Som en del av min ortogonale valgkampdekning forsøker jeg å se alt som er lagt ut av videoer fra de aktuelle partienes landsmøter. Her er noen lav- og høydepunkter så langt, de fleste av dem fra Fremskrittspartiets landsmøte, fordi de har den overlegent beste tilstedeværelsen på YouTube.

Aina Stenersen, leder i Oslo FpU, roper høyt om kriminalpolitikk, til vekselvis overbærende smil, flauhet og applaus fra forsamlingen:

Mette Hanekamhaug fra FrP snakker om integrering slik jeg skulle ønske partiet alltid gjorde det, med fokus på likestilling og valgfrihet. I den grad jeg sympatiserer med FrP i dette spørsmålet er det med det som sies her.

Mazyar Keshvari i FrP synes vi skal slutte å snakke med alle land vi er uenige med:

Ove Vanebo, leder av FpU, argumenterer for aktiv dødshjelp utifra gode liberale prinsipper:

Dakars Henrik Asheim, leder i Unge Høyre, er et “offer” for rødgrønn skolepolitikk. Han og hele hans generasjon har blitt utsatt for et “ran” som har sørget for at “tusenvis av ungdom” har fått “drømmene sine knust”. Jeg får plutselig et bilde av Håkon Lie som stormer inn på scenen, trekker gutten etter øra ut i bakgården, og banker ham opp.

I valgkampåpningen foretok jeg en kjapp og usaklig oppsummering av partiene det er uaktuelt at jeg stemmer på i år. Kun Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet står igjen. Jeg er en vingler, og har sjelden stemt på samme parti to valg på rad, men det har som regel vært ett av disse tre. Det er de jeg nå vil fokusere på, ett emne om gangen. I dag: Miljøvern.

Jeg har et ambivalent forhold til miljøvern. Jeg er for miljøvern, men skeptisk til miljøvernere. De framstår ofte som dogmatiske, med en naturmystisisme jeg ikke deler. Miljøvern er til for mennesket. Ingen skal leve i fattigdom for å bevare utrydningstruete dyrearter eller lette på rike idealisters samvittighet. Samtidig er det først og fremst verdens fattige som lider av miljøproblemer og klimakaos.

FrP har liten troverdighet i dette spørsmålet. De har tonet ned klimaskepsisen, (en skepsis jeg ikke deler lenger), men det er tydelig at for FrP er miljøvern en pliktsak. Lyspunktet er at de er åpne for kjernekraft. Kanskje er det et blindspor, men isåfall et forfriskende udogmatisk blindspor.

Høyre står litt sånn midt i mellom.

Venstre kommer klart best ut. Jeg liker ambisjonene, og selv om jeg tror mange av de foreslåtte tiltakene vil være dyre og/eller meningsløse, så må noen gå i front for å eksperimentere med løsninger, for å finne ut hva som fungerer, og gjøre nye oppdagelser. Hvis ikke Norge, hvem?

Oppsummert i blogbite-vennlig logoform:

Det er Stortingsvalg i år. Jeg liker valg – det er alltid fint å få bekreftet hvem som egentlig bestemmer – men jeg hater valgkampen i mediene. Planen i år er derfor å avholde min egen personlige valgkamp, ortogonalt med den andre.

Et av målene med valgkampen er å finne et parti å stemme på, noe jeg synes det er greit å gjøre så tidlig som mulig, (men ikke tidligere). Men først: partiene som ikke engang er oppe til vurdering.

For: Vi har prøvd kommunisme i resten av verden, så da kan vi like godt prøve det i Norge også. Kanskje det ikke blir sultkatastrofe denne gangen.
Mot: Jeg slipper neppe inn i partieliten, og må derfor stå i kø som alle andre.

For: Tiden i regjering har avslørt dem som lydige sosialdemokrater.
Mot: Se neste parti.

For: Pålitelige administratorer som ikke gjør noe ugagn.
Mot: Sosialdemokratiet har oppnådd sine mål. Alt de har bygget som er verdt å ta vare på er ukontroversielt over hele spekteret, fra SV til FrP. Slipp til noen andre nå.

For: Deus vult.
Mot: Gud er død. Religion i politikk burde følge etter.

For: Ren og skjær vrangvilje?
Mot: Alle sosialdemokratiets tåpeligste og farligste ideer samlet på ett sted.

Lesere som kan telle vil se at det nå gjenstår minst 10 aktuelle partier og lister. Ytterst observante lesere vil imidlertid innse at alle unntatt 3 av disse, (muligens enda færre), kun utgjør øvelser i lokal- og/eller ekstremdemokrati, og trygt kan avfeies.

Neste: Jakten fortsetter!