Monthly Archives: July 2008

Put out the lights on the Age of Reason

Here’s some more hummable music (and some of it not-quite-so-hummable) to brighten an already fine summer day:

And One – Speicherbar:

Front Line Assembly – Mindphaser:

Not wishing to make this an all-synth post, here’s New Model Army – Here Comes the War:

Laibach – God is God (which, believe it or not, is a cover of Juno Reactor):

Seabound (yes once more) – Castaway:

Lard (side project of Dead Kennedys’ Jello Biafra) – War Pimp Renaissance:

And the best for last, Dust of Basement – This big hush (the album to own is Meridian):

Flere norske superhelter: Jern- og metallkvinnen

Opprinnelse: En arbeider ved jernverket i Mo i Rana faller i et hav av flytende jern. Alt svakt og dødelig brennes vekk, og når hun stiger opp igjen er hun .. Jern- og metallkvinnen, arbeidernes beskytter.

Handling: Vi er i en norsk småby på 1970-tallet. Sønnen til sjefen på den lokale hjørnestensbedriften kommer tilbake fra sine MBA-studier i Oslo, hvor han har blitt hjernevasket av en Ayn Rand-sekt som vil ødelegge den norske økonomien for å bevise et filosofisk poeng. Etter å ha drept sin far innfører han et terrorregime: Fagforeninger forbys, arbeidsdagen økes til 18 timer, og alle arbeiderne erstattes med innbussete pakistanere. Lokalsamfunnet går i oppløsning, og nå står resten av Norge for tur. Bløthjertete sosialdemokrater står rådville. Bare én kan stoppe objektivistenes terrorplan. Bare én tør heise flagget rent og rødt i en tid av gryende markedsekstremisme. Jern- og metallkvinnen. Sammen med våpenføre radikalere fra Blindern organiserer hun en geriljakrig mot kapitalmakta, en krig som snart har blårussen på tilbaketog. Men hva gjør våre helter når NATO griper inn? Og klarer de å forhindre oppstartsmøtet til Anders Langes Parti på Saga kino?

Tagline: Jern- og metallkvinnen. Jern varer evig.

Se også: Kaptein Nidaros

Flere norske superhelter: Kaptein Nidaros

I tråd med Aftenpostens forslag til norske superheltfilmer, her er: Kaptein Nidaros.

Opprinnelse: I 1000 år har St. Olav ligget begravet under Nidarosdomen, for atter å vende tilbake når det norske folk er i sin ytterste nød. Nå er dagen og timen kommet. Olavsånden stiger opp og trer inn i NTNU-studenten Gunnar, og sammen blir de .. Kaptein Nidaros!

Handling: Fra sitt gangsterrede på Grønland styrer den fanatiske innvandrertalsmannen Ali Manchu hele Oslos undergrunn med jernhånd. Politiet tør ikke stoppe ham, av frykt for rasismeanklager. Nå skal terrorveldet utvides. Et lasteskip med containere fulle av muslimske voldtektsmenn er på vei for å spre kaos i hovedstaden. Bare en mann kan redde Oslo. Bare en mann tør rive av seg den politiske korrekthetens silkehansker, og plassere en sunn, norsk knyttneve der den hører hjemme. Kaptein Nidaros. Men mektige krefter står mot ham. Før Kaptein Nidaros kan stoppe Ali Manchu må han hamle opp med en konspirasjon av kulturrelativister og sosialister i Justis- og politidepartementet. Og bak det hele skjuler det seg en fryktelig hemmelighet, som vil ryste det norske hus ved sine grunnvoller. Tidenes mest kontroversielle norske thriller! Se Bjørn Fjordquist i sin siste legendariske rolle som Ali Manchu!

Tagline: Kaptein Nidaros. Han vet hvem klokkene ringer for.

Se også: Jern- og metallkvinnen.

Marines make do

Half of my interest in Generation Kill is watching people’s reactions to it: Those who support the Iraq war, those who don’t, those who have been in the military, and those who haven’t. To get the obvious out of the way: This is a great series by the creators of The Wire, and you should watch it for that reason alone. Yes, but how accurate is it? The series portrays Marines in a partly negative and unheroic light, so the best people to point out flaws would be ex-Marines themselves. In that respect, the discussions here and here are illuminating. Scroll past the “stupid Hollywood elitists hate the military”-comments, and you’ll find comments along the line of “uh, I was actually in the Marines, and this is pretty much what we’re like”. The funny thing is that Generation Kill does not come off to me as an indictment of American Marines, at most it’s biased against the commanders. It shows regular people making mistakes, it shows civilians getting killed, but that’s what you get when you go to war, any war, even the justified ones. The crime of the Iraq war was the decision to launch it, but if you have to fight a war, the people in Generation Kill would be the right people to fight it. What the series does is present the unavoidable chaos and screwups of war, and it does it so well that I think it will set the standard for this genre for a long time.

Er det verdt det å bidra på Wikipedia?

Jeg har gående en diskusjon med Eirik Newth om det er verdt det for forskere og andre eksperter å bidra på Wikipedia. Mitt ankepunkt mot Wikipedia er at den ikke verdsetter ekspertkunnskap. De som kan noe og de som ikke kan noe må bli enige på likt grunnlag. For artikler hvor mange ønsker å bidra betyr det i verste fall at du må være en player i Wikipedia-byråkratiet for å få ting gjort. Det andre problemet med Wikipedia er at komiteer skriver dårlig. Etter å ha vært gjennom to tusen redigeringer av hundre forskjellige personer er det ikke mye liv igjen i språket i en artikkel. Struktureringen blir også dårlig, og å skrive om noe fra bunnen av slipper du neppe unna med. God presentasjon kan høres ut som luksus, men tenk på den dårligste og den beste foreleseren du har vært borti, den dårligste og beste fagboken. Formidlingsevne er viktig, og det er det bare enkeltpersoner som kan ha, ikke komiteer. Når det er sagt så er faktaene i Wikipedia som regel til å stole på, men du gjør nok ofte lurt i å bla litt lenger ned i søkeresultatene på Google når du vil lære om noe.

Before you form an opinion about global trade

An excersise for pundits: I want you to make a prioritized list of the parties that are affected by the current WTO negotiations, including (but not limited to) a) Consumers in rich countries, b) farmers in rich countries, and c) developing countries (feel free to split this group into several). You may believe that some of these groups have common interests, (free trade / trade barriers are good for everyone, yay! and there’ll be free ponies too!), but assuming that they don’t, who comes first, second, last? Make the list (or distribute percentages), publish, and discuss. As an advanced followup excersise, (warning: very difficult), keep your priorities in mind whenever you write about global trade. Don’t be a hypocrite. And please don’t take the easy way out by rationalizing a “perfect for everyone” solution that does not exist. World’s usually not like that, why should this be any different?

Give me a pill to make me sleep

I am not going to recommend Doris Lessing’s 1971 Briefing For a Descent Into Hell, to anyone, ever, probably, or at least not without a word of warning. I liked it, I’m impressed by it, and moved, it’s one of the strangest novels I’ve read in a while, but it’s not the sort of book you just hand to someone, “here, read this!” It was only the quality of the writing that carried me through the uneventful first third, and I was beginning to worry that it would all be nothing more than this: a mildly peculiar journey made by a madman in his own mind while undergoing psychiatric treatment. And then it transforms into a mystical experience that combines ancient mythology, science fiction and pantheistic ecology. It’s kind of the written equivalent to prog, which is another reason not to recommend it: people have mixed feelings about that sort of thing. Now I like prog, in small doses, and I also like this novel. Lessing is ambitious, but her ambition is matched by her skill. And if I ever go on a cosmic journey to find my true self, I’d want Doris Lessing to document it with her beautiful, hypnotic writing. But I’ll respect your decision to stay at home, (you brainwashed materialist zombie!) Now where did I put those Eloy records?

Redd for å bli Finn-Erik Vinje

Det er litt artig at jeg finner Are Kalvøs Våre venner kinesarane i humorseksjonen i bokhandelen, da den, forfatterens status som moromann til tross, har et seriøst budskap, og er på langt nær så latterlig som enkelte sinte unge menn og sinte unge kvinners bidrag i aktualitetshyllen like ved. Våre venner kinesarane er et takkeskrift til kinarestaurantene, for alt de har gjort for å bringe Norge og verden tettere sammen. I over 40 år har de gitt nordmenn sin første smak av omverdenen, ikke bare i storbyene men overalt hvor en foretaksom innvandrer kan klore seg fast. Siden har andre kommet til, vi har fått burger og pizza og kebab og pasta og sushi, men kineserene var først, og det er det Kalvø vil takke dem for. Kinarestaurantene representerer for Kalvø alle de gode sidene ved det flerkulturelle og globaliserte Norge. Mangfoldet. Valgmulighetene. Vår verden er ikke problemfri, men langt bedre enn det gamle monokulturelle Norge, med sitt NRK-monopol, Samvirkelag og hjemmelagde blodpølser. Ja, det er en gimmick å reise rundt til alle norske kommuner (158!) som har kinarestaurant, og nei, dette avslutter ingen opphetete debatter, men resultatet er en ordentlig hyggelig bok, småviktig på en stille og forsiktig måte, ja litt som de bortgjemte kinarestaurantene han rapporterer fra. La meg derfor istemme sammen med Kalvø, til alle som har bidratt til at jeg i dag spiser bedre enn i min mattradisjonelle barndom: Takk. Takk skal dere ha.

Æsj, for en terminologi!

Hodejegerne er min første Jo Nesbø-roman, og jeg er ikke sikker på om det blir noen flere, om ikke noen overbeviser meg om at dette var uvanlig svakt fra Nesbø. For denne kriminalthrilleren om hodejegeren som stjeler fra jobbkandidatene sine, og nå bare skal utføre det siste store kuppet (åjada! “men alt går ikke etter planen” osv), begynner dårlig. Fryktelig dårlig, og den karrer seg bare gradvis oppover til å bli akseptabel. Det er noe klønete over Nesbøs forsøk på å overbevise oss om at vår antihelt er en lynende intelligent drittsekk. Det blir bare på liksom, og den satiriske skildringen av elitemiljøet han tilhører treffer ikke bedre. Det er ikke ekte. Jeg tror ikke på det. Men etterhvert skjer det noe. I takt med økende puls og et eksploderende antall lik finner Nesbø stemmen sin, dialogen er ikke lenger til å le av, (joda, overskriften er et sitat), og karakterene får noe som nærmer seg dybde. Handlingen er og blir idiotisk, men det er i og for seg greit i en god, trashy spenningsroman. Noe dette totalt sett ikke er, men kanskje kunne ha blitt om forlaget hadde overtalt Nesbø til å skrive om de første 100-150 sidene. Så hva skal man lese i stedet? På sitt beste minner Hodejegerne meg om hvorfor jeg liker Øyvind Myhres politiske thrillere: En himmel av jern, og 1989. Du finner dem kun brukt, og du får liberalistisk paranoia med på kjøpet, men det er langt bedre lesning enn dette.

Why you should watch The Great Global Warming Swindle

The Channel 4 documentary The Great Global Warming Swindle is a fine test for whether someone is qualified to have an opinion about global warming. If that documentary impressed you, then you’re not qualified. Not because you’re on the “wrong side”, (there are smart people and interesting ideas everywhere, they may be mistaken but there’s nothing seriously wrong about that), but because it misrepresents the climate theories it criticizes in some very basic ways. If you watched it all through without noticing those mistakes, then you should temporarily stop having opinions about global warming right now, until you know more about it. Sorry. That said, I have no respect for those who disliked the documentary so much that they reported it to Ofcom, the British television regulators, in the hope, apparently, of preventing such views from being expressed at all. There’s something about non-comformist views that brings out the authoritarian in people, and this is always sad to watch, especially when their actions are counterproductive to a cause I support. Ofcom naturally ruled mostly in favor of Channel 4, thus handing a victory to the bad kind of climate skeptics: The clueless ones.