Blokkjeder og web3 er et libertariansk prosjekt i tre betydninger: Det ble startet av libertarianere, det er designet på en måte som legger opp til libertarianske løsninger, og det gir i tillegg ikke mening å løse problemene på denne måten for noen andre libertarianere.

Slik har det vært siden Bitcoin ble lansert i 2008 under finanskrisen. David Gerrard skriver i Attack of the 50 Foot Blockchain at desentraliserte, digitale, kryptografiske penger lenge hadde vært en drøm blant cypherpunks, det vil for det meste si libertarianere som mente at kryptografi ville være nøkkelen til å skape et samfunnet bygget på deres forståelse av frihet. Cypherpunks er en variant av California-ideologien, blandingen av høyre-økonomi og venstre-kultur som gjør at teknologer kan se på seg selv som motkulturelle samtidig som de jobber for IT-giganter. Flere av ideene som senere ble brukt i Bitcoin, vokste frem i cypherpunk-miljøet. Satoshi Nakamoto, Bitcoins pseudonyme skaper, annonserte Bitcoin på mailinglisten deres.

Den første bitcointransaksjonen i januar 2009 inneholdt en referanse til en avisartikkel med overskriften “Chancellor on brink of second bailout for banks”. Dette antyder at Nakamoto så på Bitcoin som alternativ til det tradisjonelle finanssystemet og en protest mot utfallet av finanskrisen. Det var mange både til høyre, venstre og i sentrum av politikken som opplevde utfallet av finanskrisen som urettferdig. Bitcoin representerte en spesifikk libertariansk tolkning av problemet: Økonomien burde være fri, slik at markedskreftene fritt kan belønne de som gjør en god jobb og straffe de som står i veien for økonomisk vekst. I stedet har vi et bundet økonomisk system hvor mektige statlige og private aktører manipulerer spillereglene slik at de selv beholder makten og pengene sine.

Mange vil være enige i den siste delen av denne analysen. De rike ble reddet, de fattige straffet. Men ellers er det et sprik mellom libertarianere og andre kritikere. Problemet, mente de fleste, hadde blitt skapt av finansbransjen og derfor var løsningen strengere regulering av komplekse finansprodukter og mindre toleranse for ekstrem økonomisk ulikhet. Libertarianere, derimot, mente at ingen burde blitt reddet og at det viktigste vi kan gjøre for å unngå slike kriser i framtiden er å avskaffe enhver mulighet for aktiv pengepolitikk.

Det er her Bitcoin kommer inn i bildet. Hvis problemet er at vi har et system hvor staten kan sette premissene for økonomien og utvide pengemengden når den føler for det, en makt den misbruker til å hjelpe kompisene deres i næringslivseliten, måtte løsningen være en helt ny type penger som ikke kunne utvannes av sentralbanker. Desentraliserte, digitale, kryptografiske penger.

Mange libertarianere er hyggelige folk. Jeg betraktet meg selv en gang som en av dem. De har en del gode egenskaper, så som at de er observante når det kommer til samrøre mellom den politiske og økonomiske eliten. Men de er samtidig sære. De har noen enkle økonomiske ideer som de er helt fiksert på. Libertarianernes reaksjon på finanskrisen var at den var statens feil, fordi man hadde vært for løssluppen med subsidierte boliglån. Alle økonomiske kriser er nemlig i bunn og grunn statens feil - og da alltid for staten har gjort for mye, aldri fordi den har gjort for lite.

En annen fiks idé er troen på at økonomien vår står eller faller på hvorvidt pengemengden kan beskyttes mot staten. Mange av dem ser gjerne at vi gjeninnførte gullstandarden. De fleste økonomer mener dette ville vært en eksepsjonelt dårlig idé. Likviditet, det vil si tilgang på penger som ikke er bundet fast til noe, er oljen som holder den økonomiske maskinen gående. I et gullsystem er likviditeten koblet så hardt til mengden gull i verden at maskinen kan stoppe opp uten at det er noen annen grunn til det enn mangel på likviditet. Derfor har vi gått bort fra gull og erstattet det med løsninger hvor sentralbanker forsøker å bruke pengemengden til å motvirke økonomiske kriser. Det fungerer ikke altid bra, men det fungerer bedre enn gull.

Bitcoin ble designet som en digital gullmynt. Pengemengden var låst, slik at sentralbankene ikke kunne “stjele” pengene dine ved hjelp av inflasjon. Dette løste ingen av problemene de fleste andre identifiserte i finanskrisen, men det løste det ene innbilte problemet libertarianerne var opptatt av: Den fæle staten og dens farlige makt over pengemengden.

Nyliberalismens opprørske sønn

Edemilson Paraná beskriver Bitcoin som nyliberalismens opprørske sønn. På den ene siden videfører den ideene fra Milton Friedman og Friedrich Hayek som har lagt premissene for mye av samfunnsøkonomien de siste tiårene og er dermed en videreføring av nyliberalismen. På den andre siden trekker den disse ideene til en radikal og ideologisk ren konklusjon som de mer pragmatiske nyliberale makthaverne og premissgiverne blir forlegne av. Den går tilbake til kilden litt slik en religiøs fundamentalist som gjør opprør mot midtstrømmens pragmatiske og dermed skitne utgave av religionen deres.

Bitcoin fremstiller seg selv som et upolitisk prosjekt, noe den har til felles med nyliberalismen, hvor markedsreformer anses som et upolitisk alternativ til regulering. Men nyliberalerne er pragmatiske - eller inkonsistente hyklere, slik bitcoinerne ser det, påpeker Paraná. Bitcoin blir dermed et prosjekt som fører nyliberalismen tilbake til sine røtter slik at den kan holde det den har lovet oss. Dette gjøres gjennom å tilføre elementer av populisme og teknologisk utopisme. Penger er og skal være nøytrale, mener de. Eliten har skitnet til penger med politikk, men teknologien er nå i stand til å redde oss.

Her begår Bitcoin teknologioptimistens tabbe gjennom å betrakte teknologi som en uavhengig og god kraft som vi bare behøver å slippe løs. Paraná påpeker at dette henger sammen med det nyliberale prosjektet om å avpolitisere samfunnet. Vi kan tross alt ikke bruke politikk til å avpolitisere noe. Vi trenger hjelp fra en annen faktor, og den faktoren er teknologi. Her snakker vi da om en misforståelse av teknologi, men det er en utbredt misforståelse, som skaperne av Bitcoin videreførte i en mer libertariansk retning enn midtstrømsliberalismen gjør.

Libertarianske ideer fungerer dårlig i praksis fordi de bygger på misforståelser av denne typen. Når du frigjør mennesker i den libertarianske betydningen av ordet, ender du ikke opp med et samfunn av frie mennesker men et hvor bare de heldigste og rikeste er frie. På samme måte fører Bitcoins misforståelse av penger til et samfunn hvor de rikeste og mektigste har enda flere midler til rådighet for å beskytte og styrke posisjonen sin.

Dette ser vi enda klarere i kryptoprosjektene som har bygget videre på arven fra Bitcoin. Bitcoin er til en viss grad fremdeles bundet av idealismen til de første bitcoinpionerene, som faktisk fremdeles tror at de holder på å bygge et friere alternativ til tradisjonelle penger. Senere kryptoprosjekter har vært mindre ideologisk rene. Ordene de bruker, som “demokratisering av finanssystemet”, spiller på de samme strengene, men er samtidig vagere og bygger på en mindre konsistent ideologi. De står i forhold til Bitcoin litt som jappene stod i forhold til Friedrich Hayek: Den skitne konsekvensen av noe som i utgangspunktet fremstod som noe rent og idealistisk.

Dette har alltid vært libertarianismens paradoks. Den bygger på en grunnleggende misforståelse av hvordan mennesker og samfunn fungerer, og ender derfor i praksis opp som noe mørkere enn idealistene forestilte seg.

Libertariansk vs liberal frihet

Kryptoprosjekter fremstiller som regel ikke seg selv på denne snevre ideologiske måten. De liker heller å appellere til en bredere drøm om å frgjøre seg fra korrupte autoriteter. Dermed kan dette presenteres som et liberalt eller et anarkistisk prosjekt. Liberalisme i en eller annen form er tross alt grunnideologien for mange av de politiske tankeretninger våre, og ved å snakke om populære idealer som “personlig frihet” og “desentralisering”, knytter web3 seg opp mot denne grunnideologien. Når “alle” er enige om noe, fremstår ikke ideen lenger som politisk, og krypto kan dermed presentere seg selv som et upolitisk prosjekt som ikke har noe annet mål enn å skape en bedre verden innenfor premisser vi alle deler.

Det de tilbyr i praksis er likevel kun frihet i en strengt libertariansk betydning. Denne skiller seg fra liberal frihet ved at liberalere anerkjenner sentrale, demokratisk valgte autoriteter som garantister for frihet. Libertarianere ser på staten som et onde. I beste fall et nødvendig onde, men uansett et onde som vi bør unngå når vi har mulighet til det. Distribuerte blokkjeder er for dem en teknologi som gjør det mulig å bygge ned staten på helt nye måter som ikke var mulig tidligere.

Liberalere ser på statens makt som problematisk, men ikke mer problematisk enn at den kan temmes ved å spre den utover og skape gode kontrollmekanismer. Liberalere ser derfor ikke behov for å binde sentralbanker på hender og føtter, slik hensikten med Bitcoin er. Sentralbanken er et verktøy man kan bruke for å forme en liberal økonomi.

Libertarianere mener at all statlig makt korrumperer, og vil derfor rive den ned. At makten for øyeblikket kan være er i hendene på velmente liberalere hjelper ikke. Det gjør på en måte trusselen verre, fordi mektige idealister ofte gjør mer skade enn en kyniker, slik de ser det. Og når staten er korrupt, slik den mange steder er eller kan bli i fremtiden, kan den gå rett til banken og stjele pengene dine. Bitcoin beskytter deg mot dette.

Bitcoinere spesielt er veldig opptatt av dette: Frykten for at staten skal stjele pengene dine, og troen på at programvare kan forhindre dette. Dette vitner om en naiv forståelse av hvordan makt fungerer i praksis. Hvis staten i landet ditt er så slem at den stjeler pengene dine, har den vel heller ingen skrupler med å slenge deg på glattcella til du gir bort privatnøklene til kryptoverdiene dine. I praksis er det de mektige i et slikt samfunn som vil lykkes med å gjemme verdiene sine i bitcoins, ikke vanlige folk.

La oss likevel si at det var slik at bitcoins kunne beskytte deg mot en korrupt stat. Hvis teknologien bak Bitcoin er så mektig at det kan motstå angrep fra en ondsinnet stat, er den også så mektig at den kan forhindre en godsinnet stat i å gjennomføre legitime oppgaver så som å skattlegge innbyggerne og slå ned på finanskriminalitet. Hvis løsningen på en korrupt stat er Bitcoin, og dette faktisk fungerer etter hensikten, har du også gjort det umulig å bytte ut den korrupte staten med en ærlig stat.

Slik vil iallfall en liberaler se det. En libertarianer vil derimot svare at dette er noe av hensikten, fordi det ikke finnes noe sånt som en ærlig og nyttig stat. Staten stjeler fra deg i form av skattlegging og inflasjon. Staten er dermed i beste fall et nødvendig onde som bør begrenses til noen få helt grunnleggende oppgaver. Hva disse oppgavene skal være, er liberalister uenige om, men de er enige om at det skal være langt færre av dem enn i dag. Alt som kan utføres av private aktører, bør utføres av private aktører, og noe av håpet de ser i blokkjeder er at disse utvider omfanget av oppgaver som kan utføres av private aktører. Før kunne vi ikke ha private, desentraliserte penger, og da trengte vi dessverre sentralbanker. Nå har blokkjeder åpnet denne døra for oss, så da kan vi avskaffe sentralbankene også.

Politikk er et onde

Frihetsbegrepet i krypto er derfor noe helt annet enn den friheten liberalere tror på. Den skiller seg også fra frihetsbegrepet i anarkisme ved at den er anti-politisk. Anarkister er mot sentrale autoriteter, men de ønsker å erstatte dem med organisasjoner og felleskap det er frivillig å være med i. Det vil fortsatt utøves politikk i slike organisasjoner, i den forstand at mennesker vil krangle seg i mellom om hvilke mål organisasjonen skal ha og hvordan de skal oppnås. Mengden med politikk øker i et anarkistisk system, det er evnen den politiske maktens forvaltere har til å tvinge gjennom beslutningene sine som reduseres.

Libertarianere ser derimot på politikk i seg selv som et onde vi bør designe ut av systemet, så langt det er mulig. I likhet med liberalere ønsker de en verden hvor det finnes klare, ufravikelige spilleregler som ikke skal overstyres av politiske hensyn. I vårt liberale samfunn innebærer dette for eksempel at tidligere statlige funksjoner overlates til markedslignende aktører som ikke direkte er underlagt politisk kontroll. Når NSB stykkes opp i utallige små selskaper som hver kan byttes ut etter anbudsrunder, oppnår du blant annet også å redusere spillerommet for jernbanepolitikk. Du kan ikke lenger spørre “hva vil vi med jernbanen”, du må omformulere det til noe sånt som “hvilke rammebetingelser skal vi sette slik at jernbaneselskapene kanskje selv ser en gevinst i å gå i den retningen vi ønsker.”

Libertarianere trekker dette mye lengre. Smarte kontrakter på blokkjeden er et middel for å oppnå dette. Når koden er loven, finnes det ikke lenger et politisk spillerom. I en slik verden styres relasjonene våre av kontrakter. Anarkister forholder seg til hverandre gjennom frivillige forbund, libertarianere gjennom kontrakter. Alle kontrakter som inngås frivillig av begge parter er i utgangspunktet legitime. Frihet og frivillig kontraktinngåelse er to sider av samme sak.

Skribenten tante oppsummerer det slik:

In Web3 there is no room for “politics” as in spaces where people debate something and try to find a decision. Instead structures are set up in ways that remove that human element by codifying what a structure does in its smart contract.

Our current web is built around many social and political systems. When for example someone squats on a domain that someone else has the registered trademark to, there are processes to “free” that domain from the squatter. But these processes are complex, not always fair or equal and usually a little messy. In Web3 it’s all about the ownership of the correct token. That’s the law. And there is no debate about how the law should be or could be applied. You own the token, you own the thing it references.

This belief removes the need for a lot of support that traditional systems have: If whatever the contract says is right and you did send your tokens somewhere they are no longer yours if you made that trade willingly or not.

Dette er også hvorfor ideen om å “hacke” en smart kontrakt er mer tvetydig enn man skulle tro. Hvis hacket består av å bruke kontrakten til noe den ikke var tiltenkt, har hackeren da egentlig gjort noe galt, fra systemets ståsted? Hele poenget med å ta i bruk en smart kontrakt er jo å fjerne behovet for menneskelige vurderinger. Koden er loven. Alt koden legger til rette for, er dermed lov.

Syk? Trist for deg

Dette passer godt inn i et libertariansk livssyn hvor man for eksempel også mener at staten ikke bør hjelpe fattige og at helseforsikring skal være en privat transaksjon. Har du så lite penger at du sulter ihjel? Trist, men spillereglene er klare nok, og det er du som må ta ansvaret for at du har plassert deg i denne posisjonen. Er det ingen som vil selge deg en helseforsikring du har råd til fordi du er syk? Trist, men man kan ikke tvinge aktører i helsebransjen til å hjelpe deg. Det ville være galt.

Smarte kontrakter bygger på den samme nådeløse, anti-politiske logikken. Ingen andre enn libertarianere har en slik forståelse av frihet, og ingen andre vil være fornøyd med resultatet hvis vi bygger verden på blokkjeder. Som Matt Stoller sier det:

Crypto is a movement based on the theory that the existing nation-state is a system rigged by billionaires, and the right response is to create a different and more corrupt order rigged by different billionaires, money launderers, and dictators.

En annen unikt libertariansk idé bak web3 er ideen om at tradisjonelle sentralbank-styrte “fiat”-valutaer gir myndighetene for mye makt over pengene våre, for eksempel ved at de kan skattlegge oss i det skjulte ved hjelp av pengetrykking, som de mener er årsaken til inflasjon. Løsningen på dette problemet er valutaer som ikke er underlagt myndighetene. Bitcoin er til og med designet slik at det aldri vil kunne utvinnes mer enn 21 millioner bitcoins. Ettersom folk fra tid til annen mister nøklene til verdiene sine, vil mengden bitcoins i verden på lang sikt i praksis synke, ikke øke. Bitcoin er med ordre ord designet for deflasjon, noe bitcoinere mener er en god ting.

Få andre enn libertarianere slutter seg til denne teorien om penger, hvor pengepolitikk i seg selv er et onde. De fleste andre ser pengepolitikk som et verktøy samfunnet kan bruke for å bidra til en stabil økonomi, primært gjennom å sikre en lav og stabil prisvekst. I grønne miljøer finner du enkelte som ønsker å innføre lokale valutaer, men også disse er formodentlig underlagt lokalsamfunnets pengepolitikk. Bare libertarianere tror at penger som lever helt utenfor politisk kontroll vil være et gode.

Midtstrømsøkonomer mener også at et visst lavt nivå med inflasjon er sunnere for økonomien enn deflasjon. I en deflasjonsøkonomi vil pengene du sitter på alltid være mer verdt i morgen enn i dag. Du har dermed et sterkt insentiv for å ikke bruke dem. Eller hodle, som bitcoinere kaller det. Økonomifaglig sett bygger Bitcoin på en crank-teori.

Alt kan finansialiseres

Andre kryptomynter har ikke den samme begrensningen i antall mynter som Bitcoin. Dette er en av grunnene til at bitcoinere forakter det de betrakter som shitcoins.

Uansett hvilken pengepolitikk som ligger bakt inn i et kryptoprosjekt, er det likevel snakk om en pengepolitikk som er løsrevet fra sentralbanker og demokratisk valgte myndigheter. Ikke all krypto legger opp til en streng ultra-østeriksk pengepolitikk. Men all krypto legger opp til at penger skal flyttes lenger vekk fra statens kontroll.

Videre legger man opp til at også andre aspekter av samfunnet skal omformes fra sin nåværende form etter en libertariansk modell, det vil si kontraktstyrt og utenfor politikken og samfunnets kontroll. I stedet for fagforeninger og arbeidsgivere, kan vi ha DAO-er. I stedet for CV-er, kan alle dine bragder som arbeidstager registreres på blokkjeden, hvor de kan evalueres automatisk i en framtidig ansettelsesprosess.

Alt som er viktig i livet skal kunne representeres av kuponger som ofte vil være omsettbare og dermed utgjøre grunnlaget for komplekse finansielle instrumenter. Alt kan finansialiseres. Den politiske visjonen bak krypto og web3 er med andre ord en frigjøring av finansverden fra staten kombinert med en finansialiering av nye områder av samfunnet.

Edemilson Paraná beskriver resultatet en en slik finansialisering som en spiral av økende kompleksitet. Jo mer av samfunnet som omfattes av digitale finanssystemer, jo mer vil jakten på gevinst føre til komplekse spekulasjonsformer, som fører til et behov for mer komplekse reguleringer, som fører til en jakt på enda mer komplekse måter å investere på. Resultatet blir så uoversiktlig at det favoriserer sentralisering, fordi bare de største aktørene klarer å henge med i en slik verden. Krypto er med andre ord ikke en løsning på problemene tradisjonelle finansinstitusjoner skaper, men et videre skritt i samme retning, som nødvendigvis fører til enda større utgaver av de samme problemene. Kompleksiteten i boliginvesteringene som førte til finanskrisen i 2008 er ingenting mot den som er i ferd med å vokse frem i den kryptobaserte desentraliserte finansverden.

At ideologien bak web3 er libertariansk betyr ikke at de som er aktive i disse miljøene som investorer og entreprenører nødvendigvis er libertarianere, eller at dette er en viktig del av motivasjonen deres. Motivasjonen er som regel å tjene store penger. For de fleste vil det nok derfor være viktigere å snakke opp investeringene sine enn å tenke dype ideologiske tanker. Men slik er det med alle ideologiske prosjekter: Når ideologien først har blitt bakt inn i systemet rundt oss, kan vi arbeide for å fremme ideologien uten å være bevisste på det. Ideologien formulerer spillereglene. Spillerne oppfører seg i henhold til reglene, og ser det kanskje slik at handlingene deres ikke har noen politisk dimensjon, samtidig som de med dette styrker denne visjonen for hvilke regler spillet bør ha, i motsetning til alternative visjoner.

Det er heller ikke et godt motargument at en del web3-tilhengere er ideologisk inkonsistente og for eksempel støtter libertarianske ideer det ene øyeblikket og autoritære konservative ideer det neste, slik Silicon Valley-investoren Peter Thiel gjør. Mennesker er sammensatte. Libertarianisme er en såpass virkelighetsfjern ideologi at det krever eksepsjonelle mentale anstrengelser for å holde den ren. Dette er som regel bare mulig hvis man lever skjermet fra den virkelige verden. Libertarianere som har oppnådd suksess i en eller annen form, gjør det som regel med hjelp av et kompromiss av noe slag. Ofte er kompromisset en allianse med staten. Staten skal bygges ned, men den lille staten som er igjen, skal være mektig, slik at den kan beskytte spillereglene markedet er avhengig av, og den behøver ikke være demokratisk. Mange libertarianere har landet på dette kompromisset.

At disse støtter web3, betyr altså ikke at web3 er et bredt prosjekt som mange kan slutte seg opp om. Det betyr bare at libertarianisme i praksis alltid har gått hånd i hånd med autoritære impulser, og at blokkjeden bare er en videreføring av dette. Se for eksempel på hvordan en autoritær leder innførte Bitcoin som gyldig betalingsmiddel i El Salvador.

Web3 legger opp til libertarianske spilleregler. Alle som deltar i kryptoprosjekter, støtter dermed opp om libertariansk ideologi.