Facebook innførte nylig en rekke begrensninger som rammer australske medier og brukere. Ingen i Australia får poste linker til nyhetsartikler. Nyhetsmediene får heller ikke selv legge ut innlegg på Facebook. Facebook-brukere i hele verden er forhindret fra å poste linker til australske nyhetsmedier. Prøv selv med denne linken:

I begynnelsen ble også en rekke kontoer som tilhører australske myndigheter stengt ute fra Facebook, alt fra medisinske tjenester til det metereologiske byrået.

Bakgrunnen for konflikten er at Australia skal innføre en lov som gjør at Facebook og Google må betale medier for å få lov til å linke til sakene deres. Mediene i Australia har det samme problemet som i de fleste andre land: Facebook og Google har tatt annonseinntektene deres. Penger som tidligere gikk til å holde i live en institusjon demokratiet er avhengig av, sendes nå, nesten skattefritt, til utenlandske eiere som har null interesse i hva som skjer med Australia. Eller Norge, Canada eller Tyskland, for den saks skyld.

Loven innebærer at Google og Facebook må inngå avtaler direkte med mediene de vil bruke innhold fra, ellers vil en uavhengig instans beslutte hvilken pris de skal betale. I tillegg må de varsle mediene i god tid før de gjør algoritmeendringer som kan påvirke trafikken deres. Dette er de selvfølgelig opprørt over. Google truet en stund med å trekke seg ut fra Australia, men har nå inngått et forlik med News Corp, den Rupert Murdoch-styrte mediegiganten som eier store deler av medielandskapet i Australia.

Facebook har derimot valgt å gå til krig.

Dette er ikke en konflikt hvor en av partene har rett. Dette er en konflikt hvor alle partene tar feil på hver sin måte, med hver sine uheldige konsekvenser om de vinner.

Det er mye å kritisere Facebook for her. De bruker rå makt mot en demokratisk legitim prosess. De som forsvarer Facebooks reaksjon hevder at Facebook bare er et firma som takker nei til en avtale de synes er urimelig, noe som dessverre innebærer at brukerne ikke kan linke til australske medier lenger. Men Facebook har forlengst blitt mer enn bare et firma som driver et nettsted. Det de i virkeligheten sier er: “Vi er en del av infrastrukturen for offentligheten deres. Gjør som vi vil ellers stenger vi ned alt.”

I tillegg er det temmelig dumt av et selskap å oppføre seg slik at man samler politikere, medier og innbyggere i et helt land mot seg. Det minner om oljeselskapene som i gamle dager forventet å kunne slå seg ned hvor de ville, hente opp oljen, og ta pengene med seg hjem. Selvfølgelig ville de lokale makthaverne ha sin del av kaka. Facebook vil ha alt. De vil ha alle annonseinntektene, snike det meste unnta skattemyndighetene, og ikke gi noe tilbake til offentligheten de dermed er en parasitt på. Det er unødvendig grådig. De har sluppet unna med det fram til nå, fordi de er mektige og fordi de er en ny type bølle som ingen har visst hva de skulle gjøre med. Men også mektige bøller trenger allierte. Facebook har ingen venner.

Det smarte ville være å finne en mektig lokal aktør å dele kaka med, slik at kakefesten kan fortsette uavbrutt. Dette er, ironisk nok, akkurat det denne loven legger opp til: Et samarbeid hvor den lokale mediegiganten gir de internasjonale teknologigigantene lov til å fortsette akkurat som i dag, til en overkommelig pris. Dermed spiser News Corp litt av Facebook og Googles bunnlinje, men det ligger ingen trussel mot gigantenes makt i denne loven. Den innebærer heller ingen desentralisering av det Murdoch-dominerte medielandskapet. Tvert i mot vil en slik avtale befeste makten til begge parter. Det blir ikke lettere å bekjempe Facebook når det er i medienes økonomiske interesse at de beholder makten sin.

Jeg tipper Facebook etterhvert vil komme fram til det samme som Google: Det er kjekt å ha de lokale mediene på sin side når du er blant verdens mest fryktede og forhatte selskaper. (Oppdatering 23/2: De er nå på vei mot en slik avtale.) Dermed vil de ha funnet en nøkkel de også kan ta i bruk i andre land, når det samme kravet dukker opp der. Myndighetene i Canada har varslet at de vil prøve å innføre en lignende lov. EU vedtok allerede i 2019 nye copyrightregler som blant annet innebærer at Google News skal betale medier for bruk av artiklene deres. Frankrike er det første landet som har innført det nye lovverket, og der er mediene nå på god vei mot en slik avtale med Google.

Fra et realistisk ståsted er vel dette en naturlig utvikling. Det kom noen nye gangstere til byen. De overtok mye på kort tid, men ble arrogante og grådige, ville ha alt, samlet dermed de lokale gjengene mot seg, og må etter noen skuddvekslinger innfinne seg med å dele på kaka.

Det er selvfølgelig også positivt, isolert sett, om en del av den enorme pengestrømmen Google og Facebook har tatt kontroll over, ender opp hos lokale medier. At disse mediene i Australias tilfelle er kontrollert av ett selskap er uheldig, men de fleste andre land har et mer mangfoldig medielandskapet. En inntektsfordeling med teknologigigantene kan bidra til å holde gode medier i live.

Det er likevel mye som er feil ved disse lovforslagene. Det som skurrer mest for mange er at det er linking som står i sentrum her. Webgrunnleggeren Tim Berners-Lee skriver i sin høringsuttalelse at det at medier skal ta seg betalt for å bli linket til bryter med grunnprinsippene i nettinfrastrukturen. En URL er bare en adresse. Hvis jeg forteller noen hvilken adresse de finner butikken din på, skal du kunne kreve betaling av meg for dette? Normalt ville det jo heller vært omvendt, at det er du som ønsker å betale meg for å gjøre deg denne tjenesten.

Som prinsipp er linkbetaling absurd. Forklaringen er kanskje som Cory Doctorow skriver, at dette ikke egentlig er en linkavgift, men et forsøk på å bruke kollektive forhandlinger til å redusere den enorme maktubalansen mellom mediene og teknologigigantene. Det er bare at linker er bindeleddet mellom partene, så da bygger man dette der. Dette berører ingen andre enn teknologigiganter. Dette er ikke første skritt på veien mot at du og jeg må betale News Corp for å linke til artiklene deres. Det er bare en måte å dele opp kaka på slik at gigantene ikke får alt. Men det er en rar måte å dele den opp på som vil kunne ha underlige og skadelige bieffekter.

Kravet om at mediene skal varsles om algoritmeendringer kan ha noen gode konsekvenser. Som Cathy O’Neil skriver om i Weapons of Math Destruction kan slike algoritmer gjøre stor skade når de som blir berørt av dem ikke har innsyn i hvordan de fungerer. Hemmelighold er grunnlaget for makten de har over oss, og gjør det blant annet mulig for dem å bedrive svindel og utpresning. Og som Matt Stoller skriver, er det tross alt rimelig å kreve at Facebook gir deg to ukers varsel før de ødelegger hele forretningsmodellen din.

På den andre siden vil Australske medier kunne få en dypere forståelse av hvordan de kan tilpasse artiklene sine til algoritmene. Dermed får de et enda større insentiv for å tenke kortsiktig og viralt i stedet for kvalitet. Hvis hensikten var å beskytte en samfunnsinstitusjon, burde man hjulpet mediene med å løsrive seg fra anbefalingsalgoritmene, ikke binde dem tettere sammen med dem. God journalistikk skal ikke måtte være klikkvennlig.

Og hvorfor er det bare mediene som skal få innsyn, og ikke vi andre? Maktubalansen mellom gigantene og oss brukere fortsetter dermed å være den samme som før, men nå med mediene på gigantenes side av bordet, med en felles interesse av å overvåke oss og kontrollere anbefalingene vi får.

Lederen av den australske organisasjonen Digital Rights Watch, Lizzy O’Shea, mener at hele forslaget er en fallitterklæring fra det australske demokratiet. Den riktige løsningen på problemet, skriver hun, ville være å skattlegge Facebook og Google mer, og bruke pengene til å styrke det lokale medie- og nettmangfoldet. I stedet har de landet på en løsning som unnviker det egentlige problemet, og samtidig forsterker mange av de andre problemene gigantene fører med seg.

Å betale for bruken av selve innholdet, slik EU legger opp til, ikke for linken, gir mer mening for meg, prinsippielt sett, men også dette er en indirekte løsning. Er det virkelig et problem for norske aviser at Google News siterer et utdrag fra artiklene deres? Ikke direkte. Problemet er at Google har spist opp annonseinntektene deres og ikke en gang vil betale skatt på det. Igjen er løsningen god gammeldags skatt og kulturpolitikk.

Utgangspunktet for en god teknologipolitikk bør uansett være at gigantene er en trussel vi bør bekjempe med desentralisering, uavhengige tjenester, åpne standarder og demokratisk kontroll over databruk, ikke en partner vi vil inngå en inntektsfordelingsavtale med. Bår Stenviks bok Det store spillet har mange gode tanker i denne retningen. Han foreslår at Norge bør tenke om data slik vi i 1970-årene tenkte om olja: Dette er en viktig ressurs som vi må legge under demokratisk kontroll og bruke til det beste for våre innbyggere.

En slik politikk ligger langt unna. Likevel bør vi forvente flere konflikter av denne typen i årene som kommer, og Facebook har vist at de er villige til å bruke brukerne sine som gisler for å få viljen sin. Også Google kan velge å gjøre noe lignende neste gang, slik de truet med å gjøre i Australia. Vi har vendt oss til at slike tjenester alltid er der, men det stemmer ikke nødvendigvis når myndighetene utfordrer makten deres. Det kommer de til å gjøre på ulike måter i årene fremover. Alle som bruker slike tjenester bør derfor forberede seg på den dagen de skrus av. Sørg for å ha alternative kanaler du kan nå ut til folk på. Sørg for å ha en kopi av dataene dine. Og for all del ikke start opp nye prosjekter hvor du er helt avhengig av Facebook eller Google.

Og hvis jeg var Schibsted, Fritt ord, Kulturdepartementet eller en annen mektig aktør i norsk offentlighet, ville jeg begynt å tenke på hvordan vi kan begynne å bygge opp desentraliserte sosiale medier og andre uavhengige nettjenester i Norge.