Det er mye jeg finner spennende i Web3-verdenen. Det er spennende å forstå teknologien, selv om ingen har funnet noe nyttig å bruke den til. Det er spennende å lære om de oppfinnsomme svindlene den brukes til. Det er spennende å utforske den psykologiske siden av kryptokulten. Visjonene til web3-entusiastene er avskyelige men på en interessant måte.

Det som derimot er et tvers gjennom kjedelig tema er NFT-er som kunst. Her er et av verdens mest verdifulle NFT-er, Bored Ape #7090, som per desember 2021 er verdt omtrent 26 millioner norske kroner:

Hva skal man si om dette? Ingenting.

NFT-en CreatureToad #7001, ligger nærmere min prisklasse. Jeg kan avbestille den nye lenestolen vår og kjøpe denne i stedet for omtrent 12 000 kroner:

Og det er jo .. teit? Gjesp.

I artikkelen The Future Is Not Only Useless, It’s Expensive påpeker Dan Brooks hvor nedslående det er å se den eksepsjonelt kjedelige kunsten NFT-miljøet skaper:

This is how NFTs make me feel: like the future is useless but expensive, and world-altering technology is now in the hands of a culture so aesthetically and spiritually impoverished that it should maybe go back to telling stories around the cooking fire for a while, just to remember how to mean something.

Let me give you an example. Here is what Sean Ono Lennon harnessed the power of an instantaneous global communications network to tweet to his 331,000 followers earlier this month:



My initial response to this tweet was to reassess Lennon as some kind of genius satirist. Then I got scared, because I think he might not be kidding.

[..] The man is 46 years old. His moronic sanctimony about “cute NFTs for little babies” — a middle-aged man who laughs at your child for watching Peppa Pig, offers to show her some real art for mature adults, and then busts out a picture of Batman saying “fuck” — captures the whole problem with NFTs as a trend in contemporary art.

Brooks mener at stilen som har slått an i NFT-verdenen gjenspeiler de døde indre livene til folka som er dumme nok til å tro at dette er framtiden og rike nok til å satse penger på det.

And this is why the future, be it NFTs or Memoji or the howling existential horror of the Metaverse, looks so ugly and boring: it reflects the stunted inner lives of the finance and technology professionals who produced it. As the visual manifestation of cryptocurrency, NFT art combines the nuanced social awareness of computer programmers with the soulful whimsy of hedge fund managers. It is art for people whose imaginations have been absolutely captured by a new kind of money you can do on the computer.

Hva mer kan man si?

“Dårlig” kunst

Litt mer kan man si. Man kan grave dypere i spenningen mellom kunst, penger og kunstkritikk. Man kan innvende at dette ikke er første gang det vokser frem en ny kunstretning som møtes med forakt, eller første gang penger møter kunst på en sjokkerende måte. NFT er et nytt kapittel i historien om hvordan kunstnere har utforsket forholdet til penger på ulike måter og brukt kreativiteten sin til å utfordre ideen om hva kunst er.

Julia Friedman og David Hawkes går gjennom denne historien i en artikkel i Athenaeum Review. De er i utgangspunktet skeptiske til elitismen kunstkritikere ofte tyr til når de angriper “dårlig” kunst.

The snobbery of the self-appointed elect was challenged decades ago by Marcel Duchamp, in what looks like a premonitory contribution to the current NFT discourse. In his 1957 paper ‘The Creative Act,’ Duchamp rejects the elitist exclusion of ‘bad’ art: ‘art may be bad, good or indifferent, but, whatever adjective is used, we must call it art, and bad art is still art in the same way that a bad emotion is still an emotion.’

Ideen mange kunstnere har utforsket siden nittenhundretallet er altså at også dårlig kunst er kunst, ja at alt er kunst hvis noen erklærer at det er det. Det er selve handlingen med å plukke ut noe og kalle det kunst som gjør det til kunst. For eksempel et urinal eller kunstnerens egen bæsj.

Det går altså an å kritisere NFT som kunst, men man bør unngå å gjøre det fra et ståsted hvor det eneste som teller som kunst er realistiske, klassiske malerier. Kunst kan være mer lekent, abstrakt, ironisk, og er ikke bundet til fysiske objekter. Kunst er bidrag til en samtale hvor du må kjenne til det som har blitt sagt før for å forstå de ulike lagene av mening i det som blir sagt nå. Det er ikke så enkelt som at du kan ta et kjapt blikk på en teit ape og si at dette er dritt. Det kan være mening der for de som legger innsats i å forstå samtalen kunstverket inngår i.

Friedman og Hawkes forkaster likevel denne tolkningen av NFT-er. De mener at nøkkelen til å forstå fenomenet ligger i forholdet mellom kunst og penger.

Kunst og penger

Kunst har lenge hatt et nært og anspent forhold til penger. Noen må betale for arbeidet, og for rike mennesker har det vist seg å være hensiktsmessig å ha tilgang på investeringsobjekter som utelukkende får sin verdi gjennom sosiale prosesser som trender og kunstkritikk. De virkelig store pengesummene har kommet til de siste femti årene og har skapt et absurd marked dominert av profesjonalisert kunstkritikk og ekstremt rike menneskers jakt etter måter å lagre verdiene sine på.

Vicky Osterwell skriver i artikkelen Money for Nothing i Real Life:

As a commodity whose existential value can’t be questioned but can be worked out and realized only by a nebulous group of experts, art allows capitalists to launder money across borders, invest, increase, and turn over liquid capital while also accruing social legitimacy and respectability. At the same time, this approach to art’s value serves to further detach it from whatever vestigial significance it derives from more general (and less predictable) public opinion. In this era of financialization, the experts’ function is to solidify art’s role as investment. Contemporary art, and the “art world” that prices it, has necessarily been cloistered off into its own sphere of technicians and specialists who serve bourgeois collectors. As the art world reneges on the possibility of “free-market pop-culture meritocracy” to embrace “specialized investment industry” status, it gains capacity to valorize assets (artists and art objects) more quickly and more consistently.

Kunstnere har forholdt seg til det kommersielle på ulike måter. Noen har angrepet det, andre har omfavnet det og det vanligste er vel å anse det som et nødvendig onde. Forholdet mellom kunst og penger er likevel så tett at også angrepene på det kommersielle fort innlemmes i kunstverdenens pengebaserte målestokk, som en del av en evig runddans hvor status kommer fra å utfordre det etablerte, men hvor denne statusen deretter så kan omsettes til penger.

Etter at Banksys bilde Girl with a Balloon viste seg å inneholde en selvødeleggelsesmekanisme som begynte å rive opp kunstverket under en auksjon i 2018, har det halvveis ødelagte bildet, som nå heter Love is in the Bin, steget i verdi fra 1 til 18 millioner britiske pund.

Det er altså ikke noe nytt i kunstverden at NFT-er blander kunst og penger. Disse har alltid vært nære slektninger. Det nye, mener Friedman og Hawkes, er at de forener estetikk og penger til en og samme ting. I en NFT er pengeverdien en essensiell del av kunstverket. Det er ikke bildet du kjøper - hvem som helst kan jo se bildet, og fordi det er digitalt, tilfører ikke eierskapet noen ekstra estetisk dimensjon slik det gjør å ha et maleri på veggen. Det du kjøper med en NFT er det å ha kjøpt NFT-en, og eierskapet gir ingen annen verdi enn statusen du får fra en slik pengebruk og pengene du får når du selger dette videre. Derfor har det heller ingenting å si om NFT er god eller dårlig kunst.

The content of Beeple’s work is unimportant. Its images are self-consciously banal, proudly lowbrow, deliberately jejune. But it is not images that Beeple is selling. They’re not even what he’s creating. What he’s creating, what he’s selling, is ownership: financial value. The advent of the NFT renders the distinction between art and money obsolete.

Med andre ord er ikke NFT-er en kontroversiell ny kunsttrend som provoserer fordi den åpner for nye kunstneriske impulser, men et grunnleggende brudd med ideen om at det går et visst skille mellom kunst og penger. Avstanden mellom disse to har i blant vært liten, men en viss avstand har det som regel vært. Hvis NFT lykkes med å erobre kunstverden, mener de, vil kunst og penger bli to sider av samme sak.

NFT-er har dermed til felles med andre blokkjedeteknologier at det i første omgang presenterer seg selv som en stor og uunngåelig teknologisk nyvinning som vil gjøre alt bedre for alle. I neste omgang kommer det fram at det først og fremst er snakk om en tvilsom finansiell nyskapning, og til sist ser vi at den står for et grunnleggende brudd med filosofien til det den forsøker å revolusjonere. Det er spennende som true crime, men det er ikke spennende som det det utgir seg for å være.

Kjedeligere enn du tror

Dermed er vi tilbake der vi startet: At NFT som kunst er et kjedelig tema. Alt som er spennende ved kunst ligger i innholdet og lagene av mening man kan finne i det. Jeg kan lite om kunst, men jeg finner glede i å sette meg inn i samtalen et kunstverk inngår i. Den største kunsten gir deg mye igjen for å lære om konteksten den snakker med. Alt nytt du lærer løfter frem stadig nye lag med mening.

NFT-er har bare to lag med mening, begge kjedelige. På overflaten: Kunstverket, som ofte er dårlig, fordi det er skapt for å appellere til rike idioter. Det som gjemmer seg under overflaten er like kjedelig: Handlingen “kjøpe unikt men dårlig kunstverk for millioner av kroner”. Du kan være pretensiøs og kalle dette performancekunst, men det er bare en pengemaktdemonstrasjon og en investering.

Alt snakket om blokkjeden og alle de komplekse teknologiske detaljene fungerer dermed som et røykteppe som skjuler hvor enkelt og dumt dette egentlig er.

Vicky Osterweil kaller dette Christopher Nolan-effekten:

The recent hullabaloo over NFTs has mostly produced a lot of confusion. In nearly every article about them they are framed as an incredibly complicated technological phenomenon requiring careful explanation, rather than an incredibly boring one that tends to repel one’s focus. This dissonance produces doubt: You may say to yourself, “Okay, what I am understanding about this seems ridiculous, but it’s pretty high-tech and there’s apparently a lot of money in it, so maybe I’m missing something?” Reader, you are not. NFTs are just as absurd and banal as you probably believe.

I think of this as the Christopher Nolan effect: If you explain an incredibly simple premise — like, for example, “a guy forgets everything every five minutes” or “you can go inside people’s dreams and make false memories” — over and over in increasingly abstruse ways, the person it’s being explained to will eventually tell themselves, “I just don’t get it.” This effect is only strengthened the more people there are agreeing that the matter at hand is “cool,” “interesting,” or “complicated” — a process of mass, self-inflicted intellectual gaslighting.

[..] NFTs are the perfect expression of art-world-as-financial-bubble. As with all bubbles, the details may be obfuscating, but the basic phenomenon is very simple: The more people who can be brought to agree that some arbitrary object is valuable, the more valuable it becomes. In other words, crypto-currencies like Bitcoin and crypto-related investments like NFTs are a pyramid scheme disguised by the Nolan effect.

Slik Groucho Marx ville sagt det: Å kjøpe en databasereferanse til et teit bilde av en ape kan ved første øyenkast virke som en dum ting å gjøre, men ikke la det lure deg - det er en dum ting å gjøre.