Jens Bjørneboe skriver godt. Jeg vet ikke helt hvorfor dette overrasker meg, for jeg har lest en del av essayene hans, men jeg hadde kanskje ventet meg mer polemikk og mindre romankunst. Den onde hyrde (1960) er ikke polemikk, det er satire, av den typen du ikke ler av. I våre dager er det politisk korrekt å klage på snillisme i fengselsvesenet, men alle reformer til tross kommer jeg aldri til å føle meg vel med innesperring som straffemetode. I beste fall kan jeg føle at noen fortjener det, men ikke at det gir mening på noe høyere nivå enn å holde forbryterne vekke fra ofrene sine en stund. Jeg vet ikke om noe alternativ, men liker det gjør jeg ikke. Det blir ikke bedre av at vi deler ut de strengeste straffene for handlinger som knapt burde vært forbudt. Jeg tror at den dagen ettertiden skal dømme oss – for det skal de, slik vi dømmer våre forgjengere – så er det narkokrigen de vil ta oss på. De vil kalle det en av de store statlige forbrytelsene i vår tid, og de av oss som fremdeles er i live vil ha lite å si til vårt forsvar, for ikke gjorde vi noe og ikke sa vi noe, vi bare lot det skje. Narkotika er ikke et tema i Den onde hyrde, men det er noe jeg vil du skal ha i tankene når du leser den, i tilfelle du føler deg fristet til å tenke at heldigvis er alt så mye bedre nå.