Monthly Archives: June 2009

Horrible, evil music

Oh god, I had forgotten that this horrible horrible tune existed. You may have, too, but misery is better when shared.

Richard Clayderman – Ballade pour Adeline

This is one of the most idiotic, pretentious songs ever made. I hates it, I hates it, (and like it).

Gerry Rafferty – Baker Street

It’s not just this track, I hate everything about OK Computer, that truly great and truly awful album. To me, OK Computer stands for everything that’s wrong about people, in general. Whenever somebody says “well, people aren’t so bad”, I reply: “Then how do you explain OK Computer?” And that settles it. Among this album’s many crimes, it inspired Coldplay.

Radiohead – Fitter, Happier

To prove I don’t live entirely in the past, here’s a song I heard from a cellphone the other day. I play it here in the hope of preventing it from becoming some sort of monster hit that eats everything in its way.

Alexander Rybak – Fairytale (Cthulhu version via Dodofuglen.)

But never mind whether you deserve the attention

Seth Godin talks about promoting ideas and products by standing out and finding a “tribe” to lead:

Via Raymond M. Kristiansen, who finds this inspiring in his political activism.

I’m ambivalent. On one hand, Godin is no doubt correct that this is a good way to do marketing today. Stand out, be noticed, even at the risk of failure. Aim to be loved or hated by a few, avoid being merely tolerated by the many. Don’t be “very good”, be brilliant or terrible. Safe is risky.

On the other hand, this is just yet another variation on traditional branding, and how is that supposed to inspire us? Stand out .. by placing your product in a clever way at the store. Be noticed .. but never mind whether you deserve the attention.

Good marketers are always at the forefront of mass psychology. Instead of copying the masters of manipulation, we should ask: What does it say about me that this is how I’m being marketed to? Is that who I want to be?

I imagine a world where everybody listens to Seth Godin, and it depresses me.

Godin asks us to change the world. For me that change involves not being afraid of being boring, if that’s what the message deserves. It involves doing things that are genuinely new and genuinely worth doing, not repackaging worthless things in a more noticable way.

This desire is exactly what marketers today are trying to manipulate. And for that, I despise them.

Funnet på partinettsidene

FrP er mer liberalistiske enn jeg trodde:
Venstre appellerer i år til psykotiske småbedriftsledere:


“Se barsk ut nå, Erna, men samtidig ansvarlig og landsmoderlig. Sånn ja. Og øynene litt mer igjen. Jess!”


Alt er til salgs, for den som har penger:


Bruk og kast hos miljøpartiet Venstre:

Nå også i gullforgylt utgave, for den kresne AP-ordfører:


Frels dine barn! Europa brenner!


SU har siden 2003 kjempet for neque porro quisquam est qui:


Å nei ju diddnt:

En prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning

Den viktigste, underliggende antagelsen bak teorien om spontan orden (som en moderne, institusjonsbasert markedsøkonomi er et eksempel på) er Hayeks teori om kunnskapens natur. Ikke bare er mengden kunnskap i et moderne samfunn for stor til at noen sentral instans kan få oversikt (informasjonsproblemet), men mye av kunnskapen er lokal, den eksisterer bare hos konkrete mennesker på konkrete steder; eller den er «taus», ikke-artikulert og tar form av skikker, normer og tradisjoner – som kjemikeren og filosofen Michael Polanyi sa: «Vi vet mer enn vi kan sette ord på». For Hayek har dette en klar politisk konsekvens: Vi bør være skeptiske til sosial ingeniørkunst, til politikere som tror det er mulig eller ønskelig å styre hele samfunnet mot et bestemt mål.

Politisk sverger Hayek til en klassisk liberal orden. I et fritt samfunn administrerer ikke staten menneskers affærer. Den «administrerer rettferdigheten mellom mennesker som selv styrer sine affærer», skriver han. Markedet spiller en sentral rolle, ikke som arena for atomiserte økonomiske agenter, men som en prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning. Han er direkte fiendtlig til teorier om sosial rettferdighet, som han anser som luftslott, men ingen motstander av statlige ordninger. Snarere kan Hayeks innfallsvinkel oppsummeres som pragmatisk: Staten har noen sentrale oppgaver i ethvert samfunn, men kan også påta seg langt flere så sant disse ikke forstyrrer selve den spontane orden for eksempel ved å regulere den frie prisdannelsen.

- Torbjørn Røe Isaksen, i en god oppsummering av Hayek’s politiske filosofi i Morgenbladet

Drømmen om nettdialog med politikerne

Mange ber om tettere relasjoner mellom politikere og velgere. De vil at politikerne skal blogge og kvitre og være tilstede på sosiale nettsteder, og at de skal bruke disse teknologiene slik du og jeg gjør. De skal linke til andre blogger, svare på kommentarer, og lytte til innspillene vi kommer med.

Når politikerne så tar i bruk nettmediene blir det ofte flaut. Dårlige videoer, døde blogger. Men er det egentlig bedre når de bruker nettmedier på en smart måte? Denne fyren dukker opp i reklamebannere overalt på nettet nå:

Jens vil at du med seks ord skal beskrive hva som er viktig for deg, og så dukker budskapet ditt opp på en vegg av plakater. Snedig, og profft. “Vi lover å lese alle sammen, enten vi er enig eller uenig. Det viktigste er at du bryr deg.”

Arbeiderpartiet har skjønt at når nettbrukere ber om dialog med politikerne, så mener vi egentlig: Lytt til meg! Se meg! Gi meg oppmerksomhet!

Ja, så får vi oppmerksomhet da, i form av en klem fra en Flash-applikasjon på en server et sted. Men ingen partier tar politikken sin fra enkeltvelgeres enkeltslagord, iallefall ikke nå som partiprogrammene er vedtatt. Dette er juks.

Problemet er ikke denne websiden, men at drømmen om nettdialog med topp-politikere er forfeilet. Det blir enten flaut eller falskt. Toveiskommunikasjon på nettet tilhører oss velgere, og det er opp til oss å gi det politisk betydning. Det oppnår vi ikke ved at partier besvarer spørsmål på Facebook, eller lar oss tagge på en nettvegg.

Neither a grantor of favor or gifts, nor a master or god

To the free man, the country is the collection of the individuals who compose it, not something over and above them. He is proud of a common heritage and loyal to common traditions. But he regards government as a means, an instrumentality, neither a grantor of favor or gifts, nor a master or god to be blindly worshipped and served. He recognizes no national goal except as it is the consensus of the goals that the citizens severally serve. He recognizes no national purpose except as it is the consensus of the purposes for which the citizens severally strive.

The free many will ask neither what his country can do for him nor what he can do for his country. He will ask rather “What can I and my compatriots do through government to help us discharge our individual responsibilities, to achieve our several goals and purposes, and above all, to protect our freedom?” And he will accompany this question with another: How can we keep the government we create from becoming a Frankenstein that will destroy the very freedom we establish it to protect?

- Milton Friedman, Capitalism and Freedom

A chess game played by Aesir and Jötuns

Why don’t Scandinavians make better artistic use of our norse heritage? We treat our sagas as historical relics, when they should be an inspiration for living myths. The only locals who use it well are metal bands, and the odd novel or movie. For more we must go abroad: Neil Gaiman has made good use of norse mythology in Sandman and American Gods, and he also wrote the script to Beowulf.

And here’s Poul Anderson’s The Broken Sword, a tragic epic written like a norse saga. Anderson’s mythology is inclusive – even Satan and his witches play a part – but the norse myths dominate, and especially the Icelandic family saga style, where an axe-murder may begin and end within a sentence.

Orm is a Danish viking who settles in England. Because he worships neither the old gods nor the White Christ of his wife, their thus unproteced firstborn is stolen by an elf and replaced with a changeling, (it happens). The true child grows up a hero in the world of soulless elves, while his changeling twin becomes a berserker. Outside forces find it convenient that the two should meet, and plot their confrontation.

Published the same year as the Lord of the Rings, The Broken Sword is the more faithful reinvention of Northern European mythology. Good does not defeat evil, victory is not glorious. All creatures are the pawns of the gods and the fates, and what their purpose is with all this bloodshed who can say?

(Btw: I read the original version.)