Etter gårsdagens vellykkete bloggdag-feiring, innfører jeg herved bloggdagen derpå, en dag til stillhet og ettertanke for alle som i ivrig bloggrus har begått en bloggutskeielse som de senere angrer på. Det kan være noe personlig du ikke skulle ha brettet ut for omverdenen, det kan være et raseriutbrudd i en bitter bloggkrig, en flau naivitet, eller en skråsikkert framsatt oppfatning som alle nå skjønner var feil. Kanskje har du uten å tenke alt for nøye gjennom det gitt alle dine framtidige potensielle arbeidsgivere inntrykk av at du ikke eier arbeidsmoral, dine potensielle partnere at du synes det er greit å være utro i blant, og dine framtidige svigerforeldre at du egentlig har litt sansen for Vigrid. Slik en blogg kan favne alt av gode ideer og vakre tanker, er det heller ingen grenser for hva slags nedrigheter du der kan begå foran omverdenen og ettertidens falkeblikk. Det er for disse triste gjerninger og tilhørende skamrødme at bloggdagen derpå er til.

Mens bloggdagen er en dag for å fremheve det gode, er bloggdagen derpå en dag for å glemme og holde skjult. Du skal derfor ikke legge ut noen linker, og du behøver heller ikke skrive noe. Bloggdagen derpå er dagen for bloggangst og bloggtvil, og for modige løfter om “aldri mer!” Det er dagen for å meditere over alt du skulle ønske du kunne slette, men som Nasjonalbiblioteket har kopi av. Man ønsker ikke til lykke med bloggdagen derpå – man gir et klapp på skulderen og ønsker god bedring.