Monthly Archives: July 2009

SV – sosialisme er ikke hva det var

Ny partivurdering i blåbloggen: SV – sosialisme er ikke hva det var.

Husker du hvordan høyresiden for fire år siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire år. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.

Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?

Les resten

Se også Mihoe og Hjorthen.

By the four balls of Jesus, Mary and Joseph

50-100 pages into Shibumi, by Rodney William Whitaker aka Trevanian, I realize that I’ve been duped. This isn’t the light and retarded spy thriller the first pages gave me reason to expect. It’s ..

.. I don’t know what it is. Shibumi is one of the oddest books I’ve read. A work of mad genius, flawed in unique and interesting ways.

It opens with your standard CIA conspiracies and PLO assasinations and tense conversations about dangerous secrets, then .. jumps to the World War 2 backstory of a European orphan who grows up in Japan and spends most of the war playing Go. Armed with Japanese philosophy he becomes one of the world’s greatest assasins, and lovers, a period of his life the novel skips entirely in favor of his middle-aged cave climbing exploits.

The novel burns with rage against American culture and everything it touches, against the mediocre, and the common. The author and/or his spokesperson Nicholai Hel likes the French, British and Spanish little more, and he despises Arabs in particular. Only the Basque and the pre-1945 Japanese meet his standards of manly sophistication.

Putting it like that, I’m not sure why I liked it so much. But liked it I did. I wouldn’t go so far as to call it good. It’s possibly even a failure. But it makes me grin. Just keep it away from impressionable youths.

Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?

Nytt innlegg i blåbloggen på dagbladet.no: Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?

Den siste uken har det pågått en kampanje blant norske bloggere mot å innføre EU’s datalagringsdirektiv i Norge. Mer enn 100 skribenter og politikere fra høyre til venstre har samlet seg om et krav til regjeringen om å si klart ja eller nei til dette direktivet før vi går til valg i september.

Hva er dette for noe, og hvorfor bør du bry deg?

Les resten.

Survival of the kindest

There was an odd debate in Norwegian newspapers this summer. Someone argued that evolution plays a role in human psychology, contrary to local academic consensus. A professor of biology replied that, why, that’s absurd, because then we’d have to legalize rape.

You .. miss out on things when you ignore an entire subfield of your own profession. Things like Born to be Good by Dacher Keltner, which destroys the myth that evolutionary perspectives on psychology justify selfishness.

The book is part of a trend in psychology that looks at the things in life that go well. Many have looked at how things go wrong. Only more recently has psychology begun to ask what is it that makes us happy, and good. Keltner looks at embarassment, smiling, laughter, teasing, touching, love, compassion and awe, and how each plays a role in happiness and social bonding.

The title is misleading. Keltner does not argue that people are naturally good. He argues that we’re wired with certain good capabilities. Embarassment and teasing allow us to peacefully navigate complicated social structures. Most of us do this automatically. That does not mean that we’re “born good”. Rather, we’re born with the capacity for it.

Keltner binds the themes together in the Confucian concept of jen, which he interpretes as bringing out the good in others. Used properly, that’s what all these abilities do.

This is only one side of the coin. But it’s one that receives less attention than it deserves, despite being more relevant to most of us.

Partivurdering: Venstre

Hver uke fram mot valget skal jeg, Mihoe og Hjorthen vurdere de ulike partiene for dagbladet.no, gjennom henholdsvis blå, røde og tvilende briller.

Først ut er Venstre. Her er mitt bidrag: Venstre – den smarteste eleven i klassen. Og her er Mihoes og Hjorthens. Neste uke: SV.

Og jeg som trodde jeg kunne slutte å skrive om valget, nå som jeg hadde bestemt meg.

Et parti som dessverre må utelates fra dekningen av rent tekniske årsaker, (det ble stiftet i forgårs på et utested, og stiller ikke i noen fylker), er Astrid Melands parti Grått, med mottoet: Grått – det vil helst gå godt. Partiet står for å ta det helt med ro, for det går nok bra uansett. Initiativet berømmes, og jeg ønsker dem alt vel i kommunestyre- og fylkestingvalget i 2011.

En plirende smilende jøde bak disken

Konrad har samlet rasistiske og antisemittiske uttalelser fra Norge i mellomkrigstiden.

«. . . overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter sig fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (. . .) uten at det står en plirende smilende jøde bak disken. (. . .) Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten… snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!»

«Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier. » og «En god del av disse utlendingene som kommer hit til landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet.»

«Arvelæren har allerede i høi grad rasjonalisert avlen av husdyr og kulturplanter. Den bør også bli grunnlaget for rasjonell menneskeavl. Ellers vil vi mennesker fra en fin rasehunds synspunkt være kjøtere.»

Lite er nytt i retorikken mot utlendinger som skal oversvømme landet. På 1800-tallet fantes det skandinavere som var redde for “den gule fare”, tross at det ikke bodde noen kinesere her. Ordene endrer seg, (“rase” er ut, “kultur” inn), men budskapet er ofte det samme.

Not in front of the civilians

I am patient. I’ll watch hyped-up must-see movies when I get around to them. They’re not going anywhere.

There’s a trick to watching such movies: I deliberately didn’t anticipate Watchmen before it came out, and I didn’t read reviews after it came out. So when I fired up the new 3 hour directors cut, I watched it unbiased. I didn’t need it to be good, and I wouldn’t care if it was bad. Perfect.

Turns out, Watchmen is really good, and worth watching on its own terms. It emphasizes different aspects of Alan Moore’s story, while other aspects are lost. I respect the changes they’ve made. It’s all coherent, (unlike that mess The Dark Knight).

One thing that’s toned down is the right-left political axis. It’s still there, but clumsily handled compared to the comic book. (Which side is right, and why? The answer will start an interesting discussion.) And it’s ironic that the director satirizes violence one moment, then indulges in typical super-awesome super-hero brutality later. Rorschach and The Comedian’s brutality serves a point. Nite Owl’s undermines it.

Which just means you should also read the comic book, then continue with the rest of Alan Moore’s less famous catalogue. My personal favourite is Promethea.

But the movie stands on its own feet. I’m impressed.

40′s movies marathon – part 19

Suspicion (1941, USA) – Rich girl Joan Fontaine falls in love with Cary Grant to spite her parents, and marries him, but he turns out to be a no-good moneyless slacker. Doesn’t he always? Watched it all.

Manpower (1941, USA) – Macho drama about the brave men who fix power lines. Watched: 15 minutes.

Target for Tonight (1941, UK) – Shows how a bombing raid against Germany is carried out, from the planning stage to the actual bombing. Turns out there’s a lot of dull work behind raining fiery death from the sky. Watched: 5 minutes.

That Uncertain Feeling (1941, USA) – A woman goes to a psychoanalyst to cure her hiccups. That’s funny, but the movie isn’t. Watched: 8 minutes.

Hold Back the Dawn (1941, USA) – Rumanian fortune hunter Charles Boyer seeks some naive American girl to woo and marry, so he can move to America and be with his girlfriend. Takes place in a hotel in Mexico, where everybody is waiting for their entry visa, and everybody has their own plan for getting it. Watched it all.

Horror Island (1941, USA) – There’s a treasure buried on an island. A .. horror island. Boring. Watched: 7 minutes.

They Drive By Night (1940, USA) – Humphrey Bogart is a truck driver for an apple company. He may not make his delivery on time, oh dear. Watched: 9 minutes.

That Night in Rio (1941, USA) – A silly musical in Glorious! Techni! Color!, starring Carmen Miranda, mother of all fruit-hat-wearing Latin-American stereotypes. Watched: 14 minutes.

Magnus Marsdal tar feil om IT-sektoren

En rettelse til Magnus Marsdal, som i Frp-koden ironiserer over dotcom-tidens tro på at den enkelte arbeider skulle stå i sentrum, og få et arbeidsliv hvor man “blir utfordret, lærer noe nytt og kan utfolde seg i et miljø som skaper trivsel.”

Noen mente at de ansatte nå hadde kontroll over “de nye maktstrukturene” i arbeidslivet: “Ansettelsesintervjuene blir snudd på hodet, ved at søkerne intervjuer ledelsen om hva slags muligheter og fordeler bedriften kan tilby. [..]

Snart [etter dotcom-kræsjet] sluttet selv den mest entusiastiske selveierhjerne å omtale seg som “gullsnipparbeider”. IT-folk begynte tvert imot med fagorganisering.

Men 8 år senere er det fremdeles få i IT-bransjen som organiserer seg. De finnes, men er så usynlige at at jeg har aldri opplevd at fagorganisasjoner stiller seg i veien for f.eks. lønnskutt eller oppsigelser.

Det synes jeg er flott. Tilsvarende er det i IT-bransjen fremdeles høy fokus på å “bli utfordret, lære noe nytt, og utfolde seg i et miljø som skaper trivsel”. Ansatte ses på som kunnskapsarbeidere, som, i marxistisk sjargong, eier sine egne produksjonsmidler, hjernene sine. Når du søker jobb i en IT-bedrift har du forventninger til videreutdanning og ansattgoder, og jobbintervjuer handler like mye om å selge bedriften til jobbsøkeren som omvendt.

Jeg kan også love at det siste en IT-leder ønsker seg er en kuet ansatt som blindt og lydig følger ordre. Ansatte forventes å tenke selv, og ta ansvar. Jobbsøkernes forhandlingsposisjon endrer seg i takt med arbeidsmarkedet, men dette gjør ikke.

Den tradisjonelle norske oppskriften for grasrotmobilisering

Når tidligere Attac Norge-leder Magnus Marsdal i Frp-koden skal forstå Fremskrittspartiets suksess drar han på Amcar-treff. Det er litt søtt. Men resultatet ligger langt fra den hysteriske og nedlatende tonen kritikere vanligvis bruker om FrP. Dette er et edruelig forsøk på å forklare hvordan FrP har blitt både Norges nest største og mest forhatte parti.

Marsdal mener at arbeiderklassen har mistet troen på Arbeiderpartiet fordi det har blitt tatt over av ledere fra den tradisjonelle eliten. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kommer fra mektige og rike familier, ikke arbeiderklassen. Politikken og retorikken blir deretter.

Forsmådde arbeidervelgere går så til FrP, som tar deres forakt for den kulturelle og politiske eliten på alvor.

Marsdal ønsker å snu trenden, men jeg ser ikke hvordan ytre venstre skal klare dette. Han mener at mange ville forlate FrP hvis de var klar over hvor markedsliberale de var. Mulig, men når Arbeiderpartiet har gått mot høyre er det ikke bare fordi de har fått andre ledere, men fordi sosialismen er død. Vil arbeidervelgerne virkelig ha flere statsmonopoler? Hva skjer da med avstanden til makta?

Jeg tror nordmenn ønsker en velferdsstat basert på kapitalismen. Offentlig ansvar og individualisme. De vil godta justeringer mot venstre, men ingenting som vil varme et rødt hjerte. Marsdal kjemper en tapt kamp.

Men denne boken er bra og viktig, og bør leses av alle politisk interesserte, uavhengig av ståsted. Om den ikke redder sosialismen, så kan den iallefall redde de andre partiene fra å være Siv Jensens nyttige idioter.