Jeg var en gang glad i teknologi. Jeg er det nok egentlig fortsatt, men på en mindre ukritisk måte. For tjue år siden ble jeg glad av teknologi, sånn generelt. I dag er teknologi mer et stort felt med mye mørkt og trist, hvor jeg i blant kan finne noe som gjør meg virkelig glad, hvis jeg leter lenge nok.

Jeg blir trist av hvordan overvåkningskapitalisme og monopolaktige giganter har blitt grunnmuren for alt vi gjør på nettet. Det er det mange som blir, men man er uenige om hva problemet er. Skillelinje i denne debatten går mellom de som mener at problemet med teknologigigantene er at de har funnet opp en helt ny og destruktiv form for kapitalisme, og de som mener at de har funnet opp en ny variant av en gammel, destruktiv form for kapitalisme. Jeg tror Cory Doctorow, som mener det siste, har en bedre analyse av problemet enn du finner i for eksempel dokumentaren The Social Dilemma, som hevder det første.

En gang trodde jeg på California-ideologien. I dag ser jeg den som rota til problemet. Det gikk ikke galt fordi teknologi-hippiene solgte sjela si, men fordi de vant og fikk ting akkurat slik de ville.

Google gir meg klaustrofobi og samarbeidet deres med Uber viser at de har en agenda som bryter med idealene de hevdet å ha i 2000-årene, men tjenestene deres er likevel relativt godartete. Amazon skremmer meg på en dypere måte. Ovenfor Facebook føler jeg nok mest av alt avsky. Det er en dårlig tjeneste på mange måter, og det er ingenting de kan gjøre for å fikse på dette uten å forlate forreningsmodellen deres. Jeg har gitt dem alt for mye av innholdet mitt. Det gjør jeg lite av nå, men jeg venter fremdeles på at vi alle skal bestemme oss for å drepe beistet og erstatte det med desentraliserte og åpne sosiale medier.

Spotify er også til å bli trist av, eller kanskje heller irritert: De er selskapet som brukte piratfrykten i 2000-årene til å selv bli musikkbransjens største trussel.