Er NFT en måte å eie rettighetene til et kunstverk?

I dag: Nei. Andres Guadamuz, som er Reader in Intellectual Property Law ved University of Sussex, mener man bør se på NFT-er som samleobjekter som får sin eventuelle verdi fra sin sjeldenhet, men ikke dermed gir noen rettigheter til det originale kunstverket de er basert på. Som samleobjekt betraktet, er en NFT en kvittering på at du eier en bestemt signert utgave av et kunstverk.

At samleobjektet er unikt, sjeldent og ikke-utbyttbart betyr altså ikke at man har kjøpt selve verket. Det er mer som om jeg trykket bøkene mine i en unik signert samleutgave som det bare finnes ti kopier av. De som kjøper den, har ikke kjøpt mine eksklusive rettigheter som forfatter. Jeg har ikke engang gitt fra meg retten til å gi ut nye samleutgaver senere. De fleste NFT-er fungerer på samme måte, fra et åndsverklovperspektiv, mener Guadamuz. Da Twitter-grunnlegger Jack Dorsey solgte en NFT av sin første tweet for 3 millioner USD, sa han ikke fra seg retten til å for eksempel lage en ny NFT senere av samme tweet.

NFT føyer seg dermed pent inn i eksisterende åndsverklovgivning. Kupongen er bare en kvittering på at du eier en unik signert utgave av noe.

Hva om den som lager NFT-en ikke eier originalen?

I tillegg til at NFT-er er kjedelige som kunst, er de også upopulære i digitale kunstmiljøer, fordi mange kunstnere opplever at bildene de har laget blir “stjålet” og lagt ut på NFT-markedsplasser som OpenSea. Hvis du finner et kunstverk på OpenSea som faktisk er interessant og som noen åpenbart har lagt mye arbeid i, er det en god mulighet for at det egentlig er laget av noen andre.

Dette har fått ekstra oppmerksomhet etter at DeviantArt, et nettmiljø for digitale kunstnere, laget et verktøy som skanner blokkjeder etter NFT-er som plagierer bildene deres. Mange har oppdaget at bot-er oppretter NFT-er basert på bildene deres i stor skala. På OpenSea er det gratis å opprette nye NFT-er. Det koster egentlig flere hundre kroner å opprette en NFT, men ved hjelp av Lazy Minting kan man kreve inn pengene først etter at NFT-en er solgt, noe som gjør at det er svært billig å opprette hundretusenvis av NFT-er med “stjålne” bilder i håp om at noen få av dem kanskje finner en kjøper.

Jeg skriver “stjålet” i hermetegn fordi spørsmålet om dette juridisk sett er et brutt på åndsverklovene er komplekst. Andres Guadamuz påpeker at en NFT bare er metadata på en blokkjede. Metadataene henviser til for eksempel et bilde, og bygger da i så fall på dataene i bildet, men metadataene inneholder ikke bildet. I teorien kan de gjøre det, i praksis er dette for dyrt.

Sammenligningen med samleobjekt er derfor upresis. NFT-en er et slags samleobjekt, men av en mer abstrakt type enn i eksemplet med å trykke en bok i ti eksemplarer, fordi den ikke inneholder kunstverket den henviser til. Det blir mer som om jeg laget en kupong i ti eksemplarer hvor det bare står ordene “Togeventyret av Bjørn Stærk”. Relasjonen mellom kupongen og boka den viser til er svært løs.

Guadamuz er derfor usikker på om det å lage en NFT av noe du ikke har noen rettigheter på utgjør et lovbrudd. Lovbruddet består i så fall av det å formidle originalen sammen med NFT-en, slik for eksempel OpenSea gjør når du åpner siden til en NFT, og slik den som opprettet NFT-en antagelig gjorde da de lastet opp originalen til OpenSea. Men selve NFT-en? Den er som regel kun en hash av originalen. På den andre siden inneholder metadataene gjerne en link til originalen, og dette kan telle som formidling, mener han. Hvor grensen vil bli trukket er foreløpig uklart, mener han, men spørsmålet vil avgjøres av detaljene i metadataen til NFT-ene.

Men noe så enkelt som metadata kan vel ikke være verdt millioner?!

Nei, det er jo litt rart at folk skal betale tusenvis og millioner av kroner for noe som bare er en kvittering for en bestemt signert utgave, og hvor den eneste retten du kjøper er retten til å videreselge kvitteringen. Guadamuz heller derfor mot at de som bruker mye penger på NFT-er tror at de kjøper selve kunstverket. Det er iallfall slik mediene gjerne har presentert det. De har dermed blitt lurt.

Han skriver at noen riktignok ønsker å bruke blokkjeder som et system for å håndheve åndsverkrettigheter, men har liten tro på at dette vil la seg gjøre i praksis. Åndsverklover er for komplekse til at de kan legges på blokkjeden og håndheves av smarte kontrakter. Hele poenget med å bruke blokkjeder er å sikre at dataene ikke kan endres etter at de er opprettet, men hva gjør du da når noen hevder å eie noe de ikke eier, eller når eierskapet viser seg å være mer komplekst enn antatt? Lovverket er designet for å håndtere slike tilfeller, men dette er bare mulig ved bruk av menneskelig skjønn og rettsvesenets makt til å endre på ting.

Ingenting slikt finnes på blokkjeden. OpenSea har et skjema man kan fylle ut når en kunstner oppdager at noen har laget en NFT av kunstverket deres. Så skal bildet bli fjernet når de har behandlet henvendelsen. Det er som sagt litt uklart om en slik NFT bryter loven, men hvis blokkjeder skal brukes til å håndheve åndsverkrettigheter, må markedsplassene være i stand til å takle slike konflikter. Det er ikke OpenSea og andre NFT-markedsplasser. Prosessen deres krever manuelt arbeide fra både kunstneren og dem selv, for å rette opp i noe som utføres automatisk i stor skala. Kunstnerne er lei av å måtte bruke tid på dette og antallet henvendelser er så stort at svartiden er svært lang.

På toppen av dette krever ikke OpenSea noen form for identifikasjon fra brukerne sine, og selvfølgelig heller ingen beviser på at de faktisk eier kunstverket de legger ut. Det sier seg selv at dette ikke kan fungere som en basis for å håndheve åndsverkrettigheter, selv i en framtid hvor man begynner å anse NFT-er som noe mer enn kvitteringer.

Dette peker mot det sentrale dilemmaet ved NFT-er og blokkjeder: At det du kjøper kun har verdi i relasjon til konteksten blokkjeden prøver å skape. Du kjøper ikke kunstverket, du kjøper en adresse i en database som du håper en dag vil bli en autoritativ oversikt over digitale eiendeler. Men når hvem som helst kan legge til innhold de ikke eier der, hvordan kan den da bli en slik oversikt? Hvis nettplatformer som Twitter for eksempel begynte å kreve at du eier en NFT til bildet du legger ut, ville det utløse en brutal overgangsfase hvor alle som eier et bilde måtte opprette en NFT for bildet før noen andre rekker å gjøre det. Det er vanskelig å se hvordan dette kunne føre til et resultat vi opplever som legitimt.

Det er dermed et uløst høna-og-egget-problem her. NFT-er er per i dag kun kvitteringer som noen har fått det for seg er verdifulle, og det er vanskelig å se for seg en vei videre hvor de kan bli til noe mer enn dette.

Altså er det ikke så mye bli sint over?

Det spørs hvor du ser dette fra. Fra perspektivet til åndsverklover er NFT-er lite mer enn interessante grensetilfeller. Ofte er de ikke det en gang. Hvis du har lagt ut bildet ditt under en lisens som tillater kommersiell bruk, som CC BY, innebærer det at noen for eksempel kan trykke og selge t-skjorter med bildet du har laget, så lenge de henviser til deg. Da har du neppe noe juridisk grunnlag for å si at de ikke også kan lage en NFT av bildet og selge den. Dette er enklere enn grensetilfellene Guadamuz diskuterer, hvor lisensen ikke tillater kommersiell bruk eller man ikke har noen rett til å bruke bildet i det hele tatt.

Men hvis en NFT kun er en kvittering, hva er det kjøperne betaler tusenvis og millioner av kroner for? Guadamuz mener altså at de har blitt lurt til å tro at de har kjøpt originalverket, og det stemmer nok for noen. Men når du leser blokkjedeentusiastenes egne forklaringer av hva de gjør, ser du at de er klar over at man ikke kjøper originalen når man kjøper en NFT. De vet at disse kupongene i dag bare er databasereferanser som fungerer som kvitteringer. Men det de selv mener at de gjør, er å være med fra starten på noe som en dag vil vokse til å bli en slags paralell til rettsvesenet, en uavhengig verden hvor koden er loven.

På samme måte som Bitcoin er ment å bli en paralell til tradisjonelle penger som lever i en uavhengig verden hvor sentralbankene og politikerne er irrelevante, er NFT-er ment å skape unike digitale eiendeler som lever i en uavhengig verden hvor åndsverklovene er irrelevante.

Web3-visjonene handler om å bygge blokkjeden inn i grunnmuren av samfunnet. Dette er et libertariansk prosjekt, selv om de som oppretter eller kjøper NFT-er ikke nødvendigvis er bevisste på dette. Vi kan bare spekulere om hvordan en verden hvor åndsverkrettigher håndheves med smarte kontrakter vil se ut, men prosjektet bygger på premisser kun liberalister er enige i: At samfunnet fungerer bedre jo mer som er utenfor staten og politikkens rekkevidde. Det er naturlig å anta at kun liberalister vil bli fornøyd med resultatet.

Må resultatet bli fryktelig?

Ikke i følge tilhengerne. Noen NFT-entusiaster har omfavnet CC0, en lisens fra Creative Commons som i praksis fungerer som public domain. Ideen er at noen kan kjøpe eierskapet til noe men samtidig gi fra seg all kontroll over bruken av det. Eierskapet deres utgjør dermed kun en form for status. NFT-en bidrar til å finansiere noe som ender opp til nytte for felleskapet.

Dette er et svar på kritikken om at blokkjeder er et forsøk på å skape kunstig knapphet. Ja, statusen kan være et knapphetsgode, mener de, men innholdet kan likevel spres fritt.

Andre bruker NFT-er til å selge åndsverkrettigheter på nye måter. Bored Ape Yacht Club gir ganske omfattende rettigheter til de som kjøper NFT-ene, langt mer enn det som er vanlig ved salg av kunstverk. Hvis du eier en ape, har du en slags lisens du kan gjøre bruk av til å skape nye kunstverk med denne apekarakteren. Iallfall i teorien. Hvordan dette vil fungere i praksis når ape-NFT-en blir stjålet, er uklart. Men intensjonen er at NFT-er kan åpne for helt nye former for åndsverkrettigheter. Vi kan bli mer kreative i hvordan vi tenker åndsverkrettigheter, og kreativitet er jo en .. god ting, eller?

Dette har alltid vært det libertarianske kjerneargumentet: Slipp kreativiteten løs gjennom å redusere alle relasjoner til frivillige kontrakter. Så går det noen år, og det vi har endt opp med er i stedet bare en innovativ måte å frata folk verdigheten deres, som hos Uber eller Amazon.

De fleste gode ting du kan gjøre med NFT-er er mulig å gjøre uten NFT-er. Det eneste blokkjeden tilfører er pengespekulasjon i en tidligere ukjent skala. Og det er generelt en dårlig idé å erstatte rettsvesenet med hackbare smarte kontrakter.

Web3-visjonen er antagelig umulig å gjennomføre, men hvis den er mulig, vil resultatet bli fryktelig. Og veien til en slik verden går blant annet via å investere så mye penger og prestisje i NFT-er at de blir en form for de facto digitalt eierskap som overlever den uunngåelige boblesprekken.

Hvis du er en digital kunstner, og noen lager NFT-er av bildene dine, har du altså grunn til å bli sint, selv om det de gjør ikke nødvendigvis er ulovlig: De bruker din kunst til å starte en revolusjon som skal rive ned hele åndsverksystemet og erstatte det med noe du kommer til å avsky.