Monthly Archives: December 2009

40′s movies marathon – part 60

Ichiban utsukushiku (1944, Japan, Kurosawa)

Ichiban Utsukushiku (1944, Japan, Kurosawa) – A group of girls at a Tokyo weapons factory want to prove that they can do just as much for the war effort as the men can.  They work hard, bond together, and fulfill their work quotas – yay!  Watched it all.  IMDB reviewers hate it for sympathizing with Japan, which is a dull way to watch old movies.

Youth Runs Wild (1944, USA, Robson) – The kids are not alright, and the adults are to blame for being away to fight the war and work in weapons factories.  Watched: 15 minutes, then fast forwarded to see the youths running wild.  They lie and steal, and skip school, and run away from home, but it’s all quite harmless, and I think this “juvenile delinquency” problem the movie identifies will go away once the war is over.

Conflict (1945, USA, Bernhardt) - Humphrey Bogart

Conflict (1945, USA, Bernhardt) – Humphrey Bogart has psychological hang-ups, which he decides to resolve by murdering his wife.  That doesn’t really help.  Watched it all.

Rhapsody in Blue (1945, USA, Rapper) – George Gershwin was a kid once too, and faced adversity etc.  Watched: 8 minutes.

Bud Abbott and Lou Costello in Hollywood (1945, USA, Simon) – This isn’t funny.  Famous comedians have been a disappointment in this marathon.  The Marx Brothers are fantastic, of course, but then .. nothing.  I’ve hated Chaplin, Lloyd, Keaton, The Three Stooges,  Laurel and Hardy, and now Abbott and Costello.  I guess comedians just weren’t all that funny back then.  Watched 9 minutes.

Favorite books of 2010

With everybody making lists of their favorite books of 2009, here are my favorite books of 2010:

The Wheel of Time by Robert Jordan, abridged edition, 800 pages.  Half the cuts were achieved by removing all references to braid-tugging (whatever that is).

Supercalifragilisticexpialidociousconomics by Steven D. Levitt and Stephen J. Dubner, in which we learn that if you approach it as a sort of game, even cleaning your room can be fun.  We also follow a rogue sociologist’s initiation into the suprisingly jolly life of chimney sweeps.

On Getting a Grip by Aristotle.  Previously thought lost, this rediscovered appendix to the Nicomachean Ethics argues that people should just calm the fuck down and quit whining, because it’s not the end of the world.  It becomes the best-selling book of the year, and a whole world leaves 2010 with the ability to not be such stupid assholes all the time.

Yes We Did It All by Anonymous.  In this tell-all memoir by a former member of the secret world government, we learn how NWO and the Bilderberg Group killed the Kennedys, faked the moon-landing, blew up the World Trade Center, and ruined the Star Wars prequels.

Zombies Are Totally Awesome.  In this brain-splattering retelling of World War II, zombie Roosevelt, zombie Churchill and zombie Stalin join forces against zombie Hitler, zombie Mussolini and zombie Hello Kitty.  In the apocalyptic climax, G. I. zombies and zombie Comrades fight their way through the last line of Nazi zombies, only to find that zombie Hitler has already eaten his own brain.

But he had been brought up to believe that honest citizens had nothing to fear

I’m reading all of Heinlein’s books, chronologically.  Slowly, a couple a year, because wouldn’t it be horrible to find that there weren’t any more left?  I do the same with Terry Pratchett.  There’s no hurry.  I don’t plan to die soon.

Now I’m at Between Planets from 1951.  It’s a variation over a theme Heinlein used often: The American Revolution, with emphasis on the second word.  Heinlein didn’t believe nations were Eternally Great because of something someone wrote in a constitution centuries ago.  Any state, no matter how well it started out, might eventually deteriorate into an oppressive police state.

And then you’d have to start a revolution all over again.  Which is where the Heinlein protagonist usually enters the picture.  On the verge to being ready to chase the diseased, remote, authoritarian state off his land.  All he needs is one final outrage to push him over the edge.

Heinlein’s message to the teenagers his early books were written for, was: Question all authority – including your teachers.  Make up your own mind.  That was subversive in 1951, and it still is.  His strong anti-racist message isn’t, but the way it’s presented remains fresh and un-p.c today.

The plot of Between Planets is basically just a series of fortunate accidents.  Come to think of it, most of Heinlein’s novels were.  But he was often better at hiding it.

40′s movies marathon – part 59

Fiddlers Three (1944, UK, Watt) – Two Ealing chaps get sent back into Roman times.  Very silly.  Favorite line: “Another government housing scheme gone wrong”, said while looking at Stonehenge.  Favorite scene: Speaking pig-latin to hide their meaning from their Roman captors.  No, wait, my favorite is the messenger who tries to deliver his news in a grand oratory style but keeps getting thrown out.  Watched it all.

Nabonga (1944, USA, Newfield) – A girl and her trigger-happy father crashes in jungle, befriends gorilla.  Bad in every way.  Watched: 10 minutes.

The Three Caballeros (1944, USA, Ferguson) – This isn’t a good Disney movie, but I love seeing them experiment.  It looks like they had fun making this, thinking up visual gags and new ways to present what’s really a subject with limited potential: South America.  Watched it all.

Going My Way (1944, USA, McCarey) – A new priest arrives in a neighbourhood, and must deal with loan sharks, nasty old ladies and atheists.  Watched: 8 minutes.

Mademoiselle Fifi (1944, USA, Wise) – Stagecouch, Franco-Prussian war edition.  Turns out the Germans were Nazis even back then.  And, like today, (er, I mean 1944), most Frenchmen would rather deal with them than resist.  Watched it all.  Starring Simone Simon as General de Gaulle, who by making a symbolic contribution makes it all seem okay in the end.

We’re encouraging amateur terrorism

Islamist terrorist groups should have realized by now that there are two ways to execute a terrorist attack against a Western country.

1) Spend time, resources and trained terrorists on a spectacular attack that kills a lot of people.

2) Put some amateur on a plane and have him set fire to his leg.

From a terrorist point of view, the first option achieves the most.  Whether the goal is to spread fear or cause the enemy to respond in a clumsy and oppressive manner, a successful attack is better than a failed one.

But it’s also a lot more expensive.  Considering how cheap the second alternative is, the pay-off is huge.  You don’t have to train the terrorist.  You don’t have to think of a fool-proof plan, just a plausible one.

And what you get in return is a lot of fear, a lot of press coverage, and a lot of stupid security responses.

Option 2 works better in certain environments.  A failed terrorist attack against a plane is scarier than a failed terrorist attack against a bus or the subway.  And there’s far more governments can (pretend to) do about it, adding to the paranoia.

Which means we may actually be providing terrorist organizations with an incentive to carry out lots of stupid, failed attacks on airplanes. This does have an upside, (maybe they won’t bother with real attacks), but it’s mostly just very stupid.

We need to learn how to live with terrorism.  This isn’t it.

Romjulsbrettspill for voksne: Agricola

Agricola ble ingen suksess i romjula.  Bl.a. fordi reglene tar en evighet å forklare – og det er bare “familieversjonen”: Standardreglene kompliseres av hundrevis av kort man kan spille underveis.  Man bør helst spille gjennom dette en gang eller to før man kjenner spillet godt nok til å legge en god plan for å vinne.  Agricola er altså et spill for de mer dedikerte brettspillerne.

Og det er jo jeg, så jeg liker dette godt.

Agricola simulerer gårdsdrift, og metaforen er uvanlig godt gjennomført.  Dette er et spill hvor du pløyer jord, kjøper såkorn, sår, høster, baker, avler dyr, – og får barn.  Og alt dette er bygget inn i spillmekanismen på en helt naturlig måte.  Jeg er imponert over hvor gjennomtenkt spilldesignet er.

Agricola spilles over få runder, med et begrenset antall handlinger til rådighet hver runde.  Siden hver handling bare kan utføres av én spiller i hver runde, (f.eks. “pløy et nytt jorde på gården din”), er spillerne gjerne nødt til å finne hver sine vinnerstrategier.

Spennende.  Men ikke helt riktig for denne forsamlingen.

Og dermed er romjula snart over, men i tilfelle du skulle befinne deg sammen med venner eller familie på andre tider av året også, anbefaler jeg en kikk på Sequence, Bandu og Pandemic.  Alle gode spill på hver sin måte, og alle enkle å komme i gang med.

Lov meg uansett én ting: Slutt å kjøpe brettspill i bokhandelen.  Også om det er til barn.  Kjøp dem på eller

Romjulsbrettspill for voksne: Pandemic

I Pandemic konkurrerer spillerne mot spillet, ikke hverandre.  Fire farlige sykdommer truer verden, og spillerne er et team med helsearbeidere som reiser rundt for å holde smitteutbruddene i sjakk.  Hver spiller har ulike egenskaper, og man må samarbeide om å legge strategier som utnytter disse egenskapene best mulig.

Når en sykdom bryter ut i en del av verden sprer den seg fort videre, og da er den vanskelig å få under kontroll.  Pandemic simulerer godt følelsen av å stå ovenfor en ukontrollerbar helsekatastrofe, og spillet ender lett i en desperat kamp mot undergangen.   Et passende spill for å balansere den evinnelige julekosen, med andre ord.

Reglene er enkle, men det er ikke lett å vinne.  Tilfeldigheter avgjør mye, men Pandemic handler først og fremst om samarbeid, og er definitivt det mest sosiale av årets romjulsspill.  Det er derfor en fordel om spillerne er på talefot med hverandre.

Romjulsbrettspill for voksne: Bandu

Bandu (Bausack) har fått mye oppmerksomhet i år, og det er fortjent.  Dette er et spill som passer i nesten alle sammenhenger: Med eller uten barn, med erfarne brettspillere eller folk som såvidt har hørt om Ludo.

Bandu består av en rekke klosser i besynderlige former.  Kun én kloss kan stå på bunnen, resten må du finne plass til oppå, til det raser ned.  Det er utrolig hvor langt man kommer før dette skjer.

Det er spesielt auksjonsvarianten av spillet som gjør at dette passer for voksne.  Her byr spillerne mot hverandre for enten å få eller slippe å få en bestemt kloss, som vinneren/taperen så må plassere ut.  Det gjelder dermed ikke bare å være stø på hånden, men å psyke ut motstanderne i nervepirrende budrunder.  Våger du å forsøke å plassere en stor hvit kloss på byggverket på bildet over?  Eller vil du bruke opp dine siste penger for å slippe?  (Jeg våget.  Det raste.)

Men til syvende og sist handler dette om at det er gøy å stable klosser oppå hverandre.  Og det er ekstra gøy å se byggverket endelig falle, etter å ha utfordret skjebnen i flere runder.  3-åringer vet dette veldig godt.  Bandu lar voksne gjenoppleve denne følelsen.

Romjulsbrettspill for voksne: Sequence

Sequence er et rolig brettspill for rolige kvelder.  Reglene er enkle: Du trekker kort, og legger brikker på tilhørende felter på spillbrettet.  Målet er å få fem på rad.

Mye kommer an på flaks, resten på observasjonsevne.  Det er viktig å posisjonere seg riktig, og det er mange muligheter for å sabotere motspillerne.  Av årets romjulsbrettspill er dette spillet med mest konfrontasjon og kniving mellom spillerne.   Og sånt er jo alltid gøy når man er med venner og familie.

Sequence fungerer best som lagspill, og har ingen egentlig øvre grense på antall spillere.  Det varer kjapt, men siden spillet som regel slutter når det er på det mest spennende blir det lett til at man starter opp en ny runde med en gang.  Og sånn kan man holde på en stund.

Nei nei tjue-ti må det jo hete

Det nye året, altså.

- Fordi det er enklere.  Jeg har gått i ti år nå og vridd tunga rundt “to-tusen-og-..”, og jeg begynner å gå lei.  Det har blitt et merkelig nytt ord ut av det, med et fryktelig antall sammenhengende konsonanter: Ttsnå-en, ttsnå-to, .. ttsnå-ti.  Tjue-ti er lett å uttale, og klinger godt.

- Fordi det er sånn vi uttaler de fleste andre årstall.  Du sier ikke ett-tusen-ni-hundre-og-ti, eller ett-tusen-ni-hundre-og-nitti-åtte.  Du sier nitten-ti og nitten-nittiåtte.  Så gikk det galt noen år etter 2000, men det har vi nå muligheten til å rette på. (For enkelte middelalderhistorikere vil nok dermed to-tusen-og-ti føles mer naturlig.)

- Og fordi Sprakradet mener noe annet.  Sprakradet er en gjeng med kjedelig folk som tror at språk er noe du kan vedta.  Sprakradet er organet som har vedtatt at du skal skrive pøbb og verdensvev.  Men språk er ikke noe man vedtar, det er noe som skjer.  Og så oppdaterer man ordbøkene etterpå.

Finn gjerne på andre uttalemåter også.  Hva med tjue-hundre-og-ti, tyve-ti, to-ti, eller bare .. ti?  Velg noe du synes klinger godt – språk er poesi.  Og så kan vi starte det nye tiåret med noe nordmenn med god grunn vet å verdsette: Ein årntli, real språk strid.