Kulturpolitikken min kan best beskrives som apatisk. Jeg bryr meg ikke om å bevare meningsbærende aviser og statlig kringkasting, og jeg tror at om man bare stoppet de fleste kultursubsidier og solgte NRK, så ville det vokse fram noe spennende etterpå. Etterhvert. Kanskje.

Jeg orker ikke være sterkt mot heller. Dette handler mest om at jeg lever i en annen kulturell verden. TV’en kastet jeg for et par år siden, avisene blar jeg gjennom tilfeldig når jeg finner dem. Kulturpolitikernes såkalte mangfold inkluderer sjelden den kulturen jeg bryr meg om. Jeg forventer heller ikke noe annet, men hykleriet provoserer, og gjør at jeg lander på et noe aggressivt skuldertrekk: Fjern pengene, privatiser alt, og se hva som skjer. Eller la være, hvis statskringkasting og statsopera er så forbannet viktig for dere.

Høyre og Venstre ønsker begge en fortsatt sterk statlig tilstedeværelse i kulturlivet.

Fremskrittspartiet ønsker å dele opp og privatisere NRK, og generelt redusere statlig kultursatsning. Samtidig snakker de ullent om “norsk kulturarv” og behovet for en norsk kulturkanon, og de antyder et skifte i statlig fokus fra elitekultur til folkekultur. Skal staten bli bokanmelder? Og hvorfor subsidiere det som er populært i utgangspunktet? Men det peker i riktig retning.

I dette spørsmålet lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel og narkotika.