I’ve played every Civilization game since the first one came out in the early 90′s.  When you play a game a lot it starts to shape you.  You internalize the game model, and start applying it to other things as well.  I think the Civ games shaped how I think about long-term projects, about how to manage resources to reach long-term goals.  Ideas like that can be powerful when they’re introduced stealthily by way of having fun.

What’s new in Civilization V is that it feels more focused, more like a board game.  This is a good thing, because board game makers are good at stripping away unnecessary complexity.  Civ V is still an order of magnitude more complex than similar board games, but it feels more focused than Civ IV.  (But do remember to turn on the hex grid and the resource markers, or everything may as well run on magic.)

The largest problem with the Civ games have always been their addictiveness.  Looking up to find that it has suddenly become morning is not unheard of.  But this isn’t dangerous if you’re prepared for it.  I play only in one hour batches.  After that it stops being fun, and starts being compulsive.  A Civ game should be a garden you to tend to over a long period of time.  And then you go do something else inbetween.

Or, in Civ terms: If you dedicate all your citizens to working the Civ resource (0 food, 0 production, 0 gold, 0 science, 0 culture), your empire will decline and fall.

Stressende hjernetrimbrettspill blir merkelig nok litt slitsomt i lengden, så da må man roe ned med noe ettertenksomt.

Cardcassonne har nesten ingenting å gjøre med det mer kjente Carcassonne (uten d), bortsett fra samme utgiver og designere, og ble ikke en stor suksess blant årets romjulsbrettspillere.  Det har en interessant spilldynamikk hvor du må vurdere det riktige tidspunktet å investere i ulike kortrekker.  Desto lenger du venter, desto mer verdi får kortene, men venter du for lenge blir de tatt av noen andre.  Interessant – men kjølig, uten gøy-faktor.  Det minner svakt om 6 tar, et av mine favorittkortspill, men heller ikke det har slått an helt som romjulsbrettspill.

Årets romjulsfavoritt er helt klart Dominion, et kortspill som krever mer å få grepet på, men deretter er kjapt å spille, og har stort gjenspillingspotensiale. Målet er å bygge opp en samling av verdifulle kort, ved å bruke et utvalg av 10 ut av 25 korttyper.  Dette er ordentlig gøy, og du ender fort opp med runde etter runde utover kvelden, med stadig nye regelvarianter.  De minst entusiastiske brettspillerne kan stå over denne, her fortsetter læringskurven for hver gang du spiller.  Det eneste jeg savner er mer interaksjon mellom spillerne.  Med mange av regelsettene du kan velge blir spillerne fort sittende i hver sin verden. Dette er muligens håndtert i utvidelsen Dominion: Intrigue.  Men dette er uansett et utmerket brettspill, som skal fram igjen ofte.

Og gode brettspill kjøper man altså ikke i bokhandelen, men på brettspill.no eller nerdebutikker som Outland.

Romjulsbrettspill er ikke som andre brettspill. På andre tider av året kan man invitere brettspillnerder til en helkveld med strategisk tenkning.  I romjula må du sikte bredere og kjappere.  Spill hvor bare regelforklaringen tar en time bør unngås.  Men du behøver ikke dermed ty til Ludo, eller hva det nå enn er du har hatt liggende i skapet siden 70-tallet.

I Ubongo kappes spillerne om å løse Tetris-lignende puslespill. Det er kjapt å lære, men utfordrende, og var en umiddelbar suksess. Ulempen med Ubongo er at inntil du har omkonfigurert hjernen din til å bli en iskald Ubongo-løsende puslespillmaskin, må du regne med noen hjernemuskelsmerter etter å ha holdt på en stund.

Ligretto Dice er terningutgaven av Ligretto, som i følge anekdotiske bevis er i ferd med å ta over som hele Norges familiekortspill. Terningutgaven er vi ikke helt overbevist om, men det er en artig variant.  Begge handler om å bevare roen mens du reagerer raskt.  Styrkene og svakhetene er omtrent som Ubongo.  Du kan altså kjenne at hjernen din omskrives mens du spiller.  Det gjør så vondt, men det gjør så godt.

Det fine med spill som Ubongo og Ligretto er at de er passe utfordrende for veldig mange, og forblir passe utfordrende selv når du blir flinkere. Det er altså vanskelig å bomme om du trekker fram disse i en ikke spesielt brettspillvant forsamling.

Noen vil protestere at stress og hjernetrim er det stikk motsatte av romjulskos.  Disse personene kan du permanent utskrive fra brettspillernes rekker, og stue bort foran en TV.

Agricola ble ingen suksess i romjula.  Bl.a. fordi reglene tar en evighet å forklare – og det er bare “familieversjonen”: Standardreglene kompliseres av hundrevis av kort man kan spille underveis.  Man bør helst spille gjennom dette en gang eller to før man kjenner spillet godt nok til å legge en god plan for å vinne.  Agricola er altså et spill for de mer dedikerte brettspillerne.

Og det er jo jeg, så jeg liker dette godt.

Agricola simulerer gårdsdrift, og metaforen er uvanlig godt gjennomført.  Dette er et spill hvor du pløyer jord, kjøper såkorn, sår, høster, baker, avler dyr, – og får barn.  Og alt dette er bygget inn i spillmekanismen på en helt naturlig måte.  Jeg er imponert over hvor gjennomtenkt spilldesignet er.

Agricola spilles over få runder, med et begrenset antall handlinger til rådighet hver runde.  Siden hver handling bare kan utføres av én spiller i hver runde, (f.eks. “pløy et nytt jorde på gården din”), er spillerne gjerne nødt til å finne hver sine vinnerstrategier.

Spennende.  Men ikke helt riktig for denne forsamlingen.

Og dermed er romjula snart over, men i tilfelle du skulle befinne deg sammen med venner eller familie på andre tider av året også, anbefaler jeg en kikk på Sequence, Bandu og Pandemic.  Alle gode spill på hver sin måte, og alle enkle å komme i gang med.

Lov meg uansett én ting: Slutt å kjøpe brettspill i bokhandelen.  Også om det er til barn.  Kjøp dem på spillskrinet.no eller brettspill.no.

I Pandemic konkurrerer spillerne mot spillet, ikke hverandre.  Fire farlige sykdommer truer verden, og spillerne er et team med helsearbeidere som reiser rundt for å holde smitteutbruddene i sjakk.  Hver spiller har ulike egenskaper, og man må samarbeide om å legge strategier som utnytter disse egenskapene best mulig.

Når en sykdom bryter ut i en del av verden sprer den seg fort videre, og da er den vanskelig å få under kontroll.  Pandemic simulerer godt følelsen av å stå ovenfor en ukontrollerbar helsekatastrofe, og spillet ender lett i en desperat kamp mot undergangen.   Et passende spill for å balansere den evinnelige julekosen, med andre ord.

Reglene er enkle, men det er ikke lett å vinne.  Tilfeldigheter avgjør mye, men Pandemic handler først og fremst om samarbeid, og er definitivt det mest sosiale av årets romjulsspill.  Det er derfor en fordel om spillerne er på talefot med hverandre.

Bandu (Bausack) har fått mye oppmerksomhet i år, og det er fortjent.  Dette er et spill som passer i nesten alle sammenhenger: Med eller uten barn, med erfarne brettspillere eller folk som såvidt har hørt om Ludo.

Bandu består av en rekke klosser i besynderlige former.  Kun én kloss kan stå på bunnen, resten må du finne plass til oppå, til det raser ned.  Det er utrolig hvor langt man kommer før dette skjer.

Det er spesielt auksjonsvarianten av spillet som gjør at dette passer for voksne.  Her byr spillerne mot hverandre for enten å få eller slippe å få en bestemt kloss, som vinneren/taperen så må plassere ut.  Det gjelder dermed ikke bare å være stø på hånden, men å psyke ut motstanderne i nervepirrende budrunder.  Våger du å forsøke å plassere en stor hvit kloss på byggverket på bildet over?  Eller vil du bruke opp dine siste penger for å slippe?  (Jeg våget.  Det raste.)

Men til syvende og sist handler dette om at det er gøy å stable klosser oppå hverandre.  Og det er ekstra gøy å se byggverket endelig falle, etter å ha utfordret skjebnen i flere runder.  3-åringer vet dette veldig godt.  Bandu lar voksne gjenoppleve denne følelsen.

Sequence er et rolig brettspill for rolige kvelder.  Reglene er enkle: Du trekker kort, og legger brikker på tilhørende felter på spillbrettet.  Målet er å få fem på rad.

Mye kommer an på flaks, resten på observasjonsevne.  Det er viktig å posisjonere seg riktig, og det er mange muligheter for å sabotere motspillerne.  Av årets romjulsbrettspill er dette spillet med mest konfrontasjon og kniving mellom spillerne.   Og sånt er jo alltid gøy når man er med venner og familie.

Sequence fungerer best som lagspill, og har ingen egentlig øvre grense på antall spillere.  Det varer kjapt, men siden spillet som regel slutter når det er på det mest spennende blir det lett til at man starter opp en ny runde med en gang.  Og sånn kan man holde på en stund.

Noe må man finne på når hele familien er samlet.  Hos oss har det blitt brettspill. Og med seks voksne spillere er det ingen grunn til å feige ut med familiespill fra bokhandelen. Det er bare å hoppe uti det med ekte vare fra brettspill.no eller spillskrinet.no.

Som Lore Sjöberg skriver finnes det fem typer brettspill: Brettspill bestemoren din har hørt om, brettspill du kan få en gjeng med fulle folk til å spille, brettspill som varer like lenge som krigen de simulerer, brettspill som gir deg lyst til å lage lydeffekter, og brettspill som høres kjedelige ut men faktisk er ordentlig gøy.

Med Age of Steam snakker vi om den siste kategorien.  “Slå dere ned, folkens, for nå skal vi .. bygge jernbane slik at vi kan frakte varer fra én by til en annen.”  Spillet har et fryktinngytende regelhefte, men reglene er gjennomtenkte og uten masse dilldall.  Etter et par runder har du dem i kroppen.

Kjernen i spillet er å utstede aksjer for å investere i ruter som du håper vil gi gevinst på lang sikt.  Du bygger opp økende utgifter, og må finne ruter som gir deg tilsvarende inntekter.  Her handler altså alt om penger, og spillere som kan holde noen tall i hodet har en fordel.

Age of Steam har en innebygget “klokke” som gjør at spillet ikke varer for lenge.  Med spillere som kan reglene er det kjapt unnagjort.

Age of Steam har kommet i en nyere utgave jeg ikke har spilt, men sikkert er verdt en kikk.

This is a good week for LucasArts nostalgia. I’ve had time to look at some of their old games, a new game, and a new version of an old one.

Tales of Monkey Island, episode 1 (Telltale Games, 2009): Telltale really is the new LucasArts, and not only because it was founded by former LucasArts employees. The puzzles are interesting, and involve thinking more than random combination of everything in sight. The jokes are funny. Loved it.

LOOM (LucasArts, 1990): Games have come a long way from a time when it was okay for the game interface itself to be a puzzle. You interact with objects by playing tunes on an instrument, so before you can actually do anything you must figure out the tunes. Might be interesting, but I’m not going to play further.

The Dig (LucasArts, 1995): Takes itself quite seriously, not in a melodramatic way, but in a responsible adult kind of way. No nonsense, just serious people doing their very serious job. Ie. boring.

The Secret of Monkey Island: Special Edition (LucasArts, 1990/2009): The updated visuals and sound bring out the classic hidden underneath almost 20 years of dust. It’s easier than I remember, either because I’ve gotten smarter or because I half-remember all the solutions, but it’s just as good. Now I want special editions of the sequel, the Indiana Jones games, Sam & Max Hit the Road, and Day of the Tentacle. (And if whoever owns the corpse of Origin is listening: Ultima 7, Ultima Underworld, ..)

In the early 90′s, LucasArts owned the PC adventure game market. Each new title they released broke new ground. First they perfected the straight-forward point-and-click combine-the-what-with-the-what-now??! adventure game with Monkey Island 1 and 2, and Indiana Jones and the Fate of Atlantis. Then they really began to innovate, with games like Day of the Tentacle and Sam & Max Hit the Road.

As the 90′s ended, LucasArts gave up on adventure games to focus on their Yet Another Bloody Star Wars Game strategy. Other major gaming companies did likewise, leading some people to think that the adventure game today is dead. Not so: the mantle has been picked up by smaller companies such as Telltale Games, who are doing well with LucasArts’s old Sam & Max franchise.

Someone at LucasArts must have recently asked themselves: Hey, people used to love us back in ’92, whatever happened with that?! So this summer they’re re-releasing Monkey Island 1 with modern graphics, they’re allowing Telltale Games to make new episodic Monkey Island games, (the first was released this week), and they’re releasing their own classics on Steam, the iTunes of PC gaming.

That’s fantastic. I’m going to look at some games I didn’t play in the 90′s, such as LOOM and The Dig. Am I still able to play such old games? At least I’ll finally be able to .. uhm, pay for Fate of Atlantis. And the first new game from Telltale looks good, (it’s actually funny.) Will be back with more.