Jeg har et innlegg i dagbladet.papir i dag: Sett dagsorden på nettet. Det er en kortere versjon av oppsummeringsinnlegget fra blåbloggen.

Det jeg vil huske klarest fra valgnatta i går er skadefryden på FrPs valgvake over Venstres dårlige resultat. Det var smålig av Carl I. Hagen å glede seg over at Lars Sponheim forsvant ut av Stortinget, og går av som partileder.

Det var også smålig av Lars Sponheim å gjøre FrP til hovedfienden i valgkampen. Eventuelt var det stormannsgalskap å drive valgkamp som om det finnes et tredje alternativ i sentrum.

Et lite Venstre kan aldri ha noen annen rolle enn å bruke vippeposisjonen sin til å få gjennom viktige enkeltsaker. Nekter de totalt å samarbeide i den ene eller andre retningen, kan de ikke ha den rollen. De må altså enten samarbeide med de store partiene, om ikke annet ved å støtte en regjering, eller de må selv bli et storparti.

Kanskje kan Venstre bli stort igjen. Jeg stemte nesten på dem, og jeg tror at det ligger et storparti i Venstre og venter på å våkne. Den dagen kan de behandle FrP som de ønsker. Kanskje vil jeg til og med støtte dem i det. Men det er langt dit.

Jeg har to tips til Venstres kommende ledelse: 1) Kom dere over FrP-nevrosen. Lov i det minste at dere ikke oppløfter den til valgkampstratregi. 2) Gå i markedsliberal retning. Norge trenger et ekte liberalt parti. Høyre er bare et default-valg, og FrP har for mye anti-liberalt.

Og om svaret er nei i begge tilfeller vil jeg oppfordre den siste som forlater Venstres hus til å slukke lyset når de går.

Jeg har lagt ut en oppsummering av valgkampen i blåbloggen – en fortsettelse av gårsdagens innlegg:

Vi har i dag et tomrom i valgdekningen, mellom skråsikre partiuttalelser og innholdsløse analyser fra de faste fortolkerne. Velgere blir ikke konfrontert med gjennomtenkte politiske ideer. Mediene våger ikke å mene noe og introdusere saker og ideer, eller de gjør det kun på fordekte måter.

Dette bør kommentatorene ha i tankene når de nå konkluderer med at dette har vært en kjedelig valgkamp. Selvsagt blir det kjedelig når alle vil tolke, og ingen vil innta et standpunkt. Politikerne gjør sin jobb, ved å gjenta sine talking points. Men gjør mediene sin jobb?

Les resten.

Hovedbudskap: Misfornøyd med hvordan mediene dekker valgkamp og politikk? Gjør noe med det!

Når vi leser de valgvurderingene norske bloggere har lagt ut i det siste ser vi hva samfunnsdebatten går glipp av, når kommentatorene ikke vil røpe sine partipolitiske sympatier.

Abre har ikke bestemt seg helt, men dras mellom SV, Ap, Venstre og Miljøpartiet De Grønne.

Virrvarr har brutt med Rødt, men ender opp med å stemme på dem allikevel.

Det gjør Esquil også, hovedsaklig pga Afghanistan-krigen.

Og Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer derimot Høyre, og Mosfjell DLF.

Det som skinner igjennom i disse tekstene – og i det Mihoe, Hjorthen og jeg har skrevet på dagbladet.no – er hvor normalt og sunt det er å tvile. Ingen er skråsikre på valget de eventuelt har gjort. Alle har gjort kompromisser, og begrunnelsene de leverer belyser norsk politikk på interessante måter.

Når kommentatorene i de etablerte mediene nekter å levere slike analyser, er det kun de skråsikre vi får høre fra. Partitalsmenn og andre aktivister, som først og fremst har som jobb å selge et budskap, ikke å tenke. Velgerne kan få inntrykk av at skråsikkerhet er et ideal. At desto mer opplyst du er om politikk, desto sikrere blir du på at ett parti sitter på alle svarene.

Jeg tror det ofte er omvendt. Iallefall trenger vi de perspektivene også. Og de får du i dag kun fra bloggere.

When I began blogging in 2001, the world of political blogs was so small that we all lived together in the same, global blogosphere. Since then we’ve shifted towards national blog communities. There may be hundreds of Norwegians today who blog about politics, and they refer mostly to each other, not to Swedish, German or American bloggers. Blogging has turned inwards. That’s a shame.

I just realized I’ve been covering the Norwegian election for four months without a single word in English. So here’s a quick summary of the upcoming September 14 election, for any foreign readers I still have left:

This election has been about minor nuances within the Nordic model of a capitalist welfare state. Norwegians believe they choose between “socialists”, “social democrats”, “conservatives”, “liberals” and “libertarians”, but none of the relevant parties stray far from the status quo. There’s a good reason for that – Norwegians have it good – but the insularity sometimes reaches absurd levels, such as when Norwegians identify with Barack Obama, whose politics are far to the right of anything that is acceptable in Norway.

My own vote goes to the Progress Party, because it’s somewhat more pro-market, and because it’s less burdened by the centrist consensus. They’re reviled in Norway, despite getting a quarter of the vote, and the international press sometimes compare them to right-wing extremists. Don’t believe it. They just want to limit immigration a bit. They’re not Thatcherites either. But they could trigger genuine political change in the long run.

Aller siste partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Fremskrittspartiet – bedre enn sitt rykte.

Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.

FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.

Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.

FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.

Les resten.

Les også Hjorthen og Mihoe.

Og med det var valget over. Ja .. vi må jo avholde det også da. Finne ut om noen vinner.

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: – Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: – Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig.

Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.

Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.

Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.

Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.

Les resten.

Se også Mihoe og Hjorthen om Ap.

Dagbladet.no har dessuten fått to nye valgbloggere siden sist: Halvor Elvik og Vampus.

Jeg tok en tur innom et bloggtreff på Høyres Hus i dag. Kåre Willoch og Torbjørn Røe Isaksen snakket og svarte på spørsmål. Mens Willoch åpnet med å oppsummere Høyres historie illustrerte Isaksen bilismens fallitt ved å bli sittende fast i kø og komme for sent.

Det ble servert pizza og brus mens Willoch snakket, noe jeg kanskje ville trodd stred med det konservative dannelsesbegrepet, samtidig som det illustrerer samarbeidsviljen med FrP.

Etter å ha hørt om alt det gode Willoch mener Høyre har utrettet i 125 år, spurte jeg om det var noen viktige saker i norsk historie hvor Høyre hadde stått på feil side. Willoch svarte at de stod for dårlig økonomisk politikk på 1920-tallet, og Isaksen trakk fram Høyres motstand mot stemmerett for kvinner. Begge snakket seg kjapt tilbake til å skryte av partiet. Tilgivelig nok.

Etterpå hadde jeg en interessant prat med Isaksen om Fremskrittspartiet fremvekst. Han mente at det er en myte at FrP representerer et generelt folkelig opprør mot kultur- og makteliten, slik Magnus Marsdal hevder i FrP-koden, og at det hovedsaklig er innvandringsspørsmålet de har fått velgere på.

Jeg er ikke overbevist, men det er en interessant tanke: Er det forsket på dette? Er det mulig at FrP har bommet med anti-elitismen sin, og at ingen bryr seg om papirkulekasterne? Jeg tror FrP har ganske god innsikt i hvorfor folk stemmer på dem. Men jeg vil gjerne se tallene.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Høyre – et punkt midtveis mellom andres ideer.

Høyre blir skvist. De skvises av Arbeiderpartiet, som har blitt et kapitalismevennlig administrasjonsparti, og de skvises av Fremskrittspartiet, som er mer markedsliberale og flinkere høyrepopulister.

Høyre sitter igjen med ansvarlighet. Det skal de ha. Når jeg hører “ansvarlig”, tenker jeg på Erna Solberg. Men jeg tenker også på Jens Stoltenberg.

Da jeg i sommer gikk gjennom partiene på høyresiden sak for sak for å finne et å stemme på, fant jeg ikke en eneste sak hvor Høyre begeistret meg. Ingen saker hvor jeg kunne si “ja det er dette jeg står for selv”. De ligger litt i mellom. Hverken kaldt eller varmt.

Dette er en farlig posisjon å være i. Vi ser klart i dag at det er bedre for et opposisjonsparti å være forhatt enn å bli møtt med lunken aksept.

Det blåser hardere rundt FrP, men det har gitt dem værbitte velgere som er entusiastiske for hele eller deler av partiprogrammet. Hvem er entusiastiske for Høyre?

Les resten.

Les også Mihoe og Hjorthen.