Den opprinnelige begrunnelsen for Bitcoin var at det skulle fungere som et betalingsmiddel. For eksempel ville du lett kunne overføre penger til en hvilken som helst annen person i verden, uavhengig av globale banksystemer og korrupte myndigheter. En ID-løs og personnummerløs person som bor på gata ville likevel kunne ha en Bitcoin-konto. Familien din på den andre siden av jorda ville kunne ha en Bitcoin-konto som du kunne overføre til uten å gå via dyre globale pengeoverføringsløsninger, selv om landet de bor i mangler pålitelige finansinstitusjoner. Du ville kunne gå i butikken og kjøpe en kopp kaffe med bitcoins.

Det er flere grunner til at dette håpet ikke har blitt innfridd, og Bitcoin har endt opp utelukkende som et spekulasjonsobjekt med elementer som minner om ponzi-opplegg, multilevel marketing og pyramidespill.

Ustabil kurs

Bitcoin-kursen er ustabil. Også tradisjonelle valutaer kan ha store kursendringer i forhold til hverandre, men vil under normale omstendigheter ha en indre stabilitet som gjør at de kan brukes som betalingsmidler i et land. Jeg får lønna mi utbetalt i norske kroner. Jeg bruker norske kroner i butikken og betaler skatten min i norske kroner. Hvis kronas verdi halveres mot amerikanske dollar, vil jeg merke det, men det er ikke slik at all min økonomiske aktivitet blir meningsløs over natta.

Ingen land krever inn skatt i bitcoins. Ingen bank vil tilby boliglån i bitcoins. La oss si at kafeen nedi gata begynner å ta i mot bitcoins som betalingsmiddel, og la oss si at både jeg og kafeen er rasjonelle aktører og ikke bitcoin-gamblere som tør å hodle store verdier over lang tid. For at jeg skal kunne kjøpe en kopp kaffe, må jeg derfor veksle inn penger. Kanskje vekslet jeg inn tusen kroner for et par uker siden, for å ha litt på kontoen. Verdien av disse har siden steget med 10% - hurra! Når jeg skal betale, må kafeen oppgi en pris, men hvilken pris? Som Nassim Taleb påpeker: Hvis de prisen de betalte for råvarene sine og alt annet som inngår i varen var satt i bitcoins, kunne de også satt en fast pris i bitcoins. Hvis utgiftene deres ikke er i bitcoins, og de prøver seg på en fastpris i bitcoins, vil kaffen deres den ene dagen være mye dyrere enn i nabokafeen, og den neste dagen mye billigere.

I en økonomi som ikke bygger på bitcoins, må de derfor regne ut prisen der og da. Når bitcoinsene er overført, tar det så kanskje et par uker før kafeen veksler dem tilbake til norske kroner. Innen da har kursen sunket med 10% - å nei!

Hva har vi tjent på å gjennomføre dette kjøpet i bitcoins? Anonymitet? Neppe, så fremt jeg ikke har lagt mye innsats i å skjule sporene mine. Hastighet? Nei. Skatteunndragelse? Igjen, bare hvis vi legger mye innsats i det. Gleden over å være del av et distribuert digitalt betalingsmiddel som gjør bruk av en spennende datastruktur? I mitt tilfelle, ja, ellers neppe. Alt vi har oppnådd er å innføre et unødvendig element av valutarisiko.

Slik er det fordi økonomien ellers ikke bygger på bitcoins. Dette er et høna- og egget-problem. Kanskje den eneste veien ut av dilemmaet er at staten begynner å kreve inn skatt i bitcoins. Men hvorfor skulle de gjøre det? Selv om vi så for oss at alle andre problemer med Bitcoin lot seg løse, bygger den på en antistatlig ideologi. Hva slags stat vil ønske å legitimere en valuta som er designet for undergrave dens evne til å innkreve skatt og påvirke rammene for økonomien?

Men hva skal de bankløse gjøre da?

Bitcoins løfte har vært å gi banktjenester til de bankløse. Det har de tydeligvis ikke lyktes med, etter å ha forsøkt siden 2009. Andre tjenester har oppnådd mer på kortere tid. Luke Plant skriver at betalingstjenesten M-PESA, som ble lansert i 2007, bare brukte fem år på å gi kenyanere flest tilgang til banktjenester:

It’s been more than 12 years for crypto to find a use case. By way of contrast, consider M-PESA, a mobile money company which launched in 2007 in Kenya. It took only 5 years for 70% of Kenyans to sign up for an account, giving them “near instant access to essential financial services such as deposits/savings and P2P money transfers”, when in 2006 only 20% of Kenyans had been formally banked. That’s what successful technology looks like — providing actual services to people who need it, lifting people out of poverty with dramatic effects.

Meanwhile, people today who know nothing about solving real-world problems talk about Bitcoin as “banking for the unbanked” — apparently unaware that this problem, which is not solved by Bitcoin, is being solved by technologies that actually work.