Det er bare det store antallet bøker jeg har gitt opp nylig som gjør at jeg biter tenna sammen og kommer meg gjennom de hundre første sidene av Stieg Larsson’s Menn som hater kvinner. Det er flatt og dødt, sidevis med tørre beskrivelser av karakterene og deres bakgrunn.
Jeg er glad jeg ikke ga opp. Med introduksjonen av Lisbeth Salander får vi en karakter som lever. Riktignok ikke som menneske, men som en fantasi, en grovt skissert krysning av heltinnen i en kvinnehevnfilm og den snille psykopaten Dexter. Og hva så? Jeg liker begge deler.
Det store krimplottet vandrer lenge i ødemarken, og jeg kjeder meg når det pliktskyldigst skal videreføres. Gi meg mer tvangstatovering av voldtektsmenn! Men plottet tar av det også, og fra og med halvveis er dette god og lesbar krim. Mer, takk.
Jeg kjøpte boken først og fremst fordi den fremprovoserte en interessant reaksjon hos en Aftenposten-skribent, som mente å ane kjønnsforvirring og kapitalistpropaganda. På dette området skuffer Larsson, eller egentlig Aftenposten-skribenten. Det slår meg at Olav Elgvin antagelig hverken leser bøker eller ser film, og derfor har en underlig reaksjon på Larsson’s ikke veldig utradisjonelle krimgrep.
F.eks. er det vanlig (nærmest obligatorisk) i krim at helten tar saken i sine egne hender, uten at det dermed ligger et laissez faire-budskap bak dette. Og når det gjelder Salanders kjønn er det altså et mer interessant spørsmål hvorvidt hun i det hele tatt er et menneske.
For de som likte denne anbefales forøvrig Black Light av Stephen Hunter.
Leste kronikken i Aftenposten, og fikk bekreftelse (igjen) på hvor fornuftig det var av meg å si opp abonnementet. Likevel etter av lest den, var skikkelig overrasket over hvor langt Artificial Intelligence forskerer har kommet ved å mimikere menneskelig skrift (vel vitende at de har kommet lengre, med denne kronikken en meg, et [nesten sikker] menneske, i denne kommentar. Norsken min suger.). Robotikk har også gjort store fremskritt. Bildet av skribenten-roboten viser at den er “amazingly lifelike” for å sitere David Foster Wallace.
Jeg har lest alle tre bøker. At jeg gadd er ikke fordi jeg er desperat, det fins mer en nok god krim, men fordi de var ganske gode, og Salander rocks (slutten ”strains credulity”, men, men).
Apropos krim, China Mieville har skrevet et essay om hvorfor en type krim alltid skuffer:
http://whatever.scalzi.com/2009/05/26/china-mieville-on-crime-novels/
——
It stands to reason that self-righteous, inflexible, single-minded, authoritarian true believers are politically organized. Open-minded, flexible, complex, ambiguous, anti-authoritarian people would just as soon be left to mind their own fucking business.
~ ~ R.U. Sirius, from How To Mutate and Take Over The World
Takk for Mieville-linken – kanskje man bare ikke skulle lese slutten på krimromaner? Jeg ser verdien i et godt, uoppklart mysterie, (ref Kain og Abel i Sandman). The City & The City står forøvrig på innkjøpslisten.
Mieville er inne på noe. Har merket det selv. Jeg kan forstå hvorfor det fins lesere som i all uskyldighet sier at de er hekta på krim. Nesten en rus effekt mens man leser boka… og så den uunngåelig ”let down” skuffelsen når man har lest den ferdig. Og da er det er å begynne med en ny en.
Og det er ikke bare krim.
Walker Percy’s bok, Lost in the Cosmos: The Last Self-Help Book, tar opp denne problematikken I dybde, under bla. temaet Tanscendence and Reentry. I kapittelen: THE ORBITING SELF: Reentry Problems of the Transcending Self, or Why it is that Artists and Writers, Some Technologists, and indeed Most People have such trouble living in the Ordinary World skriver han:
…what is not generally recognized is that the successful launch of the self into the orbit of transcendence is necessarily attended by problems of reentry. The best film of the year ends at nine o’clock. What to do at ten?
…Thought Experiment:
Start with the world, the same somewhat deranged place which everyone experiences in more or less the same degree. The world is the aggregate of your perceived experience, encoded by signs: other people, family, house, marketplace, culture, myth, TV, past future and God as more or less real depending on whether you are an unbeliever or believer, or even if the latter, God as more or less problematic.
Next, there is the self, the conscious artist-writer, reader-viewer self, the moveable piece in the world, like a token in a Monopoly game.
The problem for the moveable piece: How do you go about living in the World when you’re not working on your art, yet still find yourself having to get through a Wednesday afternoon?
Note: This game can be played by artists and writers and non-artists and non-writers, in fact by all true denizens of the age, that is, any person in the culture who feels himself orbiting the world, out of the here-and-now, out of life in place and time, and experiencing difficulty with reentry into such a life.
Nok.
Har forresten lest Mievelle’s Perdido Street Station. Et impulskjøp hos Tanum på Gardemoen når vi skulle på ferie. Er fristet til å kjøpe The City & The City men det blir en stund. Har nok å lese som det er.
—
Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better.
Samuel Beckett