Adverserial interoperability, eller fiendtlig kompatibilitet, er en idé fra Electronic Frontier Foundation, popularisert av Cory Doctorow, som handler om en bestemt måte teknologisk utvikling kan skje på. I et intervju med podcasten This Machine Kills peker Doctorow på fire typer teknologisk kompatibilitet: Tilfeldig, vennligsinnet, tvungen og fiendtlig.

Den tilfeldige er når noe som har blitt designet for ett formål, viser seg å også fungere til et annet formål, som for eksempel når sigarettenneren i bilen din også lar seg bruke til å plugge inn en USB-lader. Det var ikke planlagt slik. Det er bare en artig teknologihistorisk tilfeldighet at den kan endre bruksområde på denne måten.

Vennligsinnet kompatibilitet er når aktører går sammen om å bli enige om en standard, for eksempel protokollene internett er bygget på. Alle systemer kan forstå HTTP (web) og SMTP (mail). Det er ment å være slik.

Tvungen kompatibilitet er når staten går inn og tvinger frem en slik standard, mot selskapenes vilje.

Fiendtlig kompatibilitet oppstår når én part prøver å skjerme teknologien sin mot bruk sammen med andre teknologier, og en annen part prøver å få det til likevel. Et eksempel er printere, hvor produsenten vil at du kun skal bruke deres blekk til deres printere. Logikken bak dette er ikke teknisk men forretningsmessig. Forretningsmodellen til printerprodusenter er at de selger deg ekstremt billige printere til tapspris, men henter det inn igjen ved at du kjøper blekk fra dem til evig tid. Dette fungerer imidlertid bare så lenge du ikke fyller på med generiske blekkpatroner. Printerprodusentene deltar dermed i et våpenkappløp med uavhengige blekkprodusenter. Printerprodusentene prøver å designe printere som bare fungerer med deres blekk. Blekkprodusentene prøver å produsere blekkpatroner som fungerer med printeren din.

Doctorows poeng er at fiendtlig kompatibilitet er en spesielt viktig faktor innenfor digital teknologi, fordi digitale systemer i utgangspunktet er universelle. En prosessor kan gjøre alt, med riktig kode. Produsenten av produktet prosessoren befinner seg i ønsker ikke at den skal gjøre alt, fordi det bryter med forretningsmodellen deres, men det er vanskelig for dem å forhindre en motpart i å ta i bruk de uendelige mulighetene som ligger i digital teknologi.

Eksempler:

• At BBS-er og internett kunne vokse frem i form av modemer koblet på telefonlinjer, uten telefonselskapenes tillatelse eller tilrettelegging. (Eller er dette heller tilfeldig kompatibilitet?)
• IBM PC-kloner. IBM fant opp en grei personlig datamaskin, men det som gjorde den i stand til å erobre verden var at den ble reverse engineered slik at en hvilken som helst produsent kunne lage en kompatibel datamaskin. Når du i 1980- og 1990-årene skulle kjøpe en PC, så du den gjerne beskrevet som “IBM PC-kompatibel”. Altså, den kjører programmene dine. Bortsett fra Mac - som klarte å forhindre fiendtlig kompatibilitet, og dermed forble et mislykket nisjeprodukt fram til 2000-årene.
• At Google kan gå inn på websiden din og bare hente alt innholdet, selv om de ikke egentlig er en vanlig bruker som sitter bak en nettleser.
• At du kunne åpne gamle Microsoft Office-dokumenter på Mac. Microsoft designet formatene slik at du skulle måtte sitte på en Windows-maskin med Office-suiten installert for å kunne jobbe med dem. Skulle du ønske å jobbe med Mac, men være så uheldig å ha kolleger som brukte Office, måtte du gjøre det du også for å lese dokumentene deres. Men Apple reverse engineered .doc, .xls og de andre Office-formatene, slik at du kunne bruke deres produkter for å jobbe med dem.
• At Facebook i starten kunne settes opp til å logge inn i konkurrenten MySpace for deg, hente ut meldingene dine, og la deg svare på dem fra Facebook med en “sendt fra Facebook”-signatur. Dermed undergravde de og utnyttet nettverkseffekten som bandt brukere til MySpace.

Nesten alle store teknologiselskaper har gjort bruk av dette, påpeker Doctorow. I starten er de opprørske hackere. Når de så selv endelig har klart å klatre opp stigen til toppen, gjør de alt de kan for å sparke bort stigen slik at ingen andre kan gjøre det samme mot dem. Dette gjør de for eksempel ved hjelp av patenter, lover som forhindrer dekompilering og reverse engineering, NDA-avtaler, aggressive åndsverklover og så videre.

Fiendtlig kompatibilitet er med andre ord en form for maktkamp, og makt må demokratiseres og desentraliseres. Det er i utgangspunktet du og jeg som skal bestemme hvordan vi vil koble systemene våre sammen, og vi skal ikke måtte behøve å være hackere for å få det til. Og det er oss alle, gjennom demokratiske prosesser, som skal bestemme hvilke begrensninger som skal legges for dette. I stedet har vi en situasjon hvor noen få smarte og heldige entreprenører kan gjøre bruk av denne prosessen i en kort perioden, når det passer dem, og så bruke pengene de har tilegnet seg på å forhindre andre i å gjøre det samme. I stedet for demokrati, får man noe som ligner på militærkupp: Den ene smarte og heldige offiseren lykkes med å overta makten i dag, og beholder den deretter i tretti år. Mark Zuckerberg er Gaddaffi.

Doctorow ser et håp i den kognitive dissonansen til teknologer som på den ene siden elsker å hacke og gjøre bruk av de uendelige mulighetene i digital teknologi, men samtidig jobber for giganter som knuser alt mangfold. Hvor lenge skal man gidde å ofre seg for noe man avskyr?

Han ser et annet håp i offentlig innkjøpsmakt. Endringer i lovverket tar lang tid, men måten det offentlige kjøper på kan endres langt enklere. Hvis man kjøper et stort antall iPads til elever fordi man trenger en bestemt app som bare kjører på iOS, kunne man for eksempel kreve til gjengjeld at Apple ikke motsetter seg forsøk på å løsrive denne appen fra iOS. Eller at Google Classroom må åpnes opp. Eller at man nekter å kjøpe inn mobiltelefoner som ikke lar seg reparere.

Han tror det er vanskelig å oppnå god kompatibilitet kun ved hjelp av lovverket, fordi det alltid vil være smutthull selskapene kan gjøre bruk av for å sabotere grensesnittet. Hvis man for eksempel sier at Facebook må åpne opp det interne API-et de bruker mot Instagram, fordi dette formodentlig må være et godt API, hindrer ikke dette Facebook i å la dette API-et forfalle over de kommende årene, og flytte seg over til en annen måte å kommunisere med Instagram på. Men Doctorow mener at offentlig regulering kan åpne opp døra nok til at fiendtlig kompatibilitet slipper inn og gjør det så tungvint å beskytte lukkete løsninger at selskapene kanskje gir opp.

Dataportabilitet er ikke det samme som fiendtlig kompatibilitet. Med dataportabilitet kan du ta med deg dataene dine til et annet sted, (slik jeg har prøvd å gjøre med Instagram, Facebook og Twitter). Dette er i seg selv et svært mildt tiltak. Du får med deg dataene dine fra Facebook, men alle vennene dine blir værende. Å forlate Facebook blir dermed litt som å forlate scientologikirken: Du får med deg familiebildene dine, men må bryte kontakten med alle du kjenner. Dataportabilitet kan derimot være en nødvendig del av en større tiltakspakke. Man tvinger Facebook til å tilby bedre dataeksport, samtidig som man tvinger frem åpne API-er eller deler dem opp i mindre selskaper.

Alt dette spiller sammen, og angriper monopolet fra ulike kanter. Doctorow påpeker at hvis du for eksempel først har klart å tvinge frem åpne grensesnitt, blir det deretter lettere å se hvordan giganten kan stykkes opp. Hvis Facebook måtte åpne API-ene, og ble omgitt av titusenvis av noder på Diaspora og andre desentraliserte sosiale medier, ville det også fremstå åpenbart hvordan et oppstykket Facebook ville se ut. Det ville bare bli mer av det samme.

Tilbake til teknologi og start.