiaster som skal forklare entusiasmen sin. Den går omtrent slik: “Web3 kan brukes til dette på denne svært spennende måten. Riktignok kan man også oppnå det samme uten bruk av blokkjeder. Men likevel, da!”

Her er et eksempel fra Will Wilkinsons artikkel Is Crypto Bullshit

So, for example, you have things like Filecoin, which describes itself as “an open-source cloud storage marketplace, protocol, and incentive layer.” What does that mean? It means you can set up a data center in your garage and get paid in the network currency for reliably storing and serving data. Or consider Render, which does “distributed GPU rending on the blockchain.” That is to say, it incentivizes people to rent out GPU processing for graphics rendering. Or take Helium, which seeks to create a wireless network for IoT/Internet of Things sensors and smart devices by incentivizing people to install certain types of radio transmitters and keeping them running.

Obviously, things like Amazon Web Services and wireless networks already exist. But blockchain incentives, consensus mechanisms, and smart contracts can do it all in a fundamentally different, more decentralized way.

Her er et problem. Her er en løsning som gjør bruk av blokkjeder. Riktignok finnes det allerede gode løsninger som ikke gjør bruk av blokkjeder. Men likevel, da!

En annen formulering som går igjen ofte er “Her er en alvorlig nedside ved blokkjede-løsninger som krever komplekse løsninger eller ikke kan løses i det hele tatt. Men, likevel da!” Et godt eksempel er Adam Davidsons artikkel Real world problems that web3 could solve—at least for me, som fremstår som en parodi på sjangeren.

It’s easy to think of all sorts of abuses that web3 will make possible. It could be easier than ever to become, say, an active member of a neo-Nazi group, building up deep levels of trust among other Nazis, while, also, building a public identity in a big corporation. No longer, will you be forced to choose between these two paths.

Men, likevel da!

With web3, a candidate can share a far more robust career story than whatever is shown on their LinkedIn profile. They can show not just what titles they had, but what projects they worked on, what courses they took, what communities they contributed to.

Of course, someone could tell you all that now.

Men, likevel da!

Of course, this system–like any system–can be abused. Tokens might go, disproportionately to privileged people, reinforcing existing inequities. Or those who are better at manipulating others could get more tokens of gratitude than the quiet, solid performer who focuses, solely, on doing a good job.

Men, likevel da!

Now, this kind of system is probably going to work best for already fortunate creators and knowledge workers with enough of a financial or family safety net to be able to take on the risk of multiple uncertain projects. I would guess that such a system might be disastrous for lower-status gig economy workers.

Men, likevel da! Og så videre.

Typisk for sjangeren er at premisset om at blokkjeder er den riktige løsningen står så sterkt at dette fremstilles på en optimistisk og konstruktiv måte, til tross for de åpenbare risikoene og nedsidene. I artikkelen The Architecture of a Web 3.0 Application beskriver Preethi Kasireddy hvordan man kan implementere en blogg ved hjelp av blokkjede-teknologier. I stedet for å kjøre en backend-løsning i skyen lager man smarte kontrakter i Ethereum. Men fordi dette skalerer dårlig legger man på det ene komplekse laget etter det andre til man sitter igjen med det villeste arkitekturdiagrammet jeg har sett:

I en annen artikkel forklarer den samme skribenten at utviklere må tenke på en helt annen måte når de lager web3-applikasjoner, ja de må faktisk forkaste de fleste gode rutiner programmererfaget har tilegnet seg gjennom de siste tiårene, så som iterativ utvkling. Med web3 må du jobbe etter den forhatte vannfallsmetoden, for du kan ikke endre koden når først har publisert den til blokkjeden. En eneste programmeringsfeil kan gjøre det mulig å stjele alle pengene som kontrolleres av løsningen.

Artikkelen har formuleringer som:

This approach of randomizing the storage slot is known as “unstructured storage.” While it works, it increases the complexity of the smart contracts, and hence, leaves more room for errors and critical bugs.

Artiklene er kompetent skrevet, i betydningen at de beskriver smarte løsninger som sikkert kan fungere. Men de lister opp så mange ulemper og kompliserende faktorer at de fleste utviklere vil bryte ut “men men .. hvorfor?!” gjentatte ganger under lesningen. Klart det kan fungere å lage en proxy-kontrakt som videreformidler kall til den egentlige kontrakten slik at denne kan byttes ut i tilfelle noen finner en feil som kan brukes til å stjele alle pengene dine, men hvorfor vil du eksponere kjernen av virksomheten din for angrep på denne måten i det hele tatt? Risikoen fremstår jo helt spinnvill.

Hvorfor web3?

Det virkelige svaret er kanskje en blanding av at dette er gøy å bygge og at pengene sitter løst blant investorer, særlig når gründerne bruker store ord.

I teknologibransjen er det om å gjøre å tenke største. Samtidig er verden full av rike aktører som ønsker å plassere kontantene sine i gode investeringer. Med “god investering”, mener man da teknologi som har potensiale til å endre livene til milliarder av mennesker, hvis man bare først lar gründerne brenne opp noen milliarder. Hva skal man ellers gjøre med pengene? Sette dem i banken?

Dermed er det også gründerne med de mest ambisiøse visjonene, som får mest penger fra risikokapitalistene. Det har vært mye penger i omløp på leting etter gode investeringer det siste tiåret, og med “god investering” mener man da teknologi som har potensiale til å bli en del av livene til milliarder av mennesker, hvis man bare først lar gründerne brenne opp enorme pengesummer.

Denne pengeoppskriften fungerer i blant, men ofte har man bare lyktes med det første steget: Brenne penger. Andre ganger har man endt opp med selskaper, som Uber og Netflix, som gjør noe nyttig og fremstår som en suksess, men bare så lenge investorene er villige til å hive nye bunker med pengesedler på bålet.

I tilfellet Web3 er både nytteverdien og suksessen foreløpig fraværende, men til gjengjeld gjør kryptomarkedet det mulig å innkassere en kjapp gevinst på blest alene. Investorlogikken er derfor fornuftig nok: Det er ikke så farlig om dette virker i henhold til visjonen, det behøver bare å virke lenge nok til at man rekker å selge med gevinst.

Et underliggende premiss er teknologioptimisme, det vil si troen på at en teknologi kan ha så mye iboende positivt potensiale at det helt på egen hånd er en positiv kraft som kan løse problemene våre. En teknologipessimist vil derimot svare at teknologi ikke løser problemer. Løsningene ligger hos mennesker, organisasjoner og myndigheter. Disse kan gjøre bruk av teknologi, men den viktigste delen av løsningen ligger utenfor teknologien, i vår bruk av den. Fra et slikt perspektiv fremstår begrunnelsene for web3 som en absurd øvelse. Det er meningsløst å omtale blokkjeder som en teknologi med så mye positivt potensiale at vi må strekke oss til det ytterste for å gjøre plass til dem i løsningene våre.

Fra et teknologipessimistisk ståsted starter løsningsjakten med å spørre hva som må endres i oss selv og samfunnet for å angripe et problem. Så kan det vise seg at det gir gitt å ta i bruk en gitt teknologi for å forenkle dette. Eller kanskje ikke.